Anselmo Banduri
Anselmo Banduri | |||
---|---|---|---|
Født | Matteo Bandur 18. aug. 1675[1][2][3][4] Dubrovnik | ||
Død | 14. jan. 1743[5][3][4][6] (67 år) Paris[5] | ||
Beskjeftigelse | Antropolog, bibliotekar, arkeolog, numismatiker | ||
Nasjonalitet | Ragusa | ||
Medlem av | Académie des inscriptions et belles-lettres (1715–1743)[7] | ||
Anselmo Banduri (født 18. august 1671 eller 1675 i Ragusa (Dubrovnik) i Dalmatia, død 4. januar 1743 i Paris) var en lærd benediktiner, arkeolog og numismatiker fra Republikken Ragusa.
Banduri ble født i Ragusa i Dalmatia som Matteo (Matija) Banduri og sluttet seg til benediktinerne i ung alder og tok som munk navnet Anselmo. He studerte i Napoli, og ble til slutt sendt til Firenze, da et blomstrende sentrum for høyere studier. Her stiftet han bekjentskap med den berømte lærde benediktineren Bernard de Montfaucon, som på den tiden reiste i Italia på leting etter manuskripter for sin utgave av verkene til St. Johannes Khrysostomos. Banduri gjorde verdifulle tjenester for ham og ble til gjengjeld anbefalt til Cosimo III de' Medici, storhertugen av Toskana som leder for læresete for kirkelig historie ved Universitetet i Pavia. Det ble også foreslått at den unge benediktineren skulle sendes en periode til Paris for forberedelser, og spesielt å skaffe seg en sunn kritisk sans.
Etter et kort opphold i Roma, kom Banduri til Paris i 1702 og var ved klosteret Saint-Germain-des-Prés som betalende gjest fra storhertugen av Toscana.
Han ble raskt en disippel av de franske mauristene og begynte på verk om de anti-ikonoklastiske skriftene til Nikephoros av Konstantinopel, om skriftene til Theodor av Mopsuestia, og andre greske kirkelige forfattere. Banduri utga aldri disse verkene, men så sent som i 1722 kunngjorde han at det var like før fire foliobind ville komme ut. I mellomtiden ble han trukket til de rike bysantinsk manuskriptene og annet materiale i Bibliothèque Royale og Bibliothèque Colbert.
I 1711 utga han sin De Administrando Imperio (Imperium Orientale, sive Antiquitates Constantinopolitanae) i Paris, et illustrert dokumentarverk om Østromerriket, basert på greske middelaldermanuskripter, hvorav noen av dem for første gang ble omtalt. Han forsvarte seg også med hell mot Casimir Oudin, en eks-remonstratenser, som hadde angrepet ham med bakgrunn i annenhånds kunnskap om Banduris verk. I 1718 utga han også i Paris, to foliobind om keiserlige mynter fra Trajan til den siste Palaeologi (98-1453), Numismata Imperatorum Romanorum a Trajano Decio usque ad Palaeologos Augustos (supplert av Tanini, Roma, 1791). Om dette verket sier den fremstående numismatikeren Joseph Hilarius Eckhel, S.J., (Doctrina Nummorum I, cviii) at den inneholder få viktige bidrag. Samtidig roser han den bemerkelsesverdige bibliografien over emnet som Banduri prefikset til dette verket under tittelen Bibliotheca nummaria sive auctorum qui de re nummaria scripserunt, trykket igjen av Johann Albert Fabricius (Hamburg, 1719).
I 1715 Banduri ble utenlandsk æresmedlem av Académie des Inscriptions, og i 1724 utnevnt til bibliotekar for hertugen av Orléans; han hadde forgjeves forsøkt å få en lignende stilling i Firenze da den berømte Antonio Magliabechi døde.
Anselmo Banduri døde i Paris i 1743.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Dizionario Biografico degli Italiani, «BANDUR, Matteo», Dizionario biografico degli italiani matteo-bandur[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 10385439p, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Croatian Biographical Lexicon, Hrvatski biografski leksikon ID 1225[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 10685[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Q24341970[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 5683[Hentet fra Wikidata]
- ^ aibl.fr, besøkt 3. april 2023[Hentet fra Wikidata]
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Denne artikkelen bygger på tekst fra Catholic Encyclopedia artikkelen fra 1913 "Anselmo Banduri" av Maurice M. Hassett, en publikasjon som nå er i public domain.