Det andre slaget ved Marne

Det andre slaget ved Marne
Konflikt: Vestfronten, første verdenskrig
Dato	15. juli-6. august 1918
Sted	Marne nordøst for Paris, Frankrike
Resultat	Allierte seier
	Stridende parter
Tyskland	Frankrike; Storbritannia; USA
	Kommandanter og ledere
Erich Ludendorff	Ferdinand Foch
	Styrker
1st, 3rd, 7th og 9th tyske armeer på 40 divisjoner og 5 000 artilleriskyts	4th., 5th, 6th., 9th. og 10th. franske armeer med støtte av allierte kontingenter
	Tap
110.000 til 168.000 døde, sårede, savnede og fanger	125.000 til 160.000 døde, sårede, savnede og fanger

Det andre slaget ved Marne, også kalt slaget ved Reims (15. juli-5. august) 1918 var den siste større tyske offensiven på vestfronten. Den ble stanset og slått tilbake av en alliert motoffensiv ledet av de franske styrkene, som overvant tyskerne og påførte dem alvorlige tap. Med dette strategiske nederlaget var kraften i de tyske offensivene i året 1918 oppbrukt.

De tyske våroffensivene

Etter USAs inntreden i krigen i 1917 var det nødvendig for et mer og mer økonomisk svekket Tyskland å oppnå en seier på vestfronten. Erich Ludendorff, som hadde overtatt ansvaret for de militære styrkene, fastslo at den eneste muligheten tyskerne hadde til å vinne nå var ved et kraftig angrep på vestfronten før de amerikanske styrkene ble stridsklare. Muligheten ble forsterket etter at Russland trakk seg fra krigen i mars 1918, dermed kom tyskerne til å ha et overtak på 192 divisjoner mot de alliertes 173.

Forberedelsene for et stort angrep innebar tilbaketrekning av veteraner fra fronten for å trene dem til sturmtruppen med en ny taktisk doktrine, nye våpen og en ny forståelse for hvordan de skulle ta seg gjennom de alliertes forsvarslinjer. De britiske og franske arméne var utarmet, det fantes ikke en enhetlig kommando, og moral- og styrkeproblemer var merkbart etter de harde prøvelsene.

Ludendorffs strategi skulle være massive offensiver mot britene for å separere dem fra franskmennene og drive dem tilbake mot havnene langs kanalen. Med de nye stormtroppene, nøye posisjonert artilleri og sterk støtte fra luftstyrkene, ville Ludendorff dra fordel av de alliertes mangel på enhetlig ledelse.

I begynnelsen var det nære på, den første av de tyske våroffensivene, etter innledningen av Operasjon Michael 21. mars, presset britene sterkt tilbake og var svært nær å splitte de allierte. Dette slaget gjorde at de allierte ble enige om et enhetlig kommandosystem. General Ferdinand Foch, den nye øverstkommandant for alle de allierte styrkene i Frankrike, tok straks ledelsen, og de allierte styrkene klarte å stoppe de tyske angrepene. Ludendorff bare skiftet fokuset mot andre steder langs vestfronten, og gjentok angrepene med Operasjon Georgette mot nord 9. april, Operasjon Blücher mot sørøst 27. mai og Operasjon Gneisenau 9. juni etter gjennombruddet mellom Soissons og Reims.

Operasjon Gneisenau

Den tyske fremrykkingen hadde kommet frem til Marne, og hadde igjen Paris innen rekkevidde. Men kort etter at den allierte fronten hadde kollapset under ilden fra det tyske artilleriet, kom de første større amerikanske styrkene tyskerne i møte ved Château-Thierry. Første amerikanske divisjon, som vant sitt første slag ved Cantigny 28. mai sammen med senegalesiske tropper, satte en stopper for fremrykkingen mot Marne. Da sommeren kom ankom det 300 000 nye soldater hver måned, den raske økningen i de amerikanske styrkene ble en viktig motvekt til de omplasserte tyske styrkene.

Ludendorff fortsatte offensiven med Operasjon Gneisenau. Angrepene var umulige å stoppe i desperasjon etter en rask seier med voksende og uerstattede tap i de tyske styrkene. Franskmennene var blitt advart før angrepet som kom 9. juni, og artilleriilden var dermed ikke like effektiv, men tyskerne avanserte videre tross for heftig motstand fra de allierte, som hadde organiserte seg i et dypt fransk forsvar. 8th. tyske armé som klarte å kjempe seg frem til Compiègne etter to dager, møtte et voldsomt motangrep under ledelse av general Charles Mangin. Mangin også kjent som Slakteren ledet de franske styrkene til seier ved å slå de tyske styrkene tilbake og gjenerobre mindre områder samt tok over tusen tyskerne til fange. Sjuende tyske armé, som forsøkte å bryte seg frem forbi Soissons, som var tatt, kom ikke videre mot det sterke forsvaret.

Den franske motoffensiven den 11. juni hadde stoppet den tyske fremrykkingen. De tyske troppene måtte grave seg ned i sine nyvunnede posisjoner etter Ludendorff hadde innsett at offensiven måtte avbrytes for å unngå unødvendige tap. 35 000 allierte og 30 000 tyske soldater hadde blitt drept, såret eller tatt til fange.

Forspillet

De tyske våroffensivene frem til 13. juni hadde vært meget kostbare, med store tap. De tyske arméene hadde etter fire måneders fremgang mistet under 700 000 menn, og offensiven hadde kjørte seg helt fast tross store territorielle gevinster. Den nye forsvarslinjen som de utmattede tyske styrker hadde dannet, ble meget spredt og uorganisert, med utsatte posisjoner mot nye allierte motangrep. Ludendorff ønsket fremdeles å trekke flere allierte tropper sørover fra den britiske seksjonen i nordvest for den planlagte sluttoffensiven som en tysk armégruppe var forberedt på. En ny «mindre» offensiv, Operasjon Friedensturm, skulle starte på Marne.

De allierte hadde blitt hardt skadde, men de hadde lært av sine erfaringer og hadde nå bedre koordinasjon i forsvaret og planer for fremtidige operasjoner under en enhetlig krigsledelse. De amerikanske troppene som hadde kommet rett inn i ilden, beviste sin dugelighet som uavhengige formasjoner. Foch, som ledet forsvaret ved Marne med stor suksess, ved bruk av et dypt forsvar og bestemte motangrep under ledelse av menn som Mangin kjente for deres usedvanlige aggressivitet, forberedte nå sin egen motoffensiv.

Det var et farlig valg, for de allierte hadde holdt seg informert om de tyske styrkekonsentrasjoner, og visste at det neste angrepet kunne være mot nord ved Ieper, eller mot sør ved Marne. Den britiske øverstkommandanten Haig sendte store styrker til Marne i et dristig trekk for å støtte franskmennene. Foch mente tyskerne hadde skapt en altfor utsatt lomme ved Marne, som var sårbar for en alliert storoffensiv, og til dette ønsket han de beste styrkene som var tilgjengelige, også til forsvaret mot en ny tysk offensiv. De tyske forberedelsene hadde blitt oppdaget i forveien av de allierte. Foch besluttet at de burde ventet med motoffensiven i flere dager før den tyske offensiven var nedkjempet, store styrker var allerede samlet for dette formålet.

Om aften 14. juni hadde 4th., 5th., 6th., 9th. og 10th. franske arméene samlet seg sammen med 22nd. britiske korpset, to italienske divisjoner og fem amerikanske divisjoner på den allierte forsvarslinjen mot den tyske lommen ved Marne.

Slaget

Den tyske innledningen

Ved midnatten til den 15. juli åpnet tyskerne ild, men dette ble besvarte av de allierte som med deres artilleriild gjorde et kraftig innhugg i de tyske troppene som forsøkte å ta seg over elven Marne. 23 divisjoner fra 1st. og 3rd. tyske arméer ledet av Mudra og Karl von Einem gikk til angrep øst for Reims mens 17 divisjoner fra 7th. tyske armé under Boehm, støttet av 9th. tyske armé ledet av Eben, rykket mot de franske stillingene vest for Reims. Etter meget harde kamper i innledningsfasen hadde tyskerne blitt stoppet øst for Reims, men mot vest hadde de brutt seg gjennom forsvarslinjen og slått vekk 6th. franske armé. Ludendorff håpet på å kunne splitte franskmennene i to under angrepet.

Den 4. franske armé, ledet av Gouraud, hadde ikke bare stoppet tyskernes fremrykking, men også påført dem store tap med artilleriild. Pétain som øverste kommandant for de franske styrkene som hadde blitt urolig over den tyske fremrykkingen vest for Reims, ønsket først å overføre egne reserver dit, men ble forhindret av Foch, som nektet å deployere de strategiske reserver for tidlig.

Men utover dagen hadde tyskerne mistet moment i deres fremstøtene som ble hindret av bedre motstand enn ventet, offensiven var mislykket- det østlige angrepet hadde blitt bremset og det var ikke lenge hensiktsmessig å fortsette i vest. Bare 36 timer etter starten beordret Ludendorff en retrett for sine styrker tilbake over Marne. Men ordren kom ikke frem til de fremskutte avdelingene før kl. 4.35 om morgen den 18. juli, den allierte motoffensiven ble startet mot tyskernes høyre flanke.

Motoffensiven

Mangin, som hadde blitt en armékommandant for 10. franske armé med 16 divisjoner, støttet av allierte kontingenter inkludert åtte amerikanske divisjoner, 350 stridsvogner, 2000 artilleriskyts og 500 fly, gikk til angrep på de uforberedte tyske troppene som ble utsatt for et stort sjokk. Mangin avanserte inn i de tyske linjene mellom Aisne og Ourcq, og brøt gjennom vest for Soissons, mens den 6. franske armé med 8 divisjoner, 145 stridsvogner og 350 fly, ledet av Degoutte, nordvest for Château-Thierry innledet angrepene sør for Soissons mellom Ourcq og Marne. Mot øst gikk også 9. armé ledet av De Mitry og 5. armé ledet av Berthelot til angrep mellom Château-Thierry og Reims. Langs dette frontavsnittet hadde franskmennene etablert meget gode utgangspunkter for sin motoffensiv i skogkledte terreng, med høyder mot tyske posisjoner som ikke hadde vært beholdt lenge nok for forberedelse til et aktivt forsvar.

De tyske fremskutte styrkene var ikke forberedt på en så stor motoffensiv, de hadde vært så utmattet etter langvarige stridigheter. Tyskerne, av sjokk over den uventede storoffensiven med hundrer av stridsvogner og titusener av fiendtlige soldater, overgav seg eller rømte vekk under forvirring. Den 9. tyske armé hadde blitt slått tilbake, tvunget over på retrett, og de var ikke alene. Hele frontavsnittet rundt lommen på 130 kilometer var under angrep av de allierte, som allerede den første dagen hadde avansert opptil ti kilometer. Initiativet var gått over til de alliertes side.

Mangins suksess på tyskernes høyre flanke truet nå lommen, som hadde blitt utvidet til sør for elven Marne, og den planlagte retretten tilbake over elven ble startet 20. juli. Men omstendighetene ved det tyske forsvaret hadde blitt så alvorlig at retretten ikke lenger var om en tilbaketrekning fra elven, men fra de nye territoriale vinninger. De fåtallige forsterkninger som kom til i forsvaret, maktet ikke mer utover hissig motstand som ble brutalt nedkjempet av de allierte. 21. juli var tyskerne slått tilbake over elven og Château-Thierry befridd av franskmennene.

Lommen

Ludendorff måtte hente inn reservestyrkene han hadde tenkt å bruke for fremtidige offensiver, og deretter forsterke forsvaret omkring Soissons, ved Reims og i Ardre-kløften mot allierte flankeangrep. De allierte fra Storbritannia og USA ble sterkere involvert i stridighetene, men støtte på sterkere og sterkere tysk motstand etter hvert som de avanserte dypere inn i fiendtlige territorium. Et eneste angrep av franskmennene mot stedet Paradis 22. juli var stoppet bare få skritt fra startpunktet. Men de allierte som ikke var vant med en slik «åpen» krig over store avstander, opplevde også medgang i sine angrep, som på Mailly-Raineval-platået 23. juli der 2000 tyskere ble tatt til fange.

Fochs strategi var å konsentrere store styrker i kraftige angrep på de tyske flankene, hvis det ikke var mulig med et gjennombrudd som kunne ha truet tyskernes retretten fra lommen, skulle det være et konstant press langs hele fronten. Foch ville ha tyskerne ut av lommen og forsøkte å provosere Ludendorff til å oppgi hele området mellom Soissons og Reims. Presset på Ludendorff ble sterkere for hver dag, situasjonen i øst var dårlig, og det var enda verre mot vest. Om ettermiddagen den 26. juli fikk de tyske styrkene ordre om å innlede en retrett tilbake til en ny forsvarslinje, Aisne-Vesle linjen. De 1., 7. og 9. tyske arméer fikk retrettordre om å flytte til nye og sterkere posisjoner bak elven Aisne.

Først ut var Ardre-kløften og Ourcq-området som ble oppgitt lik etter midnatt til 27. juli, deretter resten av lommen mens tyskerne vendte tilbake til posisjoner de hadde vært i flere måneder før. De allierte fortsatte sitt press, med Mangin som tok sikte på Soissons. Men deres soldater var snart for utmattet til å fortsette, og måtte enten tas ut for å hvile, mens forsterkninger ble hentet inn, eller sendt til andre steder som ved Amiens, der britene hadde planlagt et storangrep få dager senere.

Den 3. august hadde tyskerne fullført retretten fra lommen, tilbake til den opprinnelige forsvarslinjen, men store områder ble ødelagt ved bruk av den brente jords taktikk, spesielt med giftgass. Den 7., 9. og 1. tyske armé forskanset seg fra Fontenoy til nord for Reims, de måtte oppgi Soissons, som ble befridd av den franske 15. divisjon. Det store slaget hadde blitt redusert til en rekke mindre trefninger, og mindre lokale slag om mindre posisjoner. Den 6. august var de siste større stridigheter over.

Etterspillet

Det andre slaget ved Marne var ikke et tysk nederlag i krigen, den også var krigens avgjørelse om utfallet av de blodige kampene i året 1918, initiativet hadde blitt vunnet tilbake av de allierte med enhetlig krigsledelse, bedre koordinasjon over deres styrker og de store amerikanske styrkene hadde kommet til vestfronten. Til sammen 1,2 millioner amerikanske soldater skulle bli satt inn på vestfronten i de neste måneder, mot dette hadde Ludendorff bare 300 000 som kunne rekrutteres over hele året. De enorme tapene i forveien hadde vært meget hardt for de tyske arméene som nå opplevde en alvorlig mannskapsmangel. Det var ikke lenge en strategiske reservestyrke til rådighet mot nye allierte offensiver.

Tyskland var avgjørende slått i løpet av slaget ved Marne, Fochs motoffensiven hadde avverget den tyske sluttoffensiven mot britene og deretter snudde den strategiske situasjonen på vestfronten. Marne var det siste vendepunktet i den første verdenskrigen.

Tapene

I 28 dager hadde hundretusener vært i en blodig kamp med hverandre, 125 000 til 160 000 allierte og 110 000 til 168 000 tyske soldater hadde blitt drept, skadet, meldt savnet og tatt til fange. Den franske hæren mistet ifølge den offentlige historien 12 041 døde, 70 266 sårede og 5 148 savnede. De allierte skulle ha et tap på 2 374 døde, 14 237 sårede og 2 656 savnede, men slike opplysninger er ikke nødvendige korrekte. Tyskerne dessuten hadde mistet over 36 000 menn som ble ført vekk i fangenskap. Til sammen cirka 235 000 til 328 000 døde, sårede og savnede i alle parter.

Se også

Litteratur

Paul Greenwood. The Second Battle of Marne 1918 1998 ISBN 1-84037-008-4
Anthony Clayton. Paths of Glory- The French Army 1914-18 2003 ISBN 0-304-35949-1