Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                
Hopp til innhold

Edvard Beneš: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bla gjennom historikken interaktivt
← Forrige endringNeste endring →
Slettet innhold Innhold lagt til
VisuellWikitekst
Linje 105: Linje 105:
==Referanser==
==Referanser==
<references>
<references>
<ref name="Cordell">{{Kilde artikkel|forfatter=Cordell, Karl og Stefan Wolff|tittel=Ethnic Germans in Poland and the Czech Republic: a comparative evaluation|publikasjon=Nationalities Papers. Journal of Nationalism and Ethnicity|url=http://dx.doi.org/10.1080/00905990500088610|dato=2005|nummer=33(2)|sider=255-276|sitat=}}</ref>
<ref name="Glassheim">{{Kilde artikkel|forfatter=Glassheim, Eagle|tittel=National mythologies and ethnic cleansing: the expulsion of Czechoslovak Germans in 1945|publikasjon=Central European History|url=
<ref name="Glassheim">{{Kilde artikkel|forfatter=Glassheim, Eagle|tittel=National mythologies and ethnic cleansing: the expulsion of Czechoslovak Germans in 1945|publikasjon=Central European History|url=
https://doi.org/10.1163/156916100746428|dato=2000|nummer=33(4)|side=463-486|sitat=}}</ref>
https://doi.org/10.1163/156916100746428|dato=2000|nummer=33(4)|side=463-486|sitat=}}</ref>
<ref name="Prauser">{{Kilde bok|tittel=The expulsion of the "German" communities of Eastern Europe at the end of the second world war (working paper 2004/1)|etternavn=Prauser|fornavn=Steffen (red.)|utgiver=[[European University Institute]]|år=2004|isbn=|utgivelsessted=Firenze|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref>
<ref name="Prauser">{{Kilde bok|tittel=The expulsion of the "German" communities of Eastern Europe at the end of the second world war (working paper 2004/1)|etternavn=Prauser|fornavn=Steffen (red.)|utgiver=[[European University Institute]]|år=2004|isbn=|utgivelsessted=Firenze|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref>
<ref name="Naimark">Naimark, N. M. (2002). ''Fires of hatred: Ethnic cleansing in twentieth-century Europe''. Harvard University Press/University of Washington, 2000.</ref>
</references>
</references>


Sideversjonen fra 9. feb. 2019 kl. 02:44

Edvard Beneš
Født28. mai 1884
Østerrike-Ungarns flagg Kožlany i Østerrike-Ungarn
Død3. september 1948 (64 år)
Tsjekkoslovakias flagg Sezimovo Ústí i Tsjekkoslovakia
BeskjeftigelseForeleser, politiker, fotballspiller, diplomat, sosiolog, lærer Rediger på Wikidata
Akademisk gradPh.d.
Utdannet ved
6 oppføringer
Universitetet i Paris, Sorbonne
Sciences Po
Université de Bourgogne
Právnická fakulta Německé univerzity v Praze[1]
Filosofiske fakultet ved Karlsuniversitetet[1]
Juridisk fakultet, Karls-universitetet i Praha[1]
EktefelleHana Benešová
SøskenVáclav Beneš
Vojta Beneš
Bedřich Beneš
PartiTsjekkoslovakias nasjonale sosialistparti
NasjonalitetØsterrike-Ungarn
Tsjekkoslovakia
Gravlagthrobka prezidenta Edvarda Beneše a jeho manželky Hany (1948–) (Sezimovo Ústí)[2]
Medlem av
8 oppføringer
Det rumenske akademi
speiderbevegelsen
Académie des sciences morales et politiques (1929–)[3]
Sokol
Académie Diplomatique Internationale[4]
World Brotherhood Federation[4]
Q129061392[5]
American Philosophical Society (1939–)[6]
Utmerkelser
25 oppføringer
Den hvite løves orden
Tsjekkoslovakias krigskors 1918 (1919)
Sankt Savas orden (1920)
Romanias kroneorden (1921)
Storkorsridder av Italias kroneorden (1921)
Æresborger av Třebíč (1935)[7]
1. klasse av Ørnekorsets orden
Storbånd av Leopoldsordenen
Ordenen av Karađorđe-stjernen
Storkors av Santiago av sverdets orden[8]
Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden
Storkors av Æreslegionen
Æresborger av Brno (1936)[9]
Æresborger av Praha (1919–1940)
Honorary citizen of Liberec
Æresborger i Kladno (1946)
Æresdoktorat ved Mararyk-universitetet (1937)[10]
Honorary citizen of Moravské Budějovice (1936)[11][12]
Storkors av Kristusordenen[8]
Honorary citizen of Nové Město na Moravě (1945)[13]
Čestná medaile T. G. Masaryka (in memoriam)[14]
Æresborgerskap (1945) (av: Semily)[15]
Q55565428 (1947)
Æresdoktor ved Sorbonne (1921)[16]
Æresdoktor ved Université de Strasbourg (1922)[17]
Tsjekkoslovakias andre president
(1. periode)
18. desember 1935 - 5. oktober 1938
ForgjengerTomáš Masaryk
EtterfølgerEmil Hácha
Tsjekkoslovakias andre president
(2. periode)
2. april 1945 – 7. juni 1948
ForgjengerEmil Hácha
EtterfølgerKlement Gottwald
Tsjekkoslovakias president i eksil
5. oktober 1938 – 2. april 1945
Tsjekkoslovakias fjerde statsminister
26. september 1921 – 7. oktober 1922
ForgjengerJan Černý
EtterfølgerAntonín Švehla
Signatur
Edvard Benešʼ signatur
Edvard Beneš på Commons

Edvard Beneš (født 28. mai 1884 i Kožlany i Böhmen del av Østerrike-Ungarn, død 3. september 1948 i Sezimovo Ústí i Tsjekkoslovakia) var en tsjekkoslovakisk politiker, en av lederne av den tsjekkoslovakiske uavhengighetsbevegelsen og Tsjekkoslovakias andre president.

Biografi

Tidlig liv

Edvard Beneš ble født som sønn av en bonde i den lille landsbyen Kožlany i nærheten av Rakovník, omkring 60 km vest for Praha. Han tilbrakte mye av sin barndom i Vinohrady-distriktet i Praha, hvor han gikk på en grammatikkskole mellom 1896 og 1904. Etter å ha studert filosofi ved Karlsuniversitetet i Praha reiste han til Paris for å studere ved Sorbonne og ved den uavhengige skolen for statsvitenskap (École Libre des Sciences Politiques). I 1908 mottok han en doktorgrad i rettsvitenskap i Dijon,[18] hvoretter han underviste et par år ved den tsjekkiske handelshøyskolen i Praha.[19] Etter at han i 1912 hadde tatt sin filosofieksamen, ble han lektor i sosiologi på Karlsuniversitetet. Han var også involvert i speiderbevegelsen.

Første eksil

Under første verdenskrig var Beneš leder for en revolusjonær, antiøsterriksk bevegelse.[19] Han medvirket til å organisere bevegelsen for et uavhengig Tsjekkoslovakia i utlandet. Han organiserte også en tsjekkisk undergrunnsbevegelse under navnet Mafiaen, hvis mål var tsjekkoslovakisk selvstendighet og bekjempelse av det østerrikske styret.[trenger referanse] I september 1915 gikk han i eksil i Paris (på oppdrag fra sin venn Masaryk) og ble leder for det tsjekkiske nasjonalrådet der[19] og innen- og utenriksminister i den provisoriske tsjekkoslovakiske regjeringen. I Paris gjorde han en intrikat diplomatisk innsats for å få anerkjennelse fra Frankrike og Storbritannia for Tsjekkoslovakias uavhengighetsbevegelse.[trenger referanse]

Politisk karriere i Tsjekkoslovakia

Etter krigens avslutning kunne Beneš vende hjem til et selvstendig Tsjekkoslovakia. Mellom 1918 og 1935 var han landets utenriksminister[19] (den lengst sittende på posten i landets historie), og han var også medlem av parlamentet i periodene 1920–1925 og 1929–1935.[trenger referanse] Det var Edvard Beneš som representerte landet under forhandlingene om Versaillestraktaten, og han var medlem av Folkeforbundets styrende organ mellom 1923 og 1928, hvor han mellom 1927 og 1928 var organets president.[19] Han ble kjent og respektert på den internasjonale politiske arenaen, og han var en innflytelsesrik rollefigur ved flere internasjonale konferanser, som ved Genovakonferansen i 1922, Locarnotraktaten i 1925, Youngplanen i 1930 og Lausannekonferansen i 1932. Beneš var mellom 1921 og 1922 var landets statsminister.[18]

Han var medlem av Tsjekkoslovakias nasjonale sosialistparti eller Československá strana národně socialistická (inntil 1926 kjent som Tsjekkoslovakias sosialistparti eller Československá strana socialistická). Bortsett fra navnene hadde partiet ingen tilknytning til hverken sosialistene eller det tyske Nazipartiet, men var et senterparti som sto for demokratisk nasjonalisme og progressivisme. Han var også en ivrig fortaler for et samlet Tsjekkoslovakia, da han ikke betraktet tsjekkere og slovaker som forskjellige etnisiteter.

Den 14. desember 1935 ble Edvard Beneš valgt som landets andre president etter landsfaderen Tomáš Garrigue Masaryk.[19] Som president beholdt han ledelsen av landets utenrikspolitikk.[18] Den økende trusselen fra Tyskland i nord ble i løpet av de neste årene en av de mest dominerende sakene i Beneš' utenrikspolitikk, noe han prøvde å løse gjennom både militære og diplomatiske midler. Han hadde allerede i perioden 1921-1922 undertegnet en alliansepakt med Romania og Jugoslavia imot ungarsk ekspansjonisme (kjent som den lille ententen), en allianse med Frankrike den 25. januar 1924 og en allianse med Sovjetunionen i 1935. Militærbudsjettet forble en stor del av landets statsbudsjett, noe som medførte at den tsjekkoslovakiske hæren var blant de mest moderne og veltrente i verden i mellomkrigstiden.

Andre eksil

Det var resultatet av Münchenavtalen i 1938 som fikk Beneš til å gå i eksil. Etter tysk press måtte han trekke seg fra posten som president den 5. oktober, uten å utnevne en etterfølger.[20] Han reiste til USA og begynte arbeid ved universitetet i Chicago og reiste i juli 1939 til Storbritannia.[19] I London bodde han på 26 Gwendolen Avenue SW15. Her organiserte han en eksilregjering med Jan Šrámek som statsminister og seg selv som president etter at Storbritannia hadde anerkjent den tsjekkoslovakiske eksilregjeringen. I 1941 ble eksilregjeringen anerkjent av USA, Sovjetunionen og Kina.[19] Beneš butøvde vide fullmakter fra 15. oktober 1940 på grunnlag av nødrett.[21]

I november 1940 flyttet Beneš med sin kone Hana, deres nieser og tjenere til The Abbey på Aston Abbotts i nærheten av Aylesbury i Buckinghamshire. Staben til hans private kontor, inkludert hans sekretær Edvard Táborský og hans stabssjef Jaromír Smutný, flyttet til The Old Manor House i nabolandsbyen Wingrave, mens hans militære etterretningsstab ledet av František Moravec opprettet sitt hovedkvarter i nabolandsbyen Addington.

I 1941 planla Beneš og František Moravec Operasjon Anthropoid, attentatet på den tyske riksforstanderen i Riksprotektoratet Böhmen-Mähren, Reinhard Heydrich. Planen ble ført ut i livet den 27. mai 1942, og planen var en suksess, da Heydrich ble alvorlig såret i attentatforsøket og døde den 4. juni av sine sår. Resultatet ble brutale hevnaksjoner fra tyskerne med henrettelse av et stort antall tsjekkere og de to landsbyene Lidice og Ležáky totalt jevnet med jorden.

Han besøkte Washington og Moskva i 1943. Til Moskva formidlet han Romanias tilbud om våpenstillstand.[19] Tross sin plassering i London og dermed orientering mot Vesten stod Beneš også på vennskapelig fot med Sovjetunionens leder Josef Stalin. I 1943 undertegnet han en avtale med Sovjetunionen om vennskap og bistand trolig fordi han forutså at Tsjekkoslovakia ville bli befridd fra øst.[18]

Winston Churchill nominerte Beneš til Nobels fredspris i 1939.[22]

Beneš begynte tidlig å legge planer for etterkrigstiden, herunder fjerning av sudettyskerne fra landet. I november 1940 sendte Beneš en melding til ledelsen for den tsjekkoslovakiske motstandsbevegelsen der han skrev at den tsjekkiske nasjonen også trengte lebensraum, noe som bare kan oppnås ved at sudettyskerne som hadde forrådt Tsjekkoslovakia forlot landet. Beneš var tidlig i krigen beredt til avstå tyskdominerte grenseområder til Tyskland. Personer i motstandsbevegelsen hjemme ønsket fjerning av alle tyskere og ikke noe tap av territorium.[23]

Fra sent i 1941 la Beneš' eksilregjering i London til grunn at det var nødvendig å fjerne etniske tyskere fra Tsjekkoslovakia etter krigen for å sikre landets stabilitet. Samtidig skulle etniske ungarere utvises fra Slovakia. Ideen om å kaste ut etniske tyskere ble opprinnelig ikke bifalt av de vestlige stormaktene.[24] Resten av krigen lanserte Beneš overfor stormaktene ulike planer for utvisning av de etniske tyskerne. I løpet av 1942 ble Beneš' argumentasjon positivt mottatt hos britiske myndigheter.[23]

I 1943 sluttet Beneš seg til den populære ideen om at alle eller de fleste etniske tyskere måtte utvises.[25] Beneš oppmuntret tsjekkoslovaker til å ta igjen mot etniske tyskere på tsjekkisk territorium, dette var ifølge Benjamin Frommer første trinn for å gjenetablere Tsjekkoslovakia som en uavhengig stat.[26] Fordrivelse av etniske tyskere hadde høyeste prioritet hos Beneš og hans regjering.[27]

Siste år

Statue av Edvard Beneš utenfor utenriksministeriets kontorer i Praha.

Ved avslutningen av den andre verdenskrig reiste han i mars 1945 fra London til Moskva og vendte så som Tsjekkoslovakias president. I juni 1946 ble han gjenvalgt som president.[19] Beneš fortsatte sin ledelse med grunnlag i vide fullmakter fra eksilet i London, også etter at han returnerte til Tsjekkoslovakia. Dette varte helt frem til 28. oktober 1945, da den midlertidige nasjonalforsamlingen overtok lovgivningsmyndigheten.[21] Han gikk imot den kommunistiske maktovertagelsen den 25. februar 1948 under ledelse av statsminister Klement Gottwald og trakk seg fra presidentposten 7. juni samme år, hvoretter Gottwald etterfulgte ham som president. Edvard Beneš døde den 3. september 1948 i sin villa i Sezimovo Ústí av naturlige årsaker. Her ligger han begravd sammen med sin kone, og hans byste er en del av gravsteinen hans.

Beneš ga navn til de såkalte Beneš-dekretene, som medførte ekspropriasjon av eiendommer tilhørende de tysk- og ungarsktalende minoritetene, inndragelse av statsborgerskap og fordrivelsen av etniske tyskere til Tyskland og Østerrike. 98 av 143 dekreter ble utstedt etter at Beneš hadde kommet tilbake fra eksil.[21] Det er omdiskutert hvor involvert Beneš var i utarbeidelsen av dekretene. Selv om at han underskrev dekretene, var han ikke den direkte bakmannen bak dem, og hadde relativt liten innflytelse på de lovene og dekretene som Gottwald-regjeringen iverksatte. Dekretene var blitt utarbeidet og godkjent av majoriteten av den tsjekkoslovakiske eksilregjeringen og de allierte seierherrene.[28] [29]

Se også

Kilder

Referanser

  1. ^ a b c Studenti pražských univerzit 1882–1945, Students of Prague Universities ID 1486491865449025[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ The Office of the Government of the Czech Republic, «Vila Hany a Edvarda Benešových v Sezimově Ústí», verkets språk tsjekkisk, utgitt 16. januar 2022, besøkt 21. juni 2023[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Google Bøker, Google-bokidentifikator FAM9AAAAIAAJ[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b bc.gbpizs.gov.pl[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Národní revoluce, «Slova zavazující», side(r) 1, ISSN 1214-8334, besøkt 14. august 2024[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ search.amphilsoc.org[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ «Čestná občanství a Ceny města Třebíče: Třebíč», besøkt 16. april 2023[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b www.ordens.presidencia.pt[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.brno.cz[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Masarykova univerzita, «Stránka 10: Čestné doktoráty udělené MU», verkets språk tsjekkisk, besøkt 16. april 2023[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Pamětní kniha II, side(r) 445, besøkt 13. juli 2019[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ «Seznam čestných občanů města: Moravské Budějovice», besøkt 13. juli 2019[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ www.nmnm.eu, besøkt 13. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ www.masarykovohnuti.cz, besøkt 4. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ Collection of Registry Books at Litoměřice State Archive, vademecum.soalitomerice.cz[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ Annales de l'Université de Paris, «Liste des docteurs honoris causa de l'Université de Paris de 1918 à 1933 inclus», hefte 1, side(r) 90-95, bind 9, utgitt 1934[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ gallica.bnf.fr[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ a b c d «Edvard Beneš». Store norske leksikon (på norsk). 22. juni 2018. Besøkt 9. februar 2019. 
  19. ^ a b c d e f g h i j Lundström, Ragnvald (1948). Krigen 1939-1945. Fjerde bind: Krigens leksikon. Oslo: Tiden Norsk Forlag. 
  20. ^ Brown, M. (1958). The Diplomacy of Bitterness: Genesis of the Potsdam Decision to Expel Germans from Czechoslovakia. Western Political Quarterly, 11(3), 607-626.
  21. ^ a b c Frowein, Jochen A., Ulf Bernitz og Lord Kingsland (2002). «Legal Opinion on the Benec-Decrees and the accession of the Czech Republic to the European Union (working paper 10-2002)» (PDF). EU-parlamentet. 
  22. ^ Fred Glueckstein (29. januar 2018). «Winston Churchill and the Nobel Prizes, 1946-1953» (på engelsk). The Churchill Project. Besøkt 22. april 2018. 
  23. ^ a b Glassheim, Eagle (2000). «National mythologies and ethnic cleansing: the expulsion of Czechoslovak Germans in 1945». Central European History (33(4)): 463-486. 
  24. ^ Prauser, Steffen (red.) (2004). The expulsion of the "German" communities of Eastern Europe at the end of the second world war (working paper 2004/1). Firenze: European University Institute. 
  25. ^ Cordell, Karl og Stefan Wolff (2005). «Ethnic Germans in Poland and the Czech Republic: a comparative evaluation». Nationalities Papers. Journal of Nationalism and Ethnicity (33(2)): 255–276. 
  26. ^ Marchak, Patricia (april 2005). «Benjamin Frommer: National Cleansing. Retribution against nazi collaborators in postwar Czechoslovakia.». Canadian Journal of Sociology. 
  27. ^ Naimark, N. M. (2002). Fires of hatred: Ethnic cleansing in twentieth-century Europe. Harvard University Press/University of Washington, 2000.
  28. ^ Potsdam Avtalen 1945
  29. ^ se side 129

Eksterne lenker

Forgjenger:
Tomáš Masaryk
Emil Hácha 		Tsjekkoslovakias andre president
1935–1938
1945–1948 		Etterfølger:
Emil Hácha
Klement Gottwald
Forgjenger:
Jan Černý 		Tsjekkoslovakias fjerde statsminister
1921–1922 		Etterfølger:
Antonín Švehla
Forgjenger:
Post opprettet 		Tsjekkoslovakias utenriksminister
1918–1935 		Etterfølger:
Milan Hodža
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Edvard_Beneš&oldid=19166875»