Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                
Hopp til innhold

Holocaust i Ungarn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Soldater griper jøder i Budapest, oktober 1944.
Gyula Pauers og Can Togays minnesmerke over pilkorsbevegelsens offer ved en Donaukai i Budapest, reist 2005.

Holocaust i Ungarn dreier seg om holocaust - utryddelsene - av i hovedsak jøder, men også av sigøynere, i Ungarn under andre verdenskrig.

Den ungarske regjeringen unnlot å etterfølge tysk krav om å deportere sine jødiske borgere. Da tyske styrker i mars 1944 tok kontroll over Ungarn kom Adolf Eichmann og hans mannskap til landet og internerte jødene og gjennomførte deportasjonene til Auschwitz.[1] Fra 15. mai til 8. juli 1944 ble 437 402 jøder sendt fra Ungarn (inkludert Transilvania) til Auschwitz for å bli avlivet.[2] Ungarn hadde i 1944 det siste intakte jødiske samfunnet i Europa og dette var den siste store transporten til Auschwitz. Sveits, Sverige og Vatikanet la press på Ungarns regjering (dels på oppfordring fra USA og Storbritannia), og BBC kringkastet kraftige advarsler 5, 6 og 11 juli. Det internasjonale presset medvirket til at deportasjonene stanset 8. juli.[3][4]

Etter Den røde armés erobring av Budapest i midten av januar 1945 ble det i det tyske SS-høykvarteret der funnet et stort antall dokumenter og fotografier som dokumenterte nazistenes forbrytelser mot menneskeheten i Ungarn. Ut fra disse dokumenter kunne man beregne at omkring 569 000 ungarere ble myrdet i Ungarn eller i tilintetgjørelsesleirer i tyskkontrollerte områder. Det overveldende flertallet var jøder.

Et selvstendig Ungarn 1938–1944

Ungarns territoriale ervervelser 1938–1941

Ungarn hadde i mellomkrigstiden en av Europas største jødiske befolkningsgrupper. Den utgjorde landets største minoritetsgruppe etter at landets territorium var blitt vesentlig redusert etter Østerrike-Ungarns nederlag i første verdenskrig.

Jødenes borgerrettigheter ble innskrenket suksessivt fra 1938 ved innføringen av jødefiendtlige lover etter mønster av de tyske Nürnberglovene fra september 1935.

I 1938 ble det innført kvotering for forskjellige yrkeskategorier i den hensikt at ingen enkelt etnisk/religiøs gruppe skulle være overrepresentert innen noe område og på dette vis kunne utøve uproporsjonalt stor innflytelse. Kvotene ble justert etter gruppenes demografiske andel. Året derpå kom etter en lovfestet definisjon etter rase en enda snevrere kvotering, og forbud mot ansettelse i offentlig tjeneste. En tredje lov i 1941 forbød ekteskap mellom jøder og ikke-jøder. Deler av disse lovene ble imidlertid senere avskaffet.

Det første omfattende overgrepet på jøder i Ungarn fant sted i juli og august 1941. Den ungarske regjeringen unnlot i utgangspunktet å etterfølge tysk krav om å deportere sine jødiske borgere, bortsett fra 18 000-22 000 som ble deportert til tyskkontrollert Galicia i Ukraina fordi de angivelig ikke var ungarske statsborgere og der ble de fleste myrdet sammen med lokale jøder.[5][6][7] Der ble umiddelbart 7 000 myrdet av SS. Etter at nyheten om mordene nådde den ungarske regjeringen og statssjefen Miklós Horthy, stoppet man videre overleveringer.[trenger referanse]

I januar 1942 myrdet ungarsk militære og politi drøyt 3 500 personer, hvorav 800 jøder, i en omfattende jakt på partisaner i de områdene i det sørlige Ungarn som ble tatt fra Jugoslavia (Délvidékregionen). De ansvarlige, Ferenc Feketehalmy-Czeydner, József Zöldy og andre ble stilt for retten i Budapest i desember 1943 og dømt. Men flere av offiserene som beordret massakren, hvorav de fleste hadde tysk etnisk bakgrunn, klarte imidlertid å flykte til Tyskland.

Til tross for disse overgrepene forble Ungarn et relativt fristed for de ungarske jødene frem til den tyske okkupasjonen av landet den 19. mars 1944. På dette tidspunktet utgjorde de ungarske jødene den største gjenværende jødiske befolkningen i Europa. Regjeringen under ministerpresident Miklós Kállay nektet å gi etter for tysk påtrykk om deportering av jøder til Tyskland. Den forsøkte, med støtte av statssjefen Miklós Horthy, å føre en forsiktig balansegangspolitikk overfor det allierte Tyskland og holdt døren åpen for forhandlinger med de vestallierte om en separatfred. Dette førte til en raskt gjennomført tysk okkupasjon av Ungarn den 19. mars 1944.

Ungarn under tysk okkupasjon

Ungarske jøder ankommet til Auschwitz i mai 1944.

Döme Sztójays regjeringstid

Etter okkupasjonen ble en protysk regjering innsatt under Ungarns tidligere Berlin-ambassadør, Döme Sztójay, under tilsyn fra Edmund Veesenmayer i Budapest. Den 75-årige Miklós Horthy fikk formelt fortsette som statssjef, men han forholdt seg etter maktovertakelsen passiv og avbrøt samarbeidet med regjeringen. Horthys bevegelsesfrihet ble sterkt begrenset; i praksis var han i husarrest på kongeslottet. Han mottok ingen informasjon om hva som hendte på landsbygden, og det var nettopp der deporteringene begynte.

På kort tid kom 107 nye lover som berøvet de ungarske jøder alle rettigheter. Det ble meget raskt også organisert etnisk rensking av den ungarske landsbygdens jødiske befolkning. Den 21. mars 1944 ankom Adolf Eichmann med en stab på omkring 200 mann, Sondereinsatzkommando Eichmann, til Budapest og opprettet hovedkvarter i Hotel Majestic i bydelen Svábhegy.[8] I samarbeid med de ungarske statssekretærer László Baky og László Endre og oberstløytnant László Ferenczy, sjef for det ungarske militærpolitiet, delte Eichmann inn Ungarn i seks soner.

Kort etter skrev Baky til sin sjef innenriksminister Andor Jaross:

:«Den kongelige ungarske regjering vil snart få landet renset for jøder. Jeg beordrer utrenskningen til å skje region etter region. Resultatet av utrenskningen vil bli at jødedommen - uten hensyn til kjønn eller alder - vil bli transportert til konsentrasjonsleirer».[9]

Baky satte sammen fortegnelser over de ungarere, først og fremst jøder, som skulle deporteres til Auschwitz.

Deportasjonene ble påbegynt i den nordøstre sonen, som lå nærmest den russiske fronten.[10] På knapt to måneder, mellom 14. mai og 8. juli, ble det deportert 437 402 jøder fra Ungarn til Auschwitz.[11][12]

Deportasjonene førte til omfattende internasjonale protester, og Miklós Horthy ble utsatt for påtrykk for å gripe inn mot dem. Brev og telegram kom fra mange hold, som fra pave Pius XII 25. juni og gjentatte ganger, president Franklin D. Roosevelt 26. juni, og kong Gustaf V av Sverige den 30. juni,[13] tryglet Horthy om å gjøre sin innflytelse gjeldende for å stanse deportasjonene. Roosevelt truet eksplisitt med militær gjengjeldelse dersom transportene ikke ble innstilt. Også mange moderate ungarske politikere, Horthys egen familie og de store kristne kirkene intervenerte.

På samme tid ble også Vrba-Wetzlerrapporten (Auschwitzprotokollen) kjent både internasjonalt og blant mange ungarske politikere. Dette vitnesbyrdet beskrev utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau. Både av redsel for represalier, med hensyn til Ungarns situasjon etter krigen og av egen overbevisning inngrep statssjefen Miklós Horthy i juli 1944 og fikk stoppet deportasjonene inntil videre.

På denne tiden utformet Horthy det såkalte Horthyinitiativet, som hadde til hensikt å redde en del av Budapests jøder til USA og Storbritannia. Initiativet slo imidlertid feil ettersom både USA og Storbritannia brukte for lang tid på å svare.

Géza Lakaros' regjeringstid

Etter Romanias kapitulasjon for Sovjetunionen innsatte Horthy en militærregjering under generalen Géza Lakatos. Denne begynte å undersøke muligheten for å bryte med Tyskland og inngå separatfred med de vestallierte. Den nye regjeringen og omorienteringen medførte lettelser for den jødiske befolkningen.

Tyskerne holdt seg underrettet om regjeringens planer, og noen dager før en planlagt ungarsk uttreden av krigen gjennomførte pilkorserne med tysk hjelp den 15. oktober 1944 et statskupp. Horthys sønn ble kidnappet. Horthy ble tvunget til å abdisere.

Ungarn under pilkorsregimet

Ferenc Szálasis regjeringstid

Polkorsoffiserer utenfor Ungarns forsvarsministerium, oktober 1944
Den siste gjenværende delen av ghettomuren. Den ble revet i 2006, men ble gjenoppbygd med gammelt material på Király utca nr 15.

En pilkorsregjering under Ferenc Szálasi tok over regjeringsmakten. Etter dette kom Adolf Eichmann med sin SS-styrke tilbake, og terroren mot Budapests drøyt 200 000 gjenværende jøder ble intensifisert. De ble forfulgt, myrdet ved Donau, deportert eller tvangsplassert i ghettoen. Szálasi var uvillig til å etterkomme Eichmanns krav om at Budapests jøder skulle deporteres til Tyskland, ettersom han ville utnytte dem som tvangsarbeidskraft i Ungarn. Omkring 35 000 jøder ble kommandert til å bygge befestninger rundt Budapest.[14]

Den 15. november opprettede regjeringen Budapests muromgitte ghetto i de tradisjonelle jødiske kvartalene på Pest-siden av Donau for 69 000 personer.[15] Ghettoen ble bevoktet av en kombinert gendarm- og pilkorsstyrke. Også en «internasjonal ghetto» - uten murer - ble opprettet i midten av november for omkring 30 000 jøder. I denne fantes leiegårder som stod under beskyttelse av de diplomatiske representasjoner for Portugal, Sveits, Spania, Sverige og Den hellige Stol samt av Røde Kors. Der bodde familier betraktet som utenlandske statsborgere, blant dem omkring 7 000 under svensk beskyttelse.

Fra svensk side spilte den unge diplomaten Raoul Wallenberg den ledende rollen, også utenfor Budapest. Raoul Wallenberg fulgte jøder på tvangsmarsj langs veien og delte ut medisin, mat og «Schutzpass». Han tok dem med pass ut av toget, og reddet på denne måten omtrent 2 000 personer. Da jødene kom til Østerrike, gikk Wallenberg om bord på toget, delte ut pass, og slapp ut alle «nysvensker». I et annet tilfelle truet SS-general Gerhard Schmidhuber med å gjennomføre en massakre i en av Budapests jødeghettoer. Da truet Wallenberg med at Schmidhuber ville bli hengt etter krigen. Bare ved å si dette, reddet Wallenberg 69 000 jøder.

Den apostoliske nuntius (pavelige ambassadør) i Budapest i 1944 var erkebiskop Angelo Rotta. Han var 72 år gammel, og på grunn av sin høye alder overlot han den praktiske iverksettelse av Pavens instruksjoner om å distribuere passersedler, fiktive pass og dåpsattester til jøder til sin 38-årige assistent Gennaro Verolino.[16]

Frem til utgangen av oktober 1944 klarte den salvadorianske konsulatssekretær George Mandel-Mantello å utstede 1600 beskyttelsespass. Også tusener av beskyttelsespass ble fordelt av de sveitsiske diplomatene Carl Lutz, Harald Feller og Friedrich Born. Andre diplomater som gjorde viktig innsats var spanske Ángel Sanz Briz og italienske Giorgio Perlasca.

Pilkorsterroren etter regjeringens flukt

Terroren fra pilkorsere tiltok ytterligere etter at regjeringen hadde forlatt Budapest i desember, da den russiske omringelsen av byen ble innledet. Den internasjonale ghettoen hadde ingen murer og ble da hardere utsatt enn den allmenne ghettoen for pilkorsernes nye angrep. Terroren mot jødene tok slutt først etter den sovjetiske hærens inntog i Budapest. Den 16. januar inntok russerne den internasjonale ghettoen i Pest og befridde 25 000 mennesker i beskyttelseshusene der; to dager senere ble 69 000 overlevende i den allmenne ghettoen befridd.

Det ungarske holocausts offer

Internering av jødiske kvinner i Wesselényi-gaten, Budapest, 20-22. Oktober 1944.
Foto: Bild 101I-680-8285A-08 / Faupel

Av Ungarns omkring 825 000 jøder ble cirka 550 000 utryddet. Derutover ble det myrdet titusener av romer og politiske motstandere. Av de 150 000 jødene som var i Budapest da tyskernes okkupasjon ble innledet i mars 1944, overlevde knapt 120 000 til frigjøringen i 1945.[17]

Et antall av de jødene som overlevde var personer som kunne forlate landet takket være innsats fra de nøytrale landenes diplomater.

Pave Pius XII appellerte til 13 latinameriske regjeringer om å akseptere alle slike nødspass, men det viste seg også nødvendig at det amerikanske State Department intervenerte for at landene virkelig aksepterte disse dokumentene.[18]

Emigrasjon strandet imidlertid oftest på Tysklands vegring mot å tillate transittering med tog gjennom tysk område. Mange flere overlevde med beskyttelsespass og lignende dokumenter og at de fikk bo i hus i Budapest som ble stilt under beskyttelse fra diplomatene og Røde Kors. Beskyttelsen fungerte også i noen grad etter den fascistiske maktovertakelsen, ettersom Ferenc Szálasi og hans regjering ønsket å oppnå internasjonal anerkjennelse.

Da det siden viste seg at den svenske regjeringen nektet å anerkjenne pilkorsregjeringen, begrenset dette mulighetene for å beskytte de som hadde svenske beskyttelsespass. Pilkorsregjeringen trakk imidlertid ikke offentlig tilbake sine tidligere offisielle konsesjoner, noe som gav et visst forhandlingsrom.

Etterspill

Juda Samet, som overlevde holocaust i Ungarn, overlevde i oktober 2018 angrepet på synagogen i Pittsburgh.[19]

Litteratur

  • Med Raoul Wallenberg i Budapest: minnen från krigsåren i Ungern. Stockholm: Norstedts. 1985. ISBN 91-1-853331-0. 
  • Andra världskriget. Lund: Historiska Media. 2012. ISBN 978-91-86297-99-2. 
  • The Politics of Genocide: the Holocaust in Hungary (på engelsk). Detroit, Michigan: Wayne State University Press. 2000. ISBN 0-8143-2690-0. 
  • The Third Reich: A New History (på engelsk). London: Pan Books. 2001. ISBN 0-330-48757-4. 
  • "Det står ett rum här och väntar på dig...": berättelsen om Raoul Wallenberg. Stockholm: Norstedts. 2012. ISBN 978-91-1-302880-4. 
  • Adolf Eichmann: byråkrat och massmördare. Stockholm: Wahlström & Widstrand. 2005. ISBN 91-46-20118-1. 
  • The Righteous: The Unsung Heroes of the Holocaust (på engelsk). London: Doubleday. 2002. ISBN 0-385-60100-X. 
  • The Destruction of the European Jews (på engelsk). New York: Holmes & Meier. 1985. ISBN 0-8419-0832-X. 
  • Winston Churchill on Jewish problems (på engelsk). New York: Yoseloff. 1960. 
  • Eichmann's Men (på engelsk). Cambridge: Cambridge University Press. 2010. ISBN 978-0-521-61726-0. 
  • Rozett, Robert; Spector, Shmuel (2013). Encyclopedia of the Holocaust. New York: Routledge. ISBN 1-57958-307-5.  [with David Cesarani]

Referanser

  1. ^ Rozett & Spector (2013) s. 14
  2. ^ Rozett & Spector (2013) s. 54
  3. ^ Levy, R. H. (1996). The Bombing of Auschwitz Revisited: A Critical Analysis. Holocaust and Genocide Studies, 10(3), 267-298.
  4. ^ Orbach, D., & Solonin, M. (2013). Calculated Indifference: The Soviet Union and Requests to Bomb Auschwitz. Holocaust and Genocide Studies, 27(1), 90-113.
  5. ^ Rozett & Spector (2013) s. 14, 69-70
  6. ^ Erez, T. (1988). Hungary—Six Days in July 1944. Holocaust and Genocide Studies, 3(1), 37-53.
  7. ^ Eisen, G., & Stark, T. (2013). The 1941 Galician Deportation and the Kamenets-Podolsk Massacre: A Prologue to the Hungarian Holocaust. Holocaust and Genocide Studies, 27(2), 207-241. «The German attack against the Soviet Union, beginning on June 22, 1941, presented an unparalleled opportunity for the Hungarian government to deport Jews from Hungary to Galicia during a six-week period in the summer of 1941. The deportations of 22,000 Jews culminated in an unprecedented bloodbath in Kamenets-Podolsk at the end of August, when most of the deportees were slaughtered.»
  8. ^ Cesarani 2005, s. 197
  9. ^ Brev fra László Baky til innenriksministeren, sitert hos Jenö Levái: Eichmann in Hungary: Documents, New York; Howard Fertig, 1987, s. 72
  10. ^ Carlberg 2012, s. 224
  11. ^ Kershaw 2012, s. 64
  12. ^ Beevor 2012, s. 728
  13. ^ A holokauszt Magyarországon: A deportálások leállítása Arkivert 9. juli 2006 hos Wayback Machine. (lest 11. september 2006)
  14. ^ Carlberg 2002, s. 347
  15. ^ Gilbert 2012, s. 477
  16. ^ Per-Agner-priset
  17. ^ Gilbert 2012, s. 488
  18. ^ Perl, William, The Holocaust Conspiracy, s. 176.
  19. ^ «In Pittsburgh, a Holocaust survivor was four minutes late to synagogue, escaping death a second time». Washington Post (på engelsk). Besøkt 5. november 2018. 

Eksterne lenker

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Holocaust_i_Ungarn&oldid=19168985»