Pyrrhos
Pyrrhos | |||
---|---|---|---|
Født | 319/318 f.Kr. Epirus | ||
Død | 272 f.Kr. (ca 46 år) Argos | ||
Beskjeftigelse | Politiker, militært personell | ||
Embete | |||
Ektefelle | 1) Antigone 2) Lanassa 3) Tredje hustru 4) Birkenna 5) Femte hustru? | ||
Far | Aiakides av Epirus[1] | ||
Mor | Fthia av Epirus[1] | ||
Søsken | Deidamia I of Epirus | ||
Barn | Med Antigone: Olympias II Ptolemaios Med Lanassa: Aleksander Med Birkenna: Helenos | ||
Nasjonalitet | Epirus | ||
Annet navn | Πύρρος | ||
Regjeringstid | 306–302, 297–272 f.Kr. | ||
Pyrrhos (gresk: Πύρρος; født 319/318 f.Kr., død 272 f.Kr.) var en gresk[2][3] strategos (hærfører) og statsmann i hellenistisk tid. Han var konge av den greske stammen molossiere,[4] av et kongehus som hevdet å nedstamme fra Aiakos[5] (fra rundt 297 f.Kr.), og senere ble han konge av Epirus, en region og kongerike på nordvestkysten av antikkens Hellas (styrte i tiden 306–302, 297–272 f.Kr.) og for en tid også kongeriket Makedonia (288–284, 273–272 f.Kr.). Han var en av de sterkeste motstanderne av den kommende statsmakten ved Middelhavet, den tidlige republikken Roma. En del av hans slag mot romerne, selv om han seiret, kostet ham tunge tap, og fra dette har begrepet «pyrrhosseier» oppstått. Etter det andre slaget mot romerne ved Asculum i år 279 f.Kr. er Pyrrhos blitt sitert på å ha sagt: «En slik seier til og jeg er fortapt». Den antikke historikeren Plutark skrev om Pyrrhos i sin bok Parallelle liv (gresk: Βίοι Παράλληλοι).
Liv
[rediger | rediger kilde]Første år
[rediger | rediger kilde]Pyrrhos var sønn av Aiakides og Fthia, en kvinne fra Thessalia og tremenning av Aleksander den store (via Aleksanders mor Olympias). Han hadde to søstre: Deidamia og Troias. Pyrrhos var kun to år gammel da hans far ble veltet fra tronen i 317 f.Kr. Hans familie søkte tilflukt hos Glaukias, konge av taulantierne, en av de største illyriske stammene nord for Hellas. Pyrrhos ble oppfostret hos Beroea, hustru av Glaukias, og av en molossianer fra Aiakos' slekt.[3][6]
Glaukias gjeninnsatte Pyrrhos på tronen i 306 f.Kr. Han var da tolv år gammel og det var opplagt at han var underlagt Glaukias, hvilket molossierne opponerte mot. Da Pyrrhos besøkte Glaukias for å delta i et bryllup, gjorde molossierne opprør, plyndret hans eiendom og inventerte Neoptolemos II igjen for i 302 f.Kr. for å overta tronen. Det er sannsynlig at Kassandros sto bak dette opprøret.[7]
Han dro da for å tjenestegjøre som hærfører i diadokenes krig. Antigonos I Monofthalmos forsøkte å forene det rike som Aleksander den store hadde etterlatt seg. Imot ham var Kassandros av Makedonia, Selevkos I Nikator av Babylonia, og Ptolemaios I Soter i Egypt. Antigonos' sønn Demetrios I Poliorketes invaderte Hellas, og Glaukias hadde alliert seg med ham da han var en fiende av hans egen fiende Kassandros. Alliansen ble forent med ekteskap. Glaukias ga Demetrios søsteren til Pyrrhos, Deidamia. Pyrrhos og Demetrios ble svogere.[7]
Demetrios tok Pyrrhos med til Anatolia hvor det ble holdt et stort slag mellom Antigonos og Demetrios på den ene siden og et gresk sammenslutning på den motsatte siden, ledet av Selevkos I Nikator. De møttes i slaget ved Ipsos i 301 f.Kr. Pyrrhos skal ha kjempet med stor tapperhet, men hans side ble beseiret av de 500 krigselefantene til Selevkos. Antigonos ble drept, og Demetrios og Pyrrhos ble tvunget til å flykte. Demetrios hadde en stor flåte og hadde garnisoner med soldater i de greske byene. Det er mulig at Pyrrhos fungerte som offiser i en av disse for en tid. I forhandlingene etter slaget, ble Pyrrhos sendt som gissel til Alexandria i 298 f.Kr. under vilkårene av en fredsavtale mellom Demetrios og Ptolemaios I Soter.
Pyrrhos var knapt tyve år da han kom til Ptolemaios I Soters hovedstad. Det synes som om han ble godt likt og deltok i jaktselskaper. I Egypt giftet han seg med Ptolemaios' stedatter Antigone (en datter av Ptolemaios' hustru Berenike fra hennes første ekteskap med Filip, en makedoner). Ekteskapet innebar at Pyrrhos ble alliert av Demetrios' fiende Ptolemaios i Egypt og med finansiell og militær støtte fra Ptolemaios fikk Pyrrhos i 297 f.Kr. fikk tilbake sitt kongedømmet i Epirus. Pyrrhos' biograf Plutark har bemerket at Pyrrhos «hadde en særskilt dyktighet i å få de store [menn] til å følge hans interesser.»[8]
Konge av Epirus
[rediger | rediger kilde]Pyrrhos annonserte i Epirus at han ville dele makten med Neoptolemos (far til Aleksander I og Olympias, mor til Aleksander den store). Neoptolemos valgte å tro på dette. Kanskje for at Pyrrhos tross alt var hans slektning. Pyrrhos fungerte antagelig som Ptolemaios I Soters vakthund i Europa og voktet de egyptiske interesser mot Kassandros i Makedonia.[7] I 295 f.Kr. fikk Pyrrhos drept Neoptolemos under et gjestebud og fikk folket til å tro at den døde hadde vært ulojal og troløs. Etter å ha sikret Epirus, gikk han etter den store oppgaven, å skaffe seg kongedømmet Makedonia. I 298 f.Kr. hadde Kassandros død og etterlatt den makedonske tronen til sønn Filip IV, men som døde selv (av naturlige årsaker) i løpet av to måneder. Hans to brødre delte riket; Antipatros II og Aleksander V som delte hver sin halvdel med elven Axios (i dag Vardar) som grense. Enigheten mellom brødre endret seg snart, og Aleksander V følte seg truet og inviterte Pyrrhos og Demetrios til å støtte ham.
Pyrrhos invaderte Makedonia i 294 f.Kr. og gjeninnførte balansen mellom brødrene. Som gjenytelse fikk han en del av Molossis som hadde blitt erobret av Filip II av Makedonia, og byen Ambrakia (dagens Arta). Det ble Pyrrhos' nye hovedstad, en by som hadde tilgang til havet.[7] I mellomtiden hadde Demetrios, og var nå ikke lenger en ønsket gjest. Aleksander V møtte ham, og ved en middag ble han drept. Demetrios angrep deretter den andre kongen, Antipatros, som flyktet og kom aldri tilbake. Demetrios I Poliorketes ble den nye kongen av Makedonia.
Pyrrhos' hustru Antigone døde i barsel, og han giftet seg på nytt med tre andre kvinner. Den første var en gresk kvinne ved Lanassa, datter av Agathokles, konge av Syrakusa på Sicilia, og hennes medgift besto av øyene Lefkada og Korkyra (dagens Korfu). Pyrrhos giftet seg også med en datter av kong Audoleon av Paionia, nord for Makedoina, og til Birkenna, datteren av Bardyllis, en konge av illyrere. Gjennom disse ekteskapsalliansene var han i fred med alle sine naboer, inkludert Makedonia hvor den nye konge Demetrios var gift med hans søster.[9]
Krig med Demetrios
[rediger | rediger kilde]Mens Pyrrhos bygde opp sitt rike og sin hovedstad, ekspanderte Demetrios sin makt. Han kontrollerte mange av de greske bystatene, men hadde ikke kontroll over Sparta i sør og Aitolia i vest. Det var også opprør i Thessalia og Boiotia i sentrale Hellas, og det er indikasjoner at Pyrrhos ga hjelp til disse. Pyrrhos' søster Deidamia, Demetrios' hustru, var nå død, men verre var det at Pyrrhos' hustru Lanassa rømte og søkte tilflukt i palasset til Demetrios, og hun giftet seg med ham i 290 f.Kr.[10]
Denne personlige konflikten brøt ut i krig da Demetrios angrep Aitolia. Pyrrhos annonserte at han ville gi si støtte til Aitolia som var hans sørlige naboer. Pyrrhos gikk deretter inn i Aitolia med sin hær, men de to hærene omgikk hverandre. Mens Pyrrhos angrep Pantaukos, Demetrios' nestkommanderende i Aitolia, herjet Demetrios i deler av Epirus. Etter å ha vært seierrik i Aitolia, invaderte Pyrrhos Makedonia, men her ble han slått tilbake. I 289 f.Kr. hadde Demetrios og Pyrrhos fornyet sin allianse, men det makedonske nederlaget i Aitolia gjorde Pyrrhos til den moralske seierherre. Ikke siden før Filip II hadde den makedonske hæren blitt beseiret. Pyrrhos' omdømme som en stor hærfører fikk et løft, og ble omtalt som «ørnen», et tilnavn som minnet om en annen unge krigerkonge, Aleksander den store.[10]
Konge av Makedonia
[rediger | rediger kilde]Demetrios var aldri en populær konge i Makedonia. I 288 f.Kr. gjorde makedonerne opprør. Samtidig var Demetrios omgitt av fiender. Han innsatte sin sønn Antigonos II Gonatas for å styre Hellas mens han selv dro østover i en storstilt erobring. Hans hær var like stor som den til Filip II og Aleksander, og hans marine var sterkere. Mens Demetrios var ute av landet, invaderte Pyrrhos kongeriket Makedonia i 286 f.Kr.og ble raskt anerkjent som konge. I øyeblikket var han hersker av alt land fra Det joniske hav i vest til Egeerhavet i øst. Det ble antagelig for truende for Lysimakhos i Trakia som invaderte Makedonia østfra. De to ble enige om å dele Makedonia og med elven Axios som grense, tilsvarende som avtalen mellom Antipatros II og Aleksander V.[10]
Pyrrhos invaderte Thessalia som hadde forblitt lojal til Demetrios og hans sønn Antigonos II. Det er mulig at det var koordinert med Athen som angrep Antigonos' garnison i Pireus. Antigonos II Gonatas var redusert til den sentrale Hellas og Peloponnes, og ble tvunget til å inngå fredsavtale med Pyrrhos hvor han frasa seg Thessalia i 285 f.Kr. Samtidig hadde Demetrios blitt tatt til fange i Asia av Selevkos I Nikator og døde noen få år senere i fangenskap. Dette året markerte Pyrrhos på høyden av hans makt.
Da deres felles fiende Demetrios var fjernet begynte enigheten mellom Pyrrhos og Lysimakhos å forvitre. Lysimakhos kjøpte Pyrrhos' kommandanter, inngikk avtale med makedonerne, og sommeren 285 f.Kr. ble Pyrrhos tvunget til å dra tilbake til Epirus. Han hadde tapt sin andel av Makedonia og Thessalia til Lysimakhos uten kamp. Selevkos I Nikator angrep deretter Lysimakhos, og sistnevnte tapte alt i slaget ved Korupedion i 281 f.Kr. hvor den gamle hærføreren ble drept. Men straks Selevkos ankom Europa rett etter ble han myrdet av en usurpator ved navn Ptolemaios Keraunos, som deretter klarte overtale makedonerne til å akseptere ham som konge. Det burde ha gitt muligheter for Pyrrhos til å gjenvinne både Makedonia og det meste av Hellas. Historikerne har tilskrevet det til hans temperament at han ikke grep denne sjansen. Han var for rastløs til å styre som en regjerende konge, han var en hærfører som hadde andre planer.[10]
Krig med Roma
[rediger | rediger kilde]- Se hovedartikkel, Pyrrhoskrigen
I 281 f.Kr. havnet den greske byen Tarantas (latin: Tarentum) i sørlige Italia i konflikt med Roma og var truet av et romersk angrep og sikkert nederlag. Roma hadde allerede blitt en betydelig maktfaktor på Den italienske halvøya og var bestemt på å underlegge seg alle greske byer i Magna Graecia. Innbyggerne i Tarantas tryglet Pyrrhos om å lede dem i krigen mot romerne. Pyrrhos ble oppmuntret av støtte Tarantas av orakelet i Delfi. Han mål var dog ikke uselviske. Han anerkjente muligheten for å stake ut et rike for seg selv i Italia. Han inngikk en allianse med Ptolemaios Keraunos, den daværende konge av Makedonia, og ankom Italia i 280 f.Kr.
Han gjorde landgang med en hær som besto av rundt 3 000 kavalerister, 2 000 bueskyttere, 500 slyngekastere, 20 000 infanterister og 20 krigselefanter. Elefantene var blitt lånt til ham av Ptolemaios II Filadelfos i Egypt, og var noe skremmende som romerne ikke hadde erfaring med fra tidligere. Filadelfos hadde også lovt ham 9 000 soldater og ytterligere 50 elefanter til å forsvare Epirus mens han selv og hæren var i Italia.
På grunn av hans overlegne kavaleri og krigselefanter, beseiret Pyrrhos romerne, ledet av konsul Publius Valerius Laevinus i slaget ved Heraklea i 280 f.Kr. Det er motstridende kilder om tapene. Hieronymos fra Kardia, gresk historiker som døde i 272 e.Kr., hevder at romerne tapte rundt 7 000 mens Pyrrhos tapte rundt 3 000 soldater, blant dem mange av hans beste. Dionysios fra Halikarnassos (død etter 7 f.Kr.) har gitt et blodigere anslag på 15 000 romerske døde og 13 000 døde grekere. Flere italiske stammer, inkludert lukaner, bruttiere, messapiere, og de greske byene Kroton og Lokroi kjempet også på Pyrrhos' side. Han tilbød romerne en fredsavtale, men den ble avvist. Pyrrhos tilbrakte vinteren i Campania.[10]
Da Pyrrhos invaderte Apulia i 279 f.Kr. møttes de to hærene i slaget ved Asculum hvor Pyrrhos igjen var seierherre, men seieren kostet ham mye. Konsul Publius Decius Mus var den romerske hærføreren og hans dyktige hær, om enn beseiret, brøt tilbake Pyrrhos' greske hær og sikret tryggheten for byen. Mot slutten hadde romerne tapt 6 000 menn og Pyrrhos rundt 3 500, men til tross for tapene var hans hær fortsatt kraftig nok til at den var slagferdig.[10]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Q45258460[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hackens 1992, s. 239 ; Grant 2010, s. 17 ; Anglin & Hamblin 1993, s. 121 ; Richard 2003, s. 139 ; Sekunda, Northwood & Hook 1995, s. 6 ; Daly 2003, s. 4 ; Greene 2008, s. 98 ; Kishlansky, Geary & O'Brien 2005, s. 113 ; Saylor 2007, s. 332 .
- ^ a b Plutark: Parallel Lives, «Pyrrhus».
- ^ Borza 1992, s. 62 .
- ^ Jones 1999, s. 45 ; Chamoux 2003, s. 62 ; American Numismatic Society 1960, s. 196 .
- ^ Wilkes 1995, s. 124 .
- ^ a b c d Lendering, Jona: Pyrrhus of Epirus (1) Arkivert 3. mars 2016 hos Wayback Machine., Livius.org
- ^ Plutark: Livet til Pyrrhos, 4.4
- ^ Plutrak: Livet til Pyrrhos 9 (engelsk oversettelse)
- ^ a b c d e f Lendering, Jona: «Pyrrhus of Epirus (2)» Arkivert 14. april 2016 hos Wayback Machine., Livius.org