Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                
Hopp til innhold

Skeeter Davis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Skeeter Davis
Født30. des. 1931[1][2][3]Rediger på Wikidata
Dry Ridge[4]
Død19. sep. 2004[1][2][3]Rediger på Wikidata (72 år)
Nashville[4]
BeskjeftigelseSanger og låtskriver, sanger, skribent, barnebokforfatter, plateartist Rediger på Wikidata
Utdannet vedDixie Heights High School
NasjonalitetUSA
GravlagtWilliamson Memorial Gardens[5]
Skeeter Davis på Commons

Skeeter Davis (født Mary Frances Penick 30. desember 1931 i Dry Ridge i Kentucky i USA, død 19. september 2004 i Nashville i Tennessee) var en amerikansk countrysanger. Hun er nok mest kjent for balladen «The End of the World» (skrevet av Sylvia Dee og Arthur Kent) fra 1963. Denne låten klatret til andreplass som beste plassering på Billboard-listen. Samme år hadde hun ytterligere en topplassering med syvendeplassen til «I Can't Stay Mad at You» (skrevet av Gerry Goffin og Carole King).

Mary Frances Penick var det første av syv barn til jordbrukerne William Lee og Sarah Rachel Penick (født Roberts), i Dry Ridge i Grant County, Kentucky. Fordi hennes bestefar syntes at hun var fylt med energi som bar, kalte han henne Mary Frances "Skeeter" (slang for stikkemygg). Da Davis var ca.12 år ble hennes morfar drept av broren sin. Etter dette minnes Davis at hennes mor ble "bitter og depressiv". Under barndommen og ungdomstiden til Davis, hadde moren flere forsøk på selvmord. En gang forsøkte moren å hoppe ut av et vindu i leiligheten med Davis og broren i armene. Så Davis forholdt seg mest til sin far.

Tidlig karriere

[rediger | rediger kilde]

1948–1956: The Davis Sisters

[rediger | rediger kilde]

Skeeter og Betty Jack Davis vant en jodlekonkurranse mens de gikk på high school. Premien var at de fikk mulighet til å synge i et TV-program som "The Davis Sisters" der Skeeter brukte Betty Jack's etternavn. Feres opptreden ga dem muligheten til å opptre på WJR. en radiostasjon i Detroit. Etter at Skeeter og Betty Jack hadde fullført High School i 1949, flyttet de begge til Detroit. Der prøvespilte de inn noen låter for Fortune Records, hvorav en sang, «Jealous Love», ble gitt ut som singel i 1953.

RCA Victor produsenten Steve Sholes hørte demoene deres og ble imponert. Våren 1953 møtte Skeeter og Betty Jack Steve Sholes i RCA-hovedkvarteret i New York. Han tilbød dem en innspillingskontrakt. Etter å ha signert kontrakten, dro Skeeter og Betty Jack fra New York for å starte innspillingerl i Nashville, Tennessee. 23. mai 1953 spilte de inn «I Forgot More Than You'll Ever Know», en sang som tidligere hadde blitt spilt inn av Sonny James. The Davis Sisters turnerte for å støtte singelen i noen radioprograms, men Skeeter Davis husker at begge "var usikre på musikkindustrien". Singelen ble en suksess og lå åtte åtte uker som nummer 1 på countryhitlistene i 1953, og lå også på top 20 på pophitlistene.

1. august 1953, opptrådte The Davis Sisters på the WWVA evening show in Wheeling i West Virginia. Etter midnatt, dro de to fra Wheeling og tilbake til Covington. Rundt 7:00 på morgenen den 2. august, nær Cincinnati, møtte de en bil med en sjåfør som hadde sovnet ved rattet, og krasjet front mot front mot bilen Skeeter og Betty Jack Davis kjørte i. Betty Jack ble drept i kollisjonen, mens Skeeter overlevde, men med store hodeskader. Sjåføren i bilen de krasjet med overlevde også. Lokale aviser rapporterte feilaktig at begge søstrene Davis hadde blitt erklært døde ved "Our Lady of Sorrow Hospital" i Cincinnati.

Etter bilulykken flyttet Davis inn hos moren til Betty Jack, Ollie, mens hun kom seg etter alle skadene. Da Skeeter ble bedre av skadene etter bilulykken, kunne Ollie knapt vente på at hun og Ollie skulle danne The Davis Sisters på nytt og foreslo at Betty Jacks yngre søster, Georgia, skulle ta plassen til storesøsteren i sangduoen. Davis var enig og seks måneder etter ulykken begynte Skeeter i duoen sammen med Georgia Davis. Hun skrev senere i sin selvbiografi at Ollie hadde hjernevasket henne når det gjald å danne en ny musikkduo.

Mellom 1954 og 1956 ga Skeeter og Georgia ut 9 singler på RCA som The Davis Sisters, som ble spilt inn i New York og Chicago, og søstrene turnerte i USA som en del av "The RCA Caravan of the Stars" sammen med bl.a. Minnie Pearl, Hawkshaw Hawkins og Chet Atkins. Singlene som ble innspilt sammen med Georgia ble merkbart mindre populære og klatret ikke så høyt på hitlistene, selv om Davis følte at materialet var bra. De to holdt en hyllningskonsert for Betty Jack på The Grand Ole Opry in 1954. In 1955 ble The Davis Sisters booket til en turne sammen med Hank Snow, The Carter Sisters (minus June) og Elvis Presley. Skeeter Davis fortalte om vennskapet med Elvis Presley i sin selvbiografi.

I 1956 møtte Davis Kenneth DePew, en jernbanearbeider. De to giftet seg ikke lenge etter. Senere fortalte Davis at han hadde giftet seg for pengenes skyld. Ekteskapet ble oppløst lenge etter og the Davis Sisters ble formelt oppløst.

1957–1965: Tidlig solokarriere

[rediger | rediger kilde]

Sent på 1950-tallet, mens hun var gift med DePew, led Davis av depresjon og stor sorg på grunn av Betty Jacks død og også hennes ekteskap. Hun gjenopptok opptreden som soloartist og turnerte med Ernest Tubb, og skrev spilte inn sangen «Set Him Free» sammen med ham for RCA, og produsert av Chet Atkins. Sangen gav Davis en Grammy Award-nominasjon for "Best Country Recording". Omtrent på denne tiden, ca 1958, ble Davis og DePew skilt, og hun flyttet til Nashville. Samme år spilte Davis inn «Lost to a Geisha Girl», som et slags svar på Hank Locklin's hit, «Geisha Girl». Låten klatret til #15 og ble hennes første solo hit. Atkins jobbet Davis som gitarist på alle disse innspillingene. Davis foreslo Atkins ofte å spille inn flere spor med Davis' stemme for harmonier som lignet lyden av the Davis Sisters. Dette kan høres på mange av hennes solo-hit, som for eksempel «Am I That Easy to Forget».

Etter dette skrev hun og Marie Wilson «Homebreaker» som ble spilt inn og klatret til #15 på "Hot Country Songs" i november 1959. Samme år ble Davis med i Grand Ole Opry. På den tiden turnerte hun med June Carter, og de to ble gode venner.

Fra 1960 til 1962, hadde Davis topp-10 hits med sangene «(I Can't Help You) I'm Falling Too», «My Last Date (With You)», «Where I Ought to Be» og «Optimistic». "(I Can't Help You) I'm Falling Too" som markerte Davis' start som soloartist på Billboard pop charts, i 1960, noe som resulterte i at hun ble invitert til å opptre på Dick Clark's American Bandstand. Sangen endte på toppen Top 40, helt uhørt av en kvinnelig country-sanger på den tiden. Samme år giftet hun seg med WSM disc jockey Ralph Emery in Franklin, Kentucky. Ekteskapet var fullt av tumulter. Davis husker at Emery sjalu og veldig kontrollerende og han nektet henne å arbeide mer enn et par dager i måneden. Han ringte henne masser av ganger mens hun var på turne, og beskyldte henne hele tide for utroskap. De to bodde i Ridgetop i Tennessee en stund, før Emery hadde bygget et hus for dem i Brentwood. I 1961, fikk hun sin andre pop hit med en lyrikkversjon (skrevet av Skeeter) av Floyd Cramer's instrumentale countrypop smash hit «Last Date» kalt «My Last Date (With You)» som gjorde det enda bedre og klatret opp til topp 30 på pop-hitlistene. Begge disse sangene gjorde det også bra på country hitlistene, og klatret opp til #2 og #5.

I 1963, fikk Davis sin største hit med countrypop, «The End of the World». Sangen kom nesten helt til topps både på country-listene and pop-listene det året. Men låten nådde toppen av "the adult contemporary charts". Overraskende nok klatret låten opp til en topp fem hit på "The rhythm and blues charts", hvilket gjorde Davis til en av de få hvite kvinner som har fått en topp 10 hit i det markedet. Single solgte over en million kopier og håvet inn en gullplate. Denne sangen var muligens det første populære eksempelet på Sound on Sound der utstrykningsmagneten var koblet ut og artisten sang sammen med innspillingen eller der den originale innspillingen ble mikset med live-artistens stemme og innspilt på nytt- Derfor høres det ut som en duett noen. «The End of the World» ble raskt signatursangen til Skeeter Davis. Davis klarte å få en annen country-pop hit med den Gerry Goffin og Carole King-komponerte låten «[[I Can't Stay Mad at You[]]», som klatret til #7 på the pop-hitlistene og #2 på Easy Listening-listene i 1963.I 1964, etter 4 års ekteskap, skilte Davis seg fra Emery etter at hun fant ut at han hadde vært utro og hadde fått et barn med en annen kvinne. Det samme året, ble hun nominert til en Grammy Award for "Best Female Country Vocal Performance" for innspillingen av «He Says the Same Things to Me».

1966-2004 Senere liv og karriere

[rediger | rediger kilde]

I 1967 var Davis tilbake på topp 10 med «What Does It Take (To Keep a Man Like You Satisfied)». Davis fikk bare to andre større hits i det tiåret, «Fuel to the Flame» (skrevet av Dolly Parton, som Davis ga ut et hyllningsalbum til, kalt Skeeter Sings Dolly i 1972), og «There's a Fool Born Every Minute». Hun fikk sin fjerde Grammy nominasjon for «What Does It Take» i 1967.

På slutten av 1960-tallet spilte hun inn flere album, inkludert to hyllningsabum: Skeeter Davis Sings Buddy Holly (1967) og I Love Flatt and Scruggs (1968). Hennes innspilling av antikrigssangen «One Tin Soldier», ble utgitt i 1972. Singelen ble en stor suksess i Kanada, der den ble en Top 10 hit på "RPM country" og "Adult contemporary charts".

In 1970 fikk Davis en ny topp 10 hit med «I'm a Lover (Not a Fighter)» og en hit med en duett med Bobby Bare med «Your Husband, My Wife». Året etter hadde hun en hit med den selvbiografiske låten «Bus Fare To Kentucky». Men etter dette begynte hit-suksessen henne å avta. Singler som «It's Hard to Be a Woman» og «Love Takes a Lot of My Time» mislyktes i å komme opp på "the country top 40". Hennes siste større hit var «I Can't Believe That It's All Over» fra 1973, som ble nummer 12 på country-listen og nummer 101 på pop-listen. På 1970-tallet begynte hun å turnere i fremmede land som Barbados, Singapore og Sverige, hvor hun hadde beholdt tilhengerskaren sin.

Davis returnerte til innspillingsstudioet i 1976 etter en avtale med Mercury Records, som produserte to singler, inkludert hennes siste sang som kom på hitlistene, «I Love Us» i 1976. I 1978 spilte hun inn det første av flere album for mindre plateselskap, hvilket hun gjorde iblant helt opp til 1990-tallet.

I 1987 giftet hun seg med NRBQs bassist. Joey Spampinato. Hun spilte inn albumet She Sings, They Play med Spampinato og NRBQ. Paret skilte seg i 1996. I august 1988, ble Davis diagnostisert med brystkreft. Hun fikk behandling for kreften, men sykdommen var tilbake i 1996.

Død og ettermæle

[rediger | rediger kilde]

I 2001 ble Davis inhabil på grunn av sin brystkreft, som hadde metastasert. Året etter hadde hun sin siste opptreden på Grand Ole Opry, der hun sang «The End of the World». Hun døde av brystkreft i Nashville, Tennessee, 19. September 2004, 72 år gammel.

Davis's sang «The End of the World» har blitt ansett å ha hatt en stor påvirkning på forskjellige artister. Blant dem er Lou Reed og Lana Del Rey, som begge uttalte at «The End of the World» var en av deres favorittinnspillinger. Bob Dylan spilte også inn en versjon av «I Forgot More Than You'll Ever Know» sammen med the Davis Sisters' arrangement på hans 1970 album Self Portrait. «The End of the World» ble også brukt i det populære videospillet Fallout 4. Nina Gordon, tidligere medlem i Veruca Salt, hadde også en cover av låten på albumet Tonight and the Rest of My Life.

Skeeter Davis skrev nesten 70 sanger i løpet av karrieren og ble tildelt to BMI utmerkelser: for «Set Him Free» og «My Last Date With You», hvorav den siste også ble innspilt av Ann-Margret, Pat Boone, Kay Starr, Joni James og en del andre i i tillegg til Davis' originalversjon. Deborah Harry gjorde en nyinnspilling av Davis' originalversjon i 1993 sammen med Michael Stipe, en stor fan av Davis. (Conway Twitty skrev ny tekst til instrumentalversjonen i 1972 utgitt som «Lost Her Love (On Our Last Date)», som klatret til #1 på country listene, akkurat som Emmylou Harris' gjorde en nyinnspilling av Twitty's versjon i 1983 med tittelen «Lost His Love (On Our Last Date)».

Diskografi

[rediger | rediger kilde]

Studioalbum

  • 1959: I'll Sing You a Song and Harmonize Too
  • 1961: Here's the Answer
  • 1962: Porter Wagoner and Skeeter Davis Sing Duets (med Porter Wagoner)
  • 1963: Cloudy, With Occasional Tears
  • 1963: Skeeter Davis Sings The End of the World
  • 1964: Let Me Get Close to You
  • 1965: Tunes for Two (med Bobby Bare)
  • 1965: Written by the Stars
  • 1965: Skeeter Sings Standards
  • 1966: Singin' in the Summer Sun
  • 1966: My Heart's in the Country
  • 1966: Singin' in the Summer Sun
  • 1967: Hand in Hand with Jesus
  • 1967: Skeeter Davis Sings Buddy Holly
  • 1968: What Does It Take (To Keep a Man Like You Satisfied)
  • 1968: Why So Lonely?
  • 1968: I Love Flatt & Scruggs
  • 1969: Closest Thing To Love
  • 1969: maryfrances
  • 1970: Place in the Country
  • 1970: Your Husband, My Wife (med Bobby Bare)
  • 1970: It's Hard to Be a Woman
  • 1971: Skeeter
  • 1971: Love Takes a Lot of My Time
  • 1972: Bring It On Home
  • 1972: Skeeter Sings Dolly
  • 1972: The Hillbilly Singer
  • 1973: I Can't Believe That It's All Over
  • 1974: He Wakes Me with a Kiss
  • 1978: The Best Of The Best Of Skeeter Davis
  • 1982: Live Wire
  • 1984: Heart Strings
  • 1985: She Sings, They Play (med NRBQ)
  • 1989: You Were Made for Me (med Teddy Nelson)

Singler (utvalg)

Samlingsalbum

  • 1964: I Forgot More Than You'll Ever Know
  • 1965: The Best of Skeeter Davis
  • 1965: Blueberry Hill and Other Favorites
  • 1970: Just When I Needed You
  • 1970: Easy to Love
  • 1971: Foggy Mountain Top
  • 1972: The End of the World
  • 1973: The Best of Skeeter Davis, Vol. 2
  • 1974: He Wakes Me with a Kiss
  • 1975: The Versatile Skeeter Davis
  • 1983: The Best of Skeeter Davis and Bobby Bare
  • 1985: 20 of the Best
  • 1989: Best Selection
  • 1989: Skeeter Davis
  • 1995: The Essential Skeeter Davis
  • 2001: RCA Country Legends: Skeeter Davis
  • 2003: The Pop Hits Collection
  • 2006: The Pop Hits Collection, Volume Two

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 9503752, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w67q0jrq, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Freebase-data fra Google[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 9503752, besøkt 26. september 2023[Hentet fra Wikidata]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Skeeter_Davis&oldid=24680256»