Andronovokulturen

Kart over Andronovokulturens utbredningsområde. Nærliggende og overlappende kulturer vises i grønt.

Andronovokulturen er en gruppering av lignende lokale bronsealderkulturer som blomstret en gang i tiden 2000–900 f.Kr. i vestlige Sibir og den asiatiske delen av den eurasiske steppe. En bedre betegnelse enn kulturgruppe er å karakterisere den som et arkeologisk kompleks eller arkeologisk horisont. Den hadde sitt tyngdepunkt ved de sørlige Uralfjellene og i Sør-Sibir, med utløpere til Kaspihavet og Svartehavet i vest og sørover inn i Sentral-Asia. De fleste forskere knytter andronovohorisonten med tidlige indoiranske språk, skjønt det kan ha overlappet de tidlige uralisktalende områdene ved dens nordlige utkant.

Man kjenner mange boplasser og over 100 gravfelt med runde og firkantete steinsettinger. Kulturen er kjent for sine geometriske ornamentering på keramikken, som kom til å påvirke keramikken i det nordlige Skandinavia og Finland.

Økonomien var pastoral, basert på hester og kveg, men også sauer og geiter, og med tydelige spor etter et visst jordbruk.

Etnolingvistisk tilhørighet

Utdypende artikkel: Indoiranere

Tidlige indoeuropeiske vandringer fra den pontisk-kaspiske steppe til Sentral-Asia.

Lærde er nærmest universelt enige om at Andronovokulturen var indoiranere på grunn av oppfinnelsen av hestestridsvogn med sykkelhjul omkring 2000 f.Kr. I denne forbindelse må vi inkludere sintasjtakulturen hvor de eldste kjente vogner har blitt oppdaget.

Denne etnolingvistiske tilknytningen er delvis underbygd av de mange iranske stedsnavn langs «Andronovohorisonten». Den er også underbygd av dominansen til ulike iranske folk (saka, skytere, sarmatere og alanere) i dette området i det 1. årtusen f.Kr.

Sintasjta, langs den øvre delen av elven Ural, er kjent for sine hestevognbegravelser og gravhauger som inneholder gravlagte hester. Den betraktes som typested for sintasjtakulturen, og danner en av de eldste delene av «Andronovohorisonten». Det er antatt at de snakket et urindoiransk språk.^[N 1]

Tekstbevis fra indoiranerne (Vedaene og Avesta), blir ofte brukt for å støtte den indoiranske identiteten til Andronovokulturen. Den russiske arkeologen Elena Efimovna Kuzmina (1931–2013) skrev:

Den eurasiske steppenomadiske saka var ikke immigranter fra Midt-Østen, men direkte etterkommere av Andronoverne. Den blandede karakteren til de indoiransk talende befolkningene i Iran og India er resultatet av en ny befolkning som har spredt seg blant aboriginerne ... Denne konklusjonen bekreftes av bevis i den indoiranske tradisjon. Arierne i Avesta er et høyt og lys-hudet folk med lyst hår; deres kvinner hadde lyse øyne, med lange, lyse lokker... I Rigveda er den lyse huden, sammen med språket, hovedtrekket til arierne, som skilte dem ut fra aboriginerne, befolkningen Dáśa-Dasyu som var et mørk-hudet småfolk som snakket et annet språk og som ikke trodde på de vediske gudene... Hudfargen var grunnlaget for sosial lagdeling hos de vediske ariere; deres samfunn var inndelt i sosiale grupper eller varṇa, som bokstavelig betyr ‘farge’. Varṇas som bestod av ariske prester (brāhmaṇa) og krigere (kṣatriyaḥ eller rājanya), stod i motsetning til varṇas hos de opprinnelige Dáśa, som ble kalt ‘de mørk-hudede’...

De moderne forklaringene på indoiranifiseringen av Stor-Iran og det indiske subkontinent hviler tungt på antagelsen om at Andronovo-folkene beveget seg sørover og oppnådde språklig dominans over urbane sentre i regionen, slik som det arkeologiske kompleks i Baktria og Margiana. De tidligste fasene av Andronovo-kulturen samsvarer med indoiransk enhet, mens de i den senere perioden dannet en grein av iransk. Andronovokulturens ekspansjon sørover fant sted via den indre asiatiske fjellkorridor.

Noter

1. ^{^}  «Bosetningen og gravgården i Sintasjta, for eksempel, gir den typen indo-iranske arkeologiske bevis som mer enn ville glede en arkeolog som søker etter deres levninger i Iran eller India, selv om den ligger langt mot nord på Trans-Ural-steppen.»

Litteratur

• Anthony, David; Vinogradov, Nikolai (1995), «Birth of the Chariot», Archaeology 48 (2): 36–41 .
• Holm, Hans J.J.G. (2019), The Earliest Wheel Finds, Their Archeology and Indo-European Terminology in Time and Space, and Early Migrations around the Caucasus, Archaeolingua Alapítvány, Budapest,,  
• Keyser, Christine; Bouakaze, Caroline; Crubézy, Eric; Nikolaev, Valery G.; Montagnon, Daniel; Reis, Tatiana; Ludes, Bertrand (16. mai 2009). «Ancient DNA provides new insights into the history of south Siberian Kurgan people». Human Genetics. 126 (3): 395–410. PMID 19449030. doi:10.1007/s00439-009-0683-0. 
• Kuzmina, Elena Efimovna (2007). The Origin of the Indo-Iranians. BRILL. ISBN 978-9004160545. 
• Kuznetsov, P.F. (1. september 2006). «The emergence of Bronze Age chariots in eastern Europe». Antiquity. 80 (309): 638–645. doi:10.1017/s0003598x00094096. 
• Koryakova, L. (1998). «An Overview of the Andronovo Culture: Late Bronze Age Indo-Iranians in Central Asia». The Center for the Study of the Eurasian Nomads (CSEN). Archived from the original on 28. februar 2019. Besøkt 10. desember 2023. CS1-vedlikehold: Uheldig URL (link)
• Mallory, J. P. (1989). In Search of the Indo-Europeans: Language, Archaeology, and Myth. Thames and Hudson. ISBN 978-0500050521. 
• Mallory, J. P. (1997). Encyclopedia of Indo-European Culture. Taylor & Francis. ISBN 978-1884964985. 
• Mallory, J. P.; Mair, Victor H. (2008). The Tarim Mummies: Ancient China and the Mystery of the Earliest Peoples from the West. Thames & Hudson. ISBN 9780500283721. 

Se også

• Russisk arkeologi