Anholt

Anholt
Geografi
Plassering		Kattegat
Øygruppe / del av		Østjylland
Areal		22,37 km²
Lengde		9,5 kilometer
Bredde		4,6 kilometer
Høyeste punkt		Sønderbjerg (48 moh.)
Administrasjon
Land		Danmark
Region		Midtjylland
Kommune		Norddjurs kommune
Demografi
Befolkning		127 (2024)
Befolkningstetthet		5,68 innb./km²
Posisjon
Anholt 56°42′45″N 11°33′36″Ø
Anholt på Commons

Anholt havn.

Foto: Tone

Ørkenen på Anholt.

Foto: Tone

For andre betydninger av ordet/navnet Anholt, se byen Anholt

Anholt er ei dansk øy i Kattegat og utgjør en del av Norddjurs kommune i Region Midtjylland. Øyas størrelse er 22,37 km². Den er 11 km lang og rundt 6 km bred på sitt bredeste.

Antall fastboende er 127 (2024), der de fleste er bosatt i Anholt by, 3 km fra havnen. Der ligger Anholt kirke fra 1819. Folketallet øker om sommeren med rundt 50.000 besøkende. Turisme er hovednæringen, og det er 3-400 sommerhus på Anholt, dit det går ferge fra Grenaa. Anholt har en liten, ubemannet flyplass, med ruteflyforbindelse til Roskilde Lufthavn.

Storparten av Anholt, medregnet de store fredete områdene, er et gods som tilhører advokaten Jens Christian Rostgaard von der Maase. De høyeste punktene er Sønderbjerg på 48 moh og Nordbjerg på 39 moh. Havet bryter ned Anholts vestkyst og forsynte seg med et par meter av denne under stormen 10. desember 2011, som skyllet deler av veien mellom Anholt by og havnen på sjøen. Bølgene tar også med seg sand og grus til den østlige spissen av Anholt, kalt «Totten», som derfor endrer form og vokser støtt mot øst.

Historie

Anholt har vært bebodd siden yngre steinalder, som har etterlatt seg spesielt mange arkeologiske spor, Det finnes ennå rester av flintverksteder i Ørkenen. Frem til freden i Brømsebro i 1645 hørte Anholt til Morup sogn i Halland som den gang var dansk område, og det ligger anholtere begravet i Morup, der både vielser og begravelser fant sted. Morup kirke ble kalt «den røde kirke», fordi den var malt rød og var et kjent sjømerke. Anholterne slo ofte ulike høytider sammen, da det iblant var vanskelig å seile over til fastlandet i de små båtene. Den lokale dialekten var imidlertid østjysk.

I 1672 ble Anholt angrepet av svenske pirater. Anholterne rakk likevel å gi sine verdier til presten, hr. Jacob, som fikk gjemt dem unna et hemmelig sted. Angivelig skal piratene ha fått rede på dette, og torturerte presten for å få ham til å røpe gjemmestedet. Han døde uten å fortelle noe. Dette er opphav til historien om en skatt som fremdeles skal ligge nedgravd et sted på Anholt.  

Engelskmennene okkuperte Anholt fra 18. mai 1809, for å skaffe seg drikkevann og fordi Anholt fyr under Napoleonskrigene tjente som veiviser for konvoiene gjennom Kattegat. I offisielle rapporter ble Anholt kalt Hans Majestets skip Anholt fordi den var underlagt den engelske flåten. Besetningen var på rundt 300 mann, og fyret ble utbygd til en sterk festning med navnet Fort York. I hver luke i tårnet var det anbragt en 24 punds karronade. Rundt fyrets fot var det anlagt en sekskantet skanse med forverk, utstyrt med 24 punds kanoner.

Frederik 6. var svært motivert for å ødelegge fyret, og befalte at «alt ruineres på øen, og beboerne bortføres». Det danske toktet til Anholt var grundig forberedt. En spion ble sendt over; men slaget om Anholt endte med et dansk nederlag. De to offiserene Jørgen Conrad de Falsen og den islandske Ketil Melsted ledet det danske angrepet 27. mars 1811. Falsen var ung og steg raskt i gradene fordi hans far var i admiralitetet med et nettverk og kontakter. Melsted hadde derimot erfaring og var populær blant soldatene. Falsen og Melsted skulle gå i land nær fyrtårnet som var omgitt av Fort York. Men de danske soldatene ble forvirret av den tette tåken ute på vannet, og gikk i stedet i land 5 km fra fyret. Melsted mistet livet under slaget, og Falsen rakk så vidt å flykte. Etter Kieltraktaten i januar 1814 holdt britene Anholt okkupert til høsten 1814. Det er et minnesmerke for slaget i Anholt by.

Den tyske okkupasjonen 1940-45 forløp mer fredelig. For tyskerne var Anholt et knutepunkt i radarsystemet deres, som strakte seg fra Biscayabukten til Bornholm.

«Ørkenen» utgjør ca 80 % av Anholt.

Ørkenen

Anholt er kjent som Nord-Europas største ørken, denne opptar 4/5 av arealet og er et resultat av storstilt hogst i forbindelse med gjenoppbygningen av den danske marinen, etter at Danmark-Norge under Napoleonskrigene i 1807 tapte sin sjøflåte til Storbritannia. Nå brukes det ressurser på å bevare det unike landskapet på øya, og å motvirke erosjon. Det spesielle er at Ørkenen aldri har vært oppdyrket, og derfor aldri er pløyd. Derfor er den opprinnelige topografien bevart mange steder, som da istiden slapp taket for 10.000 år siden, motsatt resten av Danmark der jordbruk med plog har visket bort de opprinnelige konturene i landskapet.

På Anholt er detaljene i gamle kystlinjer fremdeles synlige, selv om de nå ligger inne i området, og stammer fra forskjellige epoker etter istiden med skiftende vannstand og landhevning. Noen riktig ørken er likevel ikke Ørkenen, da nedbørsmengden er for stor, selv om Anholt er ett av de mest regnfattige områdene i Danmark. Det meste av Anholt ville trolig gro til med skog, om det ikke ble foretatt aktiv trerydding iblant. Heller enn en ørken er dette en strandvollsslette. Trolig var Ørkenen tilgrodd av furu frem til slutten av 1500-tallet, da driften av fyret - basert på et bål - krevde hogst.

Det tidligere havnefyret i Anholt havn.

Havnen

Anholts havn ble oppført mellom 1899 og 1902. De lokale fiskerne på Anholt ønsket at havnen skulle anlegges i Pakkhusbukten som fungerte som naturhavn før den nye havnen ble tatt i bruk i 1902. Staten fulgte ikke fiskernes ønske, men valgte et annet sted av frykt for at en eventuell fiende kunne bruke havnen som base, dersom den lå i Pakkhusbukten. Etter åpningen av statshavnen i 1902 oppstod Flakket, et lavt strandområde med flere strandsjøer nordøst for Nordbjerg.

I 1903, ett år etter at havnen var åpnet, ble et havnefyr tatt i bruk ved innseilingen til Anholt havn. Det virket i 110 år, til det 20. november 2013 ble erstattet av et moderne fyr.

«Totten» med seler og skarver sett fra toppen af fyrtårnet.

Selkolonien

I 1981 ble det opprettet et selreservat på «Totten», østspissen av Anholt. Den danske bestanden av steinkobbe har i senere år vært utsatt for to voldsomme epidemier, som begge gangene brøt ut på Anholt. I 1988 og i 2002 medførte utbruddene at henholdsvis 22.000 og 32.000 seler døde. Forskere ved Aarhus Universitet har satt opp to webkameraer for løpende observasjon av selkolonien.

I litteraturen

Holbergs stykke Peder Paars utspiller seg på Anholt. Det samme er tilfellet med Harald Kiddes roman Helten fra 1912.

Jordskjelv

6. august 2012 kort før kl. 5 hadde et jordskjelv med styrke 4,4 sitt episenter i Kattegat 20 km sør for Anholt. Det var rystelser i Ängelholm, København og Anholt.

Havområdet nord for Anholt ble et ramsatområde (151) 2. september 1977.

Djevlekulten på Anholt

17. mai 1973 ble det gjort underlige funn i Ørkenen. Det var tegnet mønster i sanden. Inntørkede apehoder, svarte lys, messingklokker, demonmasker, en stump fra et menneskes kranium med påmalte tegn, et imitert menneskehode på en trestake, pyntet med en armring og stukket gjennom ankelremmen på en barnesko. Hele 13 offersteder ble funnet. Grenaa politi fant aldri ut av saken. Satan-kulten ble i løpet av høsten 1973 til et mareritt for flere på Anholt etter at de mottok truende, merkelige brev. En ble oppfordret til, som middel mot hårtap, å selge sin sjel til «Mørkets fyrste på Anholt» ved å puste ni ganger gjennom nøkkelhullet til Anholt kirke rundt midnatt 31. oktober, lese et bestemt dikt og deretter snu sin bare bak mot alteret. Forsendelsene var underskrevet av ypperstepresten i satan-bevegelsen på Anholt. I City Avisen i København skrev kulten falske leserbrev i Kjeld Grinder-Hansens navn, inspektør på Nationalmuseet. Samtidig mottok han selv truende brev med underlige poststempler.

Der gikk ut brev som oppfordret til kannibalisme («Husk på, at du optager den dødes kraft i dig, ved at du spiser hans/hendes kød.») med poststempler som «Anholt – Øen med de to ansigter» og «Besøg SatAnholt». I 1995 ble 11 brev funnet under tregulvet i Vor Frue kirke i København. Brevene var kopier av breve som ble sendt ut på 1970-tallet. I 1997 skulle Marinmuseum i Karlskrona flytte til nye lokaler. I gallionsfiguren av Skt. Erik ble en minnemynt funnet i en sprekk i treverket. På ene siden ses djevelen i profil med et langt horn i pannen. Påskriften er: "13 MAJ 1973 ANHOLT LUCIFERS Ø HIMMEL OG HELVEDE". Rundt 300 mynter med slike sataniske tegn ble funnet ulike steder i Danmark. På andre siden ses en figur ridende på en geitebukk. Teksten lyder: "ALICE MANDRAGORA BUDBRINGEREN MELLEM GUD OG DJÆVELEN 1973". I Norge ble en slik mynt funnet gjemt i Urnes stavkirke, og en annen i stavkirken i Vik.

Bente Gullveig Alver registrerte gjenstandene som politiet i Grenaa fant i Ørkenen, deriblant et indisk metallskrin funnet alt i 1972. Over hadde det stått en nidstang, en tynn metallstreng med en dødningeskalle på. I det lille skrinet lå en dødningedukke på et leie av blanke stein. Dukken var fint kledd i små ullbukser og en kofte, og på det lille plasthodet var det limt hårstrå som illuderte skjegg og hår. Da professor Alver dreide dukken i hendene, ble hun vàr de små foldete hendene dens. Det var ingen dukke, det var en rotte, lagt i kiste og kledd som et menneske. Alver skrev at opplevelsen ga henne en «sansning av ondskap, som levde i meg lenge».

I 2013 ble det laget en dokumentarfilm om kulten på Anholt. Bakmannen viste seg å være Knud Langkow, som arbeidet i sentralbordet ved Statens Museum for Kunst til 1991. Han har skrevet Anholt på vrangen.  Hans niese har skrevet bok om saken.

Eksterne lenker

• (en) Anholt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Anholt.dk
• Slaget om Anholt