Augusto Boal

Augusto Boal
Augusto Boal i Dublin i 2008.
Født		16. mars 1931 Rio de Janeiro
Død		2. mai 2009 (78 år) Rio de Janeiro
Beskjeftigelse		Sceneinstruktør, skribent, politiker, dramatiker, naturviter, regissør
Utdannet ved		Columbia University Universidade Federal do Rio de Janeiro
Partner(e)		Maria Bethânia
Nasjonalitet		Brasil
Utmerkelser		Prins Claus-prisen Den kulturelle fortjenstorden (2005) Guggenheim-stipendiet
Augusto Boal på Commons

Augusto Boal (født 16. mars 1931 i Rio de Janeiro, Brasil, død 2. mai 2009) var en brasiliansk dramapedagog, teatermann, instruktør, forfatter og politiker. Han var grunnleggeren av De undertryktes teater, en fellesbetegnelse for Boals teaterformer, hvorav de mest kjente er bildeteater, forumteater og usynlig teater.

Boals teatersyn

Boal mente at alt teater er politisk, fordi alle menneskelige aktiviteter (inkludert teater) er politiske.^{[trenger referanse]} Han mente teater blir brukt som et våpen, av maktmennesker, og at folket må ta tilbake teatrets produksjonsmidler som et ledd i frigjøring.^{[trenger referanse]} Teatret må først forandres, som en generalprøve på virkeligheten.^{[trenger referanse]} Boal så på tilskueren i det tradisjonelle teatret som undertrykt, og uten frihet til å handle som de ønsker.^{[trenger referanse]} Derfor jobbet han i sine teaterformer for å oppheve det tradisjonelle skillet mellom scene og sal, mellom skuespiller og tilskuer. Boal mente at alle skal spille teater, og alle skal stå i spissen for de nødvendige samfunnsendringene.^{[trenger referanse]}

Historikk

Boals teatersyn henger sammen med de undertrykkende fascistiske regimene og diktaturene som fantes i Brasil og resten av Sør-Amerika i 1960-årene. På grunn av sin opprørske teatervirksomhet ble Boal fengslet og torturert, og flyktet til Peru og senere Europa, hvor han bosatte seg i Paris. Der ledet han Le CEDITADE (Centre d'Etude et de Diffusion des Techniques Actives d'Expression – Méthode Boal)

Bildeteater

Bilder er essensen av et forløp, der ordene beskriver en rekkefølge i tid.^{[trenger referanse]} I Boals bildeteater former man fryste uttrykk/skulpturer for å konkretisere begreper som «familie», «vennskap» og «frihet».^{[trenger referanse]} Bildeteater kan dermed sees på som et alternativ til verbal diskusjon.^{[trenger referanse]}

Bildeteater kan også være et hjelpemiddel i tradisjonell teatersammenheng. Mange teaterinstruktører og dramatikere tenker visuelt, hvilken informasjon tilskuerne får av grupperinger på scenen.^{[trenger referanse]}

Boal brukte «dynamisering» av bildeteater. Framgangsmåten er slik:^{[trenger referanse]}

1. En deltaker former et bilde av en undertrykkelse, et antibilde, ved hjelp av de andre deltakernes kropper.
2. De andre deltakerne kan eventuelt forandre på bildet til man har et bilde de fleste kan godta.
3. Deltakerne former et nytt bilde: idealbildet. Her har undertrykkelsen opphørt.

Så er utfordringen å finne en naturlig overgang fra antibildet til idealbildet, en vei man kan bruke i en tilsvarende situasjon i virkeligheten. Klarer man det, er neste trinn å vise hele bildeserien i sakte film, før jokeren, den nøytrale, antiautoritære spillederen, innleder til verbal diskusjon om bildene man ser.^{[trenger referanse]}

Forumteater

Forumteater ble til da Boal dro rundt på landsbygda i Brasil med det folkelige Arenateatret, hvor de stadig opplevde at publikum blandet seg inn i handlingen, og kom med forslag til andre valg og handlingsmønstre.^{[trenger referanse]} Boal ønsket å la tilskuerne delta på lik linje med skuespillerne. Slik oppsto hans begrep spect-actor, altså en blanding av spectator (tilskuer), og actor (skuespiller).^{[trenger referanse]} Deltakerne i Boals teater skal nemlig både observere og delta.

Forumteater følger mye av det samme mønsteret som bildeteater, men nå er utgangspunktet et teaterstykke. I forumteater tar man opp problemer til drøfting og analyse ved hjelp av teatrets språk og metoder. Hovedprinsippene i forumteater er:^{[trenger referanse]}

• Å holde generalprøve på virkeligheten
• Tilskueren er hovedperson

Dette er også de viktigste forskjellene mellom forumteater og tradisjonelt teater. I forumteater er ikke forestillingen ferdig når tilskuerne ankommer, for de skal være med å skape den.

Et forumteater begynner med at noen av deltakerne spiller et stykke om en undertrykkelse, men en tragisk utgang, en antimodell. Deretter sier jokeren, spillederen, til publikum at skuespillerne skal spille stykket en gang til, og at det kommer til å ende akkurat som første gang med mindre noen av tilskuerne gjør noe. Andre gangs visning begynner, men nå kan hvem som helst av tilskuerne rope «stopp!», og ta plassen til den undertrykte for å prøve ut andre veier som kan lede ut av undertrykkelsen. De resterende skuespillerne må improvisere, og hele tiden prøve å få stykket til å ende som sist. Ofte må tilskueren i rolle gi opp, hen klarer ikke å bryte undertrykkelsen. Vedkommende må overlate rollen til den opprinnelige skuespilleren, som spiller videre til en ny tilskuer roper «stopp!».

Klarer noen å bryte undertrykkelsen, må joker og de resterende tilskuerne avgjøre om løsningen var magisk, det vil si usannsynlig, ikke gjennomførbar i virkeligheten.

Hvis løsningen kan godtas, spilles det forandrede stykket, og nå kan hvem som helst rope «stopp!», og overta en av undertrykkernes plasser, for å prøve ut nye motangrep mot løsningen.

Iblant kommer man fram til en løsning som tilskuerne kan godta, iblant ikke. Men prosessen med analyse og diskusjon i teatrets språk kan være like vesentlig som en klar løsning.^{[trenger referanse]}

Likevel er det enkelte tilfeller hvor målet med forumteater er å finne en klar framgangsmåte. Den opprinnelige, latinamerikanske formen for forumteater var nettopp en generalprøve på virkeligheten: de forberedte streiker, protestaksjoner og liknende situasjoner som krevde god forberedelse. Da var målet å finne fram til en konkret metode man kunne benytte seg av en dag eller en måned senere.

Usynlig teater

Usynlig teater befinner seg i grenseland mellom teater og virkelighet. Man forbereder usynlig teater akkurat som en hvilken som helst teaterforestilling: forfatter et manus, fordeler roller og lærer replikker og regi. Men i stedet for å spilles på en scene, skal usynlig teater spilles ute i virkeligheten, uten at «tilskuerne» vet at det er teater. Som i de andre teaterformene til Boal er tilskueren også i usynlig teater fri til å gripe inn i handlingen.

Et usynlig teater-stykke skal synliggjøre en undertrykkelse. Hensikten er å få folk til å bli klar over sine egne holdninger, fordommer og sin egen vanetenkning. Derfor er også en obligatorisk del av usynlig teater de diskusjonene som følger i etterkant av «forestillingen», gjerne ledet av skuespillere i rollen «tilfeldig forbipasserende».

Fordi «publikum» når som helst kan gripe inn i handlingen og endre den, krever en usynlig teater-forestilling god forberedelse. Alternative handlingsmønstre og dialoger er helt nødvendig for å takle eventuell inngripen fra forbipasserende «tilskuere».

Lovgivende teater

Ved parlamentsvalget i Rio de Janeiro i 1992 ble Boal valgt inn i den lovgivende forsamlingen. Sammen med medarbeiderne på teatersenteret sitt startet han flere teatergrupper i Rio bestående av folk som sjelden kom til orde i samfunnsdebatten: gamle, blinde, homofile, gatebarn og lignende. Gjennom teaterworkshops tok disse gruppene opp hverdagens problemer og formulerte løsningsforslagene som lovforslag, som Boal fremmet i parlamentet. Rundt 20 av disse lovene ble vedtatt, og metoden er siden utprøvd både i Canada og Storbritannia.^{[trenger referanse]}

Utgivelser

• De undertryktes teater, 1974, svensk og engelsk utgave 1979
• Games for Actors and Non-Actors, 1992, dansk utgave 1995
• The Rainbow of Desire, the Boal Method of Theatre and Therapy,1995
• Legislative Theatre, engelsk 1998