Behaviorisme

Behaviorisme ^[1] er en psykologisk tilnærming der atferd defineres som psykologiens tema. Behaviorismen ble utviklet i USA tidlig på 1900-tallet som en reaksjon mot datidens bevissthetspsykologi. Viktige forløpere for behaviorismen var Ivan Pavlov, som påviste klassisk betinging og Edward Lee Thorndike som beskrev effektloven. Ingen av disse var imidlertid behaviorister. Den behavioristiske skolen startet i ca. 1910 med John B. Watson (1878–1958), som avviste introspektive metoder ^[2] og argumenterte for å begrense psykologi til studiet av atferd. B.F. Skinner (1904–1990) inkluderte bevissthet og andre ikke-observerbare forhold, såkalte «private hendelser», i vitenskapelig analyse, og utviklet radikalbehaviorisme.

Behaviorismen var lenge en svært populær psykologisk tilnærming. Denne arven ses i dag ved at psykologien har en sterk forankring i atferd, både i sin definisjon og i fokus for forskning og praksis. I dag er atferdsperspektivet et av flere innenfor psykologien. Anvendt atferdsanalyse og atferdsterapi har etablert seg som viktige anvendte/kliniske intervensjonsformer.^[3]

Tilnærminger

Innen behaviorisme er det ulike tilnærminger som vektlegger forskjellige forhold. Noen behaviorister hevder at observerbar atferd er den eneste mulighet for å undersøke psykologiske fenomener. Andre mener at atferd i seg selv er det eneste riktige tema for psykologi, og at vanlige psykologiske termer som tro, tanke, hukommelse osv. bare viser til atferd. De siste omtaler ofte sitt studiefelt som atferdsanalyse eller atferdsvitenskap i stedet for psykologi.

Ulike former for behaviorisme

Dette er ikke allmenne klassifikasjoner, og listen er heller ikke uttømmende.

Klassisk behaviorisme er Watsons behaviorisme. Det er den objektive studien av atferd, uten mentale forklaringer og uten henvisninger til indre tilstander. Tanker fremstilles som "skjult" snakking.
Metodologisk behaviorisme er en atferdsorientert tilnærming der antatte medierende hjelpebegreper er viktig. Et eksempel er Tolmans kognitive kart.^[4]
Radikalbehaviorisme er en skinneriansk form for behaviorisme. Den har et atferdsperpektiv -- ikke et mekanistisk syn -- på «mentalt liv». Forklaringer ved å henvise til hypotetiske indre tilstander, forkastes.
Teleologisk behaviorisme: Post-Skinneriansk, purposive, close to microeconomics.
Teoretisk behaviorisme: Post-Skinneriansk, godtar observerbare indre tilstander; dynamisk, men eklektisk i valg av teoretiske strukturer, vektlegger parsimoni.

John B. Watson

John B. Watson (1878–1958) mente at det ikke var noen pålitelig måte å validere introspektive rapporter på, slik samtidige psykologer arbeidet med mennesker. Tidlig på 1900-tallet argumenterte Watson, i boken Psychology from the Standpoint of a Behaviorist for at psykologien skulle fokusere på observerbar atferd og ikke på bevissthet. Dette var et betydelig brudd med den «strukturelle» psykologien som hersket, som benyttet introspeksjon som metode og som anså studiet av atferd som betydningsløst. Watson studerte organismers tilpasning til miljøet, nærmere bestemt de enkelte stimuli som ledet organismer til responser. Det meste av Watsons arbeid var komparativ psykologi, m.a.o. studiet av dyrs atferd. Watsons tilnærming var i stor grad påvirket av arbeidet til den russiske fysiologen Ivan Pavlov som tilfeldig oppdaget fenomenet klassisk betinging (lærte reflekser) da han studerte fordøyelsen hos hunder, og deretter studerte fenomenet i detalj. Watsons tilnærming vektla fysiologi og stimulienes betydning i dannelse av betingede responser – han forklarte de fleste eller alle funksjoner med referanse til reflekser. Av den grunn beskrives Watson ofte som en S-R (stimulus-respons) psykolog.

Metodologisk behaviorisme

Watsons behavioristiske manifest overbeviste de fleste akademiske forskere innen eksperimentell psykologi om betydningen av å studere atferd. Det ble godt mottatt av forskere som blant annet Edward Thorndike (som hadde studert katters evne til å komme seg ut av «problembokser»). Men de fleste psykologer tok den stilling som nå kalles metodologisk behaviorisme; de anerkjente at atferd enten var den eneste eller den enkleste metode for observasjon innen psykologi, men mente at den kunne brukes for å trekke konklusjoner om modeller eller konstrukter som medierte relasjoner mellom stimulus (S) og respons (R). Blant mange velkjente behaviorister som tok denne stillingen var Clark L. Hull, som beskrev sin posisjon som «neo-behaviorisme», og Edward C. Tolman, som utviklet mye av det som senere ble til kognitiv psykologi. Tolman mente rotter dannet kognitive kart over labyrintene, at de lærte også fravær av forsterkning, og at relasjonen mellom stimulus og respons (S → R) ble mediert ved en tredje term - organismen (S → O → R).

Skinner og radikalbehaviorisme

B.F. Skinner, som hovedsakelig gjorde eksperimenter innen komparativ psykologi fra 1930-tallet frem til 1950-tallet, er fortsatt behaviorismens mest kjente teoretiker og den fremste eksponenten frem til sin død i 1990. Han stod for en egen behavioristisk filosofi, som kalles radikalbehaviorisme. Han er også anerkjent for å ha grunnlagt en ny form for psykologisk vitenskap, som er kjent som atferdsanalyse (behavior analysis) eller eksperimentell atferdsanalyse (experimental analysis of behavior) fra tittelen på boken fra 1938 The Behavior of Organism: An Experimental Analysis Of Behavior.

«Men act upon the world, and change it, and are changed in turn by the consequences of their action». B.F. Skinner (1957) Verbal Behavior, s. 1.

Definisjoner

Skinner hadde stor påvirkning på definisjonen av radikalbehaviorisme, en filosofi som danner grunnlaget for vitenskapelig analyse av atferd (eksperimentell atferdsanalyse, EA). Mens EA er annerledes enn andre tilnærminger til behavioristisk forskning, så er radikalbehaviorisme mest ulik ved at den godtar behandling av følelser, indre tilstander og introspeksjon (selv-rapportering) som eksisterende og vitenskapelig tilgjengelig. Dette kan gjøres ved å identifisere fenomenet som ikke-dualistisk, med noen hendelser som kroppslige tilstander og andre som komplisert atferd. Men, radikalbehaviorisme godtar ikke følelser som årsak til atferd. Radikalbehaviorismen skiller seg også ut ved at den ikke aksepterer reflekser som en modell for all atferd, og den ser på atferdsvitenskap som komplimentær men uavhengig av fysiologi.

Eksperimentelle og konseptuelle nyvinninger

Denne essensielle filosofiske posisjon ble styrket ved suksessen til Skinners tidlige eksperimentelle arbeid med rotter og duer, bl.a. oppsummert i bøkene The Behavior of Organisms (1938), Schedules of Reinforcement (1957), med C.B. Ferster) og andre. Av særskilt betydning var hans konsept om operant betinging. En operant er en klasse av strukturelt forskjellige men funksjonelt ekvivalente responser. For eksempel kan en rotte trykke ned en spak med venstre fot, høyre fot eller halen, alle disse responsene opererer på verden på samme måte og har samme konsekvenser.

Skinners empiriske arbeid utviklet seg fra tidlig forskning på rotters atferd i labyrinter til undersøkelse av «frie operanter» (fordi dyret nå hadde mulighet til å respondere i sitt eget tempo) i «operant kammer» (også kalt «Skinner boks»). Med denne metoden gjorde Skinner grundige eksperimentelle undersøkelser av effekten ulike «forsterkningsskjemaer» har på frekvens av operant atferd hos rotter og duer. Han hadde betydelig suksess i å trene dyr til å vise uventede responser, til ekstremt høye frekvenser av atferd og demonstrerte mange empiriske sammenhenger på atferdsnivå. Dette ga hans innfallsvinkel troverdighet.

Språk

Etterhvert som Skinner konsentrerte seg mer om de filosofiske grunnleggende prinsipper for atferdsvitenskap, vendte også hans oppmerksomhet seg mer mot språk. Hans bok Verbal Behavior (1957) definerte et vokabular og en teori for funksjonell analyse av verbal atferd.

Selv om den fikk en hard (men omstridt) kritikk av Noam Chomsky, har Skinners teorier om verbal atferd blitt anvendt med stor suksess på flere områder, inkludert behandling av barn med autisme. Som en lingvistisk teori har imidlertid Skinners idéer hatt svært begrenset innflytelse.

Det viktige for analyse av menneskets atferd var ikke så mye språktilegnelse, som interaksjonen mellom språk og observerbar atferd. I et essay publisert i boken Contingencies of Reinforcement (1969) klargjorde Skinner innfallsvinkelen at mennesker kan konstruere lingvistiske stimuli som videre kan oppnå kontroll over atferd på samme måte som eksterne stimuli kan. Muligheten for en slik «instrukskontroll» (regelstyring) av atferd betyr at forsterkningskontingenser ikke alltid vil lede til de samme effekter hos mennesker som de pålitelig gjør hos dyr. Fokuset hos atferdsanalytikere skiftet dermed til å forsøke å forstå interaksjonen mellom «instrukskontroll» og «kontingenskontroll», og også å forstå den atferdsprosessen som bestemmer hvilke regler som dannes og hvilken kontroll de oppnår over atferd. Viktige personer i dette arbeidet har vært A. Charles Catania, C. Fergus Lowe og Steven C. Hayes.

Behaviorisme i filosofien

Behaviorisme er både en psykologisk og filosofisk retning. De grunnleggende premisser for radikal behaviorisme er at studiet av atferd skal være en naturvitenskap, på samme måte som kjemi og fysikk, uten referanser til hypotetiske indre tilstander. Andre variasjoner, som teoretisk behaviorisme, tillater indre tilstander, men fordrer ikke at de er mentale eller er på noen måte en subjektiv opplevelse. Behaviorisme har et funksjonelt syn på atferd.

Det er visse syn innen analytisk filosofi som kaller seg, eller kalles, behavioristisk. I logisk behaviorisme forstås fysiologiske uttalelser som en bekreftelse på tilstander, som består av observerbar atferd. W. V. Quine anvendte en variasjon av behaviorisme, påvirket av noen av Skinners ideer, i sett eget arbeid om språk. Gilbert Ryle forsvarte en bestemt retning av filosofisk behaviorisme, beskrevet i hans bok The Concept of Mind. Ryles sentrale påstand var at dualisme representerer kategorifeil, og derfor egentlig er misforståelser i bruken av vanlig språk.

Det blir av og til hevdet at Ludwig Wittgenstein forsvarte en behavioristisk posisjon, og det er flere viktige overlapper mellom hans filosofi, logisk behaviorisme og radikalbehaviorisme. Men Wittgenstein var ikke en behaviorist, og hans verker er så rundt skrevet at de kan tolkes på flere måter. Matematikeren Alan Turing er også noen ganger ansett som en behaviorist, men selv gjorde han aldri den identifikasjonen.

Læring fra et behavioristisk perspektiv

Behaviorismen kan sees som en samlebetegnelse på ulike psykologiske retninger som går ut fra at atferd kan og skal studeres vitenskapelig. Her er ikke atferd begrenset til det organismer gjør som kan observeres, men også private prosesser som tenking og føling. Av historiske årsaker blir det gjort et skille mellom forklaringer på atferdsnivå og forklaringer på fysiologisk nivå. Når behaviorister snakker om at de ikke er opptatt av indre prosesser, er det fysiologiske prosesser de mener.

Behaviorister er i utgangspunktet enige om at det de er interessert i, er å kartlegge de funksjonelle sammenhengene mellom organisme og omgivelser. Skinner var opptatt av å finne lovmessigheter som gjelder for alle organismer, mens andre behaviorister som f.eks. A. Charles Catania også har vært opptatt av å studere arts-spesifikk atferd. En atferd sies å være lagt under kontroll når man vet hva som skal til for at den skal finne sted og endres.

Operant psykologi

Skinners muligens viktigste bidrag til psykologien er operant psykologi, som han påbegynte på midten av 1930-tallet, og som avløste stimulus-respons-psykologien som bl.a. Pavlov sto for. Skinner innførte et skille mellom utløsende stimuli, hvor et stimulus umiddelbart følges av en atferd, og diskriminativ stimulus, hvor et stimulus gjør en atferd sannsynlig.

Operant psykologi gjør det mulig å beskrive mye mer avansert læring enn den enkle stimulus-respons-psykologien. Innen operant psykologi beskrives endring i atferd funksjonelt på fire måter:

Læring
	Tilførsel av stimulus	Fjerning av stimulus
Økning i atferd	Positiv forsterkning	Negativ forsterkning
Reduksjon i atferd	Positiv straff (reduksjon)	Negativ straff (reduksjon)

En stimulus er noe som påvirker organismen på en eller annen måte. Det kan være et resultat av ei handling eller det kan være noe som er tilført av noen andre. Dette kalles tretermerskontingensen:

Tretermerskontingensen
Diskriminativ stimulus		Operant respons		Forserkende konsekvens
S^d	->	R	->	S^R

Forsterkningsskjema

På denne måten er det mulig å beskrive hva som skjer når læring finner sted. Læring skjer vanligvis ikke ved presentasjon (eller fjerning) av første stimulus, stimulus må presenteres gjentatte ganger. Hvor mye og hvor ofte beskrives i forsterkningsskjema. De enkleste er konstant forsterkning, hvor stimulus presenteres (eller fjernes) hver gang atferden finner sted. Det er også vanlig å eksperimentere med å ha stimulus tilgjengelig bare av og til, slik at stimulus presenteres (eller fjernes) bare dersom atferden finner sted på bestemte tidspunkt. Ute i naturen hvor man ikke har kontroll over sånt, er forserkningsskjemaene vanligvis langt mer kompliserte.

Kompliserende faktorer

Ut fra dette er det lett å få inntrykk av at læring skjer ved straff eller belønning av den atferden som skal endres. Det er mer komplisert enn som så. Straff er f.eks. problematisk fordi straff har uheldige bivirkninger. Heller enn å straffe uønsket atferd, kan det være mer effektivt å forsterke atferd som er ønsket og som gjør den uønskede atferden umulig. Det er også slik at forsterkere endrer verdi. Det som forsterker en atferd i dag er ikke nødvendigvis det som forsterker atferden i morgen. Videre er den mest effektive forsterker ofte den som produseres av individet. Hvis man går inn for å belønne atferd hvor organismen produserer sine egne forsterkere (såkalt indre motivert atferd), risikerer man at organismen til slutt bare utfører atferden dersom den blir forsterket utenfra.

Undervisning

Det finnes ingen egen behavioristisk teori om undervisning. Behaviorisme er en teori som sier noe om hvordan atferd skal studeres, ikke hva man må forvente å finne. Behaviorister, blant annet B.F. Skinner, Ogden R. Lindsley og Siegfried E. Engelmann har imidlertid bygget opp modeller for hvordan effektiv undervisning bør foregå. De har vist at læring er mest effektiv når

eleven deltar aktivt
tilbakemelding skjer umiddelbart
nytt stoff presenteres i en hastighet som er tilpasset eleven

Behavioristisk forskning forklarer altså hvorfor klasseromsundervisning med elever som følger samme tidsskjema, med prøver hvor resultatet kommer dager eller uker etterpå, ikke fungerer særlig bra.

Metoder

De mest kjente undervisningsmetodene som er utviklet med utgangspunkt i behavioristisk perspektiv er direkteinstruksjon og presisjonsopplæring. Metodene går ut på å dele det som skal læres, ned i så små komponenter som mulig, og så presentere disse for elevene på forskjellige måter. Metodene innebærer at elevene er aktive deltagere i læringa, at de lærer i eget tempo, og at tilbakemelding er individuell og umiddelbar. Disse metodene vinner regelmessig konkurranser i USA om de mest effektive undervisningsmetodene. De er best egnet til å lære inn nytt materiale.

Kjente behaviorister

Ledende forløpere (*) og representanter for behaviorisme:

Se også

Atferdspsykologi

Referanser

^ Søk etter Behaviorisme i Bokmålsordboka og Nynorskordboka eller i Det Norske Akademis ordbok «retning i psykologien som bygger opp en lære om atferden hos mennesker og dyr ved å observere dem etter naturvitenskapelige metoder, atferdspsykologi»
^ Søk etter Introspeksjon i Bokmålsordboka og Nynorskordboka eller i Det Norske Akademis ordbok «Introspeksjon (fra latin, av *introspectare, «se inn i») det å observere, iaktta egne opplevelser, selvbetraktning.»
^ Eikeseth, S. & Svartdal, F. (Red.) (2010). Anvendt atferdsanalyse. Teori og praksis. Oslo: Gyldendal akademisk.
^ «Tolman - Latent Learning | Simply Psychology». www.simplypsychology.org. Besøkt 23. mars 2020.

Litteratur

Baum, W.M. (2005): Understanding behaviorism: Behavior, Culture and Evolution. Blackwell.
Ferster, C.B., & Skinner, B.F. (1957): Schedules of reinforcement. New York: Appleton-Century-Crofts.
Mills, John A. (2000): Control: A History of Behavioral Psychology, Paperback Edition, New York University Press
Lattal, K.A & Chase, P.N. (2003): Behavior Theory and Philosophy. Plenum
Rachlin, H. (1991) Introduction to modern behaviorism. (3. utg) New York: Freeman.
Skinner,B.F. (2002): Beyond Freedom & Dignity, Hackett Publishing Co, Inc
Skinner, B.F. (1938): The behavior of organisms. New York: Appleton-Century-Crofts.
Skinner, B.F. (1945): «The operational analysis of psychological terms» i: Psychological Review. s. 52, 270-277, 290-294.
Skinner, B.F. (1953): Science and Human Behavior, ISBN 0-02-929040-6
Skinner, B.F. (1957): Verbal behavior. Englewood Cliffs, NJ: Prentice-Hall.
Skinner, B.F. (1969): Contingencies of reinforcement: a theoretical analysis. New York: Appleton-Century-Crofts
Skinner, B.F. (1981): «Selection by consequences» i: Science, 213, s. 501-514.
Staddon, J. (2001): The new behaviorism: Mind, mechanism and society. Philadelphia, PA: Psychology Press. Pp. xiii, 1-211.
Watson, J.B. (1913): «Psychology as the behaviorist views it» i: Psychological Review, 20, s. 158-177. (online)
Watson, J.B. (1919): Psychology from the Standpoint of a Behaviorist
Zuriff, G.E. (1985): Behaviorism: A Conceptual Reconstruction Arkivert 24. juni 2011 hos Wayback Machine., Columbia University Press

Eksterne lenker

[1] Søk etter Behaviorisme i Bokmålsordboka og Nynorskordboka eller i Det Norske Akademis ordbok «retning i psykologien som bygger opp en lære om atferden hos mennesker og dyr ved å observere dem etter naturvitenskapelige metoder, atferdspsykologi»

[2] Søk etter Introspeksjon i Bokmålsordboka og Nynorskordboka eller i Det Norske Akademis ordbok «Introspeksjon (fra latin, av *introspectare, «se inn i») det å observere, iaktta egne opplevelser, selvbetraktning.»

[3] Eikeseth, S. & Svartdal, F. (Red.) (2010). Anvendt atferdsanalyse. Teori og praksis. Oslo: Gyldendal akademisk.

[4] «Tolman - Latent Learning | Simply Psychology». www.simplypsychology.org. Besøkt 23. mars 2020.

[1]

[2]

[3]

[4]