Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                
Hopp til innhold

Bernard Williams

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
For atleten, se Bernard Williams (friidrettsutøver).
Bernard Williams
Født21. sep. 1929[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Westcliff-on-Sea
Død10. juni 2003[2][4][5][6]Rediger på Wikidata (73 år)
Roma
BeskjeftigelseFilosof, universitetslærer Rediger på Wikidata
Utdannet vedBalliol College
Chigwell School[5]
EktefelleShirley Williams (1955–1974)[7]
Patricia Law (1974–)[7]
BarnJacob Williams[8]
Jonathan Williams[8]
Rebecca Williams[8]
NasjonalitetStorbritannia[9][10]
Medlem avAmerican Academy of Arts and Sciences
British Academy
UtmerkelserFellow of the British Academy (1971)[5]
Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow
Knight Bachelor (1999)[5]
Påvirket avFriedrich Nietzsche, Philippa Foot

Bernard Arthur Owen Williams (født 21. september 1929 i Westcliff-on-Sea i Essex, død 10. juni 2003 i Roma) var en britisk moralfilosof, særlig kjent for sine argumenter om interne grunner for handling og for sin kritikk av kantianismen, utilitarismen og konsekvensialismen.[11] Blant hans mest kjente verker er Problems of the Self (1973), Moral Luck (1981), Ethics and the Limits of Philosophy (1985) og Truth and Truthfulness (2002).

Som «Knightbridge Professor of Philosophy» ved University of Cambridge og «Deutsch Professor of Philosophy» ved University of California, Berkeley ble Williams internasjonalt kjent for sine forsøk på å vende studiet av moralfilosofi tilbake til historie og kultur, politikk og psykologi, og særlig tilbake til antikkens greske filosofi.[12] Han ble beskrevet som en «analytisk filosof med en humanists sjel», men så på seg selv mer som en syntetiker som forsøkte å kombinere idéer fra ulike filosofiske retninger som i stadig større grad virket ute av stand til å kommunisere med hverandre.[13] Han forkastet vitenskapelig og evolusjonær reduksjonisme, og kalte «moralsk fantasiløse» reduksjonister for «de menneskene jeg virkelig misliker». For Williams var kompleksitet ureduserbart, vakkert og meningsfullt.[14]

Videre var han kjent som en forsvarer av kvinner i akademia, og så i kvinner en mulighet om en kombinasjon av fornuft og følelser som han mente analytisk filosofi hadde forbigått. Den amerikanske filosofen Martha Nussbaum hevdet at Williams var «så nær en feminist som en innflytelsesrik mann av hans generasjon kunne bli».[15] Williams var også en skarp retoriker og samtalepartner. Oxford-filosofen Gilbert Ryle sa en gang om Williams at han «forstår hva du forsøker å si, bedre enn du selv forstår det, og han ser alle mulige svar på alle mulige innvendinger til hva du sier, før du er ferdig med setningen.»[16]

Biografi

[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv og utdannelse

[rediger | rediger kilde]

Williams ble født som den eneste sønnen av en offentlig tjenestemann. Han ble utdannet ved Chigwell School, og leste litterae humaniores (antikkens klassiske litteratur) ved Balliol College ved Universitetet i Oxford.[17] Han tok eksamen i 1951 og fikk sin grad med utmerkelse av første klasse,[11] før han avtjente sin ett-årige verneplikt i det britiske flyvåpen.[16] Mens han var på permisjon i New York møtte han sin fremtidige kone, Shirley Brittain-Catlin (datter av statsviteren George Catlin og romanforfatteren Vera Brittain), som studerte ved Columbia University. 22 år gammel reiste Williams tilbake til England sammen Shirley; de giftet seg i 1955.[16] Shirley ble senere valgt inn i det britiske underhuset for Labour Party, men hoppet etterhvert over til det mer moderate Social Democratic Party.[18]

Ekteskap og akademisk karriere

[rediger | rediger kilde]
Et bilde av en kvinne som taler fra et podium.
Shirley Williams (1930–). Williams dro fra Oxford for å støtte hennes karriere i politikken.

Williams forlot Oxford for å støtte opp under sin kones politiske ambisjoner. I begynnelsen jobbet Williams ved University College London, fra 1959 til 1964. Han ble senere utnevnt til professor i filosofi ved Bedford College, hvor han arbeidet mens hans kone jobbet som journalist for Financial Times. Paret levde sammen i 17 år i et stort hus i Kensington sammen med Hilary Rubinstein og hans kone. I løpet av denne tiden (som Williams senere beskrev som den lykkeligste perioden i sitt liv), fikk paret Williams en datter, Rebecca. Hans kone Shirleys karriere i politikken og de store forskjellene i deres personlige verdier (Williams var ateist, hans kone katolikk) bidro til at forholdet ble satt på prøve. Ekteskapet nådde sin slutt etter at Williams, under arbeid på et essay om utilitarisme, dannet et forhold med Patricia Law Skinner, som på den tiden var gift med historikeren Quentin Skinner. Williams og Skinner giftet seg i ettertid og fikk to sønner.[16] Shirley Williams skal senere ha uttalte seg om sitt ekteskap med Williams:

Vårt ekteskap var svært levende, men det var en sterk belastning som stammet fra to ting. Det ene var at vi begge var for engasjerte i hva vi holdt på med; vi brukte ikke så mye tid på hverandre. Den andre var, for å være helt ærlig, at jeg fant Bernards uvane til å tråkke på folk han mente var dumme uakseptabel. På dette området har Patricia [Law Skinner] vært flinkere enn meg. Hun bryr seg simpelthen ikke om det. […] Døm ikke, så skal du selv ikke bli dømt. Jeg var påvirket av kristen tenkning, og han kunne si: ‘Det er skremmende pompøst og ikke særlig relevant’. Så vi hadde en viss krangel om det og om katolisisme. […] Han ble vel forelsket [i Patricia], og i ettertid må jeg nok innrømme at hun var bedre for ham enn det jeg var. Han trengte en intelligent, attraktiv, men også støttende kone, og det fant han tydeligvis ikke i meg.[fn 1][16]

Kapell i sengotisk stil med et stort vindu mellom to spir på omtrent åtte etasjer. Fire mennesker padler i en båt på vannet foran kirken; padleren står bakerst i båten og holder en lang stav. På begge sider av kapellet står det noen relativt ubestemmelige tre-etasjers bygninger.
Williams tilbrakte omtrent 20 år ved Cambridge, åtte av dem som læremester ved King's.

Williams innrømmet i et intervju i The Guardian at han kunne være ufølsom. Han sa: «Jeg liker å tenke at det pleier å skje når jeg blir konfrontert med de selvgode. I filosofien blir jeg irritert av selvgodhet, særlig vitenskapelig selvgodhet».[fn 2] Han ble utnevnt «Knightbridge Professor of Philosophy» ved Cambridge i 1967 i en alder av 38 år.[19] Williams var «Provost of King's College» fra 1979 til 1987,[11] før han i 1988 forlot England for å bli «Deutsch Professor of Philosophy» ved University of California, Berkeley. Han var imponert av fremgangen i det akademiske miljøet i USA, og regnet seg blant de mange britiske intellektuelle som i protest mot Margaret Thatchers styre emigrerte til USA. Senere sa han til The Guardian at han angret på at hans avreise ble så allment kjent: «Jeg ble overbevist om at det var et reelt problem med akademiske forhold [i Storbritannia] og trodde at dersom min avreise ble gitt en viss publisitet ville folk bli oppmerksomme på dette. Det gjorde det til en viss grad, men det fikk meg også til å høres irritert ut.»[fn 3] Etter kun tre år reiste han imidlertid tilbake til England, ifølge ham selv på grunn av personlige, og ikke akademiske/politiske årsaker.[16]

Han hadde flere stillinger ved Berkeley (1986–2003), blant annet «Mills Professor» (1986–1988), «Sather Classics Lecturer» og «Sather Professor» (1988–1989),[20] og «Monroe Deutsch Professor of Philosophy» (1988–2003).[21] Han var også «White's Professor of Moral Philosophy» ved Oxford (1990–1996), før han i 1997 ble utnevnt stipendiat ved All Souls College.[16]

Offentlige utvalg

[rediger | rediger kilde]

Williams deltok i en rekke offentlige komiteer og utvalg.

Han er særlig kjent for å ha ledet Committee on Obscenity and Film Censorship (også kalt Williams-komiteen),[22] som i 1979 uttalte at: «Dersom man tar i betraktning mengden eksplisitt seksuelt materiale i omløp og alle påstandene om dets skadevirkninger, er det slående at en kan finne sak etter sak uten et hint overhodet om at pornografi var tilstede i bakgrunnen.»[fn 4][12] Komiteens rapport var tydelig påvirket av den liberale tenkningen til John Stuart Mill, en filosof Williams beundret. Williams brukte Mills prinsipp om frihet til å utvikle et begrep han kalte «skadebyrden», som dikterte at «ingen atferd skulle bli forbudt med mindre det kunne bli bevist å skade noen».[fn 5] Williams konkluderte med at det ikke lot seg påvise at pornografi kunne skade noen, og at «pornografiens rolle i å påvirke samfunnet er ikke veldig viktig […] å tenke noe annet vil bli å forstørre pornografiproblemet ut av proporsjoner sammenlignet med mange av de andre problemene vårt samfunn møter i dag.»[fn 6] Komiteen mente at så lenge barn ble beskyttet fra å bli eksponert for pornografi, kunne voksne være frie til å lese og se på dette slik som de måtte ønske.[23] Margaret Thatchers regjering satte en stopper for den liberale pornografipolitikken, og satte samtidig nesten stopper for Williams’ politiske karriere; han ble ikke spurt om å lede flere offentlige komiteer for de neste 15 årene.[16]

Williams tok imidlertid del i noen andre statlige utredninger, han satt blant annet i kommisjonen som utforsket rollen britiske privatskoler spilte fra 1960 til 1970. Han tok også del i komiteene om stoffmisbruk (1976–78) og for sosial rettferdighet (1993–94).[11][12]

Opera

[rediger | rediger kilde]

Williams var interessert i opera helt fra ungdommen av. Han satt i styret for English National Opera i 20 år og skrev artikkelen «opera» i Grove Dictionary of Music and Musicians.[14][23] En samling av hans essays, On Opera, ble utgitt i 2006.[24]

Utmerkelser og dødsfall

[rediger | rediger kilde]

Williams ble slått til ridder i 1999.[17] Han ble også medlem av British Academy og æresmedlem av American Academy of Arts and Sciences.[21] Han fikk æresgraden Doctor of Letters (Litt.D.) ved University of Cambridge i 2002. Han døde den 10. juni 2003 mens han var på ferie i Roma. Han hadde lidd av myelomatose, en type kreft. Hans kone, deres to sønner og en datter fra hans første forhold lever fortsatt.[11]

Teori

[rediger | rediger kilde]

Tilnærming til moralfilosofi

[rediger | rediger kilde]
Et sideportrett av en mann i 40-årene. Han har en tykk, strittende bart, en fremtredende nese og et bestemt blikk. Han er kledd i en grå jakke med et gammeldags slips og skjorte.
Friedrich Nietzsche (1844–1900). Williams sa at han ønsket å sitere ham hvert tyvende minutt.[23]

I Morality: An Introduction to Ethics (1972) skriver Williams at «mens moralfilosofi vanligvis har vært tomt og kjedelig... har nåværende moralfilosofi funnet en særegen måte å være kjedelig på, ved å ikke diskutere emner overhodet».[fn 7][23] Williams ønsket at studiet av moral skulle være levende og spennende. Han ønsket også å finne en moralfilosofi som var ansvarlig for psykologi, historie, politikk og kultur. I hans avvisning av moral som en «merkelig institusjon»,[fn 8] har enkelte funnet likhetstrekk med den tyske 1800-tallsfilosofen Friedrich Nietzsche. Selv om Williams opprinnelig anså Nietzsche som en simpel reduksjonist, kom han senere til å beundre ham, og uttalte en gang at han ønsket å sitere ham hvert tyvende minutt.[23]

Selv om Williams’ forakt for reduksjonisme kunne få ham til å fremstå som en verdirelativist, mente han at moralske begrep kunne være «tykke» eller «tynne». Han hevdet at ord som «feiging», «løgn», «brutalitet» og «takknemlighet» er tykke konsepter som gir medlemmer av en gitt kultur etisk kunnskap om hvilke omstendigheter ordene gjelder i og i hvilke de ikke gjelder i. Dette var ifølge filosofen Timothy Chappell det nærmeste Williams kom lingvistisk analyse. Williams sa selv en gang at «hvis man vil ha fokus på språk, bør man fokusere på større deler av det».[19]

Kritikk av utilitarismen

[rediger | rediger kilde]
For bakgrunnsinformasjon, se Utilitarisme.

Williams var særlig kritisk innstilt til utilitarismen, en konsekventialistisk retning, hvis grunnprinsipp er at handlinger er gode sålenge de fremmer størst mulig glede blant størst antall individer. Williams kritiserte utilitarismen hovedsakelig for å være en «-isme»; et bevisst forsøk på å forenkle den etiske tenkningen.[19]

Et av hans mest kjente argumenter mot utilitarismen handler om botanikeren Jim, som forsker i et sydamerikansk land ledet av en brutal diktator. En dag befinner Jim seg på en sentral plass i en liten by, vendt mot tyve indianere som har blitt fanget og fastbundet for å vise hva som vil skje med opprørere. Kapteinen som arresterte indianerne sier til Jim at siden han er gjest, vil de andre bli sluppet fri dersom han dreper en av dem. Dersom han ikke gjør det, vil alle indianerne bli drept.[25] I de fleste konsekventialistiske teorier finnes det intet moralsk dilemma i et slikt tilfelle; det eneste som teller er resultatet. En utilitarist ville derfor ha foretrukket at Jim drepte en av indianerne. Williams hevder imidlertid at det er en avgjørende moralsk forskjell mellom at en person blir drept av meg, og at en person blir drept av en annen på grunn av en handling foretatt av meg. Han mente at moralske avgjørelser måtte bevare menneskets psykolgiske identitet og integritet.[25]

Williams hevdet at mennesker ikke dømmer handlinger ut fra deres konsekvenser. For å løse parkeringsproblemer i London ville en utilitarist foretrukket å true folk med henrettelse dersom de parkerte feil. Dersom kun noen få ville bli henrettet for å parkere feil, ville feilparkering raskt opphøre og utilitaristen ville rettferdiggjøre drapene med gleden av fraværet av parkeringsproblemer. En hvilken som helst teori med et slikt utslag bør ifølge Williams bli forkastet uten videre diskusjon, uansett hvor naturlig det måtte føles å argumentere for at man dømmer handlinger ut fra deres konsekvenser. I et forsøk på å redde den utilitaristiske teorien ville en regel-utilitarist[fn 9] spørre om hvilken regel som ville bli utledet av parkeringseksempelet. Dersom regelen var: «Hvem som helst kan bli skutt på grunn av en liten parkeringsfeil», ville utilitaristen argumentere for at regelens implementering ville skape stor misnøye. Williams mente at dette argumentet kun illustrerte hans poeng. Man trenger ikke å kalkulere for å finne ut av hvorfor det er galt å true folk med skyting dersom de parkerer feil, mente Williams. Han mente også at vi burde forkaste et hvert system som reduserer moralske beslutningsprosesser til noen få algoritmer, siden en hver systematisering eller reduksjonisme uunngåelig ville ødelegge dets kompleksitet.[19][26]

Kritikk av kantianismen

[rediger | rediger kilde]
Et maleri av hodet til en mann, sett ovenifra og ned fra venstre slik at hans sterkt belyste venstre pannehalvdel, avvikende hårfeste og skarpe nese dominerer bildet. Han ser nedover med en seriøs mine. Han bærer en beskjeden 17. hundretalls parykk og et halstørkle; resten av klærne hans er så sorte at de er tilnærmet usynlige i den mørke bakgrunnen.
Immanuel Kant (1724–1804). Williams forkastet Kants moralfilosofi, og mente at moralprinsipper aldri burde kreve at man burde handle som om man er en annen.

Et av hovedalternativene til utilitaristisk teori er moralfilosofien til 1700-tallsfilosofen Immanuel Kant. Williams’ bøker fra 1970- og 1980-årene danner grunnlaget for hans kritikk av utilitarismen og kantianismen.[27] Martha Nussbaum skrev at Williams bøker «fordømte den trivielle og unnvikende måten moralfilosofi var blitt praktisert på i England under regi av disse to dominerende teoriene».[15]

I verkene Kritikk av den praktiske fornuft og Grunnlegging av moralens metafysikk utviklet Kant et moralsystem basert på hva han kalte det «kategoriske imperativ», hvis mest kjente formulering er: «Handle slik at maksimen til din vilje til enhver tid samtidig kan gjelde som prinsipp for en allmenn lovgivning». Kant mente at dette var en bindende lov som gjelder for alle rasjonelle individer med fri vilje.[28] Williams argumenterte imot det kategoriske imperativ i artikkelen «Persons, character and morality». Moral skulle ifølge Williams ikke kreve at man oppfører seg uselvisk, som om man ikke er den man er i de omstendigheter man befinner seg i. Man burde ikke bli tvunget til å ha et upartisk syn på verden, mente Williams.[29] Ens verdier, forpliktelser og ønsker gjør en forskjell i hvordan man ser på verden og hvordan man bør handle; og slik bør det være, ellers mister man sin individualitet, og dermed også sin menneskelighet.[30]

Grunner for handling

[rediger | rediger kilde]

I den berømte artikkelen «Internal and external reasons» (1981) hevder Williams at alle grunner for handlinger kommer innenfra. Han lanserer i samme artikkel et synspunkt på hvordan man på et «internt vis» skal lese setninger som «A har en grunn til å Φ». Man kan lese en slik setning som «A har et motiv som vil bli tilfredsstilt eller fremmet av hans Φ-ing». Dersom A ikke har et slikt motiv vil setningen «A har en grunn til å Φ» ikke være sann.[19]

Filosofer har forsøkt å argumentere for at moralske aktører kan ha «eksterne grunner» for å utøve en moralsk handling, det vil si at de er i stand til å ha motivasjoner for å handle som ligger utenfor deres indre mentalitet. Williams mente imidlertid at dette var meningsløst. For at noe skal være en «grunn til å handle» må det være «magnetisk», det vil si at det må bevege folk til å handle. Williams spør: Hvordan kan noe som er fullstendig eksternt for oss, for eksempel setningen «X er bra», være «magnetisk»? Gjennom hvilken prosess kan noe eksternt få oss til å handle? Williams mente at erkjennelse ikke var magnetisk. Å kjenne og å føle var ifølge Williams to helt forskjellige tilstander, og en person må føle for å kunne handle. Han mente at grunner for handlinger kunne være innviklede, men at de alltid var interne og i bunn og grunn alltid uttrykk for individets ønsker.[31][32][33]

Sannhet

[rediger | rediger kilde]

I sin siste bok, Truth And Truthfulness: An Essay In Genealogy (2002), argumenterer Williams for at sannhetens to verdier er presisjon og oppriktighet. Han forsøker også i samme bok å behandle avgrunnen mellom kravet om sannhet og tvilen om at det overhodet eksisterer noe slikt som sannhet. I boken finnes det en klar referanse til Nietzsche, særlig i anvendelsen av den genealogiske metode som et verktøy for forklaring og kritikk. Selv om deler av hans hensikt med boken var å kritisere dem han mente fornektet sannhetens verdi, skriver han at å forstå den utelukkende slik vil bli å gå glipp av store deler av dens mening. Jane O'Grady skrev i sin nekrolog over Williams i The Guardian at boken er en undersøkelse av de som «hånflirer til en hver påstatt sannhet som om den var latterlig naiv, siden den var uunngåelig forvrengt av makt, klassefordommer og ideologi».[23]

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Filosofen Alan Thomas skriver i The Cambridge Dictionary of Philosophy at Williams’ bidrag til etikken var en overordnet skeptisisme til forsøk på å opprette et grunnlag for moralfilosofi. Thomas mener at Williams gav særlig uttrykk for dette i Ethics and the Limits of Philosophy (1985) og Shame and Necessity (1993), hvor han argumenterte for at moralteorier aldri kan reflektere livets kompleksitet, særlig på grunn av den radikale pluralismen i moderne samfunn.[34] Jonathan Lear skrev i en artikkel for Inquiry at Williams ønsket å forstå mennesker som del av en naturlig verden, og at det grunnleggende utgangspunktet for moralsk refleksjon måtte være individets perspektiv, nemlig en intern grunn for handling.[35] Filosofen Terje Ødegaard disputerte i 2007 med en avhandling om Williams’ drøfting av interne grunner for handling.[36]

I en sekulær humanistisk tradisjon angrep Williams grunnlaget for konvensjonell moral, nemlig den som går ut på at man noen ganger gjør gode handlinger selv når man ikke ønsker det, og at man kan bli beskyldt for å gjøre feil ved å gjøre det. Timothy Chappell skriver om Williams i Stanford Encyclopedia of Philosophy at man uten eksterne grunner for handlinger ikke kan argumentere for at det samme settet med moralske grunner gjelder for alle moralske aktører, siden en aktørs grunner alltid kan bli relativisert til dens eget liv og interne grunner.[19] I tilfeller hvor en person ikke har en intern grunn til å gjøre hva andre anser som det rette, kan vedkommende ikke bli klandret for å ikke gjøre det, siden interne grunner er de eneste virkelige grunnene, og skyld var ifølge Williams «å behandle en person som er klandret som en som hadde sjansen til å gjøre det riktige, men ikke gjorde det».[37] Chappell skriver at motivet til Williams’ filosofi var å lære å være seg selv, å være autentisk og å handle med integritet istedenfor å tilpasse seg et eksternt moralsystem.[19] Williams sa følgende i et intervju i 2002: «Hvis det finnes et tema i min filosofi så er det autentisitet og selvutfoldelse».[fn 10] Han beveget moralfilosofi bort fra det kantianske spørsmålet «hva er min plikt?» tilbake til spørsmålet som grekerne var opptatt av: «hvordan skal vi leve?».[15]

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
Bøker
  • Morality: An Introduction to Ethics. Cambridge UP, 1972.
  • Problems of the Self. Cambridge UP, 1973.
  • Utilitarianism: For and Against, med J. J. C. Smart. Cambridge UP, 1973.
  • Descartes: The Project of Pure Inquiry. Harvester Press, 1978.
  • Moral Luck. Cambridge UP, 1981.
  • Ethics and the Limits of Philosophy. Harvard UP, 1985.
  • Shame and Necessity. University of California Press, 1993.
  • Making Sense of Humanity. Cambridge UP, 1995.
  • The Great Philosophers: Plato. London: Routledge, 1998.
  • Truth and Truthfulness: An Essay in Genealogy. Princeton UP, 2002.
Artikler
  • «Pagan Justice and Christian Love, Apeiron 26.3–4, 1993, s. 195–207.
  • «Cratylus's Theory of Names and Its Refutation», i: Language, red. Stephen Everson, Cambridge UP, 1994.
  • «The Actus Reus of Dr. Caligari», Pennsylvania Law Review 142, May 1994.
  • «Descartes and the Historiography of Philosophy», i: Reason, Will and Sensation: Studies in Descartes's Metaphysics, red. John Cottingham, Oxford UP, 1994.
  • «Acting as the Virtuous Person Acts», i: Aristotle and Moral Realism, red. Robert Heinaman, Westview Press, 1995.
  • «Ethics», in Philosophy: A Guide Through the Subject, red. A. C. Grayling, Oxford UP, 1995.
  • «Identity and Identities», i: Identity: Essays Based on Herbert Spencer Lectures Given in the University of Oxford, red. Henry Harris, Oxford UP, 1995.
  • «Truth in Ethics», Ratio 8.3, 1995, pp. 227–42.
  • «Contemporary Philosophy: A Second Look», i: The Blackwell Companion to Philosophy, red. N. F. Bunnin, Blackwell, 1996.
  • «History, Morality, and the Test of Reflection», i: The Sources of Normativity, red. Onora O'Neill, Cambridge UP, 1996.
  • «Reasons, Values and the Theory of Persuasion», i: Ethics, Rationality and Economic Behavior, red. Francesco Farina, Frank Hahn og Stafano Vannucci, Oxford UP, 1996.
  • «The Politics of Trust», i: The Geography of Identity, red. Patricia Yeager, University of Michigan Press, 1996.
  • «The Women of Trachis: Fictions, Pessimism, Ethics», i: The Greeks and Us, red. R. B. Louden og P. Schollmeier, Chicago UP, 1996.
  • «Toleration: An Impossible Virtue?», i: Toleration: An Exclusive Virtue, red. David Heyd, Princeton UP, 1996.
  • «Truth, Politics and Self-Deception», Social Research 63.3 (høsten 1996).
  • «Moral Responsibility and Political Freedom», Cambridge Law Journal 56, 1997.
  • «Stoic Philosophy and the Emotions: Reply to Richard Sorabji», i: Aristotle and After, red. R. Sorabji, Bulletin of the Institute of Classical Studies Supplement 68, 1997.
  • «Tolerating the Intolerable», i: The Politics of Toleration. red. Susan Mendus, Edinburgh UP, 1999.
  • «Philosophy As a Humanistic Discipline», Philosophy 75, oktober 2000, s. 477–496.
  • «Understanding Homer: Literature, History and Ideal Anthropology», i: Being Humans: Anthropological Universality and Particularity in Transdisciplinary Perspectives. Neil Roughley, red. de Gruyter, 2000.
Utgitt posthumt
  • In the Beginning Was the Deed: Realism and Moralism in Political Argument, red. Geoffrey Hawthorn, Princeton UP, 2005.
  • Philosophy As A Humanistic Discipline, red. A. W. Moore, Princeton UP, 2006.
  • The Sense Of The Past: Essays In The Philosophy Of History, red. Myles Burnyeat, Princeton UP, 2006.
  • On Opera, Yale UP, 2006.

Fotnoter og originalsitater

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Ours was a very alive marriage, but there was something of a strain that comes from two things. One is that we were both too caught up in what we were respectively doing—we didn't spend all that much time together; the other, to be completely honest, is that I'm fairly unjudgmental and I found Bernard's capacity for pretty sharp putting-down of people he thought were stupid unacceptable. Patricia has been cleverer than me in that respect. [...] Judge not that ye be not judged. I was influenced by Christian thinking, and he would say ‘That's frightfully pompous and it's not really the point’. So we had a certain jarring over that and over Catholicism. […] He just fell in love, and I have to admit, looking back, she was probably better for him than I was. He needed an intelligent, attractive but supportive wife and he didn't get that from me - well, maybe the first.».
  2. ^ «I like to think that this is usually when I'm confronted with self-satisfaction. In philosophy the thing that irritates me is smugness, particularly scientistic smugness.»
  3. ^ «I was persuaded that there was a real problem about academic conditions and that if my departure was publicized this would bring these matters to public attention. It did a bit, but it made me seem narky.»
  4. ^ «Given the amount of explicit sexual material in circulation and the allegations often made about its effects, it is striking that one can find case after case of sex crimes and murder without any hint at all that pornography was present in the background».
  5. ^ «no conduct should be suppressed by law unless it can be shown to harm someone.»
  6. ^ «the role of pornography in influencing society is not very important ... to think anything else is to get the problem of pornography out of proportion with the many other problems that face our society today.»
  7. ^ «whereas most moral philosophy at most times has been empty and boring... contemporary moral philosophy has found an original way of being boring, which is by not discussing issues at all.»
  8. ^ Her snakket Williams om moral som et diskret og adskillelig område av menneskelig tenkning.
  9. ^ Regelutilitarisme foretrekker regelen, ikke handlingen som pleier å føre til den største lykken for størst antall individer.
  10. ^ «If there's one theme in all my work it's about authenticity and self-expression»

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Sir Bernard Williams, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Bernard-Williams, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ «Sir Bernard Williams, 73, Oxford Philosopher, Dies», publisert i The New York Times, verkets språk engelsk, utgitt 14. juni 2003, besøkt 8. mars 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d Who's Who, Who's Who UK-ID U39920[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Oxford Dictionary of National Biography, Oxford Biography Index Number 90066[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b The Peerage person ID p829.htm#i8288, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 2. april 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ «In praise of losers», publisert i TheGuardian.com, utgitt 10. august 2010[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ a b c d e «Professor Sir Bernard Williams» Arkivert 13. mai 2011 hos Wayback Machine.. The Times, 14. juni 2003.
  12. ^ a b c «Professor Sir Bernard Williams». The Daily Telegraph, 14. juni 2003.
  13. ^ McGinn, Colin. «Isn't It the Truth?». The New York Review of Books, 10. april 2003.
  14. ^ a b Baker, Kenneth. «Bernard Williams: Carrying the torch for truth». San Francisco Chronicle, 22. september 2002.
  15. ^ a b c Nussbaum, Martha. «Tragedy and Justice» Arkivert 8. desember 2004 hos Wayback Machine.. Boston Review, oktober/november 2003.
  16. ^ a b c d e f g h Jeffries, Stuart. «The Quest for Truth». The Guardian, 30. november 2002.
  17. ^ a b «Williams, Sir Bernard Arthur Owen». I: Chambers Biographical Dictionary. Chambers Harrap Publishers, 2007.
  18. ^ Godal, Anne Marit. (red). «Shirley Williams». Store norske leksikon, besøkt 21. september 2011.
  19. ^ a b c d e f g Chappell, Timothy. «Bernard Williams». I: Zalta, Edward N. (red). The Stanford Encyclopedia of Philosophy, 4. juni 2010.
  20. ^ «A List of Sather Professors» Arkivert 4. september 2009 hos Wayback Machine.. University of California, Berkeley, besøkt 15. september 2011.
  21. ^ a b Code, Alan; Scheffler, Samuel og Stroud, Barry. «In Memoriam: Bernard A. O. Williams» Arkivert 31. mai 2010 hos Wayback Machine.. University of California, 2003, besøkt 15. september 2011.
  22. ^ Wilde, Carolyn. «Williams, Bernard Arthur Owen». I: Brown, Stuart; Collinson, Diané og Wilkinson, Robert (red). Biographical Dictionary of 20th Century Philosophers. Routledge, 2002 [1996]. OCLC 51314537.
  23. ^ a b c d e f O'Grady, Jane. «Professor Sir Bernard Williams». The Guardian, 13. juni 2003.
  24. ^ Fodor, Jerry. «Life in tune». The Times Literary Supplement, 17. januar 2007.
  25. ^ a b Smart, J.J.C. og Williams, Bernard. Utilitarianism: For and Against. Cambridge UP, 1973, s. 98 ff. OCLC 729710.
  26. ^ Williams, Bernard. Ethics and the Limits of Philosophy. Harvard UP, 1985, s. 117. ISBN 0-674-26857-1.
  27. ^ Morality: An Introduction to Ethics (1972); Problems of the Self (1973); Utilitarianism: For and Against med J.J.C. Smart (1973); Moral Luck (1981) og Ethics and the Limits of Philosophy (1985).
  28. ^ Storheim, Eivind. «Immanuel Kant». I: Eriksen, Trond Berg (red). Vestens tenkere (Bind II: Fra Descartes til Nietzsche). Aschehoug, 1998, s. 259–61. ISBN 82-03-17291-1.
  29. ^ Johansen, Kjell Eyvind. «Etiske teorier». I: Johansen, Kjell Eyvind (red). Etikk: en innføring. Cappelen, 1997 [1994], s. 173. ISBN 82-02-14005-6.
  30. ^ Williams, Bernard. Moral Luck. Cambridge UP, 1981, s. 5, 101–106 og 160–61. OCLC 541070225.
  31. ^ Williams, Bernard. «Internal Reasons and the Obscurity of Blame», 1989, senere utgitt i Making Sense of Humanity, and other philosophical papers. Cambridge UP, 1995, s. 35–45.
  32. ^ Williams, Bernard. «Replies». I: Altham, J.E.J & Harrison, Ross (red). World, Mind and Ethics: Essays on the Ethical Philosophy of Bernard Williams. Cambridge UP, 1999 [1995], s. 185–224. ISBN 0-521-360-24-2.
  33. ^ Williams, Bernard. «Postscript: Some Further Notes on Internal and External Reasons». I: Millgram, Elijah (red). Varieties of Practical Reasoning. MIT Press, 2001, s. 91–97. ISBN 0-262-63220-9.
  34. ^ Thomas, Alan. «Williams, Bernard». I: Audi, Robert (red). The Cambridge Dictionary of Philosophy. Cambridge UP, 1999. OCLC 433038978.
  35. ^ Lear, Jonathan. «Psychoanalysis and the Idea of a Moral Psychology: Memorial to Bernard Williams’ Philosophy». Inquiry 47 (2004): 515–522. doi:10.1080/00201740410004232.
  36. ^ «Terje Ødegaard disputerer». Bergens Tidende, 5. september 2007, s. 8.
  37. ^ Williams, Bernard. «Internal Reasons and the Obscurity of Blame», 1989, utgitt senere i Making Sense of Humanity, and other philosophical papers. Cambridge UP, 1995, s. 42.

Videre lesning

[rediger | rediger kilde]
  • Foot, Philippa. «Reasons for Action and Desires». I: Raz, Joseph (red). Practical Reasoning. Oxford UP, 1978. OCLC 560390261.
  • Sen, Amartya. On Ethics and Economics. Blackwell, 1989. OCLC 14692957.
  • Sen, Amartya; Williams, Bernard og R. R., William (red). Utilitarianism and Beyond. Cambridge UP, 1982. OCLC 299393009.
  • Sleat, Matt. «Making Sense of Our Political Lives — On the Political Thought of Bernard Williams». Critical Review of International Social and Political Philosophy 10.3 (2007): 389–398. doi:10.1080/13698230701400437.
  • Thomas, Alan (red). Bernard Williams (Contemporary Philosophers in Focus). Cambridge UP, 2007. ISBN 0521665558.
  • Williams, Bernard. «Why Philosophy Needs History» Arkivert 11. oktober 2008 hos Wayback Machine.. London Review of Books, 17. oktober 2002.
  • Williams, Bernard og Voorhoeve, Alex. «A Mistrustful Animal: A Conversation with Bernard Williams». I: Conversations on Ethics. Oxford UP, 2009.
  • Ødegaard, Terje. Non-psychologistic internalism about practical reasons. An essay on Bernard Williams’ ”Internal and External Reasons”. Avhandling (dr.philos.). Universitetet i Bergen, 2007.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Bernard_Williams&oldid=24724538»