Berthold Bartosch
| Berthold Bartosch | |||
|---|---|---|---|
| Født | 29. des. 1893[1][2][3][4] Polubný[5][6] | ||
| Død | 13. nov. 1968[1][3][4] (74 år) Paris[7] | ||
| Beskjeftigelse | Filmskaper, animatør, filmregissør | ||
| Nasjonalitet | Frankrike (1950–)[6] Tsjekkoslovakia (1918–1938)[8][9] | ||
| Medlem av | Institute for Cultural Discovery[10] | ||
Berthold Bartosch (født 29. desember 1893 i Polaun, Nord-Böhmen (senere Tsjekkia), død 13. november 1968 i Paris) var utdannet arkitekt, men arbeidet i hovedsak med film, spesielt animasjonsfilm.
Han vokste opp med ni søsken i et strengt katolsk hjem, som yngste sønn av Bertha Antonia (født Bartel) og Josef Bartosch, som var skomaker. Berthold hadde en tid praksis som tegner hos en arkitekt, og studerte deretter, i 1913–1917, arkitektur og kunst ved Akademie der bildenden Künste i Wien. Ved Universitetet i Wien hadde samfunnsforskeren dr. Erwin Hanslik etablert et animasjonsfilmstudio ved sitt institutt for kulturforskning, primært for å lage undervisningsfilmer innenfor kartografiske, geografiske og geologiske emner. Han foreslo at Bartosch skulle etablere et lignende studio, der han kunne lage filmer som illustrerte Tomás Masaryks ideer.[11]
Samarbeid med Lotte Reiniger
[rediger | rediger kilde]I 1919 etablerte Hanslik og Bartosch en filial av «Institut für Kulturforschung» i Berlin, sammen med kunsthistoriker og Asia-forsker Karl With, kunsthistoriker Carl Koch og filolog og samfunnsforsker Walther Günther. Filmskaperen Hans Cürlis ble leder for instituttet. Silhuettkunstneren Lotte Reiniger fikk innpass allerede det første året instituttet eksisterte, og lærte animasjonsteknikk av Bartosch, før hun fikk prøve å lage sin første silhuett-animasjonsfilm: Das Ornament des verliebten Herzens (Det forelskede hjertets ornament), som hadde premiere i desember 1919.[12]
Bartosch ble en viktig samarbeidspartner for Reiniger på flere av filmene hennes, spesielt den første langfilmen: Die Abenteuer des Prinzen Achmed (1923–1926) der han også arbeidet nært sammen med Walter Ruttmann. Bartosch var spesielt dyktig til å lage bakgrunner, som bølger, skyer og andre elementer, av blant annet sand, voks, silkepapir og andre materialer, så filmene fikk en opplevd dybde. Han var egentlig mer interessert i å lage spesialeffekter og eksperimentelle filmer enn å hjelpe til med å utforme Reinigers eventyrfilmer.[13] Reiniger erkjente at Bartosch var for uavhengig til å være fornøyd med å være medhjelper på hennes filmer. Han ønsket å utvikle egne prosjekter.[14]
I 1930 forlot Bartosch instituttet, etter å ha laget spesialeffekter, som snøstormer og sjøreiser, til Reinigers film om Doktor Dolittle (1927–1929). Han flyttet til Paris, giftet seg med Maria Ebel og begynte å arbeide med L'Idée, sin mest berømte film.[11]
L'Idée
[rediger | rediger kilde]L'Idée var en eksperimentell og teknisk avansert animasjonsfilm, med en spilletid på rundt 30 minutter. Det tok Bartosch to år å lage filmen, som var basert på Frans Masereels allegoriske bok Idée, en grafisk novelle, som besto av 83 tresnitt. Boken, og filmen, handler om en idés liv, fra dens fødsel gjennom utbredelse til endelig undertrykkelse. Han arbeidet tildels sammen med Masereel, men i et brev fra Masereel står det at Bartosch arbeidet uten pause, mens han selv kanskje arbeidet én til to timer daglig.[11]
Lotte Reiniger omtalte L'Idée som den animasjonsfilmen som best fortalte en historie om et alvorlig emne, samtidig som den demonstrerte bruken av spesialeffekter.[14]
Visuell musikk
[rediger | rediger kilde]Sammen med andre filmpionerer som Walther Ruttmann, Hans Richter, Oscar Fischinger og Viking Eggeling eksperimenterte Bartosch i 1920-årene med det de kalte «visuell musikk». De laget animasjonsfilmer der geometriske og abstrakte figurer beveget seg rytmisk, for å gi tilskueren noe av den samme stemningen som musikk kan gi. Dette var stumfilmer. Noen av filmene ble vist til musikk, men det var i hovedsak bevegelsene på lerretet som skulle skape den såkalte visuelle musikken. Disse filmskaperne var også pionerer innenfor reklamefilm, som ble en voksende industri i Tyskland i 1920- og 1930-årene,[15] blant annet på grunn av den fremsynte og kreative reklamefilmprodusenten Julius Pinschewer.
Etterkrigstiden
[rediger | rediger kilde]I 1948 arbeidet han et år i Paris for UNESCO, som mentor for den canadiske filmskaperen George Dunning, som senere ble kjent som produsent for Beatles-filmen Yellow Submarine.[16]
I 1950 fikk Bartosch fransk statsborgerskap.[17] De siste årene han levde, viet han seg til malerkunsten. På grunn av sviktende helse var det blitt for tungt for ham å arbeide med animasjon og multiplankameraet han hadde bygget.[17]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Artists of the World Online, AKL Online kunstner-ID 42231276[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b filmportal.de, Filmportal-ID e00b577b26c34501943f5f2ca81a1106, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6h70jz2, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Databáze Vojenského historického archivu, besøkt 30. november 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Animation: A World History: Volume I: Foundations - The Golden Age (2016 Taylor & Francis ed.), side(r) 138[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Experimental Animation, side(r) 88, «The occupation of the Sudentenland had made him a German. The Nazis were aware that Bartosch had refused their passport [...]»[Hentet fra Wikidata]
- ^ Experimental Animation, side(r) 85, «Bartosch [...] was Czech according to his passport [...]»[Hentet fra Wikidata]
- ^ Animation: A World History: Volume I: Foundations - The Golden Age (2016 Taylor & Francis ed.), side(r) 60[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Moritz, Peer
- ^ Grace (2017), location 439 (Kindle edition)
- ^ Grace (2017), location 979 (Kindle edition)
- ^ a b Happ (2004), s. 31
- ^ Strøm, Gunnar (1993). Frå "Fanden i Nøtten" til "Fargesymfoni i blått". Volda: Møreforsking. s. 15. ISBN 8276920241.
- ^ «Canadian Film Encyclopedia - George Dunning». web.archive.org. 21. februar 2011. Arkivert fra originalen 21. februar 2011. Besøkt 31. mars 2019.
- ^ a b Bendazzi (2015), s. 140
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Bendazzi, Giannalberto (2015) Animation : a world history. Routledge. ISBN 978-1138943070.
- Grace, Whitney (2017). Lotte Reiniger: Pioneer of Film Animation. McFarland. ISBN 978-1476662060.
- Happ, Alfred (2004). Lotte Reiniger 1899–1981 : Schöpferin einer neuen Silhouettenkunst. Tübingen: Kulturamt. ISBN 3910090567.
- Moritz, Peer. «Berthold Bartosch – Trick- und Animationsfilmer». CineGraph Lexikon zum deutschsprachigen Film. Arkivert fra originalen 17. oktober 2014. Besøkt 31. mars 2019. Besøkt 31. mars 2019
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Berthold Bartosch på Internet Movie Database
- (sv) Berthold Bartosch i Svensk Filmdatabas
- (en) Berthold Bartosch hos The Movie Database
- (en) L'Idée (fra YouTube.com). Besøkt 31. mars 2019