Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                
Hopp til innhold

Connemara

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
For området på Jupiters måne Europa, se Conamara Chaos.
For hesterasen, se Connemaraponni'
Connemara
Utsikt over Connemara sett fra riksveien N59.
LandIrlands flagg Irland
Kart
Connemara
53°31′31″N 9°56′17″V

Connemara (irsk: Conamara) er et område vest i grevskapet Galway i Irland. Området består av en bred halvøy mellom havnen Killary og bukten Cuan Chill Chiaráin/Kilkieran i provinsen Connacht, vest for innsjøen Lough Corrib, og er en del av grevskapet Mayo i baroniet Ross. Området har en sterk tilknytning til tradisjonell irsk kultur og mange av innbyggerne er irsktalende, nor som gjør området til en del av gaeltacht, irskspråklig. Historisk sett var Connemara en del av territoriet til Iar Connacht, «Vest-Connacht». Geografisk har den mange fjell (særskilt Twelve Bens), halvøyer, viker, øyer og små innsjøer. Connemara nasjonalpark (Páirc Naisiúnta Chonamara) ligger i nordvest. Området er for det meste landlig og Conamara har Atlanterhavet både mot nord, vest og mot sør. Den fremste byen er Clifden, som er omgitt av et område rikt med megalittiske graver.

Etymologi

[rediger | rediger kilde]

Stedsnavnet Connemara stammer fra det gamle stammenavnet Conmhaicne Mara, som utpekte en gren av Conmhaícne, en tidlig stammegruppe som hadde en rekke stammegrener lokalisert i forskjellige deler av Connacht. Siden denne særskilte grenen av Conmacne bodde ved havet, ble de kjent som Conmacne Mara (havet på irsk er muir, genitiv mara, derav «av havet»).[1][2]

Definisjon

[rediger | rediger kilde]
Connemara framhevet i rødt, og Joyce Country i grønt, områdene i lysere nyanser er inkludert i enkelte definisjoner.

En vanlig definisjon av området er at det består av det meste av vestlige Galway, det vil si den delen av fylket vest for Lough Corrib og Galway by, som er omfattet av Killary Harbour, Galway Bay og Atlanterhavet.[3] Noen mer restriktive definisjoner av Connemara definerer det som det historiske territoriet til Conmhaícne Mara, det vil si helt nordvest for grevskapet Galway, som grenser til grevskapet Mayo. Navnet brukes også for å beskrive gaeltacht, de irsktalende områdene i det vestlige delen av grevskapet Galway, selv om det hevdes at dette også er upresist ettersom noen av disse områdene ligger utenfor den tradisjonelle grensen til Connemara.[4]

Det bredere området av det som i dag er kjent som Connemara var tidligere et selvstyrt rike kjent som Iar Connacht, under kongedømmet til klanen Ó Flaithbertaigh, inntil det ble underlagt det engelsk-administrerte kongeriket Irland1500-tallet.

Fjellet Twelve Bens
Beann Ghuaire / Diamantklippen i Connemara er et av få steder i Irland der geologiske bergarter ligger åpent.

Connemara ligger på territoriet til Iar Connacht, «Vest-Connacht», og innenfor delen av grevskapet Galway vest for innsjøen Lough Corrib, og ble tradisjonelt delt inn i North Connemara og South Connemara. Fjellene i Twelve Bens og elven Owenglin, som renner ut i havet ved Clifden, markerte grensen mellom de to delene. Connemara er avgrenset i vest, sør og nord av Atlanterhavet.

Elven Invermore (som renner inn nord i Kilkieran Bay), innsjøen Loch Oorid (som ligger noen få kilometer vest for Maam Cross) og den vestlige ryggraden til Maumturksfjellene. Nord i fjellene møter grensen havet ved Killary, noen kilometer vest for Leenaun.

Kysten av Connemara består av flere halvøyer. Halvøya Iorras Ainbhtheach i sør er den største og har landsbyene Carna og Kilkieran. Halvøya Errismore består av området vest for landsbyen Ballyconneely. Errisbeg-halvøya ligger sør for landsbyen Roundstone. Errislannan-halvøya ligger like sør for byen Clifden. Halvøyene Kingstown, Coolacloy, Aughrus, Cleggan og Renvyle ligger i Connemaras nordvest. Connemara består mange øyer, hvorav den største er Inis mór, en av Aranøyene, som er den største øya; andre øyer finnes Omey, Inishark, High Island, Friars Island, Feenish og Maínis.

Den distinkte mosegrønne fargen på midtplaten er et resultat av en overflod av serpentinmineraler.

Connemaras berømte grønne marmor, connemaramarmor eller «irsk grønn», finnes langs en linje mellom Streamstown og Lissoughter. Fargen grønn er Irlands nasjonale farge, og denne marmoren har således tung symbolsk verdi ved å være assosiert med den irske identiteten. Den var en viktig handelsvare allerede i forhistoriske tid og fortsatt i dag. Den utvinnes i den vestlige regionen den har navn etter, som i fjellet Lissoughter ved landsbyen Recess og rundt Clifden. Den er er tilgjengelig i store dimensjonale plater egnet for bygninger så vel som edelsten for mindre smykker og til dekorasjoner.[5][6][7]

Som marmor er de viktigste mineralkomponentene dolomitt og kalsitt, supplert med varierende mengder komponenter som blant annet serpentin,[7] og fargen bestemmes av det fargede mineralinnholdet, med serpentin som er ansvarlig for den karakteristiske grønne fargen.

Irsk kultur

[rediger | rediger kilde]
Innsjøen Derryclare Lough med fjellet Derryclare i bakgrunnen
Pike fra Connemara, maleri av Augustus Nicholas Burke (1838-1891)
Byste av Patrick Pearse i Tralee i grevskapet Kerry
Caitlín Maude
Utsyn over kysten av Connemara fra Diamond Hill
Utsyn over Derryclare fra veien N59

Connemara, som tidligere har blitt kalt for «Det irske høylandet» (i sammenligning kulturelt og geografisk med det skotske høylandet),[8] har hatt en enorm innflytelse på irsk kultur, litteratur og folkeminne.

Micheál Mac Suibhne (ca. 1760–1820), en poet hovedsakelig knyttet til fiskelandsbyen Cleggan, forblir en lokalt aktet skikkelse, på grunn av hans bidrag til muntlig poesi og sean-nós-sang (lange melodiske fraser på irsk uten akkompagnement) på irsk preget av lokal dialekt (Connacht-irsk).[9]

Under den gæliske vekkelsen (Athbheochan na Gaeilge) på slutten av 1800-tallet eide den irske læreren og nasjonalisten Patrick Pearse (1879–1916), som skulle lede påskeopprøret i 1916 før han ble henrettet ved skyting, en hytte ved Rosmuc, hvor han tilbrakte somrene sine med å lære det irske språket og skrive. Ifølge poeten og litteraturkritikeren Louis de Paor fra den litterære bevegelsen Innti, til tross for Pearses entusiasme for Conamara Theas-dialekten av Connacht-irsk som ble snakket rundt sommerhuset hans, valgte han selv å følge den vanlige praksisen med den gæliske vekkelsen ved å skrive på Munster-irsk, som ble ansett som mindre påvirket av engelsk enn andre irske dialekter. Samtidig førte imidlertid Pearses lesning av den radikalt eksperimentelle poesien til Walt Whitman og de franske symbolistene til at han introduserte modernistisk lyrikk i det irske språket. Som litteraturkritiker etterlot Pearse også en veldig detaljert plan for avkoloniseringen av irsk litteratur, særskilt for det irske språket.[10][11]

I kjølvannet av den irske uavhengighetskrigen og den irske borgerkrigen var Connemara et viktig senter for arbeidet til Den irske folkeminnekommisjonen (Coimisiún Béaloideasa Éireann), som ble opprettet i 1935, med å registrere Irlands truede tradisjoner, folkeminne, mytologi og muntlig litteratur. Ifølge folkminnesamleren og arkivar Seán Ó Súilleabháin (1903–1996) var innbyggere uten historier å fortelle unntaket snarere enn regelen, og det ble generelt innsett i 1935 at det var flere uinnspilte folkeeventyr i Carna prestegjeld alene enn noe annet sted i Vest-Europa.[12]

En av de viktigste tradisjonsbærerne kommisjonen registrerte i Connemara eller andre steder var Éamon a Búrc (1866–1942). Før repertoaret hans av historier ble spilt inn og transkribert, hadde a Búrc emigrert til USA og bodd i Graceville og i Swede Hollow utenfor Saint Paul i Minnesota. Etter at han tilbake til hjemstadsområde Carna i grevskapet Galway, ble Éamon a Búrc spilt inn på lydbånd i 1935 i sitt hjem (som nå eide Ó Cuaig-familien). Videre, ifølge den irsk-amerikanske historikeren Bridget Connelly, ble hans historier samlet på irsk fra Éamon a Búrc fortsatt undervist på i universiteter sammen med oldtidsverker som Beowulf, Den eldre Edda og Homers epos.[13]

Joe Heaney (eller Seosamh Ó hÉanaí; 1919–1984), en legendarisk seanchai (historieforteller på irsk) og sean-nós-sanger på Connacht-irsk, sies å ha kjent til mer enn 500 sanger – de fleste lærte av familien hans mens han vokste opp i Carna.[14] Féile Chomórtha Joe Éinniú («Joe Heaneys minnefestival») arrangeres hvert år i Carna.[15]

Sorcha Ní Ghuairim (1911–1976), lærer, en sean-nós-sanger og forfatter av moderne litteratur på irsk, ble også født i Connemara. Hun begynte som en spaltist kalt «Coisín Siúlach» for avisen The Irish Press, hvor hun til slutt ble redaktør. Hun skrev også en vanlig spalte for barnesiden under fofatternavnet «Niamh Chinn Óir». Andre skrifter fra henne er blant annet en rekke fortellinger for barn under tittelen tittelen Everytraí mhuintir Choinín og Sgéal Taimín Mhic Luiche. Med bistand fra Pádraig Ó Concheanainn oversatte Sorcha også den irske eventyreren Charles McGuinnessViva Irlanda til irsk for publisering i avisen. Oversettelsen deres ble deretter utgitt under tittelen Ceathrar comrádaí i 1943.[16]

Mens han bodde i Inverin i Connemara under unntakstilstanden under den andre verdenskrig, ble imidlertid Calum Maclean (1915–1960), bror av den viktige skotske-gæliske poeten Sorley Maclean, utnevnt av professor Séamus Ó Duilearga (1899–1980) som en innsamler på deltid for den irske folklorekommisjonen. Fra august 1942 til februar 1945 sendte Maclean en betydelig mengde folkeminne på den lokale Conamara Theas-dialekten til kommisjonen, noe som utgjorde seks innbundne bind. Fra mars 1945 ble Maclean ansatt som en midlertidig katalogiser av kommisjonen i Dublin, før han ble sendt til den skotske Gàidhealtachd, det vil si de skotske områdene hvor skotsk-gælisk ble praktisert, for å samle inn folkeminne også der, først for den irske folklorekommisjonen og senere for Skolen for skotske studier (School of Scottish Studies).[17][18]

Mens Máirtín Ó Cadhain (1906–1970), en irsk republikaner fra landsbyen An Spidéal, etter borgerkrigen ble internert under andre verdenskrig i Curragh-leiren av statsminister (taoiseach) Éamon de Valera, ble han deretter en av de mest radikalt innovative forfatterne av moderne litteratur på irsk ved å skrive den modernistisk litterær romanen Cré na Cille («Kirkegårdsjord»), første gang utgitt i 1949.[19] Den ble oversatt til norsk av professor Jan Erik Rekdal og utgitt 1995 av Gyldendal Norsk Forlag som Kirkegårdsjord — gjenfortellinger i ti mellomspill, og den første fullstendige engelske oversettelsen ble utgitt først i 2016.[20] Romanen er skrevet som en samtale mellom de døde på en kirkegård i Connemara. Det er et avvik fra Patrick Pearses idealisering av den ikke-anglifiserte irske kulturen og har blitt sammenlignet med tekstene til Flann O'Brien, Samuel Beckett og James Joyce.[21][22]

Caitlín Maude (1941-1982), poet, skuespiller, irskspråklig aktivist og sean nos-sanger, var en annen figur som var svært viktig for moderne litteratur på irsk fra Connemara, Maude var født i Casla og ifølge Louis de Paor, «Selv om ingen samling av arbeidet hennes ble publisert i løpet av hennes levetid, hadde Caitlín Maude en betydelig innflytelse på irskspråklig poesi og poeter, også Máirtín Ó Direáin, Micheál Ó hArtnéide, Tomás Mac Síomóin og Nuala Ní Dhomhnaill. Denne innflytelsen er et mål på den dramatiske kraften til hennes personlighet, hennes eksemplariske oppfinnsomhet og engasjement for språket, og hennes evne som sanger til å legemliggjøre den følelsesmessige forstyrrelsen i hjertet av en sang. Hennes innsamlede dikt er relativt tynn, inkludert ufullstendige utkast og fragmenter, men avslører en poetisk stemme som er trygg på sin egen autoritet, og trekker på talespråket til gaeltacht i Connemara, men sjelden i dets konvensjoner for muntlig komposisjon eller, faktisk, på presedenser i irsk poesi på begge språkene. Det beste av hennes arbeid er nærmere den amerikanske poesien på 1960-tallet i bruken av løsere former som følger rytmene til det talte ordet og betydningen av diktet som direkte ytring uten kunstgrep, en teknikk som krever en høy grad av språklig presisjon og formell kontroll.»[23]

De irskspråklige memoarene til Colm Ó Gaora, den tidligere kompanisjefen for IRA i Rosmuc under den irske uavhengighetskrigen, ble utgitt i 2008 under tittelen Mise. En engelsk oversettelse, under tittelen On the Run: The Story of an Irish Freedom Fighter, ble utgitt i byen Cork i 2011.[24]

Nylig har Coláiste Lurgan, en sommerhøyskole for språkfordypning i Inverin,[25] vunnet verdensomspennende anerkjennelse for sine irskspråklige utgaver av kjente popsanger, blant annet Leonard Cohens «Hallelujah», Adeles «Hello» og Aviciis «Wake Me Up», på musikkprosjektet TG Lurgans YouTube-kanal.[26] Bandet Seo Linn er siden 2013 sammensatt av musikere som møttes på høyskolen.[27]

Viktige småbyer og tettsteder i Connemara

[rediger | rediger kilde]

I populærkulturen

[rediger | rediger kilde]

Den franske sangeren Michel Sardou skrev en populær sang om området. Fransk tittel er Les Lacs du Connemara.

Den irske maleren Augustus Nicholas Burke gjorde et nostalgisk maleri på 1870-tallet i form av Pike fra Connemara, nå i Irlands nasjonalgalleri.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Connemara», Wiktionary
  2. ^ «What does the name Connemara mean?», Joyce's Craftshop 4. mai 2021
  3. ^ «Connemara Ireland, what to see in Connemara, map of the Connemara loop, things to do and beaches», Galway Tourism
  4. ^ «Connemara Ireland», Connemaraireland.com
  5. ^ Ireland. Mason Crest Publishers. 2006. s. 12.
  6. ^ Geyer, Alan R. (1977): Building stones of Pennsylvania's capital area, Pennsylvania Bureau of Topographic and Geologic Survey. s. 16.
  7. ^ a b Wyse Jackson, Patrick N.; Caulfield, Louise; Feely, Martin; Joyce, Ambrose; Parkes, Matthew A. (23. januar 2019): «Connemara Marble, Co. Galway, Ireland: a Global Heritage Stone Resource proposal», Geological Society, London, Special Publications: SP486.6. doi:10.1144/SP486.6. hdl:2262/101554. ISSN 0305-8719.
  8. ^ «The Irish Highlands (Connemara)», Library Ireland
  9. ^ Micheál Mac Suibhne, Dictionary of Irish Biography
  10. ^ «Patrick Pearse», Pearsemuseum.ie
  11. ^ Foley, Paul (6. juli 2023): «A Terrible Beauty: The Cultural Impact of the 1916 Easter Rising», Culture Matters
  12. ^ O'Sullivan, Sean (1966): Folktales of Ireland, University of Chicago Press; s. xxxvi-xxxvii.
  13. ^ Connelly, Bridget (2003): Forgetting Ireland:Uncovering a Family's Secret History, Borealis Books; s. 147.
  14. ^ Carna Emigrants Centre, Irish America
  15. ^ «Féile Chomórtha Joe Éinniú», The Journal of Music
  16. ^ «Sorcha Ní Ghuairim, 1911–1976», Merriman.ie. 21. juli 2011. Arkivert fra originalen den 21. juli 2011
  17. ^ «Calum Maclean Project», Universitetet i Edinbourgh
  18. ^ «Maclean, Calum Iain, 1915-1960», Tobar an Dualchais
  19. ^ Kiberd, Declan (2001): Irish Classics. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press. ISBN 9780674005051.
  20. ^ Blogg, Faglig (4. juli 2020): «Virkelighetsflukt fra fluktstolen — Jorden rundt i en sommerferie», Norsk oversettforening
  21. ^ Brennan, William (17. mars 2016): «The Irish Novel That's So Good People Were Scared to Translate It», The New Yorker.
  22. ^ Kiberd, Declan (15. februar 2006): «No Ordinary Man», Irish Examiner
  23. ^ de Paor, Louis (2016): Leabhar na hAthghabhála: Poems of Repossession: Irish-English Bilingual Edition, Bloodaxe Books; s. 235.
  24. ^ Ó Gaora, Colm (2011): On the Run, Mercier Press
  25. ^ Coláiste Lurgan, offisielt nettsted
  26. ^ TG Lurgans kanalYouTube
  27. ^ «Seo Linn», offisielt nettsted

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]