Danskehjelpen
Danskehjelpen er det norske navnet på den danske matvarehjelpen til Norge under andre verdenskrigen, i Danmark het den Norgeshjælpen. Danskehjelpen er en av de største humanitære aksjoner i dansk historie. Mer en 42 millioner danske 1945-kroner kom inn. Pengene ble samlet inn fra alle samfunnslag i Danmark og ble brukt til å kjøpe mat, som ble sendt til Norge. Hjelpen nådde vidt ut i Norge. Daglig gikk det i gjennomsnitt over 22 tonn matvarer fra Danmark til Norge fra 1942 til 1945. I alt ble det sendt mer enn 32 000 tonn matvarer. Hver nordmann mottok i løpet av krigen i gjennomsnitt mer enn 10 kg matvarer gjennom dette hjelpeprogrammet.
Starten
[rediger | rediger kilde]
Danskehjelpen hadde sitt opphav i norske miljøet i Danmark. Blant de mange dansk gifte norske kvinnene i København startet det i september 1940 en innsamling av klær til de krigsramte i norske byer. Det ble opprettet en komite med Jenny Madsen som formann. Innsamlingen var vellykket, men på grunn av utførselsrestriksjoner stanset dette arbeidet sommeren 1941. Danmark fikk nesten alt tøy og garn fra utlandet, og derfor kunne ikke Handelsministeriet tillate videre utførsel. Skulle hjelpearbeidet fortsette, var det derfor nødvendig å finne andre varer som det var rikelig av i Danmark og som det var behov for i Norge.
Den Norske Damekomité og Norgesfonden
[rediger | rediger kilde]I motsetning til Norge var det overskudd av matvarer i Danmark. Norge var sterkt avhengig av tilførsler utenfra, mens Danmark kunne eksportere store deler av sin landbruksproduksjon. Den danske hjelpen til Norge kom derfor til å fortsette som matvarehjelp. I løpet av sommeren 1941 dannet tre norske kvinner i København Den Norske Damekomité. Med i komitéen var Petra Sletten, forretningskvinne og innehaver av Norsk Fars-butikkene, Asbjørg la Cour, som var gift med den danske historiker Vilhelm la Cour og Borghild Hammerich, som var initiativtaker og ble hoveddrivkraften i arbeidet. Komitéens uskyldige navn tjente til å dempe tyskernes mistankene om at det var et okkupasjonskritisk foretagende. I ly av dette navnet kom en stor og profesjonell nødhjelpsorganisasjon til å ta form. Damekomitéen fikk et så godt navn hos de danske myndighetene at de fikk lov til å sende ut alt hva de hadde råd til å kjøpe.
Pengene til Damekomitéens arbeid kom til å begynne med fra små og store private innsamlinger. I mars 1942 ble Norgesfonden stiftet, med Borghild Hammerich mann, admiral Carl Hammerich, som formann og bankdirektør Holger Bech som kasserer. På dette viset ble hjelpearbeidet delt opp slik at Norgesfonden stod for pengeinnsamlingen og Damekomitéen for innkjøp og forsendelse av matvarene. Gjennom Carl Hammerichs oppsøkende arbeid spredde innsamlingen seg til hele Danmark. 65 lokale komitéer ble opprettet. I tillegg til de private innsamlingene gjennom lokalavdelingee av Norgesfonden, kom det også i gang en stor skoleinnsamling i 1943: «Dansk Skoleungdoms Hjælp til norske Kammerater».
Den danske statens bidrag
[rediger | rediger kilde]Fra sommeren 1944 kom de største bidragene til Norgesfonden fra den danske staten. Fra juli til november 1944 gav staten i alt 2,1 mill. kr til Norgesfonden. Totalt bidro den danske staten med over 30 mill. kr til hjelpearbeidet. Av disse ble 16 millioner gitt på særlige betingelser. I januar 1945 ble det avtalt at staten via Damekomitéen skulle sende sukker og flesk til en verdi av 16 mill. kr til Norge med det norske forsyningsdepartementet som mottaker. Varene skulle inngå i den alminnelige norske rasjoneringen og distribueres gjennom vanlige kommersielle kanaler slik at de kom hele folket til gode. Meningen var ikke at den danske staten skulle tjene penger på dette. Inntektene av salget ble satt inn på en sperret konto i Norges bank, og de kom etter krigen til å bli benyttet til opprettelsen av Fondet for dansk-norsk samarbeid.
Motivene bak innsamlingene
[rediger | rediger kilde]
Til tross for sensuren var den danske befolkningen godt orientert om hvordan det stod til i Norge. Ikke minst var de norske kvinnene i Danmark velorientert gjennom familie og venner i Norge. Ikke bare politikerne, men hele befolkningen var svært opptatt av det nordiske. Bevisstheten om at nordmennene ikke hadde nok mat, gjorde at Norge ble betraktet og diskutert med særlig interesse. Danskehjelpen bygde på et bredt fundament av folkelig sympati. Men sympatien omfattet ikke bare Norges forsyningssituasjon, men også Norges sak. Norge hadde valgt motstandens vei med de omkostninger det medførte. Fra motstandsorienterte kretser i Danmark ble den norske motstanden satt i kontrast til den danske kompromisspolitikken. Stigningen i Danskehjelpens inntekter må ses i sammenheng med den skjerpede motsetningen mellom den tyske okkupasjonsmakten og den danske befolkningen, særlig etter at den danske samarbeidspolitikken tok slutt 29. august 1943. Danskehjelpen ble en ventil for misnøye og harme over tyskerne og en politisk manifestasjon og protest.
Sendingene
[rediger | rediger kilde]Matvarene ble sendt til Norge med skip i store engrosforsendelser. Fordelingen av f.eks. mel og gryn i mindre porsjoner foregikk først i Norge. Disse sendingene utgjorde den største del av Danskehjelpen målt i kg. En annen type sendinger var gavepakkene, som ble sendt fra Damekomitéen direkte til mottakere i Norge. I København var der flere firmaer som hadde spesialisert seg på slike gavesendinger. Et av dem var O. Evensen. Mot betaling sørget O. Evensen for å lage standardpakker på 5 kg med smør, bacon, hermetikk og buljongterninger. O. Evensen kom til å stå for hovedparten av de i alt over 400 000 gavepakkene som ble sendt fra København. Damekomitéen la vekt på at gaven var ment som en oppmuntring og gitt av hele det danske folk, og derfor ble det før de store høytidene trykt hilsener med oppmuntrende ord fra København.
De som stod bak Danskehjelpen, var meget oppsatte på at hjelpen ikke skulle komme nazistene til gode. Hjelpen ble framstilt som en hjelp fra folk til folk, men samtidig var det fra mange av givernes side et politisk motiv med hjelpen. Dersom det ble mistanke om at nazistene fikk nytte av hjelpen, ville innsamlingen i Danmark meget hurtig stoppe. Måten som varene fra Danmark ble fordelt i Norge var derfor avgjørende.
Hovedleddet i utdelingene ble norske prester og leger. Danskehjelpens hovedtillitsmann i Norge var, presten, senere biskop Dagfinn Hauge. Sentrale i arbeidet var også Solveig Widerøe og Gudrun Collett. Fra sognene ble varene fordelt til blant annet skolebarn. Særlig kjent ble den havresuppen som mer enn 50 000 norske barn daglig ble bespist med. Barnerike familier i byene var noen av de mest utsatte gruppene i det norske samfunnet, og de fikk hjelp gjennom bespisningene av barna på skolene og ved matvarehjelp direkte til familiene. Legenes rolle i Danskehjelpen var å dele ut varer til syke ved konsultasjoner og på sykehusene.
Etter frigjøringen
[rediger | rediger kilde]
Med frigjøringen fulgte også avslutningen på Norgeshjælpen. Kriseøkonomi og smalhans fortsatte ennå en tid, men perspektivet framover var forandret. Krigen hadde styrket båndene mellom Norge og Danmark. Allerede før krigen var omme, var det drøftinger i gang om videreføring og utvikling av de gode kontaktene og forbindelsene mellom landene. Danske myndigheter vedtok at de 13 mill. kr som hadde kommet inn på den sperrede kontoen i Norges bank etter salget av de danske matvarene i Norge, kunne brukes til å opprette et dansk-norsk samarbeidsfond. Fondet for dansk-norsk samarbeid ble opprettet 1. mars 1946 med Borghild Hammerich som generalsekretær. I Norge kom det i gang en innsamling som munnet ut i kjøpet av Lysebu, som ble gitt som gave til Fondet for dansk-norsk samarbeid som takk for dansk brorskapsånd under krigen.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Niels J. Mürer, red. (1947). Boken om Danskehjelpen. Oslo: Gyldendal.
- Thomas Sehested (2000). Norgeshjælpen - den danske bistand til Norge under 2. Verdenskrig. København. ISBN 87-98440-16-8
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- «Den norske damekomité i København og Danskehjelpen i Norge», radioprogram NRK fra 1945