Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                
Hopp til innhold

Darfur-konflikten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Darfur-konflikten
Konflikt: Utviklet seg til den sentralafrikanske krig

Flyktningleir i Tsjad 29. mars 2005
Dato26. februar 2003 - 31. august 2020
StedDarfur i Sudan
ResultatIfølge FN 400 000 døde
Stridende parter
Sudans regjering
Janjaweed-militsen
SLA
JEM
Kommandanter og ledere
Sudan: Omar al-Bashir
Janjaweed:Sheik Musa Hilal
SLA: SalaBob og Sulaiman Gamos
JEM: Ibrahim Khalil

Darfur-konflikten er en pågående væpnet konflikt i Darfur-regionen i det vestlige Sudan, som begynte den 26. februar 2003. Det er hovedsakelig en konflikt mellom militsgruppen Janjaweed, som er rekruttert fra lokale arabiske stammer, og de ikke-arabiske folkene i regionen. Sudans regjering har støttet Janjaweed med både våpen og bistand, og har deltatt i felles angrep sammen med militsen.

Majoriteten av flyktningene er ikke-arabiske afrikanere på flukt fra angripende arabiske Janjaweed-grupper. Der er imidlertid også arabiske ofre og ikke-arabiske overgripere. Skillet mellom «arabere» og «afrikanere» i vestlige media er også blitt kritisert som misvisende merkelapper. Konflikten er ikke rasistisk begrunnet, men bunner i en langvarig kamp mellom bønder og kvegdrivende nomader om knappe ressurser.[1]

Historisk bakgrunn

[rediger | rediger kilde]
Sudan

Konflikten brøt ut mellom to grupper i Darfur. Ikke-arabiske folkegrupper som Furfolket, Masalitt og Zaghawa kom i konflikt med arabiske stammer, kollektivt kalt baggara. Disse slo seg ned i regionen som nybyggere fra begynnelsen av det 13. århundre. Begge gruppene er muslimer.

Forholdet mellom de to gruppene har imidlertid lenge vært anspent. Før kolonitiden, var det mange sammenstøt mellom Fur-kongedømmet og Baggaraene (særlig Rizeigat).

Før det 20. århundre var Darfur et sete for slavehandel. Fur-folket og arabiske slavehandlere konkurrerte om å fange slaver i regionen Bahr el Ghazal.

Siden 1958 har det vært en rekke militære diktaturer i Sudan, og etter uavhengigheten i 1956 antok regjeringen en sterkt arabisk karakter. I 1955 brøt den første sudanesiske borgerkrig ut mellom den muslimske regjeringen og den overveiende ikke-muslimske befolkningen i Sør-Sudan. Borgerkrigen fikk sin slutt med Addis Abeba-avtalen i 1972.

Da Sudans president innførte Shari'a-lovgivning i Sør-Sudan, brøt den andre sudanesiske borgerkrig ut i 1983. Fredskonferanser i 2005 gjorde slutt på den 21-årige borgerkrigen, og det ble inngått en avtale om fordelingen av statsinntektene – særlig oljepenger, mellom regjeringen og de ikke-muslimske opprørerne i sør.

Selve Darfur-konflikten bunner i ulike økonomiske behov. Bønder (Fur og Masalit) og kvegdrivende nomader (arabere og Zaghawa) har ført en langvarig kamp om adgangen til og bruken av land og overflatevann.

Tidlig i 2003 anklaget to lokale opprørsgrupper – Rettferdighets- og Likhetsbevegelsen (Justice and Equality Movement) (JEM) og Sudans Frigjøringsbevegelse (Sudan Liberation Movement) (SLM) – regjeringen for å undertrykke ikke-arabere til fordel for arabere. SLM blir generelt knyttet til Fur og Masalit mens JEM er knyttet til Zaghawa i den nordlige halvdelen av Darfur.

I mars 2004 ble Hassan al-Turabi arrestert i forbindelse med påståtte kupplaner i samarbeid med JEM.[2] Han benektet anklagene, og beskyldte samtidig regjeringen for å «tilspisse situasjonen». Regjeringen frafalt anklagene den 3. desember 2004.

Konfliktens ofre

[rediger | rediger kilde]

Vestlige medier har beskrevet konflikten som «etnisk rensing» og «folkemord». Nøyaktige tall på antall døde i konflikten har vært vanskelige å fastslå, delvis fordi Sudans regjering har skapt store problemer for journalister som prøver å dekke konflikten.[3]

I september 2004 anslo Verdens helseorganisasjon (WHO) at 50 000 var omkommet i Darfur siden konflikten tok til, de fleste av sult. I oktober oppga WHOs ledelse et anslag på 71 000 døde av sult og sykdommer alene fra mars til oktober 2004. En rapport fra det britiske underhuset hevdet i februar 2005 at mer enn 300 000 mennesker var omkommet i konflikten.[4][5] FN på sin side anslo i mars 2005 at 180 000 var omkommet i løpet av de siste 18 månedene av konflikten. På dette tidspunktet hadde mer enn 1,8 millioner mennesker flyktet fra sine hjem, og 200 000 flyktet til nabolandet Tsjad.[6]

FN har samlet inn rapporter om mellom 6 000 og 7 000 døde i kamphandlinger fra 2004 til 2007.[7] I april 2005 estimerte den frivillige organisasjonen Koalisjonen for internasjonal rettferdighet (Coalition for International Justice) i en rapport at 400 000 mennesker har mistet livet siden konflikten ble innledet.[8]

I en rapport fra mai 2005, publisert av Centre for Research on the Epidemiology of Disasters ved Université catholique de Louvain i Brussel, Belgia, ble det estimert at konflikten hadde kostet mellom 98 000 and 181 000 menneskeliv fra september 2003 til januar 2005, hvorav mellom 63 000 og 146 000 skyldtes direkte voldsutøvelse.[9] Disse tallene ble i november 2006 presentert som troverdige overfor kongressen i USA av en gruppe analytikere.[10]

Den 28. april 2006 hevdet Dr. Eric Reeves at konflikten hadde kostet mer enn 450 000 menneskeliv, men dette er ikke blitt verifisert av uavhengige kilder.[11]

Den 21. september 2006 erklærte FN at krigen hadde kostet mer enn 400 000 menneskeliv og drevet 2 millioner mennesker fra sine hjem.[12] Den 22. april 2008 hevdet FN at så mange som 300 000 hadde mistet livet under konflikten mellom 2006 og 2008, og at den hadde resultert i 2,5 millioner flyktninger.[13]

Reaksjoner fra det internasjonale samfunnet

[rediger | rediger kilde]

FN kalte før jordskjelvet i Indiahavet 2004 Darfur-konflikten verdens verste pågående humanitære krise. Inngripen fra FN er imidlertid lite trolig fordi regjeringene i nøkkelmedlemmer av sikkerhetsrådet er pragmatisk og ideologisk tilbakeholdne i sin evne til å reagere på konflikten. Den russiske regjeringen med sin svekkede økonomi sliter for å håndtere sine interne sikkerhetsdilemmaer med hensyn til sine vedvarende grensekonflikter. USAs styrkeutplasseringer i Irak og andre steder gjør intervensjon til et vanskelig forslag. USA møter også vanskeligheter med utgangspunkt i sin forpliktelse til fredsprosessen for å gjøre slutt på den andre sudanesiske borgerkrig, som de frykter kan gå av sporet. Til slutt er opprettelsen av flyforbudssoner logistisk vanskelig tatt i betraktning Darfurs usentrale beliggenhet, mangelen på infrastruktur hos potensielle naboer med flybaser, og spørsmålet om rettigheter i luftrommet for overflyvninger til Darfur fra andre naboer.

Dessuten foregår det energisk korridorpolitikk i USA og Russland, såvel som i Storbritannia og Frankrike, som motsetter seg intervensjon i land der interne stridigheter ikke er klart koblet sammen med nasjonens egne interesser (USA og Frankrike har opplevd demoraliserende tap i Vietnam såvel som i henholdsvis Somalia og Algerie). Mangelen på fungerende fredsbevarere under Rwanda- og Liberia-krisene er et ferskere eksempel.

De som har begått krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten i regionen på alle sider av konflikten vil antakelig bli holdt ansvarlig. Det er imidlertid ikke bestemt om rettsforfølgelsen skal iverksettes gjennom den internasjonale straffedomstolen eller via et spesialoppnevnt tribunal slik som det som ble benyttet etter de etniske konfliktene i Rwanda og på Balkan. Bush-administrasjonen motsatte seg bruk av den internasjonale straffedomstolen (ICC) og støttet et spesialtribunal.

Konfliktens forløp

[rediger | rediger kilde]
Døde dyr ligger i midten av en nedbrent og plyndret landsby i Darfur

Konflikten i Darfur begynte i februar 2003 da opprørere fra JEM og SLM angrep regjeringsstyrker og -installasjoner. Regjeringen som ble tatt på sengen, hadde svært få troppestyrker i regionen og – ettersom en stor proporsjon av de sudanesiske soldatene var av darfurisk opprinnelse – hadde mistillit til mange av sine egne avdelinger. Regjeringens reaksjon var å iverksette en flybombingskampanje for å støtte bakkeangrep av en arabisk milits, Janjaweed, som er rekruttert blant lokale stammer og væpnet av regjeringen. (Regjeringen benekter imidlertid forbindelsen til Janjaweed-militsen og kaller dem «tyver og gangstere».[14]) Mens konflikten har en politisk basis, har den også tilegnet seg en etnisk dimensjon der sivile bevisst har blitt gjort til mål på grunnlag av etnisitet og en økonomisk dimensjon knyttet til konkurransen mellom hyrdebefolkninger (i alminnelighet arabere) og bønder (generelt ikke-arabere) om land og vann.

I 2004 meglet Tsjad i forhandlinger i N'Djamena, som førte til avtale om humanitær våpenhvile 8. april mellom den sudanesiske regjeringen og JEM og SLM. En gruppe brøt ut fra JEM i april – Nasjonalbevegelsen for Reform og Utvikling – som ikke deltok i våpenhvile-forhandlingene eller den påfølgende avtalen. Angrep fra Janjaweed og opprørere har fortsatt etter våpenhvilen. Den afrikanske union (AU) opprettet en våpenhvilekommisjon (CFC) for å overvåke etterlevelsen av våpenhvilen fra 8. april.

Et observatørteam fra Forente nasjoner rapporterte at ikke-arabiske landsbyer ble utsatt for angrep mens arabiske landsbyer forble urørt:

De 34 Fur-landsbyene i Shattaya Administrative Enhet har blitt fullstendig avfolket, plyndret og brent ned til grunnen (teamet observerte flere slike steder da de kjørte gjennom området i to dager). I mellomtiden, spredt langs disse forkullede plassene, befinner det seg uskadde, befolkede og fungerende arabiske bosettinger. På noen plasser er avstanden mellom en ødelagt Fur-landsby og en arabisk landsby mindre enn 500 meter. (Interbyrårapport fra FN omtalt nedenfor, 25. april 2004)

Janjaweed sies også å ha brent ned dusinvis av moskeer og revet opp og bæsjet på kopier av Koranen (The Economist, 15. mai 2004).

Begge sider har blitt anklaget for å begå alvorlige menneskerettighetsbrudd inkludert massedrap, plyndring og voldtekter av sivilbefolkningen. De bedre bevæpnede janjaweedene fikk imidlertid raskt overtaket. Da våren kom i 2004 hadde flere tusen mennesker – for det meste fra den ikke-arabiske befolkningen – blitt drept og så mye som en million til hadde blitt drevet fra hjemmene sine, noe som hadde ført til en stor humanitær krise i regionen. Krisen fikk en internasjonal dimensjon da over 100 000 flyktninger strømmet inn i nabolandet Tsjad forfulgt av janjaweediske militsmenn som støtte sammen med tsjadske regjeringsstyrker langs grensen. Mer enn 70 militsmenn og 10 tsjadske soldater ble drept i et væpnet sammenstøt i april.

Krisens størrelsesorden hadde ført til advarsler om en umiddelbart forestående katastrofe med advarsler fra FNs generalsekretær Kofi Annan om at faren for folkemord var skremmende reell i Darfur. Janjaweedkampanjens størrelsesorden har ført til sammenlikninger med folkemordet i Rwanda, en parallell som hissig benektes av den sudanesiske regjeringen. Uavhengige observatører har bemerket at taktikkene som inkluderer avkapping av kroppsdeler og drap på ikke-stridende og til og med barn og spedbarn likner mer på den etniske rensingen som ble brukt i krigene i det tidligere Jugoslavia, men har advart om at regionens fjerntliggende plassering betyr at hundretusener effektivt er avstengt fra hjelp. Den Brussel-baserte internasjonale krisegruppen (International Crisis Group, ICG) har rapportert at over 350 000 mennesker potensielt kan omkomme som et resultat av sult og sykdom.[15] Intervensjonsnettverk mot folkemord (Genocide Intervention Network) har innsamlet private donasjoner for å finansiere fredsbevarere fra Den afrikanske union i Darfur.

Juli 2004

[rediger | rediger kilde]

Tidlig i juli 2004 besøkte Annan og USAs daværende utenriksminister Colin Powell Darfurregionen og oppfordret den sudanesiske regjeringen innstendig om å slutte å støtte Janjaweed-militsen. Annan beskrev reisene som konstruktive.

Den afrikanske union og Den europeiske union har sendt monitorer[16] (per 5. juli 2004) for å observere våpenhvilen som ble undertegnet 8. april 2004.[17] Imidlertid har Janjaweed-angrepene ikke stanset slik USA[18] og mer nylig Human Rights Watch[19] har bemerket.

Ifølge BBC i juli[20], anslår analytikere at minst 15 000 soldater ville trenges for å gjøre slutt på konflikten.

Den 23. juli 2004 vedtok det amerikanske senatet og kongressen en felles resolusjon som erklærte den væpnede konflikten i den sudanesiske regionen Darfur for å være folkemord og oppfordret Bush-administrasjonen om å lede en internasjonal innsats for å sette en stopper for det.

Den 30. juli ga FN den sudanesiske regjering 30 dager på å avvæpne Janjaweed og bringe dem for retten i sikkerhetsrådets resolusjon 1556. Dersom denne fristen ikke overholdes om 30 dager «uttrykker [rådet] sin intensjon om å vurdere» sanksjoner.[21] Den arabiske liga ba om en lengre periode og advarte mot at Sudan skulle bli et nytt Irak. Resolusjon 1556 påførte også Janjaweed og andre militser en våpenembargo.[22]

Fra den sudanesiske regjeringens synspunkt er konflikten bare en skuddveksling. Sudans president Omar Hassan al-Bashir sa, «Den internasjonale bekymringen over Darfur er i realiteten å rette skytset mot den islamske staten Sudan.» Sudan har advart Storbritannia og De forente stater om ikke å blande seg i det østafrikanske landets indre anliggender og sier at landet vil avvise enhver militærhjelp men ber om logistisk støtte.

August 2004

[rediger | rediger kilde]
Ødelagte landsbyer per august 2004 (Kilde: DigitalGlobe, Inc. USAs utenriksdepartement via USAID)

I august 2004 sendte Den afrikanske unionen 150 tropper fra Rwanda inn for å beskytte våpenhvilemonitorene. Imidlertid «inkluderte mandatet deres ikke beskyttelse av sivile.»[23] Rwandas president Paul Kagame erklærte at «hvis det ble fastslått at de sivile er i fare da vil våre styrker helt klart gripe inn og bruke makt for å beskytte sivilister». En slik innsats ville imidlertid kreve mer enn 150 soldater. De fikk følge av 150 nigerianske tropper senere i måneden.[24][25]

Fredsforhandlinger som tidligere hadde brutt sammen i Addis Abeba den 17. juli ble gjenopptatt den 23. august i Abuja. Samtalene ble gjenåpnet i et bittert klima med anklager fra SLA mot regjeringen for brutte løfter[26] som den ga ved den lite respekterte våpenhvilen i april.

FNs 30 dagersfrist utløp 29. august etterfulgt av generalsekretærens rapport om konfliktens tilstand. Ifølge ham hadde situasjonen «ført til enkelte forbedringer på bakken, men er stort sett av begrenset omfang». I særdeleshet bemerket han at Janjaweed-militsen fortsatt var bevæpnet og klar til å angripe sivile (i strid med resolusjon 1556), og avvæpning av militsen har blitt begrenset til en «planlagt» reduksjon på 30 % av en av militsene, de Folkelige Forsvarsstyrker (Popular Defense Forces). Han bemerket også at den sudanesiske regjerings forpliktelser vedrørende egne væpnede styrker bare delvis har blitt implementert med flyktninger som rapporterer om flere angrep som involverer regjeringsstyrker.[27] Han konkluderer at:

Å stanse angrepene mot sivile og sikre deres beskyttelse er den sudanesiske regjerings ansvar. Regjeringen har ikke fullt ut imøtekommet denne forpliktelsen til tross for de erklæringer den har gitt om at den forplikter seg og dens plikter i henhold til resolusjon 1556 (2004). Angrep mot sivile fortsetter og den overveldende majoriteten av væpnede militsstyrker har ikke blitt avvæpnet. På samme vis har ingen konkrete skritt blitt tatt for å bringe for retten eller endog identifisere noen av militslederne eller overgriperne fra disse angrepene, noe som har tillatt bruddene på menneskerettigheter og elementære krigslover å fortsette i et klima der lover og regler blir oversett. Etter 18 måneder med konflikt og 30 dager etter vedtaket av resolusjon 1556 (2004) har regjeringen i Sudan ikke vært i stand til å løse krisen i Darfur og har ikke innfridd en del av kjerneforpliktelsene den har inngått.

og råder til «en betydelig økning i den internasjonale tilstedeværelse i Darfur» for å kunne «monitorere» konflikten. Han truet imidlertid ikke og antydet heller ikke sanksjoner, hvilket FN hadde uttrykt sine «intensjoner om å vurdere» i resolusjon 1556.

September 2004

[rediger | rediger kilde]

Den 9. september 2004 erklærte daværende USAs utenriksminister Colin Powell til det amerikanske senatet at folkemord fant sted i Darfur, noe han klandret den sudanesiske regjering og Janjaweed for. Dette standpunktet ble kraftig avvist av den sudanesiske utenriksministeren Najib Abdul Wahab. De forente nasjoner i likhet med Den afrikanske union og Den europeiske union har ikke erklært Darfurkonflikten for å være et folkemord. Dersom den skulle vise seg å være et folkemord tillater folkeretten inngripen fra andre land.

Internflyktning-leir nær Nyala, Sør-Darfur

Også den 9. september 2004 fremmet USA et utkast til en FN-resolusjon som truet Sudan med sanksjoner mot landets oljeindustri. Dette ble antatt i modifisert form den 18. september 2004 som resolusjon 1564 (se nedenfor.)

Den 13. september 2004 publiserte WHO en dødelighetsstudie for Darfur som var den første pålitelige indikator om dødsfall i Darfur. Den rapporterte at 6 000 til 10 000 mennesker døde hver måned i Darfur. Mange ble knyttet til diaré, men den betydeligste årsak til dødsfall var voldelig død for de i aldersgruppen 15 til 49. Mortalitetsratene var betydelig høyere enn kriseterskelen og var 3 til 6 ganger høyere enn de vanlige afrikanske dødsratene.[22] Den 18. september 2004 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 1564 som presset den sudanesiske regjering til å handle raskt for å forbedre situasjonen ved å true med muligheten for oljesanksjoner i tilfelle fortsatt ikke-etterlevelse av resolusjon 1556 eller hvis regjeringen skulle nekte å akseptere utvidelsen av kontingenten av fredsbevarende styrker fra Den afrikanske union.[28] Resolusjon 1564 etablerte også en internasjonal undersøkelseskommisjon for å undersøke brudd på menneskerettighetene og for å avgjøre hvorvidt folkemord fant sted.[22] I kjølvannet av denne resolusjonen skulle den fredsbevarende styrken utvides til 4 500 tropper.[29]

Den 30. september 2004, under den første av tre amerikanske presidentvalgdebatter spurte ordstyreren Jim Lehrer hvorfor ingen av kandidatene hadde drøftet utplassering av troppestyrker i Darfur. Senator John Kerry svarte at «en av årsakene til at vi ikke kan gjøre dette er at vi har for mange oppgaver allerede», men han var enig i at han ville ha brukt amerikanske styrker «i noen grad for å integrere med Den afrikanske union.» President Bush viste til hjelp som var vedtatt for regionen og var enig i at handling burde skje via Den afrikanske union. Begge kandidater var enige i at det som skjedde i Darfur var folkemord.[30]

Oktober 2004

[rediger | rediger kilde]

Den 15. oktober 2004 anslo representanten David Nabarro fra Verdens helseorganisasjon at 70 000 mennesker hadde dødd av sykdom og feilernæring i Darfur siden mars.

Den 17. oktober 2004 ble tanken om utenlandsk inngripen avvist i et møte mellom lederne for Libya, Sudan, Egypt, Nigeria og Tsjad. De erklærte at de anså det for å være et rent afrikansk anliggende. Magued Abdel Fattah, talsmann for den egyptiske president, sa at det internasjonale samfunn burde «forsyne Sudan med assistanse som gjorde det mulig for landet å oppfylle sine forpliktelser i henhold til FN-resolusjoner (om Darfur) istedenfor å legge press på landet og utstede trusler.»

USA transporterte nigerianske soldater 28. oktober 2004

Den afrikanske union hadde forventet å ha 3000 troppeforsterkninger på plass i regionen en gang i november men oppga pengemangel og «logistiske vanskeligheter» som forklaring for den forsinkede utplasseringen i påvente av at AUs freds- og sikkerhetsråds møte 20. oktober skulle avgjøre de utvidede oppgavene og størrelsen på styrken. Det ble avgjort at disse AU-troppene, fra både Nigeria og Rwanda, ville bli utplassert innen 30. oktober.

FN lovte $100 millioner i støtte til styrken, omtrent halvparten av de $221 millioner det ville koste å ha dem utplassert i ett år. Den europeiske union mobiliserte det resterende, ytterligere 80 millioner euro 26. oktober fra afrikansk fredstiltak African Peace Facility) for å støtte utplasseringen og operasjonene av AUs observasjonsoppdrags kontingent på 3144 personer som skal overvåke innføringen av våpenhvileavtalen.[31]

Fredssamtaler mellom Sudan og opprørere i Darfur ble planlagt gjenopptatt den 21. oktober i Abuja, Nigeria. Opprørerne møtte imidlertid opp for sent og samtalene begynte ikke før 25. oktober. Ytterligere to opprørsgrupper vil nå være med på forhandlingene, og den eksisterende våpenhvileavtalen forventes å bli klar i løpet av samtalene.

November 2004

[rediger | rediger kilde]
En landsbyhelsestasjon ødelagt av et angrep fra Janjaweed-militsen.

Den 2. november rapporterer FN at sudanesiske tropper har herjet flyktningleirene Abu Sharif og Otash nær Nyala i Darfur og har forflyttet en rekke av beboerne og nektet hjelpeorganisasjoner tilgang til de gjenværende beboerne inni leirene.[32] I mellomtiden fortsatte samtalene i Abuja med forsøk på å nå enighet om en flyforbudssone over Darfur i tillegg til en bakke-våpenhvile og en avvæpning av militsene.[33]

En tredje FN-resolusjon blir vurdert som skal oppfordre til en rask slutt på konflikten.[34]

Den 9. november undertegnet den sudanesiske regjeringen og de to fremste opprørsgruppene, Rettferdighets- og Likhetsbevegelsen (JEM) og Sudans Frigjøringsbevegelse (SLM) to avtaler som hadde som mål kortsiktig framgang i løsningen av Darfur-konflikten. Den første avtalen etablerte en flyforbudssone over opprørskontrollerte områder av Darfur – et tiltak utformet for å gjøre slutt på det sudanesiske militærets bombing av opprørslandsbyer i regionen. Den andre avtalen innvilget internasjonale hjelpeorganisasjoner ubegrenset adgang til Darfur-regionen. Avtalene var resultat av fredssamtaler sponset av Den afrikanske union som ble påbegynt i Abuja 25. oktober. Delegater ga uttrykk for at en senere omgang med forhandlinger som var forventet å begynne i midten av desember ville arbeide med en mer langsiktig politisk avtale. Samtalene kan ha ført til gjennombruddsavtalene på grunn av et overhengende møte i FNs sikkerhetsråd som mange ventet ville ha innført oljesanksjoner mot den sudansesiske regjeringen dersom det ikke ble gjort framskritt.[35][36][37]

Til tross for avtalene den 9. november fortsatte voldsutøvelse å finne sted i Sudan. Den 10. november – en dag etter avtalene – gjennomførte det sudanesiske militæret angrep på flyktningleirer i Darfur framfor øynene på observatører fra FN og Den afrikanske union.[38][39] Den 22. november angrep opprørere de regjeringskontrollerte politistasjonene i byen Tawila i Nord-Darfur under påskudd av at Janjaweed-medlemmer hadde nektet å betale for kveg på byens marked. Det sudanesiske militæret gjengjeldte den 23. november med bombing av byen.[40]

Januar 2005

[rediger | rediger kilde]

Den Internasjonale Undersøkelsekommisjon for Darfur overleverer sin rapport til generalsekretæren den 25. januar.[41] Kommisjonene hadde funnet at den sudanesiske regjering og Janjaweed var ansvarlige for alvorlige brudd på internasjonale menneskerettigheter og humanitær lov som utgjorde forbrytelser ifølge folkeretten. Riktignok hadde den sudanesiske regjering ikke drevet noen folkemords-kampanje i Darfur. Kommisjonen identifiserte 51 individer som ansvarlige for bruddene på menneskerettigheter og anbefalte umiddelbar rettssak ved den internasjonale straffedomstolen.

Mars 2005

[rediger | rediger kilde]

Den 7. mars talte FNs generalsekretær Kofi Annan til FNs sikkerhetsråd og anmodet om at den fredsbevarende styrken måtte bli økt for å gi støtte til de 2000 soldatene fra Den afrikanske union som allerede var utplassert.[42] En resolusjon for utplasseringen av ytterligere 10 000 fredsbevarende soldater var blitt forsinket av sikkerhetsrådets manglende evne til å bli enige om mekanismene som skulle bli brukt for å prøve krigsforbrytere for retten og anvendelsen og utstrekningen av sanksjoner.[43]

Leir for interne flyktninger

En rekke av sikkerhetsrådets medlemmer ønsket krigsforbrytere stilt for retten av den internasjonale straffedomstolen, et forslag USA imidlertid nektet å gi sin tilslutning til. Et afrikansk-drevet tribunal var blitt foreslått som et mottiltak, og forslag var blitt lagt fram om at rettssaker skulle føres i Tanzania og Nigeria . Den foreliggende resolusjonen ble også møtt med kritikk ettersom den var uklar om hvorvidt fredsbevarerne skulle utplasseres i Darfur eller for å overvåke freden i det sørlige Sudan[43] Den 24. mars ble en fredsbevarende styrke godkjent for å overvåke freden i det sørlige Sudan. Sikkerhetsrådet stod imidlertid fremdeles i stampe med hensyn til Darfur.[44]

Den 29. mars ble sikkerhetsrådsresolusjon 1591 vedtatt 11–0.[45] Resolusjonen styrket våpenboikotten og påførte dem som ble ansett for å være ansvarlige for grusomhetene i Darfur fastfrysing av midler og reiseforbud. Det var enighet om at krigsforbrytere vil bli ført for retten ved den internasjonale straffedomstolen.[46]

FN kom ut med et nytt anslag på 180 000 over dem som hadde dødd som et resultat av sykdom og feilernæring i løpet av konfliktens 18 måneder så langt. De gjorde ikke noen overslag over antall voldsrelaterte dødsfall.[6]

April 2005

[rediger | rediger kilde]

Den 5. april ble det rapportert at FN har gitt ICC navnene på femtien personer mistenkte for krigsforbrytelser. Listen kan inneholde høytstående offentlige ansatte fra Sudan. Den sudanesiske regjeringen har sagt at den ikke vil utlevere de mistenkte.

Den forseglede listen som ble presentert for den internasjonale straffedomstolen på tirsdag ble opptegnet etter en etterforskning utført av FN av påstander om drap, tortur og voldtekter som skulle ha blitt begått av regjerings- og militsstyrker i Darfur-regionen. Den sudanesiske presidenten Omar al-Bashir, som ble støttet av svære protester mot FN i Sudans hovedstad Khartoum, var krass i sin kommentar til FN-resolusjonen sist uke for å bringe de mistenkte for retten foran en domstol, og han la til at han «vil aldri overgi noen sudanesiske statsborger til en fremmed domstol».

Den 29. april ble det rapportert[47] at regjeringen Bush hadde smidd et «nært etteretningspartnerskap» med den sudanesiske regjeringen på tross av dens nærvær på USAs liste over stater som sponser internasjonal terrorisme og erklæringen om folkemord fra regjeringens tidligere utenriksminister, Colin Powell.

Internflyktninger – mor og feilernært barn i Nord-Darfur

Den libyske lederen Muammar al-Gaddafi inviterte fra Sudan, Nigeria, Egypt, Tsjad og Eritrea til et toppmøte i Tripoli for å samtale om konflikten i Darfur.

De to viktigste opprørsgruppene i Darfur, Sudans Frigjøringsbevegelse og Rettferdighets- og Likhetsbevegelsen annonserte at de ønsket å gjenoppta fredsforhandlingene. Tidligere forhandlinger skulle løses opp til fordel for nye samtaler i håp om å oppklare uoverensstemmelsene.

Det syntes som et mulig nøkkelpunkt i forhandlingene var etterlevelse eller avvisning av å overlevere mistenkte for krigsforbrytelser til organisasjoner slik som den internasjonale straffedomstolen i Haag.

Legen Paul Foreman fra Leger Uten Grenser ble arrestert av sudanesiske myndigheter på grunn av utgivelsen av en rapport som ga detaljer om hundrevis av voldtekter i Darfur.[48]

Påstander begynte å komme til overflaten om at regjeringen Bush å påfallende grad var begynte å nedtone sin beskrivelse av situasjonen i Sudan – den sluttet å kalle Darfur-konflikten et folkemord og hevdet at FNs anslag over antall døde kunne være for høyt – og at dette skyldtes økt samarbeid fra sudanesiske myndighetspersoner i krigen mot terrorisme. Påstanden framholdt at generalmajor Salah Abdallah Gosh som skal ha vært deltakende i opplæringen av Janjaweed ble fløyet til Washington som samtaler på toppnivå med sine amerikanske kolleger, angående krigen mot terrorisme.

Juli 2005

[rediger | rediger kilde]

Sikkerhetssituasjonen i regionen bedret seg ifølge øverstkommanderende for Den afrikanske unions fredsbevarende styrke.[49] Det hadde ikke vært noen større konflikter siden januar, og tallet på angrep mot landsbyer var sunket. Det var for tiden omkring 3000 soldater der for å sikre freden og flere ble ventet å ankomme i de kommende måneder, slik at tallet var forventet å nå 7000 tropper i september. I tråd med en beslutning fattet av freds- og sikkerhetsrådet hadde Nigeria sendt en bataljon med 680 soldater den 13. juli 2005, og ytterligere to skulle sendes etter i løpet av kort tid. Rwanda skulle sende en bataljon, Senegal, Gambia, Kenya og Sør-Afrika skulle også sende tropper. Canada skulle gjøre tilgjengelig 105 pansrede kjøretøyer, trenings- og vedlikeholdsbistand samt personlig verneutstyr som støtte til Den afrikanske unions oppdrag i Sudan (AMIS).[50]

Den 10. juli ble tidligere opprørsleder John Garang innsatt som Sudans visepresident.[51] En ny grunnlov var innført og alle partier skulle få en mer rettferdig representasjon. Den amerikanske viseutenriksminister Robert Zoellick roste de politiske forandringene og den bedrede sikkerhetssituasjonen. Kofi Annan og Sør-Afrikas president Thabo Mbeki overvar seremonien.

August 2005

[rediger | rediger kilde]

Den 1. august døde Sudans nyvalgte visepresident John Garang i en helikopterstyrt. Han var en tidligere leder av det sudanesiske folkets frigjøringshær (SPLA) og var av mange sett på som et essensielt element i et Sudan som er fritt for folkemord.[52] Dette har utløst fornyede bekymringer i hele det internasjonale samfunn om Sudans evne til å samles mot trusselen om folkemord.

De langsiktige virkningene av Garangs død var fortsatt uklare, og på tross av de nylige forbedringer av sikkerhetssituasjonen, gikk samtaler mellom de ulike opprørsgruppene i Darfur-regionen tregt, uten utsikter til en endelig fredsavtale.

September 2005

[rediger | rediger kilde]

Den 15. september begynte en serie samtaler arrangert av Den afrikanske union i Abuja, Nigeria. Representanter for den sudanesiske regjeringen og de to viktigste opprørsgruppene deltok i samtalene, men Sudans Frigjøringsbevegelse (SLM) nektet å være til stede og ifølge en reporter fra BBC ville SLM «ikke anerkjenne noe som man [evt ble] enige om i samtalene».[53]

Oktober 2005

[rediger | rediger kilde]

Etter at en regjeringsstøttet arabisk milits gikk til angrep på flyktningleiren Aro Sharow den 28. september og drepte minst 32, anklaget Den afrikanske union den 1. oktober både den sudanesiske regjering og opprørerne for å bryte våpenhvileavtalen.[54][55] Nyhetsbyrået Associated Press rapporterer at Den afrikanske union fordømmer regjeringens «handlinger av ‘beregnet og vilkårlig ødeleggelse’ som har drept minst 44 mennesker og gjort tusenvis til flyktninger i løpet av to uker.»

Den 9. oktober bortførte en opprørsgruppe 18 medlemmer av en gruppe fra Den afrikanske unions fredsbevarende styrke men satte de fleste av dem fri etter forhandlinger.[56][57]

I kjølvannet av en opptrapping av kampene i regionen annonserte FN den 13. oktober at de vil trekke ut all ikke-essensiell bemanning fra Darfur. Vest-Darfur er etter sigende for farlig for hjelpeorganisasjoner å operere i.[58]

November 2005

[rediger | rediger kilde]

Angrep på fredsbevarende styrker fra Den afrikanske union fra opprørere førte til at den sudanesiske regjeringen godkjente utplassering av 105 Grizzly pansrede personellkjøretøyer donert av Canada for å hjelpe de fredsbevarende styrkene fra Den afrikanske union i den vestre regionen av Darfur.[59]

Den sjuende omgangen av fredssamtaler ble planlagt igangsatt den 21. november 2005.

Desember 2005

[rediger | rediger kilde]

Et angrep på den tsjadske byen Adre nær den sudanesiske grensen førte til at tre hundre opprørere mistet livet, det andre angrepet i regionen på tre dager.[60] De økende spenningene i regionen førte til at regjeringen i Tsjad uttrykte sin fiendtlighet overfor Sudan og oppfordret tsjadske borgere til å mobilisere mot den «felles fienden».[61] (Se Tsjad-Sudan-konflikten)

Den 24. desember avviste den amerikanske kongressen Condoleezza Rices anmodning om å bevilge på nytt $50 millioner i bistand til Den afrikanske union som menneskerettighetsgrupper sier hadde blitt fjernet fra budsjettet i november.

Februar 2006

[rediger | rediger kilde]

Den 3. februar 2006, i det USA begynte sin månedslange ordførerperiode i sikkerhetsrådet ønsket USA et vedtak om å begynne planleggingen av forsendelsen av fredsbevarende styrker fra FN til Darfur. Sikkerhetsrådet var enstemmig enige om å begynne planleggingsprosessen om å sende tropper i påvente av at en endelig beslutning tas senere. Da anmodet om et troppenærvær på mellom 12 000 og 20 000 i Darfur samt at de 7000 soldatene fra Den afrikanske union som allerede er der får nye våpen og blir innlemmet i FN-operasjonen. Utover dette ville de få et utvidet mandat til å beskytte sivile. Like fullt ble det forventet vanskeligheter i arbeidet med å finne stater som var villige til å stille med tropper til FN-oppdraget. Selv om USA fremmet forslaget ble det ikke ventet at amerikanske tropper ville delta i operasjonen. Dessuten hadde Sudans leder Omar al-Bashir, som i vide kretser ble antatt å støtte Janjaweed-militsen i Darfur, også hyppig uttrykt sin motstand mot at fredsbevarende styrker fra FN skulle komme og ytterligere komplisere problemet. Selv om man skulle velge å anta at disse vanskene blir løst, var det ikke trolig at FN-styrker ville dukke opp i Darfur på nærmere ett år.

April 2006

[rediger | rediger kilde]

Under en rekke folkemøter[62] ble det oppfordret til økt hjelpeinnsats.


Den 5. mai inngik den sudanesiske regjering en avtaler med Sudans frigjøringshær (Sudan Liberation Army, SLA). Men avtalen ble avvist av to andre og mindre grupper, Rettferds- og likhetsbevegelsen (Justice and Equality Movement) og en utbrytergruppe fra SLA.[63] Avtalen var blitt inngått etter forarbeid fra USA og Den afrikanske union (African Union, AU) og andre utenlandske aktører i Abuja i Nigeria. Den gikk inn for avvæpning av Janjaweedmilitsen, og for at opprørsstyrkene skulle oppløses og dets medlemmer inkorporeres i hæren.[64][65]


  • UNMIS (United Nations Mission In Sudan der Norge bidrar med militære styrker)
  • UNAMID (United Nations African Union Mission in Darfur)

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ (en) «Breaking Darfur's stereotypes». BBC News. 13. oktober 2004. Besøkt 16. mars 2009. 
  2. ^ (en) «Fears for Sudan Islamist's health». BBC News. 13. juli 2004. Besøkt 17. mars 2009. 
  3. ^ (en) «Sudan – Annual Report 2004». Reporters without borders. 2004. Arkivert fra originalen 21. september 2004. Besøkt 16. mars 2009. 
  4. ^ (en) Russel Smith (16. februar 2005). «How many have died in Darfur?». BBC News. Besøkt 16. mars 2009. 
  5. ^ (en) Madeline Chambers (30. mars 2005). «Darfur death toll may be 300,000, say UK lawmakers». Reuters. Besøkt 16. mars 2009. 
  6. ^ a b (en) «UN's Darfur death estimate soars». BBC News. 14. mars 2005. Besøkt 16. mars 2009. 
  7. ^ (en) Alex de Waal (16. august 2007). «Humanitarian Issues, Making Sense of Darfur: Deaths in Darfur: Keeping Ourselves Honest». The Social Science Research Council. Arkivert fra originalen 21. mars 2009. Besøkt 16. mars 2009. 
  8. ^ Coalition for International Justice: New analysis claims Darfur deaths near 400,000, 21. April 2005
  9. ^ (en) Debarati Guha-Sapir, Olivier Degomme og Mark Phelan (26. mai 2005). «Darfur: Counting the Deaths: Mortality Estimates from Multiple Survey Data» (PDF). Centre for Research on the Epidemiology of Disasters, University of Louvain, School of Public, Health, 30 Clos Chapelle aux Champs, 1200 Brussels. Arkivert fra originalen (PDF) 24. juni 2006. Besøkt 16. mars 2009. 
  10. ^ (en) «GAO 07-24, Darfur Crisis: Death Estimates Demonstrate Severity of Crisis, but Their Accuracy and Credibility Could Be Enhanced» (PDF). United States Government Accountability Office GAO Report to Congressional Requesters. november 2006. Besøkt 16. mars 2009. 
  11. ^ (en) Dr. Eric Reeves (28. april 2006). «Quantifying Genocide in Darfur». Sudanreeves.org. Arkivert fra originalen 28. juli 2011. Besøkt 16. mars 2009. 
  12. ^ (en) «Annan welcomes extension of African Union mission in Darfur». UN News Centre. 21. september 2006. Besøkt 16. mars 2009. 
  13. ^ (en) «U.N.: 100,000 more dead in Darfur than reported». CNN. 22. april 2008. Besøkt 16. mars 2009. 
  14. ^ «Q&A: Sudan's Darfur conflict». BBC News. Besøkt 24. september 2007. 
  15. ^ «'Dozens killed' in Sudan attack». BBC News. Besøkt 24. september 2007. 
  16. ^ «Annan warns of Sudan catastrophe». BBC News. Besøkt 24. september 2007. 
  17. ^ «Ceasefire». darfurinformation.com. Arkivert fra originalen 30. september 2007. Besøkt 24. september 2007. 
  18. ^ «Sudan 'breaking Darfur ceasefire'». BBC News. Besøkt 24. september 2007. 
  19. ^ «Darfur: New Atrocities Disprove Khartoum’s Claims». Human Rights Watch. Arkivert fra originalen 14. september 2007. Besøkt 24. september 2007. 
  20. ^ «France opposes UN Sudan sanctions». BBC News. Besøkt 24. september 2007. 
  21. ^ «UN resolution on Darfur: Full text». BBC News. Besøkt 24. september 2007. 
  22. ^ a b c «Darfur crisis». Arkivert fra originalen 25. august 2006. Besøkt 24. september 2007. 
  23. ^ «Rwandan soldiers arrive in Sudan». BBC News. Besøkt 24. september 2007. 
  24. ^ «Sudan refugees report new attacks». BBC News. Besøkt 24. september 2007. 
  25. ^ «Nigeria go-ahead for Darfur force». BBC News. Besøkt 24. september 2007. 
  26. ^ «Sudanese rebels will attend peace talks on Darfur». USA Today. Besøkt 24. september 2007. 
  27. ^ «Rapport til sikkerhetsrådet» (pdf). Besøkt 24. september 2007. 
  28. ^ «UN Press Release SC/8191». Besøkt 24. september 2007. 
  29. ^ «Darfur troops to arrive week late». BBC News. Besøkt 24. september 2007. 
  30. ^ Debattutskrift fra WikiSource
  31. ^ «EU Press release». Besøkt 24. september 2007. 
  32. ^ «Sudan army 'forcing out refugees'». BBC News. Besøkt 24. september 2007. 
  33. ^ «Sudan talks halt over no-fly zone». BBC News. Besøkt 24. september 2007. 
  34. ^ «Darfur peace push in new UN text». Besøkt 24. september 2007. 
  35. ^ «'Breakthrough' deal for Darfur». BBC News. Besøkt 24. september 2007. 
  36. ^ «Sudan, Rebels Reach Accord On Darfur». Washington Post. Besøkt 24. september 2007. 
  37. ^ «Sudan and Rebels in Short-Term Accord on Darfur». The New York Times. Besøkt 24. september 2007. 
  38. ^ «Eyewitness: Terror in Darfur». BBC News. Besøkt 24. september 2007. 
  39. ^ «After Accord, Sudan Camp Raided». Washington Post. Besøkt 24. september 2007. 
  40. ^ «Violence Fractures Cease-Fire In Sudan». Washington Post. Besøkt 24. september 2007. 
  41. ^ «Pursuant to Security Council Resolution 1564» (pdf). Besøkt 24. september 2007. 
  42. ^ «Annan Urges Security Council to Take Action on Darfur». VOA News. Arkivert fra originalen 18. mars 2005. Besøkt 24. september 2007. 
  43. ^ a b «Stalemate delays Sudan peacekeeping troops». The Boston Globe. Besøkt 24. september 2007. 
  44. ^ «UN to Send 10,000 Peacekeepers to Southern Sudan». VOA News. Arkivert fra originalen 15. april 2005. Besøkt 24. september 2007. 
  45. ^ «FN sikkerhetsrådsresolusjon 1591». Besøkt 24. september 2007. 
  46. ^ «SUDAN: UN envoy tours Darfur; ICC receives list of war-crimes suspects». Reuters AlertNet. Arkivert fra originalen 13. november 2007. Besøkt 24. september 2007. 
  47. ^ «Official Pariah Sudan Valuable to America’s War on Terrorism». Los Angeles Times. Besøkt 24. september 2007. 
  48. ^ «MSF chief arrested for Darfur report». RTE News. Besøkt 24. september 2007. 
  49. ^ «Security in Darfur 'is improving'». BBC News. Besøkt 24. september 2007. 
  50. ^ «Canada sends armoured vehicles for AU force in Sudan’s Darfur». Sudan Tribune. Arkivert fra originalen 1. august 2006. Besøkt 24. september 2007. 
  51. ^ «Sudan ex-rebel joins government». BBC News. Besøkt 24. september 2007. 
  52. ^ «New No. 2 in Sudan, an Ex-Rebel Leader, Dies in Copter Crash». The New York Times. Besøkt 24. september 2007. 
  53. ^ «Darfur talks start despite split». BBC News. Besøkt 24. september 2007. 
  54. ^ «Sudan accused over Darfur attacks». BBC News. Besøkt 24. september 2007. 
  55. ^ «African Union Accuses Sudan in Darfur». The New York Times. Besøkt 24. september 2007. 
  56. ^ «Darfur rebels release AU hostages». BBC News. Besøkt 24. september 2007. 
  57. ^ «Darfur Rebels Abduct African Union Team». Washington Post. Besøkt 24. september 2007. 
  58. ^ «UN staff withdrawn from Darfur». BBC News. Besøkt 24. september 2007. 
  59. ^ «Sudan Approves Deployment of Armored Personnel Carriers to Darfur». VOA News. Arkivert fra originalen 17. november 2005. Besøkt 24. september 2007. 
  60. ^ «Chad fightback 'kills 300 rebels'». BBC News. Besøkt 24. september 2007. 
  61. ^ «Chad in 'state of war' with Sudan». BBC News. Besøkt 24. september 2007. 
  62. ^ «Rally April 2006». Genocide Intervention Network. Arkivert fra originalen 17. juli 2006. Besøkt 24. september 2007. 
  63. ^ Kessler, Glenn and Emily Wax (5. mai 2006). «Sudan, Main Rebel Group Sign Peace Deal». The Washington Post. 
  64. ^ «Main parties sign Darfur accord». BBC News. 5. mai 2006. 
  65. ^ «Main points of the deal». Aljazeera.Net. 6. mai 2006. Arkivert fra originalen 24. mai 2006. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

(alle engelske)