De østerrikske Nederlandene
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
De østerrikske Nederlandene bestod fra 1714 til 1795 i områdene av dagens Belgia og Luxembourg. Etter den spanske arvefølgekrig (1701–1714) tilfalt De spanske Nederlandene den østerrikske grenen av huset Habsburg. Områdene forble hos Østerrike frem til de ble invadert av franske revolusjonstropper i 1795, hvorpå de ble en del av Den første franske republikk.
De østerrikske Nederlandene bestod av de følgende territorier:
- hertugdømmet Brabant,
- hertugdømmet Limburg,
- hertugdømmet Luxemburg (Luxembourg),
- en del av hertugdømmet Geldern,
- fyrstegrevskapet Flandern (Vlaanderen),
- fyrstegrevskapet Hennegau (Hainaut),
- grevskapet Namur,
- herskapet Mecheln (Mechelen),
- herskapet Dornick (Tournai).
Det var den regjerende østerrikske erkehertug(inn)en som til enhver tid var monark over disse områdene. Forvaltningen var i praksis overlatt til en stattholder.
Stattholderne var
- 1716–1724: Eugene av Savoia,
- 1724–1741: Maria Elisabet av Østerrike
- 1741–1744: Fredrik August av Harrach-Rohrau
- 1744–1780: Maria Anna av Østerrike (bare 1744) og Karl Alexander av Lothringen
- 1780–1781: Georg av Starhemberg
- 1781–1793: Marie Christine av Østerrike og Albert av Sachsen
- 1793–1794: Karl Ludvig av Østerrike