Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                
Hopp til innhold

Deeyah Khan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Deepika Thathaal»)
Deeyah Khan
FødtDeeyah Khan
7. aug. 1977[1][2]Rediger på Wikidata (47 år)
Oslo (Oslo kommune)
BeskjeftigelseFilmregissør, menneskerettsaktivist, kvinnesaksforkjemper, musiker Rediger på Wikidata
Embete
  • UNESCO Goodwill Ambassador Rediger på Wikidata
NasjonalitetNorge
Utmerkelser
7 oppføringer
Årets Peer Gynt (2016)[3][4]
UiOs menneskerettighetspris – Lisl og Leo Eitingers fond (2015)
Grenseløs kommunikasjon (2016)
International Emmy Award (2013)
Fritt Ords Pris (2020)[5]
Peabody Award
Rebellion artist in the world in 2017
Aktive år1992–
Nettstedhttp://deeyah.com/
IMDbIMDb
Deeyah Khan på Commons

Deeyah Khan (født 1977) er en norsk filmregissør, menneskerettighetsaktivist, plateprodusent og sanger.[6] Hun er grunnlegger av produksjonsfirmaet Fuuse, som spesialiserer seg på dokumentarfilmer, digitale medieplattformer og innhold for TV og live-arrangementer. Hun er også grunnlegger og redaktør av Sister-Hood Magazine. Magasinet skal fremme og gi stemme til ulike kvinner med muslimsk bakgrunn.

I 2016 ble Khan UNESCO Goodwill-ambassadør for kunstnerisk frihet og kreativitet.

Musikkarriere

[rediger | rediger kilde]

Deeyah Khan ble født i Oslo og vokste opp på Lambertseter og Tåsen, med sin pakistanske familie. Hennes bror er danseren Adil Khan.[7][8] Hun studerte khayal-musikkformen med Ustad Fateh Ali Khan, og senere med Ustad Sultan Khan.[9] I femtenårsalderen spilte hun inn improvisasjonsstykker sammen med blant annet Jan Garbarek, og ga ut sin første soloplate I alt slags lys (1992), tre år senere i samarbeid med blant andre Knut Reiersrud, Paolo Vinaccia, og Audun Erlien, Ustad Shaukat Hussain Khan og Ustad Sultan Khan.

I 1995 forlot hun Norge og bosatte seg i London, etter vedvarende hets fra konservative muslimer.[10] På sin siste soloplate fra 2007, Ataraxis, samarbeidet hun med pianisten Bob James, Police-gitaristen Andy Summers, og Nils Petter Molvær.

Diskografi

[rediger | rediger kilde]
Annet musikalske samarbeid

Sister-hood

[rediger | rediger kilde]

I 2017 lanserte Deeyah Sister-hood for å gi en plattform til muslimske kvinner for å uttrykke seg kunstnerisk. I 2016 ble Sister-hood gjenopprettet som et nettmagasin som fremmer stemmene til kvinner med muslimske bakgrunn[11] . Seks månder etter oppstart som et nettmagasin vant Sister-hood Espoke Living Best Website hos Asian Media Awards i 2016 for å markere kvinnelig likestilling, samt skape bevissthet om problemer som rammer muslimske kvinner.[12]

Filmkarriere

[rediger | rediger kilde]

Khans dokumentarfilm, Banaz: A Love Story, handler om den britisk-kurdiske 21-åringen Banaz som ble æresdrept av sin egen familie. Filmen ble tildelt Emmy-prisen i 2013. Dette var Norges første Emmy-pris innen «nyhets- og dokumentarprogrammer»-kategorien. I 2015 hadde hennes film Jihad premiere, hvor hun over to år fulgte briter som hadde sluttet seg til ISIS, samt intervjuet imamer som forsøker å overtale unge muslimer til å slutte seg til ISIS.

Filmografi

[rediger | rediger kilde]
År Titel Rolle Priser og nominasjoner Type
2022 Behind the Rage: America’s Domestic Violence Regissør og produsent Dokumentar
2020 Muslim In Trump’s America Regissør og produsent Vant Peabody Award.
2020 America’s War On Abortion Regissør og produsent Vant British Academy Film Awards.

Vant Edinburgh International Television Festival award.

2017 White Right: Meeting The Enemy

Deeyah Khan: I møte med fienden

Regissør og produsent Vant Emmy-prisen.[13]Vant Royal Television Society prisen i dokumentar og fakta-klassen.[14]

Vant PeaceJam Special Jury Award.[15]Vant Rory Peck Award.[16]

Vant Women in Film and Television UK pris.[17]Vant Asian Media Awards.[18]

Nominert til British Academy Film Awards.[19]Nominert til Frontline Club Awards.[20]

2016 Islam's Non-Believers Regissør og produsent Nomineret til "Asian Media Awards" [21].
2015 Jihad: A Story of the Others Regissør og produsent Vant New York International Independent Film and Video Festival Awards.

Tildelt menneskerettspris fra Norsk kulturråd til Dokumentar.[22] Nominert til Grierson Awards.[23]Nominert til British Academy Film Awards.[24]

Nominert til Golden Nymph Awards. Nominert til Creative Diversity Network Awards.[25]

2012 Banaz a Love Story Regissør og produsent Vant Peabody Award.

Vant Emmy-prisen. Vant Bergen internasjonale filmfestival.

Nominert til Royal Television Society Awards.

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]
  • 2022 Anders Jahres kulturpris[26]
  • 2021 Årets Ladejarl[27]
  • 2020 Fritt Ords Pris «for hennes fryktløse og metodisk nyskapende dokumentarfilmer om ekstremisme»[28]
  • 2018 Æresdoktorgrad ved Emerson College[29].
  • 2017 Utnevnt som medlem av styrelsesrådet for Kunstrådet Norge. Avtalen er gyldig i fire år (2018 - 2021)[30].
  • 2016 Utnevnt som Goodwill Ambassadør for UNESCO for kunstnerisk frihet og kreativitet[31]. Hun er den første norske som har fått den utnevnelsen [32].
  • 2016 Telenors kulturpris for hennes kunstneriske prestasjoner som berører noen av de viktigste temaene i våre tider, som kvinners rettigheter, ytringsfrihet og dets grunnleggende verdier[33].
  • 2016 Årets Peer Gynt prisen som gis til enkeltpersoner eller institusjoner som har framhevet Norge internasjonalt[34].
  • 2016 Gunnar Sønstebys minnefond, som ble opprettet i 2015, til minne om Gunnar Sønsteby. Formålet med denne prisen er å ære de personer eller organisasjoner som har som formål og forsvare de demokratiske grunnleggende verdier og bidra til å sikre landets frihet og uavhengighet[35].
  • 2015 Lisl and Leo Eitinger Prize for å være en forkjemper for kvinners rettigheter og ytringsfrihet gjennom sin kunst og aktivisme.[36]
  • 2015 Jenteprisen som deles hver 11. oktober på Den internasjonale jentedagen[37]
  • 2012 Ossietzkyprisen av Norsk PEN for fremragende prestasjoner innen ytringsfrihet [38].
  • 2009 Den internasjonale friheten til å skape premie sammen med Cont Mhlanga den Zimbabwes dramatiker og Belarus fri teater.[39]
  • 1996: Scheiblers Legat tildelte Khan en Honor Award for å være en kulturbro for å skape forståelse og toleranse gjennom hennes musikalske og kunstneriske bidrag [40]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ ČSFD, ČSFD person-ID 182059[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Internet Movie Database, IMDb-ID nm1821069, besøkt 18. juli 2016[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ www.nrk.no[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ besøkt 8. mai 2016[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ «Fritt Ords Pris 2020 Deeyah Khan», besøkt 23. november 2021[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ «10 Music Artistes Who Support The Cause To End Violence Against Women activist». www.thepixelproject.net. Besøkt 22. september 2018. 
  7. ^ Cissé, Yacoub (15. oktober 2018). «Deeyah Khan». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 2. mars 2019. 
  8. ^ Camilla Bjørn (31. januar 2006). «Deepikas lillebror til dansefinale». vg.no. Besøkt 22. september 2018. 
  9. ^ «"Artistic Freedom is complementary to press freedom with Deeyah Khan, Goodwill Ambassador": Interview». en.unesco.org. 27. mars 2006. Besøkt 11. august 2018. 
  10. ^ Wenche Fuglehaug Fallsen (12.06.2015). «Ikke dra, ikke gjør det! Jeg angrer, ble villedet, var uvitende og mistolket Koranen.». aftenposten.no. Besøkt 6. mai 2023. «I 1995 forlot hun Norge og bosatte seg i London etter vedvarende hets fra konservative muslimer.» 
  11. ^ Victoria Craw (6. juni 2016). «Emmy-award winning filmmaker Deeyah Khan launches online magazine Sister-hood aimed at giving Muslim women a voice». www.news.com.au. Besøkt 22. september 2018. 
  12. ^ Umbreen (7. november 2016). «Sister-hood Wins Espoke Living Best Website Award». asianmediaawards.com. Besøkt 22. september 2018. 
  13. ^ «Ny Emmy-pris til Deeyah Khan – for filmen der hun møtte fienden». dagsavisen.no. 2. oktober 2018. Besøkt 2. oktober 2018. 
  14. ^ «Winners of the RTS Craft & Design Awards 2018 announced». Royal Television Society (på engelsk). 26. november 2018. Besøkt 27. november 2018. 
  15. ^ NTB (22. juni 2018). «Deeyah Khans høyreekstremist-dokumentar vant pris i Monte Carlo». www.medier24.no. Arkivert fra originalen . Besøkt 22. september 2018.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 29. juli 2018. Besøkt 22. september 2018. 
  16. ^ Rory Peck Trust (1. november 2018). «WOMEN FREELANCERS TRIUMPH AT RORY PECK AWARDS 2018». rorypecktrust.org. Besøkt 2. november 2018. 
  17. ^ STEWART CLARKE (6. desember 2018). «Phoebe Waller-Bridge, Rungano Nyoni Win Women in Film & TV U.K. Awards». variety.com. Besøkt 10. desember 2018. 
  18. ^ Raj Baddhan (26. oktober 2018). «The Asian Media Awards 2018 were held on Thursday 25th October at the Hilton Manchester Deansgate.». bizasialive.com. Besøkt 2. november 2018. 
  19. ^ «CURRENT AFFAIRS». www.bafta.org. 4. april 2018. Besøkt 22. september 2018. 
  20. ^ «Shortlist 2018». www.frontlineclub.com. 7. oktober 2018. Arkivert fra originalen . Besøkt 2. november 2018.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 25. desember 2018. Besøkt 2. november 2018. 
  21. ^ «Asian Media Awards 2017 Finalists». asianmediaawards.com. 21. september 2017. Besøkt 22. september 2018. 
  22. ^ Sveinung Stoveland (4. november 2015). «Deeyah Khan får menneskerettspris for modig film om religiøse krigere». www.dagbladet.no. Besøkt 22. september 2018. 
  23. ^ NTB (29. juli 2016). «Deeyah Khan nominert til prestisjetung britisk dokumentarpris for Jihad-film.». www.medier24.com. Arkivert fra originalen 25. desember 2018. Besøkt 22. september 2018. 
  24. ^ «Television in 2016-Television/Current Affairs on 2016». www.bafta.org. 30. mars 2016. Besøkt 22. september 2018. 
  25. ^ Chris Curtis (22. mai 2017). «Shortlist revealed for CDN Awards 2017.». www.broadcastnow.co.uk. Besøkt 22. september 2018. 
  26. ^ «Norges største kulturpris til Trier, Khan, Gaup og Olin». rushprint.no. 6. juli 2022. Besøkt 6. juli 2022. 
  27. ^ NTB (10. september 2021). «Deeyah Khan er Årets Ladejarl: – Sjokkert og overvelde». www.journalisten.no. Besøkt 11. november 2024. 
  28. ^ «Fritt Ords Pris 2020 til Deeyah Khan». Fritt Ord. Besøkt 9. november 2020. 
  29. ^ «POET LAUREATE BILLY COLLINS TO SPEAK AT EMERSON COMMENCEMENT». emerson.edu. 10. april 2018. Arkivert fra originalen . Besøkt 22. september 2018. 
  30. ^ Press release (15. desember 2017). «Nye medlemmer til Norsk kulturråd». regjeringen.no. Besøkt 22. september 2018. 
  31. ^ UNESCO Press release (17. november 2016). «Filmmaker, music producer Deeyah Khan named UNESCO Goodwill Ambassador for artistic freedom and creativity». unesco.org. Besøkt 22. september 2018. 
  32. ^ Kadafi Zaman (1. november 2016). «Ble mobbet og truet ut av Norge – nå blir hun Norges første goodwill-ambassadør for FN». tv2.no. Besøkt 22. september 2018. 
  33. ^ NTB (6. september 2016). «Deeyah Khan:Får kulturpris på en halv million». dagbladet.no. Besøkt 22. september 2018. 
  34. ^ HARALD STANGHELLE (12. august 2016). «En flyktning med sin Peer Gynt». aftenposten.no. Besøkt 22. september 2018. 
  35. ^ Paal Wergeland, Ida Creed (8. januar 2016). «Sønstebys minnepris til Khan og Bakkevig». www.nrk.no. Besøkt 22. september 2018. 
  36. ^ «Art of Change Fellow Deeyah Khan is Awarded the University of Oslo's Human Rights Award». artofchange.is. 21. september 2015. Arkivert fra originalen 11. august 2017. Besøkt 22. september 2018. 
  37. ^ Claudio Castello (13. oktober 2015). «Filmskaper fikk Plans Jentepris 2015». utrop.no. Besøkt 22. september 2018. 
  38. ^ «Deeyah mottok årets Ossietzkypris». web.archive.org. 11. desember 2012. Archived from the original on 10. juni 2015. Besøkt 22. september 2018. 
  39. ^ «Muslim singer Deeyah wins Freedom Award». www.ethnicnow.com. 1. desember 2008. Arkivert fra originalen 29. februar 2012. Besøkt 22. september 2018. 
  40. ^ «Prisvinnere 1993 - 1998». scheibler.no. 24. juni 1998. Besøkt 22. september 2018. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forrige mottaker:
Mohammad Mostafaei 		Vinner av Ossietzky-prisen
 Neste mottaker:
Sidsel Mørck
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Deeyah_Khan&oldid=24791234»