Nina Karin Monsen
| Nina Karin Monsen | |||
|---|---|---|---|
 Nina Karin Monsen ved utdelingen av Fritt Ord-prisen i 2009 | |||
| Født | 29. mai 1943[1] (81 år)Bergen | ||
| Beskjeftigelse | Filosof, skribent, statsstipendiat (2004–ukjent) | ||
| Utdannelse | Mag. art. i filosofi (1969) | ||
| Ektefelle | Helge Johan Thue[2] | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Fritt Ords Pris (2009) Nordisk Kjetterpris | ||
| Sentrale verk | Det kvinnelige menneske, Jomfru, mor eller menneske?, Det elskende menneske, Det kjempende menneske, Under godhetens synsvinkel, Velferd uten ansikt, Det innerste valget | ||
Nina Karin Monsen (født 1943) er en norsk filosof, forfatter og statsstipendiat. Monsen har både skrevet skjønnlitteratur og en rekke faglitterære bøker. Hennes tidlige arbeid lå innenfor logikk og feministisk filosofi, men hun har siden konsentrert seg om moralfilosofi (etikk) og har fra begynnelsen av 1980-tallet vært en fremtredende representant for personalismen i Norge.[3]
Hun har vært en markant deltager i norsk offentlig debatt siden begynnelsen av 1970-tallet, først om feministiske og senere særlig om moralfilosofiske emner, og ble tildelt Fritt Ord-prisen for dette i 2009. Monsen har vært statsstipendiat siden 2004.
Monsen har tilkjennegitt et kristent livssyn, noe som har kommet til uttrykk gjennom deler av hennes forfatterskap og politiske synspunkt.[4][5]
Tidlig akademisk karriere
[rediger | rediger kilde]Monsen tok magistergrad i filosofi, i 1969, universitetet i Oslo, på en avhandling: En ekskursjon i konvensjonalistiske teorier (om logikk). Monsen var forskningsstipendiat NAVF 1971-1973 og universitetsstipendiat i filosofi ved Universitetet i Oslo i perioden 1973-1980. Hun underviste i ca. tolv år ved examen philosophicum ved universitetene i Oslo, Bergen og Trondheim og ved andre steder.
Hennes doktorgradsavhandling om personalistisk språkfilosofi ble ikke antatt, men det ble heller ikke komiteens arbeid (1981).[trenger referanse][6] UiO bestemte at hun skulle få ny komité og kunne levere inn på nytt etter et halvt år. Denne retten benyttet hun seg ikke av.[trenger referanse] Hun gjorde avhandlingens første del om til boken Det elskede menneske, person og etikk, 1987, avhandlingens andre del ble boken Det kjempende menneske, makt og etikk, 1992, og tredje del ble til boken Det innerste valget, språk, tanke, mening, 2007.
Monsen deltok i to år i redaksjonen for Norges Kulturhistorie (utgitt 1979-1981), men trakk seg «grunn av meningsforskjell om kvinnestoffets plass i deler av verket, men står oppført som medredaktør for alle åtte bind.»[7] Til VG uttalte hun at deltok i redaksjonen som feminist. Ved lanseringen av verket sa forelegger William Nygaard om Monsen bidrag «Uten hennes innsats hadde kvinnestoffet ikke fått den tyngden i verket som det har fått».[8]
Nyfeminist
[rediger | rediger kilde]Monsen var blant grunnleggerne av nyfeministbevegelsen i 1970.[9] Bevegelsen la vekt på behovet for selvbestemt abort, likestilling og likeverd. I 1975 ga hun ut en bok om feministisk filosofi, Det kvinnelige menneske.
Monsen kom senere til å distansere seg fra det hun anså som dogmatisme innen den feministiske bevegelsen, noe som kommer til uttrykk i boken Jomfru, mor eller menneske? (1984).
Virksomhet
[rediger | rediger kilde]Monsen skriver innenfor personalismen, en filosofisk skoleretning som fikk vind i seilene fra 1930-årene av, først i Frankrike. Den bygger på personbegrepet, menneskeverdet og kjærlighetens avgjørende betydning for tenkningen. «Personen er alle verdiers kilde».[trenger referanse]
Hun er statsstipendiat fra 2004. Ved bekjentgjørelsen i 2003 ble det fremhevet at hun var aktiv i den norske offentlige debatt innenfor et bredt spekter av temaer der livssyn, etikk, kjønnsroller og menneskerettigheter stod sentralt.[trenger referanse]
Monsen har skrevet en rekke kronikker og avisartikler siden 1970. Hun var fast skribent i Aftenposten i ca. ti år og har skrevet flere hundre kronikker og artikler, i all hovedsak om moralfilosofiske emner. Hun har holdt over 600 foredrag. Hun sitter i representantskapet for avisen Vårt Land og var medlem av Venstres prinsipprogramkomité i 2006.
Motstand mot nedleggelse av det kristne/tradisjonelle ekteskap og planlagte farløse barn.
[rediger | rediger kilde]
Monsen har markert seg som en sterk motstander både av utvikling i retning av å endre ekteskapsbegrepet fra heterofilt samliv, fullbyrdet samleie mellom en mann og en kvinne, felles barn i en forpliktende vielse, basert på troskap og monogami, til homoseksuell praksis, planlagt tap av far for barn, med donorfar, og lesbisk mors kjæreste som medmor, fars juridiske erstatning. Hun argumenterer i tråd med FNs barnekonvensjon, art. 7. Hun hevder at barn trenger sin mor og far og mener det er både et overgrep mot barn og avhumanisering av samfunnet å planlegge farløse barn ved bruk av medisinsk teknologi og lovgivningen. (Barneloven 2009, § 4a). Ifølge Monsen er dette en fremmedgjøring, man ser barna som ting. Monsen mener dette åpner for en utvikling i rasehygienisk retning, med utvelgelse av perfekte donorer for sæd i et globalt barnemarked og internasjonale sædbanker. Surrogati er forbudt i Norge, og er foreløpig ikke nevnt i ekteskapsloven av 2009. Det er heller ikke eggdonasjon. Monsen argumenterer for et tradisjonelt familiesyn, en familie består av to voksne, mor, far og felles barn. Kunstig befruktning har forøvrig vært i bruk for gifte kvinner, hvis menn har dårlig sædkvalitet, siden 1984.
Hun har kritisert både innholdet og prosessen knyttet til innføringen av felles ekteskapslov i Norge. Monsen og hennes gruppe For Sant Ekteskap (FSE) krevde at ektepar som giftet seg før 1. januar 2009 skulle ha den samme rett som registrerte partnere til å samtykke og eventuelt «si nei» til å omfattes av den kjønnsnøytrale ekteskapsloven som ble innført i Norge med virkning fra 1. januar 2009, ettersom ekteskapsloven de giftet seg under i likhet med partnerskapsloven ble opphevet. Et gyldig ekteskap er basert på fri vilje, og eget samtykke. [trenger referanse]
Monsen og hennes mann, jusprofessor og familierettsekspert Helge Johan Thue, samt tolv andre personer, blant dem forlagssjef i Luther Forlag Asle Dingstad, gikk i 2009/2010 til rettssak mot staten for å få kunne beholde sitt gamle ekteskap i likhet med registrerte partnere, som kan forbli partnere også etter at partnerskapsloven ble opphevet. Gruppen med saksøkere bestod av syv ektepar som krevde «likebehandling» med registrerte partnere og retten til å samtykke, eventuelt si nei, til at den nye «kjønnsnøytrale» ekteskapsloven skulle gjelde for deres ekteskap.[10] Gruppen uttalte at de ville ta saken videre internasjonalt dersom de ikke vant frem i norsk rettsvesen.[11] De klaget saken inn til Menneskerettsdomstolen i Strasbourg fordi de ikke fikk rett til å reise sak i Norge. Å stevne staten er en menneskerettighet. Men den danske dommeren som alene behandlet klagen, avviste saken.
Saken ble avvist både av Oslo tingrett, Borgarting lagmannsrett og endelig av Høyesteretts ankeutvalg 2. juli 2010. I ankeutvalgets begrunnelse heter der i avsnitt (18) at
- «Kjernen i søksmålet synes å være at de ankende parter ikke ønsker at deres ekteskap skal være av samme karakter som likekjønnede ekteskap. Dette synes imidlertid å være et spørsmål om verdivalg og ikke et spørsmål som kan være gjenstand for rettslig prøving.»
Og videre fremholdt ankeutvalget i avsnitt (20):
- «Etter utvalgets oppfatning har de ankende parter kun en ideell interesse i å oppnå dom i henhold til påstanden. En slik dom vil ikke ha noen betydning for deres rettsstilling, idet saken bare gjelder det de ankende parter i prosesskrift for Høyesterett har angitt som «ekteskapets metafysiske dimensjon ». Ettersom en dom i de ankende parters favør ikke vil ha noen rettsvirkning for dem, er det etter utvalgets oppfatning klart at lovens vilkår for å fremme saken ikke er oppfylt.»
I mars 2009 utgav hun boken Kampen om ekteskapet og barnet om dette emnet.
Priser
[rediger | rediger kilde]Monsen ble tildelt Fritt Ord-prisen for 2009 «for hennes gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt».[12] Tildelingen førte til en lengre debatt i media, der både Monsen og Fritt Ord mottok både støtte og kritikk fra flere hold.
Monsen holdt Gordon Johnsons minneforelesning i 1993 og den første Karin Westman-Berg forelesning ved Uppsala universitet i 1984 og har mottatt Kjetterprisen fra Nyorienteringsbevegelsen.[13]
Tidligere har hun blitt tildelt «nidpriser» som Hedningsamfunnets Kristendummen[14] og LLH Bergen og Hordalands Forbedringsprisen.[15]
Publikasjoner
[rediger | rediger kilde]Sakprosa
[rediger | rediger kilde]- Det kvinnelige menneske (Aschehoug, 1975)
- Jomfru, mor eller menneske? (Universitetsforlaget, 1984)
- Det elskende menneske; person og etikk (Cappelen, 1987), oversatt til svensk, serbokroatisk og engelsk (2021).
- Det kjempende menneske; maktens etikk (Cappelen, 1990)
- Velferd uten ansikt; en filosofisk analyse av velferdsstaten (Universitetsforlaget, 1998)
- Kunsten å tenke, en filosofisk metode til et bedre liv (Fagbokforlaget, 2001)
- Den gode sirkel, en filosofi om helse og kjærlighet (Fagbokforlaget, 2002)
- Det sårbare menneske, en filosofi om skam, skyld og synd (Vigmostad & Bjørke, 2004)
- Livstro. Lesetykker (Kom Forlag, 2005)
- Det innerste valget. Språk, tanke, mening (Vigmostad & Bjørke, 2007)
- Kampen om ekteskapet og barnet (Avenir, 2009)
- Inn i virkeligheten, min vei fra humanetikk til kristen tro (Luther Forlag, 2010)
- Sorg og lidenskap (Luther Forlag, 2013)
- Kampen om seksualiteten. Ytringsfrihet - hat - tankekontroll (Kolofon forlag, 2016)
Skjønnlitteratur
[rediger | rediger kilde]- Kvinnepakten, roman, Aschehoug 1977
- Jammersminne, roman, Gyldendal 1980
- Dødt liv, novellesamling, Eides forlag 1987
- Inntrengere, roman, Cappelen 1989
- Under godhetens synsvinkel, essays, Cappelen 1992
- Tvillingsjeler, roman, Cappelen 1993
I tillegg kommer en rekke artikler og bokkapitler.[16]
Hun har også skrevet en utredning for Kommunal- og arbeidsdepartementet om tradisjonelle muslimske kvinner og vestlige verdier.[17]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Adresseavisen, utgitt 29. mai 1998[Hentet fra Wikidata]
- ^ web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ http://snl.no/personalisme/filosofi
- ^ «Inn i virkeligheten - min vei fra humanetikk til kristen tro av Nina Karin Monsen». bokelskere.no. Besøkt 18. desember 2020.
- ^ «Nina Karin Monsen stemmer De Kristne». www.verdidebatt.no (på norsk). 2013. Besøkt 18. desember 2020. «Den kjente filosofen, Nina Karin Monsen, har bestemt seg for å stemme på partiet De Kristne, og anbefaler alle verdibevisste å gjøre det samme.»
- ^ Hun uttalte i desember 1979 at hun «har gjort ferdig en større avhandling», VG 1. desember 1979, s.50.
- ^ «Krangel om kvinnestoff», VG 1. desember 1979, s.50.
- ^ «Aschehoug fullfører kulturløft», VG 14. oktober 1981 s. 39
- ^ «Blid, men beinhard» Arkivert 10. juli 2006 hos Wayback Machine. på Kampdager.no, 3. november 2006
- ^ http://www.katolsk.no/broen/2009-1.pdf[død lenke]
- ^ NRK (24. juni 2009). «Nå stevner hun Staten». NRK. Besøkt 19. desember 2020.
- ^ «Nina Karin Monsen får Fritt Ords Pris for 2009». Fritt Ord. 16. april 2009. Arkivert fra originalen (Pressemelding) 26. april 2009. Besøkt 26. april 2009.
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 6. desember 2004. Besøkt 28. april 2009.
- ^ «Kristendummen 2004» (PDF). Fri Tanke: 19. januar 2005.[død lenke]
- ^ Egil Mathisen (15. januar 2009). «Homofrydpris til Sjømannskirken». Besøkt 27. april 2009.[død lenke]
- ^ http://www.fagbokforlaget.no/ninakarinmonsen/boker.htm[død lenke]
- ^ Kultur eller kjønn? Motsetningsfylte verdier og politiske valg i relasjon til tradisjonsbundne, muslimske innvandrerkvinner, en filosofisk analyse. Utredning utført for Kommunal – og arbeidsdepartementet 1996, stensil, utsolgt, se også Oversikt over prosjekter på oppdrag fra 1990[død lenke] (Word-dokument)
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (no) Offisiell blogg
- (en) Nina Karin Monsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Nina Karin Monsen på Internet Movie Database
- (no) Nina Karin Monsen