Demografi

Tett befolket område i Shanghai

Demografi er den vitenskapelige betegnelsen på befolkningsbeskrivelse, hvilket er en (statistisk) beskrivelse av (utviklingen i) en befolkning. Som en generell vitenskap analyseres enhver form for dynamisk levende befolkning; det vil si befolkningens tilstand eller sammensetning, om den endres over tid eller rom. Demografi omfatter studiet av størrelse, struktur, og spredning av befolkninger, og romlige eller midlertidige endringer som reaksjon på fødsel, migrasjon, aldring og død. Basert på demografisk forskning av jorden, kan jordens befolkning opp til år 2050 og 2100 bli beregnet av demografisk forskere.

Demografisk analyse kan dekke hele samfunn eller grupper definert av kriterier som utdannelse, nasjonalitet, religion, og etnisitet. Akademiske institusjoner behandler vanligvis demografi som en del av sosiologi, men det finnes en rekke uavhengige demografiske avdelinger.

Formell demografi begrenser forskningsområdet til måling av befolkningsprosesser, men et bredere felt innenfor sosial demografi (eller sosiodemografi) analyserer forholdet mellom økonomiske, sosiale, kulturelle, og biologiske prosesser som påvirker en befolkning.

Befolkningsbeskrivelse

Kart over land ut ifra befolkningsfordeling

Befolkningsbeskrivelse bygger i en stor grad på oppgaver innen befolkningsstatistikken. En god befolkningsbeskrivelse sammenfatter mye informasjon og materiale i et begrenset antall tabeller. Fagkunsten er derfor å trekke ut de riktige tallene som belyser en befolknings karakteristiske trekk.

Tilstandsbeskrivelse

En sigma er beskrivelsen av hva som gjelder på et bestemt tidspunkt, f.eks. 1. januar 1988. Ut ifra befolkningsstatistikken kan det da avleses at Norge hadde 4 220 686 innbyggere, og det kan man oppfatte som beholdningsstørrelse.

Middelfolkemengde er gjennomsnittet av en folkemengde ved årets begynnelse og ved årets slutt. Middelfolkemengden brukes ved beregning av rater.^{[trenger referanse]} Eksempel: Kommune X har 9500 innbyggere ved årets begynnelse og 9700 innbyggere ved årets slutt. Middelfolkemengden er da 9600. Fødselsraten kan beregnes ved å dele antall levendefødte i løpet av året på middelfolkemengden.

Befolkningen kategoriseres etter spesielle kjennetegn. De fire viktigste kjennetegnene er kjønn, alder, sivilstand og familietilhørighet. Ved hjelp av denne informasjon kan det gis svar på spørsmål som: Har Norge en ung eller gammel befolkning. Ofte vil det være grunn til å kombinere de forskjellige kjennetegnene, for å få frem viktige tabeller som kan angi en befolknings fordeling på alder, kjønn og sivilstand samtidig.

Befolkningsstatistikk kan også inneholde flere opplysninger enn de rent demografiske. Med andre ord er det mulig å koble disse statistikkene med annen statistikk og finne ut av andre forhold, som f.ek.s en befolknings utdanningsnivå, fordeling i næringslivet, trostilkytning og standarden på husværet de bor i, osv., men dette er mer økonomiske og sosiologiske opplysninger, enn demografiske.

I mange land består befolkningen av forskjellige raser og etniske grupper, hvor det kan være av stor interesse å fremskaffe opplysninger om hver gruppe for seg. F.eks. finnes den samiske befolkningen i Norge, men også på grunn av økt innvandring til Norge kan det være interessant å fremskaffe opplysninger om de enkelte innvandringsgruppene.

Norges befolkning har lenge vært ganske homogen (ensartet), med få og små minoriteter. Dette har begynt å endre på seg, men vi er fortsatt langt mer homogene enn mange andre land, som USA, Russland, India, Singapore, Malaysia og Sør-Afrika. I de landene vil demografiske opplysninger om enkelte etniske grupper tillegges større betydning.

Det kan også geografisk være interessant å bryte opplysningene ned til mindre geografiske enheter, f.eks. for hver enkelt kommune eller hvert fylke. Slik befolkningsstatistikk benyttes ved kommunal planlegging, f.eks. når det skal beregnes behov for skoler og aldershjem.

Et noe mer spesielt aspekt på den geografiske oppdelingen er oppdeling på de forskjellige typer bosetting. Hvem bor «tett», det vil si i byer og tettsteder, og hvem bor «spredt», dvs. på landsbygda.

Tilvekst

Det er fire faktorer som spiller inn på et lands tilvekst:

• fødsler
• dødsfall
• innvandring
• utvandring

Sammhengen mellom en befolknings tilstand, som beskrevet ovenfor, og tilvekst er enkel nok:

Folketall per 1/1 1988
+ Tilvekst netto i 1990
= Folketall per 1/1 2001

Det som kalles den naturlige tilvekst er fødselsoverskuddet i året. Dvs. antall fødte barn fratrukket antall dødsfall. Den faktiske tilvekst er den naturlige tilvekst pluss innvandringsoverskuddet (innvandringsantallet fratrukket utvandringsantallet). På samme måte som tilstandsbefolkningsstatistikken inndeles ved forskjellige kjennetegn, har også tilvekstsstatistikkene sine kjennetegn som det kan deles inn etter; blant annet dødeligheten, de dødes kjønn, alder og ekteskapelig stilling. Det samme vil kunne gjøres med fruktbarheten og vandringene inn og ut av et land eller område.

Historisk demografi

Tilstands- og tilvekstsstatistikk omhandler demografiske endringer over en kort tid, men tidshorisonten innen demografi er ofte lengre. Mange demografiske fenolomoner er først synlig over et større tidsperspektiv, noe som gjør det interessant å studere Norges befolkning f.eks. de siste 100 årene. For å kunne gi en kvantitativ befolkningsbeskrivelse kreves det sikre talloppgaver og faktorer for folketall og tilvekst. Av denne grunn føres ikke historiske analyser lengre tilbake i tid enn til der det var folketellinger, altså statistikkens begynnelse. I Norge, Danmark-Norge, ble den første folketellingen holdt i 1769, men da uten navn. Den første folketellingen med navn ble avholdt i 1801. Statistikk over faktorene for tilvekst, dødsfall og fødsler, strekker seg enda lenger tilbake. Fra 1771 av foreligger det årlige oppgaver, og det er beregnet tall for hver femårsperiode helt tilbake til 1736/40. De fleste utviklede land i verden kom i gang med telling og registrering betydelig senere enn Norge, men Sverige var enda tidligere ut. Av den grunn brukes ofte svensk befolkningsstatistikk i internasjonale analyser. Blant framtredende norske forskere på området er Ståle Dyrvik og Sølvi Sogner.

Befolkningsteori

Det at noe beskrives er ingen forklaring, men opphavet til forklaringer. Demografene studerer og setter sammen forskjellige befolkningsstatistiske oppgaver, og kan dermed få øye på sammenhenger over tid eller på bestemte tidspunkt.

Som alle andre teorier, operer befolkningsteorien med årsak og virkning, altså årsak → virkning.

Matematisk kan dette uttrykkes ved et funksjonsforhold. Dette viser hvordan den avhengige variable (y) bestemmes av de uavhengige variable (x₁, x₂, ^..., x_n). Hvis da funksjonsforholdet uttrykkes med f, kan man skrive: y = f (x₁, x₂, ^..., x_n). Med gitte verdier for x-ene, viser funksjonen hvilken verdi man får for y. Med andre x-verdier vil man antakeligvis få andre y-verdier.

I befolkningsteorien er oppgaven altså å forklare en bestemt demografisk størrelse; y er altså en demografisk størrelse. Det være seg det totale folketallet for en nasjon, folketallet i en aldersgruppe, fødselstall, dødstall eller inn- og utvandringstall. Man kan dermed dele befolkningsteoriene i to: formell befolkningsteori og materiell befolkningsteori.

Formell befolkningsteori

Formell befolkningsteori er «en teori som forklarer en demografisk variabel med en eller flere andre demografiske variable».

Problemstillingene som den formelle befolkningsteorien arbeider med kan sammenfattes i tre punkter:

1. Sammenhengen mellom en befolknings størrelse og alderssammensetning på et gitt tidspunkt, og størrelsen og alderssammensetningen på et senere gitt tidspunkt.
2. Sammenhengen mellom en befolknings størrelse og alderssammensetning på et tidspunkt, og de enkelte tilvekstfaktorerer på akkurat det samme tidspunkt.
3. Sammenhengen mellom den enkelte tilvekstfaktor og befolkningens størrelse og alderssammensetning på et gitt senere tidspunkt.

Om vi definerer N som samlet folketall, N_x for antall i aldersgruppen x, f for fødselsrate, d for dødelighet og t for tidspunkt, kan de tre gjengis slik:

N_t → N_{t + 1}

N_x,t → f_t, d_t

f_t, d_t → N_{t + 1}

Materiell befolkningsteori

«Når en demografisk størrelse blir forklart med en eller flere ikke-demografiske størrelser, er befolkningsteorien materiell eller positiv». De ikke-demografiske årsakene kan være økonomiske, sosiale, medisinske, biologiske osv., og særlig opptatt er demografene av de økonomiske og sosiale faktorene.

Befolkningspolitikk

Tyske Waffen-SS-soldater tvinger polske jøder ut av tilfluktsrommene under oppstanden i den jødiske ghettoen i Warszawa i mai 1943. Hitler ville utrydde «den jødiske rasen» under dekke av kvalitativ befolkningspolitikk. Bildet er blant de mest kjente fra andre verdenskrig.

Som i all annen politikk, finnes det mål og midler, og befolkningspolitikken har som mål å påvirke vekstfaktorene. I U-land vil ofte myndigheten føre antinatalistisk politikk, med ønske å begrense befolkningsveksten, som normalt sett er høyere enn i I-land på grunn av kulturforskjellene. Da U-landene samtidig prøver å holde dødeligheten så lav som mulig, og samtidig så er innvandringene allerede sterkt regulert, retter de seg ofte mot fødselstallene og hvordan redusere de. Dette er ofte motsatt av situasjonen i I-land – som Sverige – hvor myndighetene fører pronatalistisk politikk og fremmer familiepolitiske tiltak for å få opp fødselstallene. I U-land, og da spesielt i Afrika, økes fokuset på bruk av prevensjon for å bekjempe sykdommer som hiv/aids og senke fødselstallene. Også befruktningshindrende midler gis lettere tilgang på.

Hva innvandring angår, har nesten alle land streng regulering. Unntakene er land som føler seg truet av nabostater, slik som Israel (loven om tilbakevending), og i land med flere etniske grupper hvor majoriteten frykter minoriteten. Slike land kan ofte komme med innvandringsstimulerende tiltak. Det motsatte kan også forekomme, at et land setter i gang utvandringsstimulerende tiltak. Igjennom historien har for eksempel moderlandene til koloniriker vært interessert i å få sine koloniserte besittelser befolket av egne folk.

Det skilles mellom kvantitativ befolkningspolitikk og kvalitativ befolkningspolitikk. Kvantitativ befolkningspolitikk har som mål å oppnå forhåndsbestemte størrelser og verdier på folketall og tilvekstfaktorer. Kvalitativ befolkningspolitikk tar sikte på å heve «menneskekvaliteten», eller å unngå å redusere den. Dette var et viktig tema i mellomkrigstiden, hvor det ble drøftet at ikke alle grupper i samfunnet hadde like gode arveegenskaper. Det ble derfor tidvis ført en politikk for å stimulere unge mennesker som hørte til grupper med gode arveegenskaper, til å få flere barn, mens de med «dårligere arveegenskaper» og «mindreverdige grupper» helst skulle forbli barnløse. I Norge ble det diskutert tvangssterilisering av seksualforbrytere uten samtykke fra forbryteren, men forslaget ble forkastet. Debatten om bevisst «barneavlspolitikk» foregikk også i mange andre land, men kvalitativ befolkningspolitikk ble fort beryktet. Flere diktaturstater propaganderte sterkt for såkalt rasehygiene, og forfulgte derfor uønskede raser. Det har også vist seg i ettertid at politikkens «vitenskapelige grunnlag» nesten helt og holdent var kvakksalveri. Det nasjonalsosialistiske Tyskland, som er skrekkeksemplet på raseforfølgelse, brukte disse raseteoriene som skalkeskjul for jødeforfølgelsen. I dag er det derimot svært få land som fører en kvalitativ befolkningspolitikk, men et eksempel kan være Singapore, hvor myndighetene fremmer barnefødsler blant de høyt utdannede. Det er også en rekke land som har innført lover som tar sikte på å hindre sinnssyke og andre med uheldig arveanlegg å sette barn til verden. I noen land, under bestemte vilkår, kan disse steriliseres.

Globalt bosetningsmønster

Kart fra 1994 som viser bosetningsmønsteret

Mennesker bosetter seg ut ifra visse basisbehov, som må til for at menneskene skal kunne eksistere. Dette er blant annet luft med tilstrekkelig oksygen, rent vann, mat og områder å bo og ernære seg på. Det er derfor klart at mennesker alltid har bosatt seg på eller nær de naturressursene som utgjør grunnlaget for en menneskelig tilværelse. Kart over befolkningsfordelinga på jorda viser en svært ujevn fordeling – fra svært tettbebodde strøk, i storbyer og langs med havet, til nesten helt folketomme områder i Sibir e.l. Slike kart forandrer seg lite over tid, og det globale bosetningsmønsteret er forholdsvis stabilt. Dvs. der det tidligere var tettbefolket, med kun én milliard mennesker i 1825, der er det også tettbefolket i dag, med gode 6,5 milliarder; der det var nærmet folketomt for hundre år siden, er det også ganske folketomt i dag. Bosetningsmønstrets grove trekk avspeiler tydelig mange sammenhenger mellom naturens forutsetninger og muligheter for leveveier, samfunnsdannelse og befolkningsvekst. Gjennom hele historien har vannforsyning og dyrkingsjord vært blant det viktigste, og forklarer store deler av det globale bosetningsmønsteret. Med andre ord er det ikke tilfeldig at menneskene har bosatt seg slik som de har gjort. De største konsentrasjonen av mennesker finner vi i det sentrale Europa, store deler av det sørlige og østlige Asia (betydelige deler av Japan, Kina, Filippinene, India og Indonesia) og den nordøstre delen av USA. Det er også noen «lommer» med høy befolkningstetthet forskjellige steder, som Nildalen i Egypt, i kyststrøk i Sør-Amerika og Afrika og det sentrale Mexico. Ut ifra dette kan man lese at de største befolkningskonsentrasjonene befinner seg gjennomgående nær kontinentenes kyster, og ikke i de indre strøkene (jf. Sibir). Også ørkenregioner, fjellområder og polare strøk er tynt befolket. I en undersøkelse gjort i 1972 av John Clarke viste det seg at to tredeler av verdensbefolkningen bodde mindre enn 500 km fra kysten, og omtrent fire femdeler bor lavere enn 500 moh. (omtrent 55 prosent lavere enn 200 moh.), og over 80 prosent bor på den nordlige halvkulen mellom 20 og 60 grader nord. Dette var ikke vesentlig forandret i år 2000, men befolkningsveksten i Asia, Afrika og Latin-Amerika har gjort at befolkningsandelen i beltet mellom 20 og 60 grader har sunket noe (nå ca. 77 prosent).

Over 20 prosent av jordoverflaten har så kalt klima at dyrking nær sagt er umulig. Disse områdene ligger langt nord eller langt sør, eller svært høyt over havet. Slike strøk er naturligvis tynt befolket, og deler av Finland, Island, Norge og Sverige tilhører denne sonen. Også svært tørre områder setter en brems på befolkningsbosettingen. Omtrent 20 prosent av jordoverflaten er ørkenstrøk, og også i nærliggende områder er jordbruk usikkert. I disse områdene bor folket spredt, særlig i store deler av Afrika, Amerika og det indre Asia. Også i de store regnskogene, som rundt Amazonas og Kongo, har det vært vanskelig for folk å bosette seg. Ved siden av de ovennevnte faktorene, kulde, tørke og tett vegetasjon, så kan også topografien gjør det vanskelig for menneskene å etablere en mer omfattende bebyggelse (f.eks. store fjellpartier).

Når det skal vurderes om et område er overbefolket eller ikke, må demografene vurdere folkemengden i forhold til ressursutnyttelsen og økonomisk utvikling for øvrig. På samme måte kan det vurderes mangel på befolkning, underbefolkning, som er et hinder for økonomisk utvikling. I tillegg må de se på forholdet mellom folkemengde og infrastruktur. Dette vil si at begrepene over- og underbefolkning er relative. En definisjon på overbefolkning kan være: «Et land eller et område er overbefolket dersom ressursgrunnlaget, teknologien og det politiske styringssystemet ikke er i stand til å gi befolkningen akseptable materielle levekår». Denne definisjonen er tids- og stedbestemt, og begreper som akseptable materielle levekår kan variere fra tid til tid og fra kultur til kultur.

Naturforhold setter ikke definitive grenser for menneskers levekår, men kan sette visse grenser for hvor menneskene kan bosette seg. Menneskets tilpasningsevne er stor, og menneskene har utviklet mange teknikker for å kunne bo der hvor naturen tilsier noe annet. Det er ikke slik at naturen ene og alene spiller inn på levekårene. Langt mot nord finner man høy levestandard, men i tempererte områder kan man se mye fattigdom. Det er ikke entydige og enkle sammenhenger mellom naturgitte forhold og menneskenes livsbetingelser.

Befolkningsdebatten

Det globale befolkningsproblemet har ofte blitt beskrevet med metaforer som «befolkningseksplosjonen» og «befolkningsbomben», og mange skrekkvisjoner har knyttet seg til slike bilder. Ved FNs første store befolkningskonferanse i București i 1974, fremsto tallene som dramatiske. Mange hadde dystre spådommer om jordens videre befolkningsvekst, og om hvordan de fremtidige folketallene ville føre til sultkatastrofer og jordens undergang. Forskere fremholdt at jorden ikke hadde evig med ressurser, og at befolkningen ikke kunne øke til det uendelige. Jorda ville etter hvert gå tom for mat og andre viktige forråd for at menneskene kunne overleve. Det kanskje viktigste bidraget til denne nymalthusianske forståelsen av befolkningsutviklingen på den tiden, var utgivelsen av boka Hvor går grensen? (The Limits to Growth), som vakte stor oppmerksomhet rundt om i verden. Boka ble varmt mottatt av biologer og andre biosentrisk orienterte lesere, men massiv motstand fra økonomer og andre samfunnsforskere. Økonomen pekte spesielt på at modellen som fremkom i boka, hvor verdens undergang spåes innen år 2100, ikke tok hensyn til hvordan verdensmarkedet til enhver tid ville reagere, og hvordan ressurser ville kunne erstattes og gjenbrukes. En annen innvendig var geografisk og sosiologisk: verden er langt fra homogen. Noen har mye, andre har lite, graden av teknologi og samfunnsmessig robusthet varierer: en global modell kan ikke fange opp alle disse aspektene.

På befolkningskonferanse i 1974 var det flere som hevdet at det ikke så like mørkt ut som mange mente. Den indiske helseministeren, under diskusjon om barnebegrensning, sa at «development is the best contraceptive» (utvikling er den beste prevensjon), og en kinesisk delegat påsto at «the future of mankind is bright» (menneskehetens framtid er lys). Begge disse påstandene har senere vist seg å ha noe for seg, da flere og flere land har fått kontroll over veksten.

Se også

• Demografisk overgang
• Liste over land og territorier etter fertilitetsrate

Fotnoter

Type nummerering

Litteratur

• Munthe, Preben (1990): Befolkningslære, Oslo: Universitetsforlaget, ISBN 82-00-02764-3
• Austveg, Berit; Sundby, Johanne, red. (1995): Befolkningspolitikk mot år 2000, Oslo: Tano Aschehoug, ISBN 82-518-3346-9
• Solerød, Hans (2003); Befolkningsutviklingen – utfordringer og muligheter, Oslo: Gyldendal, 2. utg., ISBN 9788205303478

Eksterne lenker

• «Historisk levealder i Norge», artikkel hos Norgeshistorie.no