Den kontinentale marine

Den kontinentale marine var den første marinen til de tretten koloniene som senere ble til USA og ble autorisert av den andre kontinentale kongressen den 13. oktober 1775 under den amerikanske uavhengighetskrigen.

Bakgrunn

Den opprinnelige hensikten var å avskjære våpen og andre forsyninger som skulle til de britiske soldatene som hadde plassert Boston under unntakstilstand. George Washington hadde allerede informert kongressen om at han hadde tatt kommandoen over flere skip med tanke på dette formålet, og individuelle regjeringer fra forskjellige kolonier hadde utrustet sine egne krigsskip. Den første formelle bevegelsen mot en marine kom fra Rhode Island. Deres folkeforsamling vedtok den 26. august 1775 en resolusjon som instruerte Rhode Island sine delegater i kongressen om å vedta en lovgivning som skulle «bygge på kontinental bekostning en flåte av tilstrekkelig styrke for å beskytte disse koloniene og sette dem inn på et slikt vis og slike steder at det ville på mest effektivt vis plage fiendene...» Dette tiltaket ble møtt med mye motstand i kongressen, særlig fra delegaten Samuel Chase fra Maryland som utropte den til «den galneste idéen i verden.» John Adams fortalte senere at «motstanden...var svært høylytt og sterk. Den ble...gjenfortalt som det villeste, visjonære, gale prosjektet som noen gang hadde blitt tenkt. Det var et spedbarn som tok en gal okse ved hornene.»

Men i løpet av denne tiden, dukket saken om britiske forsyningsskip på vei til Quebec med desperat trengte forsyninger opp som kunne ellers komme den kontinentale armé til gode. Den kontinentale kongressen utnevnte John Adams, Silas Deane og John Langdon til å utforme en plan for å ta skip fra denne konvoien.

Marinen blir opprettet

13. oktober 1775 autoriserte kongressen byggingen av de første fartøyene til den kontinentale marine, bokstavelig talt fødselen til US Navy slik det offisielt regnes.

Innen slutten av oktober, autoriserte kongressen kjøpet og utrustningen av fire bevæpnede fartøyer. Snart ble en marinekomité dannet som raskt kjøpte lastebåter og overså deres utrustning og klargjøring til kamp. Regulasjoner ble utformet av John Adams og vedtatt 28. november 1775. Da en skulle velge kommandanter for skipene, hadde kongressen en tendens til å være jevnt delt mellom meritter og forbindelser. Blant de som ble valgt av politiske årsaker var Esek Hopkins, Dudley Saltonstall og Esek Hopkins sin sønn, John Burroughs Hopkins. Men Abraham Whipple, Nicholas Biddle og John Paul Jones ble utnevnt med bakgrunn i marin krigføring.

3. desember ble «Alfred» (24 kanoner), «Andrew Doria» (14), «Cabot» (14) og «Columbus» (24) satt i drift. Med denne lille flåten, som også fikk «Providence» (12), «Wasp» (8) og «Hornet» (10), ledet Hopkins i det første betydelige sjøtrefningen til den kontinentale marine tidlig i mars 1776 mot Nassau på Bahamas, hvor lagre av hardt tiltrengt krutt ble tatt for bruk i den kontinentale armé. Men suksessen ble dempet av at det dukket opp en sykdom som spredte seg fra skip til skip.

Skvadronen som nå også hadde fått «Fly» (8), støtte sammen med HMS «Glasgow» (20 kanoner) uten suksess den 6. april 1776 i det første betydelige sjøslaget til marinen. Hopkins klarte ikke å gi noen andre betydelige ordrer enn å beordre flåten ut av trefningen, et trekk som kaptein Nicholas Biddle beskrev som «avsted dro vi, hulter til bulter, en her, en annen der».

De tretten fregattene

Innen 13. desember 1775 hadde kongressen autorisert ytterligere 13 fregatter til flåten som ble konstruert som krigsskip fremfor å bruke ombygde lastebåter. Av de åtte fregattene som gikk til sjøs, fem ble ødelagt for å forhindre at de ble tatt før de klarte å utføre oppdrag, ble alle tatt eller senket.

Den kontinentale marines hovedoppgaver var å beskytte amerikansk handel og plyndre britiske handels- og forsyningsskip. Mye av dens bedrifter er nedtegnet som bytter tatt i plyndring av handelsskip som etter praksisen på den tiden førte til personlig vinning for offiserene og mannskapet.

De fleste av de tretten fregattene tok flere bytter og hadde delvis vellykkede fartoktene før de ble erobret, men de hadde gjennomført ekspedisjoner. 27. september deltok «Delaware» i en forsinkende handling på Delaware River mot den britiske hæren som forfulgte George Washingtons styrker. Fjæren ankom og etterlot «Delaware» strandet som førte til at hun ble tatt.

«Hancock» klarte å ta to lastebåter i tillegg til marinefartøyet «Fox». Men «Hancock» ble erobret av HMS «Rainbow» fra en forfølgende skvadron den 8. juli 1777.

«Randolph» erobret fem skip på sine tidlige fartokt. Hun eskorterte en konvoi av lastebåter tidlig i 1778 da den britiske «Yarmouth» (64) angrep konvoien. «Randolph» kom til unnsetning under kommandoen til kaptein Nicholas Biddle og angrep den svært overlegne fienden. I den påfølgende trefningen ble begge skipene ført på dårlig vis, men i løpet av trefningen eksploderte magasinet til «Randolph» og hele fartøyet ble ødelagt. Vrakrester regnet over «Yarmouth» og skadet henne nok til at hun ikke lenger kunne forfølge de amerikanske skipene.

«Virginia» gjorde flere mislykkede forsøk på å bryte seg gjennom blokaden av Chesapeake Bay. 31. oktober 1778, i nok et forsøk, gikk hun på grunn nær Hampton Roads. Kort tid etter dukket «Emerald» og «Conqueror» opp og mottok hennes overgivelse.

«Raleigh» erobret tre skip før hun gikk på grunn i en trefning den 27. september 1778. Mannskapet senket henne, men hun ble hevet av britene som satte henne i drift i kronens navn.

«Providence» erobret 14 skip i fartokter. Men sammen med «Boston» som hadde erobret 17 skip, ble erobret da Charleston i South Carolina falt den 12. mai 1780.

Den siste fregatten som forsvant fra kontinental tjeneste var «Trumbull». «Trumbull» ble kjent gjennom en blodig kamp mot kaperen «Watt». 28. august 1781 møtte hun HMS «Iris» og «General Monk» og angrep. I trefningen ble «Trumbull» tvunget til å overgi seg. Ironisk nok var «Iris» den tidligere kontinentale fregatten «Hancock» mens «General Monk» var den erobrede «General Washington».

Fransk marinestøtte

Før den fransk-amerikanske alliansen, forsøkte den rojalistiske franske regjeringen å opprettholde en tilstand av respektfull nøytralitet under uavhengighetskrigen. Når det er sagt, opprettholdt nasjonen nøytralitet offisielt, men tok i mot amerikanske fartøyer og gav dem forsyninger.

Med nærværet til de amerikanske diplomatene Benjamin Franklin og Silas Deane, fikk den kontinentale marine en permanent forbindelse til franskmennene. Gjennom Franklin og likesinnede agenter, fikk kontinentale offiserer evnen til å motta kommisjoner, speide og kjøpe skip til militært bruk.

Kapteinene Lambert Wickes og Gustavus Conyngham opererte tidlig i konflikten fra forskjellige franske havner for å plyndre handelsskip. Franskmennene forsøkte å gjennomføre sin nøytralitet ved å beslagelegge «Dolphin» and «Surprise». Men da den offisielle alliansen ble inngått i 1778, var havnene åpne for kontinentale skip.

Den mest prominente amerikanske offiseren som opererte fra Frankrike, var kaptein John Paul Jones. Jones hadde tatt mange britiske handelsskip med «Ranger», men så nå muligheter for høyere kommando. Franskmennene lånte Jones lastebåten «Duc de Duras» som Jones bygde om og døpte om til «Bonhomme Richard» som en kraftigere erstatter for «Ranger». Jones fikk i august 1779 kommandoen av en skvadron av fartøyer av både fransk og amerikansk eierskap. Målet var ikke bare å trakassere britisk handelsskip, men også å sette 1500 franske regulære soldater i land i det lett bevoktede vestlige regionene i Storbritannia. Dessverre for den ambisiøse Jones, trakk franskmennene seg fra avtalen om invasjonsstyrken, men franskmennene klarte å opprettholde planen om å gi ham kommandoen av en marineskvadron. Han seilte med klokken rundt Irland og ned langs østkysten av Storbritannia og tok flere lastebåter. Den franske kommandanten Landais bestemte seg tidlig i ekspedisjonen for å ta tilbake kontrollen over de franske skipene, forlot deretter ekspedisjonen og sluttet seg til den igjen da han følte det var fordelaktig.

Jones sin skvadron var den 23. september 1779 utenfor Flamborough Head da de britiske men-of-war «Countess of Scarborough» og «Serapis» angrep den fransk-amerikanske styrken. Den enslige kontinentale fregatten «Bonhomme Richard» angrep «Serapis». I en særdeles blodig og ødeleggende kamp ropte den engelske kapteinen for å forhøre seg om «Bonhomme Richard» hadde overgitt seg. Jones ropte tilbake at «jeg har ikke en gang begynt å kjempe!» Da båten skrapet inntil «Serapis», bordet mannskapet til «Bonhomme Richard» ledet av Jones det engelske skipet og erobret henne. På samme vis tok den franske fregatten «Pallas» sitt bytte, «Countess of Scarborough». To dager senere sank «Bonhomme Richard» fra de voldsomme salvene hun mottok i trefningen.

Hendelsen var et ydmykende nederlag for den britiske marine som mistet to av sine fartøyer i eget farvann.

På lignende vis lånte franskmennene korvettem «Ariel» til den kontinentale marine. Det eneste linjeskipet som ble bygget for tjeneste hos amerikanerne, «America» (74), ble i stedet tilbudt Frankrike som kompensasjon for deres «Le Magnifique» som gikk tapt i tjeneste for den amerikanske revolusjon.

Slutten på den kontinentale marinen

Da krigen tok slutt, var kongressen desperat etter midler til å drive den nye, vaklende nasjonen. I respons til den finansielle krisen, vurderte kongressen å gjøre slutt på marinens eksistens. En av de rettferdiggjørende faktorene var insisteringen på at en utvidet amerikansk marine ville bare føre til at USA ble innblandet i konflikter som landet ikke tjente på å delta i. Videre var kostnaden i å opprettholde en stående marine så store at den tømte de små midlene kongressen til å begynne med hadde.

Den 1. august 1785 auksjonerte den økonomisk pressede kongressen bort det siste gjenværende marinefartøyet i den kontinentale marinen, USS «Alliance» for $26 000.

Den kontinentale marinen ble beseiret i nesten samtlige foretak den deltok i. Av alle sine fartøyer, var det bare en håndfull som klarte seg gjennom krigen uten å ha blitt ødelagt, senket eller erobret. Den kontinentale marinen var ingen betydelig trussel mot herredømmet til den britiske marinen og gjorde lite mot å forandre krigens gang.

Men marinen klarte derimot å opprettholde amerikansk moral ettersom krigen skred frem og gav ekstra håp til at en dag skulle de tretten koloniene seire i denne kampen.

Litteratur

William M. Fowler, Rebels Under Sail (New York: Charles Scribner's Sons, 1976)
Nathan Miller, The US Navy: An Illustrated History (New York: American Heritage, 1977)
Naval Documents of the American Revolution (Government Printing Office, 1964-). 10 bind med primærkilder.