Den koreanske folkearmé
| Den koreanske folkearmé | |||
|---|---|---|---|
| Chosŏn'gŭl | 조선인민군 | ||
| Hanja | 朝鮮人民軍 | ||
| McCune-Reischauer | Chosŏn inmin'gun | ||
| Revidert romanisering | Joseon inmin-gun | ||
Den koreanske folkearmé (KFA) er Nord-Koreas militære styrke, og estimeres til å være verdens fjerde største hær målt etter i antall soldater, og også den i verden med flest aktive soldater (49,03) per tusen innbyggere).
Nord-Korea har rundt 1 million mann under våpen, og 7 millioner i reserve. Sør-Korea har til sammenligning 686 000 (men har i tillegg har 3,5 millioner paramilitære). Ca. 29 000 amerikanske soldater er også utstasjonert i Sør-Korea.
Historie
[rediger | rediger kilde].png)
Den koreanske folkearmé hadde sitt utspring blant koreanske styrker som slåss sammen med Sovjetunionen og kinesiske kommuniststyrker i tiden før og under andre verdenskrig. En slik gruppe besto av rundt 300 mann og opererte under ledelse av Kim Il-sung i Mandsjuria. Etter krigen organiserte Kim en større styrke som var opplært i geriljakrigføring og konvensjonell infanteritaktikk. Før Koreakrigen utstyrte Josef Stalin dem med moderne utrustning, blant annet stridsvogner.
Under Koreakrigen drev KFA soldatene fra FN-styrkene til Koreahalvøya sørøstre hjørne (Pusan-perimeteret). KFA ble imidlertid utmanøvrert av en amfibisk landgang på Incheon og drevet tilbake til 38. breddegrad og videre tilbake mot den kinesiske grensa. Under resten av konflikten spilte KFA en mindre rolle i forhold til de kinesiske styrkene.
Styrke
[rediger | rediger kilde]Årlig forsvarsbudsjett er på rundt fem milliarder USD.[1] De har også en relativt effektiv, men utdatert, forsvarsindustri. Nord-Korea har også verdens kanskje nest største kontingent spesialstyrker med rundt 110 000 mann som er trent for sabotasje og å slåss bak fiendens linjer. Marinen er utstyrt med et antall ubåter og små fartøyer, men mangel på større fartøyer begrenser deres slagkraft.
I 1992 besto det nordkoreanske luftforsvaret av rundt 1620 fly og 70 000 mannskaper. De fleste flyene er eldre sovjetiske modeller og kinesiske kopier av disse, men modernisering ble iverksatt på 1980-tallet. Flyparken teller blant annet 190 MiG-21, 30 MiG-29, 60 MiG-23, 40 Q-5 Fantans, pluss rundt 250 eldre MiG-19, MiG-17og Su-7. Antallet helikoptere har siden 1980-tallet blitt bygget opp fra 40 til 275. Dette inkluderer Mi-24, Mi-2, Mi-4 og Mi-8. I 1985 lyktes det landet å gå rundt amerikanske eksportrestriksjoner og kjøpe 87 sivile Hughes-helikoptre. Landet produserer ikke fly selv, men har kapasitet til å produsere reservedeler.
Luftvernet er satt opp med gamle sovjetiske missiler, blant annet SA-2, SA-3 og SA-5. Det vurderes at luftforsvaret har «marginale evner til å forsvare nordkoreansk luftrom og en begrenset kapasitet til å føre luftkrig mot Sør-Korea».[2]
Landet har et lager av kort-, middels- og langtrekkende bakke-til-bakke-missiler, inkludert SCUD, Rodong-1/Rodong-2 og Taepodong-1/Taepodong-2. Nord-Korea fullførte også en test av atomvåpen 9. oktober 2006. Atomvåpen ville i en krigssituasjon mest sannsynlig bli brukt mot Japan, grunnet risikoen med å bruke det så nær sin egen grense mot Sør-Korea.
Hærens artilleri er satt opp med M1978 og M1989 Koksan selvdrevne kanoner og M-1985 og M-1991 rakettartilleri. Det står kontinuerlig 3000 artilleri-enheter klare til å avfyre mot Seoul på et øyeblikks varsel.
Organisasjon
[rediger | rediger kilde]Bakkestyrker
[rediger | rediger kilde]- I korps
- II korps
- III korps
- IV korps
- V korps
- VII korps
- VIII korps
- IX korps
- X korps
- XI korps
- XII korps
- U/I korps – Sør-Hamgyong
- Kangdong artillerikorps
- 620 artillerikorps
- 108 mekaniserte korps
- 425 mekaniserte korps
- 806 mekaniserte korps
- 815 mekaniserte korps
- 820 panserkorps
- Pyongyang forsvarskommando
- Pyongyang luftvernkommando
- Strategisk missildivisjon (under generalstaben)
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «CIA World Factbook». Arkivert fra originalen 18. mai 2020. Besøkt 20. november 2009.
- ^ GlobalSecurity.org