Detroit-blues
Detroit-blues er den bluesmusikk som spilles av musikere i og rundt den amerikanske byen Detroit i delstaten Michigan, særskilt slik den ble spilt på 1940- og 1950-tallet. Detroit-blues har sin opprinnelse da afroamerikanere som spilte Deltablues fra Mississippi Delta-regionen i Mississippi og Memphis i Tennessee for å søke arbeide industrien i Detroit på 1920- og 1930-tallet.
Typisk Detroit-blues er lik i stil med Chicago-blues, men dens sound skiller seg fra Deltablues ved bruk av elektriske musikkinstrumenter koblet til forsterker (se elektrisk blues), og mer variert instrumentering, inkludert bassgitar og piano.[1]
Detroit-blues har historisk blitt overskygget av to grunner: rikdommen i annen musikk som byen er bedre kjent for, som gospel, jazz og rock & roll, og den langt mer kjente bluesmiljøet i nabobyen Chicago. Den eneste musikeren som fikk berømmelse direkte fra miljøet i Detroit var John Lee Hooker. Hans særegne stil var vanskelig å etterligne og således aldri ble en typisk sound for byen.[1]
Typiske representanter
[rediger | rediger kilde]- John Lee Hooker
- Alberta Adams
- Andre Williams
- Big Maceo Merriweather
- Bobo Jenkins
- Calvin Frazier
- Eddie Burns
- Joe Weaver
- Johnnie Bassett
- Nolan Strong & The Diablos
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b «Blues » Electric Blues » Detroit Blues», AllMusic
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Oakley, Giles (1976): The Devil's Music: a History of the Blues, London: BBC, ISBN 0-563-16012-8.