Eksperimentell rock

Frank Zappa sammen med Captain Beefheart, sittende til venstre, under en konsert i 1975.

Eksperimentell rock (eller avantgarderock) er en undersjanger av musikksjangeren rock, som presser grensene for vanlig komposisjon og teknisk framføring eller hvor eksperimenter med de grunnleggende elementer i rockesjangeren. Musikernes mål er å frigjøre og skape innovativ musikk, og hvor en del av sjangerens særskilte vesenstrekk er framføringer med improvisasjon, uvanlige instrumenter, ugjennomsiktige lyrikk, uortodokse strukturer og rytmer, innflytelse fra avantgardistisk musikk, og en underliggende avvisning av kommersiell streben.

Fra dens begynnelse har rockemusikk i seg selv vært eksperimentell, men det var ikke før på slutten av 1960-tallet at rockemusikere begynte å skape lengre og komplekse komposisjoner gjennom framgangen i flersporsinnspilling. I 1967 var sjangeren kommersielt levedyktig som popmusikk, men ved 1970 hadde de fleste av de ledende musikere kommet i oppbrudd. I Tyskland hadde det som der ble kalt for kosmisk musikk (av engelsk musikkpresse nedlatende kalt for «krautrock») begynt å blande improvisasjon og psykedelisk musikk med avantgarde og samtidens kunstmusikk. Senere på 1970-tallet skjedde en betydelig musikalsk krysningsavl samtidig med utviklingen av punk og nyveiv, «gjøre-det-selv»-eksperimentering, og elektronisk musikk. Funk, jazz-rock, og jazz-fusions rytmer ble også integrert i den eksperimentelle rocken.

Den første bølge av eksperimentelle rockegrupper på 1980-tallet hadde få direkte forgjengere for sitt lydbilde. Senere i tiåret søkte tilsvarende rockegrupper en psykedelisk estetikk som adskilte seg fra selvbevisstheten og årvåkenheten av eldre post-punk. I løpet av 1990-tallet ble en løs bevegelse som er kjent som post-rock den dominerende formen for eksperimentell rock.

Historie

1960- og 1970-tallet

The Beatles i arbeid i innspillingsstudioet samme med deres produsent, George Martin, ca. 1965

Selv om eksperimentering alltid har eksistert i rockemusikk, var det ikke før på slutten av 1960-tallet at det åpnet opp for en estetikk som var parret med det sosiale. I 1966 hadde grensene mellom popmusikk og avantgarden begynte å bli uklare da eksperimentelle og innovative rockealbum ble produsert. Selvlærte rockemusikere på midten og slutten av 1960-tallet lot seg inspirere av verkene til komponister som John Cage, Karlheinz Stockhausen, og Luciano Berio. Akademikeren Bill Martin erkjente at «i tilfellet med kunstmalere som etterligner, er hva som kommer ut av det er bort imot alltid avledet, mens i tilfellet med rockemusikk, kan resultatet være svært originalt, grunnet assimilasjon, syntese og etterligning, som er integrerte deler av rockens språk.»

Martin argumenterer at den teknologiske framgangen av flersporsinnspilling og miksebord påvirket eksperimentell rock mer enn elektroniske instrumenter som Synthesizere og gjorde det mulig for The Beatles og The Beach Boys til å bli de første av ikke klassisk utdannede musikere som skapte lange og komplekse komposisjoner. Ved å la seg inspirere fra The Beach Boys’ Brian Wilson og The Beatles’ George Martin, begynte musikkprodusenter i løpet av 1960-tallet å se på innspillingstudioet som et musikkinstrument i seg selv og benyttet som et vesentlig hjelpemiddel i komposisjonsprosessen. I populærmusikken tidlig på 1960-tallet, var det vanlig for produsenter, låtskrivere, og lydteknikere å eksperimentere fritt med den musikalske formen, arrangementene, unaturlige klanger, og andre lydeffekter. En del av de mest kjente eksemplene er Phil Spectors Wall of Sound-produksjoner og Joe Meeks bruk av hjemmelagd elektronikk for musikere som The Tornados. Journalist Richard Williams skrev om Spector: «[Han] skapte et nytt konsept: produsenten som den samlede direktør av den kreative prosessen, fra begynnelsen til slutten. Han tok kontroll over alt, han valgte musikerne, skrev eller valgte materialet, overvåket arrangementene, fortalte sangerne hvordan å frasere, var hjernen bak alle faser av innspillingsprosessen med den mest smertefulle oppmerksomhet til detaljer, og utga resultatet på sitt eget plateselskap. I henhold til Williams var det Spector som omformet rockemusikk som framførende kunstart til en kunst som kunne bare eksistere i innspillingsstudioet, og som «brola veien for kunstrock. Da Beach Boys’ album Pet Sounds (1966) ble utgitt ble det liggende i fire måneder på britiske hitlister, og mange britiske rockegrupper svarte på albumet med å benytte mer eksperimentell bruk av studioteknikkene.

På slutten av 1960-tallet begynte rockegrupper som Frank Zappas The Mothers of Invention, The Velvet Underground, The Fugs, The Beatles, og The Jimi Hendrix Experience å benytte elementer fra avantgardistisk musikk, lydkollage, og poesi i sine verker. Forfatteren Doyle Greene identifiserte The Beatles, Frank Zappa, The Velvet Underground, Plastic Ono Band, Captain Beefheart, og Nico som «pionerer av avantgardistisk rock», skjønt merket seg også tidlige progressive grupper som Pink Floyd og The Soft Machine som en innflytelse. I tillegg beskrev Ben Graham fra The Quietus duoer som Silver Apples og Suicide som forgjengere til avantgardist rock.

Stuart Rosenbergs mening er at den første eksperimentelle rockegruppen «verd å merke seg» var The Mothers of Invention, ledet av komponisten Frank Zappa, som professor Kelly Fisher Lowe hevdet «satte tonen» for eksperimentell rock på den måten at han tok opp i sin musikk «kontrateksturelle aspekter... påkalte oppmerksomhet til selve innspillingsheten av albumet.» Dette ble også reflektert i andre samtidige eksperimentelle rockealbum, slik som The Beach Boys’ Pet Sounds og Smile, The Whos The Who Sell Out (1967) og Tommy (1969), og ikke minst The Beatles’ Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (1967). The Velvet Underground var en «banebrytende gruppe innen eksperimentell rock», i henhold til Rosenberg, «faktisk enda lengre ute av takt med populærkulturen enn de tidligere innspillingene til The Mothers of Invention.» Bandet spilte eksperimentell rock i 1965 før noen annen betydelig motkulturell rockemiljø hadde blitt utviklet, var pionerer av avantgardistisk rock gjennom deres integrering av minimalistisk rock og avantgardistiske ideer. I henhold til Clash Music var gruppens debutalbum The Velvet Underground & Nico i mars 1967 (mye trykk av en gul banan og signert av Andy Warhol på omslaget) det første kunstrock-album.

The Beatles’ album Sgt. Pepper's inspirerte en ny betraktning av eksperimentell rock som kommersiell levedyktig musikk. Straks The Beatles’ utga sin film Magical Mystery Tour i desember 1967 skrev forfatteren Barry Faulk at «popmusikk og eksperimentell rock var [kortvarig] synonymt, og The Beatles sto som høydepunktet av en progressiv bevegelse i musikalsk kapitalisme.» Mens progressiv rock utviklet seg, skaffet eksperimentell rock seg berømmelse ved siden av kunstrock. Ved 1970 hadde de fleste musikere som hadde vært i forkant av eksperimentell rock gjort seg selv arbeidsufør. Fra da av ble ideene og arbeidet til den britiske musikeren og tidligere medlem av Roxy Music, Brian Eno — som mente at ideer fra kunstverden, inkludert de fra eksperimentell musikk og avantgarden, burde bli benyttet i konteksten til eksperimentell rock — den fremste innovative musikeren gjennom tiåret.

1980-tallet

Den alternative rockemiljøet på slutten av 1980-tallet omfattet en rekke band inspirert av Velvet Underground, som Agitpop, Sonic Youth, Dinosaur Jr., Boredoms og Big Black.

1990-tallet

På 1990-tallet ble mange indierock-band eksperimentelle og utviklet seg til en ny stil kalt post-rock; blant de som var påvirket varSlint, som var inspirert av hardcore punk, og Talk Talks senere verk, som var inspirert av Miles Davis og ambient. Band som ofte klassifiseres som post-rock er Godspeed You! Black Emperor, Explosions in the Sky, Cul de Sac, Mono, Mogwai, Tortoise, Sigur Rós og Stereolab og A Silver Mt. Zion.

2000-tallet -

Noen av de nyere eksperimentelle rockebandene inkluderer Kayo Dot, Mew, Time of Orchids, Deerhoof, Liars, Tera Melos, Xiu Xiu, Animal Collective, Neptune, Scarling., TV on the Radio, Wolf Parade, The Mars Volta, Hella, Battles, Boris, Circa Survive, samt den gigantiske eksperimentalrockbølgen i Myspace-miljøet.

Se også

• Avantgarde
• Progressiv rock
• Math rock
• Post-metal
• Post-punk
• Post-rock
• Støyrock
• Jazz-fusion

Litteratur

• The Pleasure of Modernist Music: Listening, Meaning, Intention, Ideology. Boydell & Brewer. 2004. ISBN 978-1-58046-143-6. 
• Blake, Andrew (2009). «Recording practices and the role of the producer». The Cambridge Companion to Recorded Music. Cambridge University Press. ISBN 978-1-139-82796-6. 
• Bogdanov, Vladimir, red. (2001). All Music Guide to Electronica. Backbeat Books. ISBN 0-87930-628-9. 
• Music in American Life: An Encyclopedia of the Songs, Styles, Stars, and Stories that Shaped our Culture. ABC-CLIO. 2013. ISBN 978-0-313-39348-8. 
• Faulk, Barry J. (2016). British Rock Modernism, 1967-1977: The Story of Music Hall in Rock. Routledge. ISBN 978-1-317-17152-2. 
• Gillett, Charlie (1984). The Sound of the City: The Rise of Rock and Roll. Perseus Books Group. ISBN 978-0-306-80683-4. 
• Greene, Doyle (2016). Rock, Counterculture and the Avant-Garde, 1966-1970: How the Beatles, Frank Zappa and the Velvet Underground Defined an Era. McFarland. ISBN 978-1-4766-2403-7. 
• Lowe, Kelly Fisher (2007). The Words and Music of Frank Zappa. U of Nebraska Press. ISBN 0-8032-6005-9. 
• Hegarty, Paul; Halliwell, Martin (2011): Beyond and Before: Progressive Rock Since the 1960s, New York: The Continuum International Publishing Group, ISBN 978-0-8264-2332-0
• Lawrence, Tim (2009). Hold On to Your Dreams: Arthur Russell and the Downtown Music Scene, 1973-1992. Duke University Press. ISBN 0-8223-9085-X. 
• Martin, Bill (1998). Listening to the Future: The Time of Progressive Rock, 1968–1978. Open Court Publishing Company. ISBN 0-8126-9368-X. 
• Martin, Bill (2015). Avant Rock: Experimental Music from the Beatles to Bjork. Open Court Publishing Company. ISBN 978-0-8126-9939-5. 
• Morse, Erik (2009). Spacemen 3 And The Birth Of Spiritualized. Omnibus Press. ISBN 978-0-85712-104-2. 
• Reynolds, Simon (2005): Rip It Up and Start Again: Postpunk 1978–1984. London: Faber and Faber. ISBN 978-0-571-21570-6.
• Rosenberg, Stuart (2009). Rock and Roll and the American Landscape: The Birth of an Industry and the Expansion of the Popular Culture, 1955-1969. iUniverse. ISBN 978-1-4401-6458-3. 
• Schaffner, Nicholas (1992). Saucerful of Secrets: The Pink Floyd Odyssey. Dell. ISBN 978-0-385-30684-3. 
• Smith, Chris (2006). The Greenwood Encyclopedia of Rock History: From arenas to the underground, 1974-1980. Greenwood Press. ISBN 978-0-313-33611-9. 
• Stubbs, David (2009). Fear of Music: Why People Get Rothko But Don't Get Stockhausen. John Hunt Publishing. ISBN 978-1-84694-179-5. 
• Stuessy, Joe; Lipscomb, Scott David (2009). Rock and Roll: Its History and Stylistic Development. Prentice Hall Higher Education. ISBN 978-0-13-601068-5. 
• Unterberger, Richie. Unknown Legends of Rock 'n' Roll. Hal Leonard Corporation. ISBN 978-1-61774-469-3. 
• Williams, Richard (2003). Phil Spector: Out of His Head. Music Sales Group. ISBN 978-0-7119-9864-3.