Ernst Moritz Arndt
| Ernst Moritz Arndt | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 26. jan. 1769[1] Gross Schoritz[1] | ||
| Død | 29. jan. 1860[2][1][3][4] (91 år) Bonn[1][5][6] | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker, skribent,[7][8] universitetslærer, historiker,[9] politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Ernst-Moritz-Arndt-Universität Greifswald[1] Friedrich-Schiller-Universität Jena | ||
| Ektefelle | Anna Maria Louise Arndt Charlotte Arndt | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Preussen | ||
| Gravlagt | Bonn gamle gravlund | ||
| Språk | Tysk[10][11] | ||
| Utmerkelser | Æresborger av Köln (1859) | ||
Ernst Moritz Arndt (født 26. desember 1769 i Schoritz på øya Rügen, død 29. januar 1860) var en tysk nasjonalistisk og anti-semittisk forfatter og poet.
Som ung kjempet han for avskaffelse av livegenskapet. Senere kjempet han mot Napoleons dominans over Tyskland. og han måtte flykte til Sverige for en periode på grunn av sine anti-franske meninger. Arndt er en av grunnleggerne av den tyske nasjonalismen og var også en sentral skikkelse i 1800-tallets bevegelse for samling av Tyskland til ett rike.
Opprinnelig var Arndt en entusiastisk tilhenger av de grunnleggende ideene til den franske revolusjonen, men han gikk vekk fra disse ideene da jakobinernes skrekkvelde ble mer åpenbart for allmennheten. Da Napoleon begynte å erobre flere land i Europa, ble Arndts uvilje mot Napoleon raskt forvandlet til hat. Arndt ble regnet som en fiende av det polske folket, og i 1831 publiserte han en anti-polsk pamflett hvor han beskrev det polske «barbariet».
Tidlige år
[rediger | rediger kilde]Han var sønn av en velstående bonde som tidligere hadde vært livegen hos hertugen av Putbus.[12] I 1787 flyttet familien til Stralsund, og Ernst Moritz Arndt fikk muligheten til å bli elev ved akademiet i Stralsund.[12] Etter å ha blitt uteksaminert fra akademiet drev han selvstudier i en periode, inntil han i 1791 ble student ved universitetet i Greifswald, og fordypet seg i fagene teologi og historie. I 1793 flyttet han til Jena. Der bodde filosofen Gottlieb Fichte, og Arndt ble sterkt påvirket av hans tankesett.[12]
Etter å ha fullført sine universitetsstudier reiste Arndt tilbake til hjemstedet, og var i to år og privatlærer for barna til Ludwig Kosegarten, som var prest på Wittow på øya Rügen. Som teolog var Arndt kvalifisert til å forrette ved gudstjenester, noe han gjorde ved flere anledninger mens han bodde på Wittow. Men i en alder av tjueåtte år sa han farvel til prestegjerningen og la ut på en reise som skulle komme til å vare i atten måneder. Han besøkte Østerrike, Ungarn, Italia, Frankrike og Belgia. På vei hjemover igjen reiste opp elven Rhinen, og synet av alle de ødelagte slottene langs elvebredden utløste en intens bitterhet overfor Frankrike. Inntrykkene fra denne reisen beskrev han senere i verket Reisen durch Einen Teil Deutschlands, Ungarns, Italiens und Frankreichs im Jahren 1798 und 1799.
I 1800 ble Arndt foreleser («privatdocent») i historie ved universitetet i Greifswald. Samme år utga han Über die Freiheit der alten Republiken. I 1803 ga han ut Germanien und Europa, som han selv omtalte som «et fragmentarisk utbrudd» som redegjorde for hans syn på Frankrikes aggressive utenrikspolitikk. Senere i 1803 publiserte han Geschichte der Leibeigenschaft in Pommern und Rügen, som skulle bli en av hans forfatterskaps viktigste bøker. Den handlet om livegenskapets historie i Pommern og Rügen, og førte blant annet til at den svenske kong Gustav IV Adolf opphevet livegenskapet i Sverige i 1806.[12]
I 1806 publiserte Arndt den første delen av verket Geist der Zeit, der han blant annet angrep Napoleon og oppfordret sine landsmenn til å riste av seg det franske åket. Verket vakte så stor oppmerksomhet at Arndt ble tvunget til å søke tilflukt i Sverige for å unnslippe Napoleons represalier. Han slo seg ned i Stockholm, der han fikk en stilling i den svenske statsadministrasjonen. Fra Sverige fortsatte han å publisere pamfletter, dikt og sanger der han ivret for tysk selvstendighet. Da Ferdinand von Schill døde på slagmarken i Stralsund i 1809, bestemte Arndt seg for å dra hjem til Tyskland. Han reiste i forkledning, og ankom Berlin i desember 1809.
Etnosentrisitet og antisemittisme
[rediger | rediger kilde]Arndt hadde i ungdommen vært en tilhenger av frihetsidealet som lå til grunn for den franske revolusjonen. Men etter hvert som jakobinernes styre utviklet seg til et terrorvelde, tok han avstand fra de franske revolusjonære kreftene. Da Napoleon Bonaparte kom til makten i Frankrike var Arndt skeptisk til den nye makthaveren, og skepsisen vendte seg til hat da Napoleon begynte å legge under seg stadig flere land i Europa. En analyse av Arndts forfatterskap viser at han ikke hadde noe klart politisk fundament når han ivret for tysk samling; i stedet viste han til det tyske folkets historiske bedrifter, særlig under middelalderen, og pekte på andre folkeslag som tyskernes naturlige fiender. Han bruker ofte ordet «frihet», men dette kan ikke forstås som at han ser for seg et samfunn der friheten skal være en universell rettighet. I stedet er det snakk om en romantiserende begrepsbruk, der idealet er en tysk nasjonalstat som er «fri» fra andre lands overherredømme. Den franske befolkningen omtaler han som svake skjørtejegere som er moralsk forkvaklet, i motsetning til tyskerne som opphøyes som moralsk overlegne. Han skriver i Zeit der Geist at tyskerne er ikke har blitt «besudlet» av omgang med andre folkeslag, og at de derfor har behold sin medfødte «renhet». Han uttaler seg sterkt nedsettende om engelskmenn, men mener at franskmennene er enda verre, og at alle tyskere bør hate franskmenn.[13]
I 1831 publiserte Arndt en pamflett der han blant annet hevdet at polakker var ville barbarer. Fordommene hans rettet seg ikke bare mot den polske befolkningen, men også mot andre slavere.
I tillegg advarte Arndt mot nærkontakt med jøder. Han så også dem som en trussel mot den tyske befolkning. Dels fryktet han at et stort antall jøder skulle strømme til Tyskland som flyktninger fra det russiske terrorveldet. I tillegg mente han at jødiske intellektuelle stod bak en sammensvergelse, og denne konspirasjonsteorien gikk blant annet ut på at jødene hadde bemektiget seg halvparten av alle litterære utgivelser. Til overmål kombinerte Arndt hatet mot franskmennene med sitt jødehat. Han kalte den franske befolkningen tidvis for «das Judenvolk» («jødefolket»), og tidvis for «verfeinerte schlechte Juden» («forfinede, dårlige jøder»). I 1815 utga han Das Wort von 1814 und das Wort von 1815 über die Franzosen der det blant annet stod om franskmennene:
«Juden... nenne ich sie wieder, nicht bloß wegen ihrer Judenlisten und ihres knickerigen Geitzes, sondern mehr noch wegen ihres judenartigen Zusammenklebens.» («Jøder … kaller jeg dem nok en gang, ikke bare på grunn av at de utøver en jødisk list og pengepungersk gjerrighet, men enda mer på grunn av at de på jødisk vis klistrer seg til hverandre.»)
Sene år
[rediger | rediger kilde]Arndt fortsatte å forelese og å skrive, og på sin 90-årsdag mottok han flere gode ønsker og tegn på hengivenhet fra alle deler av Tyskland.
Det er satt opp monumenter til hans minne på hans fødested Schoritz, ved universitetet i Greifswald der han arbeidet som professor og foreleser, og i Bonn, hvor han ble gravlagt.
Familie
[rediger | rediger kilde]Arndt var gift to ganger. Det første ekteskapet ble inngått i 1800, men hans første kone døde allerede i 1801. Han inngikk ekteskap nummer to i 1817. Hans yngste sønn druknet i Rhinen i 1834.
Ettermæle
[rediger | rediger kilde]I Zehlendorf finnes Ernst-Moritz-Arndt-kirken, som ble innviet i 1935. I 2019 bestemte kirkerådet at kirken skulle få et annet navn, men det nye navnet er ikke blitt bestemt per mars 2020.[14]
Mellom 1933 og 2018 het Universitetet i Greifswald Ernst-Moritz-Arndt-Universität Greifswald.
I 1955 innførte DDR en Ernst-Moritz-Arndt-medalje.[15]
I 1963 ga DDR ut et frimerke med portrettene til Arndt og Freiherr vom Stein.[16] I 1969 ga også Bundespost ut et frimerke til hans ære.[16] I 1992 ble Ernst-Moritz-Arndt-Gesellschaft stiftet.[16]
Mange gater og skoler i Tyskland bærer hans navn, samt en Bundeswehrkaserne.[16] I 2001 ble en asteroide kalt etter ham.[16]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d e Svenskt biografiskt lexikon, «Ernst Moritz Arndt», Svensk biografisk leksikon-ID 18812[Hentet fra Wikidata]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Ernst-Moritz-Arndt, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Арндт Эрнст Мориц, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Deutsche Nationalbibliothek; Staatsbibliothek zu Berlin; Bayerische Staatsbibliothek; Østerrikes nasjonalbibliotek (på de), Gemeinsame Normdatei, Wikidata Q36578, https://gnd.network/
- ^ Charles Dudley Warner, red. (1897) (på en), Library of the World's Best Literature, Wikidata Q19098835, https://www.bartleby.com/lit-hub/library
- ^ "Ernst Moritz Arndt"; Svenskt biografiskt lexikon; Svensk biografisk leksikon-ID: 18812.
- ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb120588687; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 120588687.
- ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 32540771, Wikidata Q16744133
- ^ a b c d «Arndt, Ernst Moritz». 1911 Encyclopædia Britannica. Volume 2. Besøkt 31. desember 2018.
- ^ «Ernst Moritz Arndt». www.ernst-moritz-arndt.de. Besøkt 31. desember 2018.
- ^ «Nachbarschaft | Tagesspiegel LEUTE Steglitz-Zehlendorf» (på tysk). Besøkt 10. mars 2020.
- ^ Bartel/Karpinski (1979). Auszeichnungen der Deutschen Demokratischen Republik. Militärverlag der DDR. s. 191.
- ^ a b c d e «Siebenbürger strebten stets "zur Freiheit und Gesetzlichkeit": Zum 250. Geburtstag von Ernst Moritz Arndt». www.siebenbuerger.de (på tysk). Besøkt 10. mars 2020.