Filemon fra Sicilia

Filemon Φιλήμων
Født		Φιλήμων ca. 362 f.Kr. Siracusa, Sicilia
Død		ca.262 f.Kr. Athen
Beskjeftigelse		Forfatter (dramatiker og poet)
Foreldre		Damon (far)
Barn		Filemon den yngre
Nasjonalitet		Greker

Filemon (gresk: Φιλήμων; født ca. 362, død ca. 262 f.Kr.) var en poet og dramatiker i tiden under den nye komedie i Athen. Han var sønn av Damon, født enten ved Soli i Kilikia, eller i Siracusa på Sicilia, men flyttet til Athen en gang før 330 f.Kr. hvor det er kjent at han satte opp skuespill.

Strabon mente han kom fra Soli, men det bysantinske oppslagsverket Suda var av den mening at han var født i Siracusa ettersom han har bodd der. Han bodde siden hovedsakelig i Athen, men for en tid også i Alexandria ved hoffet til kong Ptolemaios II Filadelfos i Egypt. Plutark har fortalt at da han seilte sørover drev en storm skipet hans til Libya og til Kyrene hvor Magas var konge. Det var en vanskelig situasjon da Filemon skal ha drevet satire på kongen. Magas behandlet ham med forakt og sendte ham av sted med en presang bestående av leker for barn.

Menandros

Sammen med Menandros var han den ene av to av de mest representative poetene for den attiske nye komedie. Filemon må ha vært meget populær, for han vant jevnlig flere seirer over sin yngre samtidige og rival Menandros, hvis finstemte poesi var åpenbart mindre innenfor smaken til det brede publikum enn Filemons mer grovkornete og pralende komedie. Ettertiden har dog mistenkt at Filemon kanskje bedrev intriger og bestikkelser for å få det resultat han ønsket. Uansett har ettertiden i senantikken foretrukket Menandros, og om antallet bevarte tekster er en indikasjon er det kvalitet som har seiret. Den romerske forfatteren og retorikeren Quintilianus nektet for at Filemon var en bedre poet enn Menandros, men tillot å plassere Filemon på andreplass.

Produktiv

Av de 97 komedier som Filemon skal ha skrevet er 57 av dem kjent fra titler og fragmenter, mens to i det minste, Ἔμπορος og Θησαυρός, er bevart i romeren Plautus' oversettelse og bearbeidelse som Mercator og Trinummus. Det er også sannsynlig at Plautus' Mostellaria følger Filemons Φάσμα mer eller mindre direkte. Det er spekulert at en del av de oppgitte titlene kan ha vært verkene til hans sønn, Filemon den yngre, som det ble sagt skrev femtifire komedier.

Hans skuespill, som det også var tilfellet med Menandros, var preget av og etterligninger av Evripides. Han var en slik beundrer av sistnevnte at han erklærte at han gjerne ville henge seg selv for å kunne møte Evripides i underverden, om han kunne være overbevist om de døde ånder faktisk kunne gjenkjenne hverandre.

Filemon ble virksom som dramatiker en gang rundt 330 f.Kr. og døde ca 262 f.Kr. da han var nittisju år gammel, en gang i epoken til Antigonos II Gonatas. Dog forteller Diodorus Siculus at han levde til han ble nittini år gammel og skrev 97 komedier.

Anekdotisk død

Det finnes mange anekdoter om hvordan Filemon døde; Lukian hevdet at han døde i et latteranfall etter å ha sett et esel sluke en del fiken som var ment for hans eget måltid. Kanskje en passende død for komedieforfatter.

Plutark mente å vite at da Filemon og Aleksis begge døde på scenen i det øyeblikk da kronekransen en av dem skulle motta i teatertevlingen skulle deles ut.

Suda hevdet at da Athen var i krig med Antigonos I Monofthalmos i tiden 264-263 f.Kr. bodde han i Pireus, sørvest for Athen. Her hadde han en drøm om at han så ni unge kvinner som kom ut av huset sitt. Da han spurte dem hvorfor de forlot ham svarte de at de gikk ettersom det ikke var tillatt for dem å bli. Deretter våknet han og fortalte til sin slave hva han hadde sett, hørt og sagt, og da han gjorde ferdig det teaterstykket skrev på, hadde han fortsatt drømmen i tankene. Han dekket øynene, lå stille og hans slave trodde han sov, men oppdaget siden at hans herre var død. Hva som hadde skjedd var at de ni muser hadde vært hos Filamon, og da det var tid for hans siste reise, måtte de gå for det var ikke lov for dem å se ham død, hvor kjær han enn var for dem.

Bevarte titler og fragmenter

Av hans nittisju verker er femtisju kjent i ettertiden ved titler og fragmenter, og to er delvis bevart i latinske versjon av Plautus (Mercator, tilpasset fra Emporos, og Trinummus, tilpasset fra Thesauros). De bevarte fragmentene er blant annet publisert i Leipzig (1886), Comicorum Atticorum Fragmenta, bind 2. Parentesene antyder mulige norske oversettelser.

• Adelphoi («Brødre»)
• Agroikos («Distriktbeboerne»)
• Agyrtes («Tiggerpresten»)
• Aitolos («Aitolos»)
• Anakalypton («Mannen som avslører»)
• Ananeoumene («Den fornyede kvinne»)
• Androphonos («Drapsmannen»)
• Apokarteron («Den sultende mann»)
• Apolis («En forvist fra byen»)
• Arpazomenos («Fangen»)
• Auletes («Fløytespilleren»)
• Babylonios («Babyloneren»)
• Chera («Enken»)
• Ekoikizomenos
• Emporos («Handelsmannen»)
• Encheiridion («Håndboken»)
• Epidikazomenos («Den skadelidende»)
• Euripos («Euripos»)
• Ephebos («Tenåringen»)
• Ephedritai
• Gamos («Ekteskap»)
• Heroes («Heltene»)
• Hypobolimaios («Byttingen»)
• Iatros («Legen»)
• Katapseudomenos («Den falske anklager»)
• Koinonoi («Kameratskap»)
• Kolax («Smigreren»)
• Korinthia («Kvinnen fra Korint»)
• Lithoglyphos («Gravøren»)
• Metion, eller Zomion
• Moichos («Ekteskapsbryteren»)
• Myrmidones («Myrmidonere»)
• Mystis («Kvinne innvidd i mysteriene»)
• Neaira («Neaira»)
• Nemomenoi («De som delte»)
• Nothos («Bastarden»)
• Nyx («Natten»)
• Paides («Barn»)
• Palamedes («Palamedes»)
• Panegyris («Rådsforsamlingen»)
• Pankratiastes
• Pareision («Portknuseren»)
• Phasma («Fantomet»)
• Philosophoi («Filosofer»)
• Pittokopumenos («Bek-dekket»)?
• Pterygion
• Ptoche («Den fattige kvinne»), eller Rhodia («Kvinnen fra Rhodos»)
• Pyrphoros («Brannbæreren»)
• Pyrrhos
• Sardios («Mannen fra Sardis», eller muligens «Karneol»)
• Sikelikos («Den sicilianske mann», tilhører muligens Difilos)
• Stratiotes («Soldaten»)
• Synapothneskontes («Menn dør sammen»)
• Synephebos («Med-tenåringen»)
• Thebaioi («Menn fra Theben»)
• Thesauros («Skatten»)
• Thyroros («Dørvokteren»)