Floyd Bennett Field
| Floyd Bennett Field | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| IATA: – ICAO: | |||
| Basisdata | |||
| Beliggenhet | Brooklyn | ||
| Åpnet | 1928 | ||
| 40°35′28″N 73°53′28″V | |||
| Nettside | |||
| https://www.nps.gov/gate/learn/historyculture/floyd-bennett-field.htm | |||
 Floyd Bennett Field 40°35′28″N 73°53′28″V | |||
Sjekk lokale AIP for siste oppdateringer | |||
Floyd Bennett Field var New York Citys første kommunale flyplass, senere en marinebase, og er nå en park. Den brukes ikke lenger som operativ flyplass, men en del brukes fortsatt som helikopterbase for New York Police Department (NYPD). Den ligger i Marine Park, sørøst i Brooklyn. Plassen ble bygget ved å forbinde Barren Island og en rekke mindre myr-øyene til fastlandet ved å fylle opp mellom dem med sand pumpet opp fra bunnen av Jamaica Bay. Flyplassen ble oppkalt etter den berømte flyver Floyd Bennett som bodde i Brooklyn. Den ble innviet 26. juni 1930, og offisielt åpnet 23. mai 1931.
Siden 1972 har Floyd Bennett Field vært en del av Gateway National Rekreational Area som administreres av National Park Service. Mange av de tidligste bevarte bygningene er oppført på National Register of Historic Places på grunn av deres betydelige bidrag til luftfart i mellomkrigstiden.
Historie
[rediger | rediger kilde].jpg)
Før åpningen av Floyd Bennett-Field i 1930 eksisterte det en rullebane av komprimert jord på øya. Den ble referert til som Barren Island Airport, men ble hovedsakelig brukt av en eneste flyver som drev med rundflyvning.
Den kommunale flyplass-området ble valgt og designet av den berømte flyver Clarence Chamberlin. Hans preferanse var Barren Island, et myrområde på 1,57 km² med 33 små øyer i Jamaica Bay, utenfor den sørøstlige kysten av Brooklyn. Stededet var gunstig på grunn av få hindringer i nærheten, og fordi det var lett gjenkjennelig fra luften. Etter mye debatt om andre områder i byen (inkludert Governors Island, (en påstått favoritt av New York-ordfører Fiorello LaGuardia), ble Barren Island-området valgt. Seks millioner kubikkmeter sand ble pumpet opp fra Jamaica Bay for å forbinde øyene og heve nivået til 4,9 meter over vannstanden ved høyvann. Den nye flyplassen ble moderne, elektrisk opplyst, betongrullebaner (i en tid da de fleste «Flyplasser» forsatt hadde rullebaner av grus eller gress og ingen nattlandinger). Komfortable terminal-bygg med en rekke fasiliteter som gjorde den til en av de mest avanserte i sitt slag. Den fikk klasse A-1 (høyeste) av United States Department of Commerce på den tiden. En sjøflyhavn ble bygget som en del av anlegget. Flatbush Avenue ble utvidet og rettet ut for å skape en mer direkte rute til Manhattan.
La Guardia presset på for at Floyd Bennett Field skulle å erstatte Newark-Flyplassen i Newark, New Jersey som byens de facto viktigste air terminal, inkludert design og planer for å transportere passasjerer til og fra Manhattan i flybåter. Han var bare i stand til å overtale American Airlines til å flytte sin Newark-base til den nye flyplassen, og mange passasjerer som klaget over at reisen fra Bennett Field til Manhattan tok lengre tid enn fra Newark. I tillegg, spesielt i den kommersiell luftfarten var frakt – ikke passasjerer – forutsatt det som ga mest fortjeneste. Da luftpost var en stor del av frakten på den tiden fikk flyplassen kontrakt med United States Post Office Department som tiltrakk de kommersielle flyselskapene. Flyselskapene brukte tilgjengelig lastekapasitet på passasjerfly til luftpost, noe som garanterte et overskudd på tomme fly, og ofte ga mer inntekter enn billettsalget til passasjerer på under-bestilte fly, noe som var vanlig. Offentlig skepsis til sikkerheten i denne nye formen for transport, så vel som den store depresjonen, gjorde flyreise til en kostbar luksus. Da La Guardia aldri var i stand til å overbevise postverket om å flytte New York-operasjoner fra Newark til Floyd Bennett Field,[1] heller ikke flyselskapene flyttet og dette hindret kommersielle aktiviteter på flyplassen. Selv om det var en flyplass for generell luftfart, ble den brukt til konkurranser i mellomkrigstiden på grunn av sine overlegne moderne fasiliteter og utmerket beliggenhet. Dusinvis av «førstegangsflyvninger» og rekorder med en rekke konkurranser i sine glansdager, slike som Bendixtroféet gikk på flyplassen.[2]
Bemerkelsesverdige flygere og flyvninger
[rediger | rediger kilde]Berømte flyvere som Wiley Post brukte plassen to ganger for å sette rekord Jorden rundt og utviklet eller tilpasset teknologi (for eksempel Sperry autopilot) der for å hjelpe ham. Berømte flyversker i tiden, for eksempel Jackie Cochran, Laura Ingalls, og selv Amelia Earhart brøt rekorder på denne flyplassen. Howard Hughes brukte også Floyd Bennett Field til start og landing på sin juli 1938-rekord jordomflyvning på 91 timer (som avbildet i 2004 filmen The Aviator). Media-savvy pilot Roscoe Turner var også en hyppig gjest på dette flyplassen, ofte i forbindelse med rekordforsøk.
Den med sagnomsuste flyturen fra Floyd Bennett-feltet er mest var trolig Douglas "Wrong Way" Corrigan som i 1938, etter gjentatte ganger blitt nektet tillatelse av myndighetene til å forsøke en non-stop flyving til Irland, ved et «uhell» krysset Atlanterhavet med et second-hand overskuddfly, oppga å fly til California. Midt i den store depresjonen ble han feiret som en helt, hele nasjon hyllet Corrigan for hans «uhell» ved å gi ham en ticker tape parade på Manhattan da han kom tilbake. (Irske myndigheter fikk hans fly pakket og sendte ham og hans fly tilbake til USA på et skip.)
Den 16. juli 1957, da major John H. Glenn, Jr, USMC satte en transkontinental hasightsrekord, fløy han en F8U-1P Crusader fra NAS Los Alamitos, California til NAS-New York–Floyd Bennett Field på 3 timer, 23 minutter, 8,4 sekunder. Project Bullet ble oppdraget kalt. Det var det første transkontinentale til å fly supersonisk hastighet, og den første kontinuerlig transkontinentale panorabilder av USA. Glenn fikk sitt femte Distinguished Flying Cross for oppdraget.