Formel 1-sesongen 1953 besto, som i 1952, av et mindre antall rene Formel 1-løp, som følge av FIAs beslutning om at verdensmesterskapet igjen skulle kjøres etter Formel 2-reglementet i stedet for Formel 1, bortsett fra Indianapolis 500 som ble kjørt etter AAA-regler. Dette var den fjerde sesongen i FIAs verdensmesterskap for førere. Den startet 18. januar 1953 og ble avsluttet 13. september etter ni løp. Mesterskapet ble vunnet av Alberto Ascari, som kjørte for Scuderia Ferrari.
I tillegg til Formel 1-løpene og Formel 2-løpene som inngikk i verdensmesterskapet, ble det også arrangert en rekke Formel 2-løp som ikke inngikk i verdensmesterskapet.
Ferrari dominerte igjen verdensmesterskapet, og vant syv av de åtte grand prix-løpene. Men Juan Manuel Fangio var en sterk utfordrer i sin Maserati, og han endte på andreplass i mesterskapet og tok seieren i løpet på Monza. Ascari strakte sin seiersrekke til ni løp på rad før hans teamkamerat Mike Hawthorn ble den første britiske vinneren av Frankrikes Grand Prix i Reims, etter en spennende kamp med Fangio.
1953 var også den første virkelig globale sesongen i verdensmesterskapet, med et løp i Argentina. Løpet der ble imidlertid preget av ulykken hvor Ferraris Giuseppe Farina krasjet inn i en ubeskyttet folkemengde og ni tilskuere omkom. Dette var de første dødsfallene i Formel 1.
Poeng ble gitt til de første fem plassene med henholdsvis 8, 6, 4, 3 og 2 poeng. 1 poeng ble gitt for raskeste runde. Poeng for delt kjøring ble delt likt mellom førerne, uansett hvor mange runder hver av dem hadde kjørt. Kun de fire beste av de åtte løpene ble regnet med i sammendraget i verdensmesterskapet. I tabellen er tallene uten parentes poengene som ble regnet med i mesterskapet, mens tall i parentes er alle poengene.