Freden i Lodi
Freden i Lodi var en fredsavtale mellom republikken Venezia og hertugdømmet Milano som endte den milanesiske arverekkefølgekrigen i Francesco Sforzas fordel den 9. april 1454.[1] Freden markerte starten på en 40 år lang fredsperiode der makten mellom de fem italienske statene Venezia, Milano, kongeriket Napoli, Den florentinske republikk og Kirkestaten, var avbalansert, samt skapte permanent avgrensede grenser mellom Venezias fastland og et ekspansivt Milano langs Adda-elven.[1]
Traktaten fastslo Francesco Sforza som den eneste rettmessige hertug av Milano, og et maktbalanseprinsipp i nord-Italia ble innført på de mindre statenes bekostning, nemlig republikken Genova, huset Savoy, huset Gonzaga og huset Este. Francesco Sforza ville legge dette maktbalanseprinsippet til grunne for sin utenrikspolitikk. En beslektet avtale ble signert den 30. august i Venezia mellom Milano, Venezia og Firenze (som hadde byttet side), hvor alle parter bandt seg selv til en avtale om ikke-aggresjon. Kongeriket Napoli og til og med Kirkestaten sluttet seg til den italiske liga ikke lenger etter.
Bortsett fra en konflikt mellom Venezia (alliert med Kirkestaten) og Milano i 1483, ville freden vare helt til Frankrike under Karl VIII startet de italienske kriger.