Gigue

Gigue (fransk [ʒiːɡ]; italiensk giga; engelsk jig eller gique) er en livlig dans som var populær på 1600- og 1700-tallet. Den bredte seg ut over Europa fra De britiske øyer der melodier og danser med navnet jig hadde vært i bruk siden 1400-tallet.

En mulig opprinnelse til navnet er strykeinstrumenter som i middelalderen ble kalt giga på italiensk og gigue på fransk. En annen mulighet er det gammelfranske giguer som betyr «tumle omkring», «boltre seg» eller lignende.

Nasjonale varianter

England

Engelsk litteratur fra 1500-tallet inneholder referanser til jig som tyder på at det er snakk om en pantomimisk dans med raske trinn. I engelsk instrumentalmusikk fra 1600-tallet finnes satser med variasjoner over folkemelodier som er titulert Jig, eksempelvis i William Byrds Fitzwilliam Virginal Book og i Anthony Holbornes The Cittharn Schoole. Disse dansene er i enkel eller sammensatt totakt og det er ikke lett å finne karakteristika som entydige skiller dem fra andre hurtige danser.

Disse tidlige formene for jig ble i England regnet som vulgære. Shakespeares skriver i komedien Much Ado About Nothing: «Wooing is hot and hasty like a Scottish jigge». Thomas Morley unnlot å ta med jig i sin oversikt over de viktigste danseformene (1597). I andre halvdel av 1600-tallet begynte dansemusikksamlinger å inkludere jigs som var beregnet på å danses til.

Henry Purcell brukte jig både i musikk for teateret og for klaviaturinstrumenter. Rytmisk ligner jiggen fra suiten The Fairy Queen den franske giguen fra samme tid, men avsnittene i Purcells jigger er stort sett kortere enn de er i gigues fra kontinentet.

Det tvilsomme ryktet til jiggen var borte tidlig på 1700-tallet. I 1711 publiserte Edward Pemberton en samling danser for unge damer av den høyre stand som inneholdt koreografi for jig-dansing. Musikken er i 6/4-takt og minner rytmisk om Purcells jigger.

Frankrike

Luttenisten Jacques Gaultier, som spilte ved engelske hoff fra 1619 til 1648, tok med seg giguen til Frankrike på midten av 1600-tallet. I en stilisert form bredte den seg nå hurtig: originalens tydelige oppdeling i ulike avsnitt ble borte og satsen ble mer kompleks. Slike giguer finner en hos Jacques Champion de Chambonnières, Louis Couperin og Jean-Henri d'Anglebert. I blant ble allemander skrevet om til giguer og gitt navnet allemande en gigue eller allemande giguée.

Typisk for den franske giguen er punkterte rytmer i 6/4- eller 6/8-takt, oversvømmende, uregelmessig lange fraser og imitasjoner mellom melodi- og basslinjene. Jean-Baptiste Lully, André Campra, Pascal Collasse og Jean-Philippe Rameau skrev mange giguer i denne stilen.

Italia

Også den italienske giga ser ut til å stamme fra den engelske jiggen, men det ikke er klart hvordan overføringen skjedde. Det tidligste kjente eksempelet er tredje sats i Giovanni Battista Vitalis opus 4 fra 1668. Senere finner en ofte formen i sonater og concertos av Arcangelo Corelli, Giuseppe Tartini og Antonio Vivaldi. Den italienske giga går oftest i 12/8-takt med regelmessige åttendedeler i stedet for punkterte rytmer. Avsnittene er også regelmessige, harmoniene enklere enn i den franske varianten og imitasjoner er det svært lite av.

Det tysktalende området

Både den franske og italienske varianten fikk innpass i tysk instrumentalmusikk fra barokken. Fra 1657 anvendte Johann Jakob Froberger ofte giguer av fransk type i sin musikk. I tiden etter foretrakk komponister som Dieterich Buxtehude, Georg Böhm og Johann Kuhnau den franske gigue. Også i orkestersuitene til Heinrich Ignaz Biber, Georg Muffat, Philipp Heinrich Erlebach, Johann Heinrich Schmelzer og andre foretrakk denne formen. Sydtyske komponister som Johann Pachelbel anvendte heller enklere gigas uten imitasjoner.

De 42 bevarte gigues fra Johann Sebastian Bachs hånd er i en mengde ulike varianter hva gjelder satsbetegnelser, taktarter, struktur, takt og opptakt. Seks av stykkene er av fransk type, de andre av italiensk eller blandingsformer. Noen er i tredelt rytme og i kontrapunktisk og imitatorisk sats. I andre stykker er tretakten delt op og er så komplekse at et langsomt tempo er nødvendig.

Flere av Georg Friedrich Händels suiter avsluttes av en giga i italiensk stil. I Händels scenverker, eksempelvis Terpsichore fra 1734, finnes det eksempler på giguer av fransk type. Også Georg Philipp Telemann skrev flere, ofte med satsbetegnelsen Allegro eller Allegro assai i stedet for Gigue. En av de mest kjente giguene av Telemann er 9. sats av festovertyren Hamburger Ebb’ und Fluth.

Noteeksempel

Musikkeksempler

Gigue fra Suite i e-moll BWV 996 av Johann Sebastian Bach

Konsertsuite i D-dur for orkester og viola da gamba - TWV55:D6 av Georg Philipp Telemann - 7. Gigue. Presto

Framført av Advent Chamber Orchestra med Stephen Balderston på cello

Problemer med å avspille filene? Se mediehjelp.

Litteratur

Gerlach, Reinhard. «Gigue» i Gurlitt, Wilibald (red.) Riemann Musiklexikon. Sachteil. Mainz: Schott, 12. opplag, 1967.
Kühn, Clemens: Formenlehre der Musik. Kassel [u.a.]: Bärenreiter, 7. opplag, 2004.
Werner Danckert: Geschichte der Gigue. Leipzig 1924.

Eksterne lenker

Gigue fra barokken, YouTube-video med dansere i barokkostymer og musikere fra Giardino Harmonico