Guide for gifte menn
| Guide for gifte menn | |||
|---|---|---|---|
| orig. A Guide for the Married Man | |||
| Generell informasjon | |||
| Sjanger | Romantisk komedie | ||
| Utgivelsesår |
| ||
| Prod.land | USA | ||
| Lengde | 91 min[1] | ||
| Språk | Engelsk | ||
| Bak kamera | |||
| Regi | Gene Kelly | ||
| Produsent | Frank McCarthy | ||
| Manusforfatter | Frank Tarloff | ||
| Basert på | A Guide for the Married Man, as Told to Frank Tarloff av Frank Tarloff | ||
| Musikk | John Williams | ||
| Sjeffotograf | Joseph MacDonald | ||
| Klipp | Dorothy Spencer | ||
| Foran kamera | |||
| Medvirkende | |||
| Prod.selskap | 20th Century Fox | ||
| Eksterne lenker | |||
| IMDb | |||
Guide for gifte menn (originaltittel: A Guide for the Married Man) er en amerikansk romantisk komedie fra 1967, regissert av Gene Kelly og produsert av 20th Century Fox. I hovedrollene spiller Walter Matthau, Inger Stevens og Robert Morse. Filmen handler om en mann som får råd av bestevennen sin om hvordan man kan være utro uten å bli oppdaget. Frank Tarloff baserte manuset på romanen sin A Guide for the Married Man, as Told to Frank Tarloff, som hadde blitt utgitt samme året.
Handling
[rediger | rediger kilde]Paul Manning (Walter Matthau) er lykkelig gift med sin kone, Ruth (Inger Stevens), men dette forhindrer ham ikke i å titte stadig mer på andre kvinner. Han er spesielt betatt av nabokonen, Irma Johnson (Sue Ane Langdon). Pauls beste venn, Edward L. «Ed» Stander (Robert Morse), er også lykkelig gift med sin kone, Harriet (Claire Kelly), men har vært utro mot henne i flere år. Ed forteller Paul at dette bare har gjort ekteskapet hans bedre. Han mener imidlertid også at dersom en ektemann skal gjøre noe slikt er det viktig å vise hensyn til konen og forhindre at hun finner det ut. Ed går derfor med på å lære opp Paul før han tar steget fullt ut. For å illustrere hva en utro ektemann skal og ikke skal gjøre bruker han en rekke eksempler på hva andre har gjort.
Da Ed mener at Paul både har funnet en passende unnskyldning for å være borte om natten, og funnet et passende sted han kan ta med seg elskerinnen, gir han råd om hvilke typer kvinner Paul kan velge seg ut. Ed og Paul tar også en «prøverunde» for å teste om Ruth fatter noen mistanke. Det gjør hun ikke, og Ed gir derfor Paul grønt lys. Paul tar med seg sin utvalgte, den skilte kvinnen Jocelyn Montgomery (Elaine Devry), på motellet han har funnet. Hun kler av seg og legger seg i sengen, men han tenker stadig mer på Ruth. Mens Paul viser Jocelyn bilder av familien sin blir han imidlertid avbrutt av politisirener utenfor. Han ser forsiktig ut av vinduet og oppdager Ed og Irma Johnson som er tatt på fersken i ett av de andre motellrommene. Paul kler på seg i all hast, tar Jocelyn med seg, setter henne av på en parkeringsplass og reiser hjem til familien sin.
Medvirkende
[rediger | rediger kilde]- Walter Matthau som Paul Manning
- Inger Stevens som Ruth Manning
- Sue Ane Langdon som Irma Johnson
- Jackie Russell som frøken Harris, Mannings sekretær
- Robert Morse som Edward L. «Ed» Stander
- Claire Kelly som Harriet Stander
- Elaine Devry som Jocelyn Montgomery
I tillegg dukker Lucille Ball, Jack Benny, Polly Bergen, Joey Bishop, Sid Caesar, Art Carney, Wally Cox, Jayne Mansfield, Hal March, Louis Nye, Carl Reiner, Michael Romanoff, Phil Silvers, Terry-Thomas, Ben Blue, Ann Morgan Guilbert, Jeffrey Hunter, Marty Ingels og Sam Jaffe opp i cameoroller.
Mottakelse
[rediger | rediger kilde]Bosley Crowther i The New York Times likte filmen og mente den «en av de morsomste farsene fra Hollywood på lang tid». Han påpekte også «hvem kunne vel trodd at en film som skal være en guide til utroskap kan være så morsom og smakfull?».[2] Roger Ebert i Chicago Sun-Times mente derimot at filmen inneholdt en samling morsomme mennesker som ikke var særlig morsomme i akkurat denne filmen. Han konkluderte derfor med at det var mye bortkastet talent.[3]
Priser og nominasjoner
[rediger | rediger kilde]| År | Pristittel | Kategori | Nominert | Resultat | Ref. |
|---|---|---|---|---|---|
| 1968 | Golden Laurel | Beste kvinnelige komedieskuespiller | Inger Stevens | 4.-plass | [4] |
| Writers Guild of America Award | Beste manus til en amerikansk komedie | Frank Tarloff | Nominert |
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «A GUIDE FOR THE MARRIED MAN (X)» (på engelsk). British Board of Film Classification. 9. mai 1967. Arkivert fra originalen 8. april 2016.
- ^ Crowther, Bosley (27. mai 1967). «Screen: 'Guide for the Married Man': Matthau and Morse in Farce on Infidelity». The New York Times (på engelsk). Arkivert fra originalen 9. mars 2016. Besøkt 28. april 2014.
- ^ Ebert, Roger (14. juli 1967). «A Guide for the Married Man Movie Review (1967)» (på engelsk). RogerEbert.com. Arkivert fra originalen 10. desember 2015.
- ^ «A Guide for the Married Man - Awards» (på engelsk). Internet Movie Database. Arkivert fra originalen 8. april 2016.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Guide for gifte menn på Internet Movie Database
- (no) Guide for gifte menn hos Filmfront
- (sv) Guide for gifte menn i Svensk Filmdatabas
- (da) Guide for gifte menn i Danmark Nationale Filminstitut
- (en) Guide for gifte menn på AllMovie
- (fr) Guide for gifte menn på Allociné
- (nl) Guide for gifte menn på MovieMeter
- (en) Guide for gifte menn på Turner Classic Movies
- (en) Guide for gifte menn på The Movie Database – film
- (en) Guide for gifte menn på American Film Institute
