Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                
Hopp til innhold

Haugianisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Se også maleriet «Haugianerne»

Haugianismen (eller Hauges venner) er en norsk kristen lekmannsbevegelse som var sterkest tidlig på 1800-tallet, og som opprinnelig ble forkynt av lekmannen Hans Nielsen Hauge. Tilhengere ble kalt haugianere og bestod for det meste av bønder. Bevegelsen påvirket norsk samfunnsliv i betydelig grad. Av myndighetene ble den ansett som en trussel, og Hauge ble arrestert en rekke ganger.

Bevegelsen gikk på 1900-tallet i hovedsak inn i Det norske lutherske Indremisjonsselskap, som fra 2001 inngår i Normisjon.

Adolph Tidemands berømte maleri «Haugianerne», her i en versjon datert 1848, viser en lekpredikant som forkynner fra Bibelen for norske bønder og småkårsfolk i en årestue tidlig på 1800-tallet.

Opphav

[rediger | rediger kilde]

Hans Nielsen Hauge (1771-1824), bondesønn fra Tune i Østfold, fikk 5. april 1796 en åpenbaring der han ble kalt til å «bekjenne Herrens navn for menneskene og formane dem til å omvende seg.»[1] Dette ble starten på haugianismen.

Hauge forfattet flere skrifter og reiste rundt i Norge som lekpredikant. Etter hvert fikk han stadig flere tilhengere, som ble kalt haugianere etter predikantens etternavn.

På Hauges tid gjaldt konventikkelplakaten, en lov fra 1741 som forbød lekfolk å drive forkynnelse og holde religiøse forsamlinger («konventikler»). Hauge mente derimot at den norske kirke ikke forkynte den kristne læren rett, og med utgangspunkt i Luthers tanker om det allmenne prestedømmet, mente han at hvem som helst hadde rett til å forkynne Guds ord. Dette førte til at Hauge flere ganger ble arrestert, og tilbrakte flere år i tukthus.[2]

Haugianismens lære

[rediger | rediger kilde]

Haugianismen tok sikte på omvendelse og helliggjørelse. I de kristne lærespørsmålene var Hauge ortodoks (opprinnelig) luthersk, og tolket den lutherske læren svært strengt. Hauge forkynte at det å gjøre gode gjerninger var det viktigste med troen.[1] Det ble altså lagt stor vekt på praktisk arbeid. Haugianismen tok utgangspunkt i en pietistisk kristendomsforståelse. Dette var en alvorlig og inderlig form for religionsutøvelse. Bare dersom man følte en dyp og ektefølt anger over syndene sine, kunne man ha håp om frelse. Når man så var omvendt til «sann kristendom», måtte man holde seg på den smale sti. Sanselig nytelse og verdslige gleder kunne gi urene tanker og føre en bort fra Gud. Man måtte vurdere konsekvensene for livet i det hinsidige i alt man foretok seg i det jordiske livet.[2]

Guds nåde avhang i haugianernes øyne av et personlig forhold til Gud, der man løste seg fra denne verden og fokuserte på Gud. De distanserte seg fra andre ved å bryte med nedarvet samværsskikk og vanlige uttrykk for livsglede. Haugianerne danset ikke, felen anså de for «djevelens instrument», og fra 1850 nektet de attpåtil å ta seg en dram, enda denne tradisjonelt ble regnet som Guds gave. Haugianerne dannet en sluttet front mot og avvisning av denne verdens gleder.[3] Før sin død rådet likevel Hauge «vennene» til å motta av presten det hans embete medførte, og haugianerne tok til seg dette rådet og mottok sakramentet fra presten, selv når de mente at han personlig var uverdig til sitt embete. Haugianerne begrenset også sin forkynnelse til «formaning», heller enn «lære», og bibeltolkning overlot de til presten, som på møtene deres fikk ordet når han leste høyt fra prekensamlinger.[4]

Haugianerne

[rediger | rediger kilde]

På 1800-tallet var tre norske folkebevegelser med utspring i bondesamfunnet merkbare: Haugianerne, thranittene og bondevennene. Haugianerbevegelsen var den eldste og oppstod på slutten av 1700-tallet som et opprør mot datidens geistlighet og byenes handelsprivilegier.[5] Haugianerne var både et arbeids- og trosfellesskap, et vennesamfunn der medlemmene støttet hverandre både religiøst og økonomisk. Hauge utpekte lokale religiøse ledere av begge kjønn, og gav retningslinjer for den religiøse virksomheten. Innenfor bevegelsen ble det også lagt til rette for arrangerte ekteskap. Hauge skaffet pengestøtte og borgerbrev så medlemmene kunne drive næringsvirksomhet, først og fremst sagbruk og papirfabrikker, eller handel.

Thranitter og bondevenner organiserte seg i formelle foreninger med et sentralt lederskap, slik vi er vant med. Haugianerne derimot hadde ingen egentlig organisering, men fungerte ved hjelp av et nettverk som dekket store deler av landet. I områder der de var mange nok, stiftet Hauge «vennesamfunn», ikke formelle foreninger med innmelding og kontingent, men en type lag ledet av såkalt «eldste», som på tross av navnet tvert om ofte var unge menn. Han var ikke opptatt av at de skulle være lokalkjente. Tvert om drev han utplassering av de flinkeste av tilhengerne sine, dit han mente de kunne gjøre mest nytte for seg. Slik sendte han Ole Svanøe fra Ål til Nordfjord for å drive det store Svanøy-godset som Hauge hadde kjøpt opp. Hans Bacherud ble sendt fra Hedmark til Kristiansand, der Hauge i 1803 startet trykkeri som skulle utgi skriftene hans. Trykkeriet skulle drives av Chr. Grøndahl som Hauge hadde sendt til København, der han ble utdannet til boktrykker.[6] Hauge var datidens norske forfatter med størst utbredelse, med 33 utgitte bøker, samt skrifter i 200.000 eksemplarer, den gang den norske befolkning talte 850 000. I Eiker fikk Hauge i gang papirmølle på Fredfoss, og sin bror Mikkel Hauge til å drive den. I Eiker og Hallingdal møtte Hauge ellers merkbar motstand fra politi og presteskap, en gang satt han fengslet noen dager i Hokksund.[7]

Biskop Nordahl Brun i Bergen mistenkte ikke Hauge for å være til fare for staten, men beskrev ham som «intet mindre enn en bokholder for en såkalt samfunnskasse...I en tid av mindre enn et halvt år kjøpte de Svanøy for 12 000 riksdaler, Strusshamn med kirke for 11.000 riksdaler, et skip for 3 000 riksdaler, for uten atskillige jekter...Hvor alle disse penger kommer fra, begriper ingen.» Vendepunktet kom da en av Hauges skippere ble tatt i 1804 for å ha drevet handel ved Senja uten privilegium. Spesielt handelsstanden i Bergen mislikte denne konkurransen. Nå ble haugianernes aktiviteter underkastet offentlig granskning. Hauge selv hadde vært arrestert ti ganger på sine reiser. Andre lekpredikanter ble også arrestert som løsgjengere, slik at de kunne straffes etter forordningen om tjenestetvang og konventikkelplakaten. Hauge ble aldri dømt for bedrageri eller organisering av økonomisk fellesskap, men et tett samarbeid haugianerne imellom må ha eksistert. Så sent som i 1860 pågikk en polemikk i Norsk Kirketidende der ledende haugianerne prøvde å tilbakevise slike påstander fra en jurist. Penger ble også overført gjennom innbyrdes giftermål, siden haugianere ofte giftet seg med hverandre og dermed dannet allianser, og da de var svært driftige, forrentet fortjenesten seg raskt.[8]

Haugianerne var hovedsakelig bønder, og fantes over hele Norge, men bevegelsens sentra var Eiker, Drammen, Stavanger og Bergen. Sara Oust fra Vingelen i Nord-Østerdal møtte bevegelsen for første gang da hun jobbet på Røros Kobberverk i 1799. Hun blir omtalt som kanskje den mest kjente og avholdte av pionér-predikantene.[9] Tre av eidsvollmennene i riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 - John Hansen Sørbrøden, Christopher Borgersen Hoen og Ole Rasmussen Apeness - var haugianere.[10] Hoen ble senere en drivkraft bak opphevelsen av konventikkelplakaten i 1842.

Ifølge NHH-professor Fritz Hodne skapte Hans Nielsen Hauge mer enn 7 000 arbeidsplasser, og hans følgere utgjorde ett av 1800-tallets største og meste effektive næringsnettverk for mindre og mellomstore bedrifter. Hauge finansierte sine prosjekter ved hardt arbeid og lån, spesielt fra kjøpmenn på Bryggen i Bergen. Dette innebar stor risiko; den gang var det vanlig å stille minst halvparten av forretningskapitalen som egenkapitel - mens Hauge opererte med mindre enn fire prosent, jfr gjennomgang av regnskapene hans fra rettssaken mot ham 1804-14.[11]

Antallet kan ha vært mellom 30 000 og 50 000 i løpet av 1830-tallet. Med haugianernes intellektuelle og materielle ressurser, visste de å gjøre seg gjeldende også i områder der de var få.[12] Ole Gabriel Ueland ble innvalgt av haugianerne, sammen med viktige haugianerbønder som Mikkel Nilsson Grendahl og mange andre. Bondepolitikerne var enten haugianere eller påvirket av dem. I lokalpolitikken satt haugianere ofte i formannskap eller ordførerstillinger, slik som lekpredikanten Knut Henriksen Dybsjord (1809-66)[13] som ble ordfører i Ål og Hol i 1850. I 1815 hadde myndighetene opphørt å tenke på haugianerne som en trussel, og da det norske bibelselskap ble stiftet i 1816 av prester og lekfolk, ble både Hauge og andre ledere i bevegelsen med. Teologiprofessor Hersleb og Hauge ble etter hvert nære venner. Biskop Pavels refererte til en prest som hadde uttalt om haugianerne at «deres religiøse svermerie er ophørt og gaaet over til gavnlig virksomhed, men...frygter...at de herefter ville udgjøre en politisk sect, der vil gjøre sig til det princip at nedtrykke embedsclassen».[14]

På den tid møtte haugianerne sterk motstand fra andre lekmannsbevegelser, slik som «de sterkt-troende», ledet av Knud Spødervold, som i tillegg angrep kvekere, grundtvigianere, statskirkeprester og herrnhutere. Også mystikeren Hans Feigum som opprinnelig selv var haugianer,[15] kritiserte dem for deres opptatthet av handel og fortjeneste.[16]

Ett eksempel på haugianernes fremdrift er Ole Andreas Devold på Sunnmøre som fikk opplæring i trikotasje og tekstilfarging av Hauge selv. Dermed var familien Devold rustet for å starte en av Norges mest fremtredende tekstilfabrikker i 1853. Familien tok samfunnsansvar, og fikk bygd arbeiderboliger av god kvalitet, sykestue, kirke og bedehus. De innførte arbeidsledighetstrygd og alderstrygd mange tiår før arbeiderbevegelsen fikk igjennom dette på landsbasis.[17] Bare noen år etter at Thomas Edison fant opp lyspæren, ble det montert 125 lyspærer i Devolds veveri. I 1868 flyttet Devold produksjonen fra Ålesund til Langevåg, der han ikke bare bygde en fabrikk, men også en av Norges første kraftstasjoner i 1883. Her hadde turbinen 70 hestekrefter og likestrømsgenerator som sørget for belysning i veveriet, det første elektriske lyset på Sunnmøre.[18]

Fra 1840-årene ble den moderne indremisjons- og misjonsbevegelsen grunnlagt, og haugianerne gikk etter hvert opp i denne.[2]

Haugianere i Stortinget

[rediger | rediger kilde]

Haugianere i kulturen

[rediger | rediger kilde]

Haugianismen har også satt spor i kunst og kultur. Mest kjent er kanskje Adolph Tidemands maleri Haugianerne fra 1848. Bevegelsen er også tema i flere av Alexander Kiellands romaner, spesielt Skipper Worse (1882).[10] Hauges liv ble også dramatisert i den norske spillefilmen Hans Nielsen Hauge i 1961.

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Molland, Einar & Bloch-Hoell, Nils Egede. (2016, 8. juni). Hans Nielsen Hauge: norsk legpredikant. I Store norske leksikon. Hentet 19. desember 2016.
  2. ^ a b c Norgeshistorie.no, Bjørg Seland: «Haugianerne». Hentet 19. des. 2016.
  3. ^ Andreas Ropeid: «Misjon og bedehus», Det gjenfødte Norge (s. 205), Aschehoug, 1979, ISBN 82-03-11210-2
  4. ^ Andreas Ropeid: «Misjon og bedehus», Det gjenfødte Norge (s. 206)
  5. ^ Tore Pryser: Norsk Historie 1814-1860 (s. 313), Det norske samlaget, Oslo 1985, ISBN 82-521-5547-2
  6. ^ Tore Pryser: Norsk Historie 1814-1860 (s. 314-16)
  7. ^ Arne Eide: «Haugespelet dro fullt hus», Bygdeposten 8. juli 2014
  8. ^ Tore Pryser: Norsk Historie 1814-1860 (s. 316-17)
  9. ^ Finn Wiig Sjursen Den Haugianske periode, 1796-ca 1850. nr 5 : Artikler om Hans Nielsen Hauge, s 114
  10. ^ a b Bloch-Hoell, Nils Egede. (2014, 15. november). Haugianere. I Store norske leksikon. Hentet 19. desember 2016.
  11. ^ Ola Grytten: «Bedriftsetablering til etterfølgelse», Bergens Tidende 6. mars 2016
  12. ^ Tore Pryser: Norsk Historie 1814-1860 (s. 314)
  13. ^ Knut Henriksen Dybsjord
  14. ^ Tore Pryser: Norsk Historie 1814-1860 (s. 314-18)
  15. ^ «feigianismen» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 4. mai 2023 fra [1]
  16. ^ Tore Pryser: Norsk Historie 1814-1860 (s. 321)
  17. ^ Ola Grytten: «Bedriftsetablering til etterfølgelse», Bergens Tidende 6. mars 2016
  18. ^ «Devoldfabrikkens egen kraftstasjon»
  19. ^ Minde, Kjell & Grytten, Ola & Liland, Truls (2021). «Haugean Members of Parliament.». ISBN 978-82-8403-118-7. 
  20. ^ Minde, Kjell & Grytten, Ola & Liland, Truls (2021). «Haugean Members of Parliament.». ISBN 978-82-8403-118-7. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Haugianisme&oldid=24742407»