Hvalkokeri
 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
Hvalkokeri er et anlegg for fremstilling av hvalolje fra hval, hovedsakelig fra hvalspekket. Et hvalkokeri kan være landbasert, og kalles da en hvalfangststasjon, hvalstasjon eller en landstasjon. Hvalkokeriet kan også være et flytende hvalkokeri, dvs. et spesialbygd fabrikkskip for pelagisk hvalfangst.
Den industrielle hvalfangsten, slik den ble drevet midt på 1900-tallet, var basert på hvalfangstekspedisjoner med et flytende hvalkokeri som midtpunkt. Et slikt kokeri var en flytende fabrikk der hele hvalen ble utnyttet: Spekk, kjøtt, hvalbein. Hvaltenner og hvalbarder ble også utnyttet.
En hvalfangstekspedisjon, slik det ble drevet midt på 1900-tallet, besto vanligvis av et flytende hvalkokeri med 9-10 hvalbåter. Fangsten ble hovedsakelig drevet i Sørishavet. Hvalartene som ble fanget var bl.a. blåhval, finnhval, knølhval og spermhval.
De første flytende hvalkokeriene fra begynnelsen på 1900-tallet hadde ikke utstyr til å heise hele hvalskrotter om bord. Dyrene ble fortøyd langs skutesida og flensingen foregikk utenbords. Med denne arbeidsmetoden var det begrenset hvor kokeriene kunne drive sin fangst. De måtte ligge i et smult farvann i le av land. Spekket utenpå dyrene ble tatt vare på og kokt til olje om bord, mens lite av dyret ellers ble utnyttet. Mange av hvalkokeriene fra denne tiden var gamle ombygde passasjerbåter.
I mellomkrigstiden kom en ny type spesialbygde hvalkokerier med et nytt arrangement hvor hvalen heises inn på et skråplan akterut på skipet og opp på et dekk med flenseplan og kjøttplan – en såkalt opphalingsslipp. Mannskapene holdt hus akterut, mens offiserene holdt til forut. Midt over planet lå vinsjhuset. Hvalskrotten havnet først på et flenseplan, restene ble dradd videre fram til kjøttplan. I skroget under dekket lå selve kokeriet og oljetankene.
En hvalfangstekspedisjon i pelagisk fangst trengte forsyninger, og tankene om bord på kokeriet var ikke store nok til å romme en sesongs fangst. Kokeriet fikk derfor flere ganger i løpet av sesongen besøk av tankbåt.