Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                
Hopp til innhold

John McCain

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
John McCain
FødtJohn Sidney McCain III
29. aug. 1936[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Coco Solo (Panamakanalsonen)
Død25. aug. 2018[5][6][2][3]Rediger på Wikidata (81 år)
Cornville[7]
BeskjeftigelsePolitiker, marineoffiser, selvbiograf, jagerflyger (United States Navy, 1958–1981), flyger, manusforfatter, skribent, forfatter, TV-programleder Rediger på Wikidata
Utdannet vedUnited States Naval Academy (–1958)[8]
National War College (1973–1974)[9]
Episcopal High School (1951–1954)[9]
grunnskole (Alexandria)[9]
St. Stephen's & St. Agnes School
EktefelleCarol McCain (1965–1980) (avslutningsårsak: skilsmisse, bryllupssted: Philadelphia)
Cindy McCain (1980–2018) (avslutningsårsak: død, bryllupssted: Arizona Biltmore Hotel)
FarJohn Sidney McCain junior
MorRoberta McCain
SøskenJoe McCain
BarnMeghan McCain
John Sidney McCain IV
James McCain
Bridget McCain
Sidney McCain
PartiDet republikanske parti[10]
NasjonalitetUSA[11][12]
GravlagtUnited States Naval Academy Cemetery
Medlem avDen trilaterale kommisjon
Utmerkelser
36 oppføringer
Distinguished Flying Cross
Bronze Star Medal
Offiser av Legion of Merit
Purple Heart
Air Medal
Kommandør av Alaouite-ordenen
Silver Star
International Rescue Committees Freedom Award (2001)
Profile in Courage Award (1999)[13]
Meritorious Service Medal
Prisoner of War Medal
Combat Action Ribbon
Navy & Marine Corps Commendation Medal
Vietnams nasjonale orden
1. klasse av Terra Mariana-korsets orden (2002)
Kommandørkors med stjerne av Republikken Polens fortjenstorden
Legionær av Legion of Merit
Offiser av Æreslegionen
Golden Plate Award
Distinguished Service Cross
National Defense Service Medal
Vietnam Service Medal
Den hvite ørns orden
Nasjonalhelt av Georgia
Sankt Georgs seiersorden
2. klasse av Trestjerneordenen
Frihetsordenen
Navy Unit Commendation
Armed Forces Expeditionary Medal
Vietnam Campaign Medal
Ellis Island Medal of Honor
Philadelphia Liberty Medal
Dr. Nathan Davis Award for United States Senators (1998)
Evelyn F. Burkey Award
Storbånd av Den oppadstigende sols orden
Global Citizen Awards (2018)[14]
Nettstedwww.johnmccain.com Rediger på Wikidata
Republikansk presidentkandidat
2008
VisekandidatSarah Palin
ForgjengerGeorge W. Bush
EtterfølgerMitt Romney
Senator
3. januar 1987–25. august 2018
ValgkretsArizona
ForgjengerBarry Goldwater
EtterfølgerJon Kyl
Kongressrepresentant
3. januar 1983 – 3. januar 1987
ValgkretsArizonas 1. distrikt
ForgjengerJohn Jacob Rhodes
EtterfølgerJohn Jacob Rhodes III
Signatur
John McCains signatur
John McCain på Commons

John Sidney McCain III (født 29. august 1936 på basen Coco Solo i den da amerikanske Panamakanalsonen, død 25. august 2018[15]) var en amerikansk politiker (Det republikanske parti). Han var Republikanernes kandidat ved presidentvalget i 2008, men tapte for Demokratenes Barack Obama.

Både McCains far og farfar var admiraler i US Navy. McCain selv ble kjent for sin deltakelse som flyger i Vietnamkrigen og sitt fem og et halvt år lange krigsfangenskap i Hanoi. McCain sluttet i US Navy i 1981 og begynte med politisk arbeid på heltid. Han var i to perioder delegat til Representantenes hus før han i 1986 ble valgt til Senatet for Arizona. McCain var kjent som en uavhengig konservativ, og i Senatet har han støttet flere saker som Det republikanske partiet har vært lunkne til eller motstandere av.

Etter å ha tapt presidentvalget i 2008 gikk McCain tilbake til Senatet og stemte siden mer i samsvar med sine republikanske kolleger enn tidligere. Han var en uttalt kritiker av Obama-administrasjonens utenrikspolitikk. I 2015 ble han valgt som leder av forsvarskomiteen. Ved presidentvalget i 2012 støttet han Republikanernes kandidat, Mitt Romney. Ved valget i 2016 gikk han imidlertid ut mot Republikanernes presidentkandidat, Donald Trump, etter at det ble offentliggjort et klipp der Trump kom med nedsettende kommentarer mot kvinner, og erklærte at han i stedet ville skrive inn en annen republikansk kandidat på stemmeseddelen.

I 2017 stod McCain for den avgjørende stemmen da Republikanernes forslag til å erstatte Obamacare ble nedstemt. På omtrent samme tid ble det kjent at McCain var diagnostisert med en alvorlig hjernesvulst. Ett år senere, 24. august 2018, kunngjorde familien at McCain ville avslutte behandlingen mot sykdommen. Han døde dagen etter, nær 82 år gammel.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Både hans far John Sidney «Jack» McCain jr. (1911 –1981) og hans farfar var admiraler i United States Navy. McCains far kommanderte de amerikanske flåtestyrker rundt Vietnam mens McCain var krigsfange der. Han kom fra ubåtvåpenet, og fikk flere tapperhetsmedaljer. Bestefaren kommanderte flåtens flystyrker i slaget om Okinawa i 1945. Han var blant dem som utviklet de amerikanske strategier for krigføring med hangarskip[16] og ledet blant annet de amerikanske flåtestyrker i avgjørende slag som slaget i Leytebukten. Han døde fire dager etter krigsslutt.

I de første ti år av John McCains liv var familien stadig på flyttefot. Den fulgte farens posteringer til New London i Connecticut, Pearl Harbor på Hawaii og flere andre flåtestasjoner i Stillehavet.

Etter at annen verdenskrig var over slo familien seg ned i det nordlige Virginia. McCain gikk på St. Stephen's School i Alexandria i Virginia fra 1946 til 1949, og senere Episcopal High School samme sted. Alt i alt gikk han på 20 forskjellige skoler i løpet av oppveksten.[17]

Hans mor Roberta Wright McCain døde i 2020 i en alder av 108 år.[18]

Marineflyver, krigsfange i Vietnam

[rediger | rediger kilde]
McCain, foran til høyre, i 1965
Vietnameserne satte opp et monument på stedet der McCain ble fisket opp og tatt til fange i 1967
Hanoi Hilton på et flyfoto fra 1970

McCain fulgte i sine forfedres fotspor og trådte inn i den amerikanske marine og tok offisersutdannelse ved U.S. Naval Academy. Senere tjenestegjorde han under Vietnamkrigen.

Den 29. juli 1967 var han på flydekket til hangarskipet USS «Forrestal», inne i cockpiten til en A-4E Skyhawk, da flyet ble truffet av en feilavfyrt Zunirakett fra et annet fly på dekk. Han klarte å komme seg ut ved å klatre forover på flynesen og ned på dekket og løpe bort fra det brennende flyet. Nitti sekunder etter førte en voldsom kjedereaksjon til at ammunisjon og drivstoff gikk i luften. Det omkom 134 soldater. Det var også mange sårede, blant dem McCain.

Den 26. oktober 1967 var han ute på sitt 23. bombetokt under krigen og skulle angripe et varmekraftverk sentralt i Hanoi. Det var et mål man tidligere hadde unngått på grunn av det godt utbygde luftforsvaret i området. Han ble skutt ned av en sovjetiskprodusert SA-2 bakke-til-luftrakett mens han var under oppstigning etter å ha sluppet bombelasten. Da han skjøt seg ut av cockpiten på det ødelagte flyet brakk han et ben og begge armene, og da han ble fisket opp av Truc Bach-sjøen, ble han påført slag og bajonettstikk.

John McCain havnet i nordvietnamesisk fangenskap i den beryktede fangeleiren med tilnavnet «Hanoi Hilton» i Hanoi. Der ble armene hans brukket på nytt under senere tortur.

Fra 1967 til 1973 var han nordvietnamesernes krigsfange. Da hans far ble forfremmet til øverstkommanderende for de amerikanske flåtestridskreftene i krigsområdet ville nordvietnameserne frigi sønnen. Det var etter ett års fangenskap. McCain avslo å bli satt fri dersom ikke medfangene hans også ble satt fri samtidig.[trenger referanse] Gitt farens stilling var det klart for ham at nordvietnameserne ville kunne score en propagandaseier med en velregissert løslatelse av ham.[trenger referanse] Under sitt senere fangenskap ble han torturert kanskje mer intenst enn før, skjønt man passet på at det ikke var fare for hans liv.[trenger referanse]

Han ble til slutt løslatt i 1973. Ved hjemkomsten ble fangenskapet bredt dekket i amerikansk presse. I en lang artikkel i U.S. News & World Report beskrev han opplevelsene sine i fangenskap og uttrykte støtte til president Richard Nixons håndtering av krigen.

McCain fikk langvarig behandling for sine skader, og studerte ved National War College i Fort McNair i Washington, D.C. fra 1973 til 1974.[19] Etter ni måneders smertefull fysioterapi for blant annet å kunne bøye knærne igjen bestod han sent 1974 den fysiske prøve for flyvere og fikk tilbake flyverstatusen. Han ble nestkommanderende og deretter kommandant for VA-174 Hellrazors, som var marinens treningsskvadron på Østkysten for A-7 Corsair II-fly, på Naval Air Station Cecil Field ved Jacksonville i Florida, og marinens største angrepsskvadron.[19] Under McCains lederskap fikk enheten et påtagelig kvalitetsløft.[trenger referanse]

McCains militære karriere stagnerte og han dimitterte fra marinen i 1981 med graden kommandør. I løpet av sin militære løpebane mottok han utmerkelsene Silver Star, Bronze Star, Legion of Merit, Purple Heart og Distinguished Flying Cross.

Etter fengselsoppholdet kunne han ikke løfte hendene sine over skuldernivå, ettersom fangevokterne lot hans brukne armer vokse sammen skjevt.

Etter en senere valgkamp, da det ble fremsatt beskyldninger om at han overdrev om sin tid i det militære og i fangenskapet, eller at han var blitt mentalt svekket av årene i fangenskap, fikk han frigitt til offentligheten alle papirer som forsvaret hadde om hans person. Blant papirene var også detaljerte journaler og rapporter fra psykologene som behandlet ham etter at han kom tilbake fra fangenskapet.

Kongressmann

[rediger | rediger kilde]

Etter en hard nominasjonskamp i september 1982 vant han i november samme år med letthet selve valget til kongressen. Under nominasjonskampen ble hans manglende botid i delstaten Arizona trukket frem som en negativ faktor. Da han under et nominasjonsmøte ble konfrontert med dette, svarte han:

Hør kamerat. Jeg tilbrakte 22 år i marinen. Min far var i marinen. Min bestefar var i marinen. Vi i forsvaret pleier å flytte mye på oss. Vi må bo i alle deler av landet, alle deler av verden. Jeg skulle ønske jeg kunne hatt den luksusen, som du, å vokse opp, leve og tilbringe hele mitt liv på et fint sted som Arizonas første distrikt, men jeg gjorde andre saker. Faktisk talt, når jeg tenker på det nå, så er det stedet jeg har levd lengst i mitt liv Hanoi.[20]

I kongressen ble McCain medlem av innenrikskomiteen og komiteen for eldresaker, og ble også formann for republikanernes utvalg for indianerspørsmål. Han stod bak en rekke lovforslag om indianerspørsmål, men de fleste av dem nådde ikke frem.

Han stemte i 1983 mot en resolusjon som tillot president Ronald Reagan å videreføre utplasseringen av U.S. Marines i Libanon, fordi han «ikke kunne se noen oppnåelige mål i Libanon».[21] I ettertid ble det omtalt som svært fremsynt: Én måned etter døde mange av soldatene i et selvmordsangrep mot forlegningen deres i Beirut.

McCain ble gjenvalgt som kongressmann i 1984. Det lyktes ham i denne kongressperioden å få gjennomslag for sin Indian Economic Development Act. I 1985 reiste han for første gang tilbake til Vietnam sammen med journalisten Walter Cronkite, som laget et nyhetsinnslag om besøket. Han så et monument som var blitt satt opp der han var blitt tatt til fange som den «nedskutte luftpirat Ma Can», etter dette besøkte McCain Vietnam en rekke ganger.[22]

I 1986 brøt han med partifeller for å overstyre president Reagans veto mot The Comprehensive Anti-Apartheid Act som ila sanksjoner mot Sør-Afrika.

Senator

[rediger | rediger kilde]

Fra 1987 var McCain senator fra Arizona. McCain bestemte seg for å stille til valg som senator i 1986, da den konservative veteranen Barry Goldwater etter mange års tjeneste trakk seg tilbake fra sin Arizona-post i Senatet.[23] Ingen republikaner ville stille opp mot ham i noen nominasjonskamp. Ifølge hans pressesekretær Torie Clarke var McCains politiske tyngde så overveldende at til og med hans mest formidable potensielle motkandidat fra demokratisk hold, guvernør Bruce Babbitt, avstod fra å stille til valg mot ham.[23]

Dermed fikk McCain en svakere motkandidat, Richard Kimball, en ung politiker med en eksentrisk stil, som sov på kontorgulvet sitt[24] og som McCains allierte i Arizonas presse karakteriserte som lidende av «terminal weirdness.»[23] Selv om McCains kontakter med en Duke Tully, som det ble kjent hadde fabrikkert sine militære bragder, og det forhold at McCains svigerfar tidligere hadde hatt noen sammenstøt med loven, ble dratt frem under valgkampen, vant McCain valget med stor margin, 60 mot 40 prosent.[23]

McCain ble i 1987 medlem av forsvarskomiteen, handelskomiteen og komiteen for indianersaker i Senatet. Han støttet sterkt opp om Gramm-Rudman, en lovgivning som skulle fremtvinge automatiske utgiftskutt i tilfelle det ble budsjettunderskudd.[trenger referanse] McCain ble lagt merke til på grunn av sin tale om tiden som krigsfange under Republikanernes konvent i 1988.[trenger referanse] Han ble nevnt i pressen som en mulig visepresidentkandidat sammen med George Bush, som var blitt republikanernes presidentkandidat. I 1989 forsvarte han sin venn John Towers nominasjon til forsvarsminister, men uten å lykkes: Tower ble vraket. McCain kom i den forbindelse i motsetning til Moral Majority-medgrunnlegger Paul Weyrich — som var motstander av Tower fordi han angivelig drakk og hadde hatt utenomekteskapelige forhold.[trenger referanse] Dette sammenstøtet var begynnelsen på det som skulle bli et vanskelig forhold mellom McCain og den kristelige høyrefløy.[trenger referanse]

Keating Five-skandalen

[rediger | rediger kilde]

McCains politiske karriere ble berørt da han ble del av det som ble kalt Keating Five-skandalen i 1980-årene. Under sparebankkrisen da ble Charles Keating Jrs Lincoln Savings and Loan Association insolvent på grunn av noen uheldige lån. For å gjenvinne betalingsevnen foretok Lincoln noen transaksjoner og disposisjoner som gjorde at den kom i føderale tilsynsmyndigheters søkelys. Det ble hevdet at Keating kontaktet fem senatorer som han hadde støttet økonomisk. McCain var en av dem, og han gjorde noen forsøk på å stagge tilsynsmyndighetene som ville overta Lincoln. Mellom 1982 og 1987 mottok McCain anslagsvis 112 000 dollar i politiske bidrag fra Keating og hans kontakter, og hadde også andre fordeler av kontakten med Keating.[25]

En senatsgranskning i etterkant fant ikke å kunne se at det var skjedd noe ulovlig i forbindelse med senatorenes kontakt med Keating, men mente at de hadde utvist dårlig dømmekraft.[trenger referanse] Også McCain selv sa at deres engasjement var uheldig, og ikke burde ha funnet sted. McCain overlevde den politiske skandalen, delvis ved sin opptreden overfor massemediene: Hans beredvillighet til åpen og uforblommet tale gjorde at han ofte ble invitert med på nyhetskommentarprogrammer.[trenger referanse] Dette tiltok særlig under den første Golfkrigen i 1991. McCain begynte å arbeide imot lobbyistpenger fra da av.[trenger referanse]

Perioden 1992–1995

[rediger | rediger kilde]

Under gjenvalgskampen i 1992 var opposisjonen mot ham splittet mellom en demokratisk kandidat (borgerrettsaktivisten Claire Sargent), og en uavhengig kandidat (den tidligere guvernør Evan Mecham). McCain vant med 55,8 prosent av stemmene mot Sargents 31,6 prosent og Mechams 10,5 prosent.[26]

Fra 1993 til 2018 var McCain formann for styret for International Republican Institute,[27] en pro-demokratiorganisasjon med bånd til Det republikanske parti.

McCain samarbeidet også med demokratiske senatorer. Han var fra 1991 til medlem av «Senate Select Committee on POW/MIA Affairs», ledet av demokraten og vietnamkrigsveteranen John Kerry, som skulle granske hva som var skjedd med de soldater som var savnet (engelsk MIA, missing in action) fra Vietnamkrigen. Komiteens arbeid innebar flere reiser til Vietnam og fikk Forsvarsdepartementet til å nedgradere og frigi over en million sider med relevante dokumenter. Komiteens sluttrapport, som fikk bred støtte fra begge partier, sa at man ikke hadde noen sterke grunner til å tro at det lenger var noen amerikanere i fangenskap i Sørøst-Asia.[28]

Etter å ha mislikt Kerry i flere år på grunn av hans samarbeid med Vietnam Veterans Against the War utviklet McCain etter eget utsagn en stor respekt og beundring for Kerry under komitésamarbeidet.[29]

Komiteens arbeid var viktig som tilrettelegging for forbedrede forbindelser mellom de to statene. McCain presset på for normalisering av de diplomatiske forbindelser med Vietnam, delvis fordi han mente at man måtte hele sårene og komme seg videre, delvis fordi han betraktet det som i pakt med USAs nasjonale interesse – han anså Vietnam blant annet som en verdifull regional motvekt mot Kina.[trenger referanse]

I 1994 vedtok Senatet en resolusjon, foreslått av Kerry og McCain, som gikk inn for opphevelse av USAs handelsembargo mot Vietnam. Det var ment som et skritt mot normalisering.[trenger referanse]

I 1995 normaliserte president Bill Clinton de diplomatiske forbindelser med Vietnam, med synlig støtte fra McCain og Kerry.

Fra 1994 samarbeidet han med den demokratiske Wisconsin-senatoren Russ Feingold om en reform av valgkampfinansiering. Lovforslaget McCain-Feingold ville stramme inn for «soft money», det vil si bidrag fra selskaper, fagforeninger og andre organisasjoner til politiske partier, og som partiene deretter kunne la tilflyte politiske kandidater og slik omgå beløpsgrensene for «hard money»-donasjoner direkte til valgkampene.[30]

McCains og Feingolds anstrengelser møtte fra første stund motstand både fra pengesterke interessenter og fra sittende politikere innen begge partier som mente at tiltakene innebar begrensninger av ytringsfriheten.[trenger referanse] Også folk som ville demme opp for massemedienes makt over fremstillingen av de politiske dagsordener var kritisk til forslaget. På den annen side fikk forslaget en god del positiv omtale i nasjonale medier. Det var i denne forbindelse at han fikk tilnavnet «the maverick senator».[trenger referanse] Han benyttet også ordet «maverick» om seg selv, som i sin bok «Worth the Fighting For» (fra 2002). Første versjon av McCain-Feingold-loven ble fremlagt for Senatet i september 1995. Den ble pratet bort ved filibustertaktikk og nådde aldri frem til avstemning.

McCain gikk også til angrep på det som kalles «pork barrel spending», en praksis som han mente ikke tjente den nasjonale interesse.[trenger referanse] Det han siktet til var blant annet til en bevilgningstaktikk der en rikspolitiker kun stemte for et forslag ved å knytte en egen klausul til forslaget med bevilgning til noe helt annet, gjerne et prosjekt innen politikerens eget valgdistrikt. McCain var med på å få vedtatt en lov som i 1996 gav presidenten anledning til å nedlegge selektive veto mot slike tilleggspunkter ved et vedtatt lovforslag. I 1998 ble loven kjent grunnlovsstridig av amerikansk høyesterett.

Et mer symbolsk forsøk på å demme opp for kongressprivilegier var et forslag han presenterte i 1994 som ville fjerne kongressmedlemmenes gratis VIP-parkering ved flyplassene i hovedstadsområdet. Det bare irriterte hans kolleger, som avviste det.[trenger referanse]

McCain var en av kun fire republikanere i Kongressen som stemte i mot loven Private Securities Litigation Reform Act i 1995, og den eneste republikanske senator som stemte i mot Freedom to Farm Act i 1996. Han var en av fem senatorer som stemte mot Telecommunications Act i 1996.

Ved starten av presidentvalgkampene for 1996 var McCain nasjonal kampanjeleder for den svært mislykkede nominasjonskampanjen til republikaneren Phil Gramm, senator fra Texas. Etter at Gramm trakk seg, støttet McCain kandidaturet til Senatets majoritetsleder Bob Dole, som også ble republikanernes presidentkandidat. Igjen var McCain blant dem som ble regnet som mulige visepresidentkandidater.[trenger referanse] McCain utviklet et nært vennskap med Dole, blant annet ettersom de begge hadde nær-døden-opplevelser i krig. Han nominerte Dole under republikanernes nasjonale konvent og var en nær støttespiller og rådgiver under valgkampen, som Dole tapte.

Perioden 1997–2001

[rediger | rediger kilde]

I 1997 ble McCain formann for handelskomiteen i Senatet. Han ble da kritisert for å motta penger fra konserner og forretninger som lå under komiteens tilsynsområde.[trenger referanse] Til dem svarte han at så å si hver eneste forretningsvirksomhet i Amerika falt under komiteens tilsyn, og at han avgrenset disse bidragenes størrelse til 1000 dollar slik at det ikke kunne hevdes at donasjonene kunne likestilles med slike som var problematiske i valgkampsammenheng.[trenger referanse]

McCain i Pentagon i 1997

Samme år kåret tidsskriftet Time McCain som en av Amerikas 25 mest innflytelsesrike personer.

McCain benyttet sitt formannskap i handelskomiteen til å ta for seg tobakksindustrien i 1998. Han foreslo lovgivning som ville øke prisen på sigaretter for å redusere antallet røkere blant tenåringene.[31]

Tobakksindustrien svarte med en landsomfattende annonsekampanje verdt 40 millioner dollar.[32] Selv om McCains lovforslag hadde tilslutning fra Clinton-administrasjonen og mange helseorganisasjoner var de fleste republikanere motstandere av den, da de mente at den ville skape et nytt og tungt byråkrati.[32] Forslaget kom opp for Senatet to ganger, men nådde aldri frem til avstemning. Saken ble betraktet som et politisk nederlag for McCain.

McCain ble gjenvalgt til en tredje termin i Senatet i november 1998, med 69 prosent mot 27 prosent – hans demokratiske konkurrent var advokaten og miljøvernforkjemperen Ed Ranger. Ranger var en motorsykkelentusiast som var relativt ny innen politikken, og som bare kort tid før hadde vendt tilbake til USA fra Mexico. McCain aksepterte ikke noe «soft money» under kampanjen, men klarte likevel å skaffe til veie 4,4 millioner dollar for sin valgkamp.[trenger referanse] Han sa at han trengte det i tilfelle i tilfelle tobakkselskaper eller andre særinteresser i Washington skulle ha prøvd seg på en kampanje mot ham.[trenger referanse] Ett av Rangers kampanjeargumenter var at McCain bare var halvhjertet interessert i Senatet fordi han heller ville bli president. McCain tok også skritt for å tilrettelegge for en presidentvalgkamp måneden etter.

I 1998 og 1999 ble McCain-Feingold-forslaget igjen presentert for Senatet, men det led også da samme skjebne som i 1995.

McCain drev i 1999-2000 valgkamp for å bli den republikanske presidentkandidaten for valgene i 2000. Han hadde opprinnelig planlagt å kunngjøre sitt kandidatur og starte aktiv valgkamp i april 1999, men på grunn av Kosovokrigen la han om planene. Han kunngjorde uten stor fanfare at han ville stille, og gjorde det formelt i september i en tale i Nashua i New Hampshire. Det var mange republikanere som kjempet om nominasjonen, men den ledende hva gjaldt partistøtte og valgkampmidler var presidentsønnen og Texas-guvernøren George W. Bush. Da McCain begynte sin valgkamp, var andre republikanske kandidater som Lamar Alexander, John Kasich og Dan Quayle i ferd med å trekke seg.

McCain hoppet over nominasjonsvalgene i Iowa og satset på den påfølgende, i New Hampshire. Etter en aktiv valgkamp der vant han i februar 2000 hele 49 prosent av stemmene mot Bush' 30 prosent. Ettersom andre republikanere var i ferd med å falle fra, stod det raskt mellom ham og Bush. I South Carolina ble valgkampen meget brutal, og McCain fikk smake både negativ valgreklame, rykter og beskyldninger.[33] Meningsmålingene hadde vist at McCain ville vinne der, men det snudde og Bush vant delstaten. McCains kampanje kom seg aldri helt, og etter en del svake resultater trakk han sitt kandidatur tidlig i mars.

McCain begynte 2001 med å gå på tvers av den nye George W. Bush-administrasjonen på en rekke områder. I januar 2001 kom den ferskeste versjonen av McCain-Feingold for Senatet. Det møtte motstand fra Bush og storparten av det republikanske establishment, men hjulpet av valgresultatene fra 2000 fikk loven først gjennomslag i Senatet inntil den ble nedbremset igjen av prosedyremessige hindre. I løpet av disse få månedene gikk McCain også imot Bush i saker som HMO-reform, klimatiltak og våpenlovgivning. I mai stemte McCain mot Economic Growth and Tax Relief Reconciliation Act, der Bush gikk inn på skatteletter over 11 år på 350 milliarder dollar. Han var den ene av to republikanere som stemte imot, og begrunnet det med at han ikke med god samvittighet kunne gå inn for å redusere skatten til landets bedrestilte, på bekostning av middelklassen som trengte skattelette sårest.[trenger referanse]

Det var på denne tid at den republikanske senatoren Jim Jeffords brøt med partiet og ble partiuavhengig, med den følge at Senatet kom under demokratenes kontroll. McCain forsvarte ham. Det oppstod spekulasjon om også han ville vende republikanerne ryggen, men dette var noe han hele tiden benektet at han vurderte.[trenger referanse]

11. september 2001

[rediger | rediger kilde]

Etter terrorangrepene 11. september 2001 ble McCain en sterk støttespiller for president Bush og talsmann for kraftige militære tiltak. Han støttet sterkt opp om den amerikanskledede krigen i Afghanistan, og gikk i oktober 2001 offentlig inn for at man ikke gikk frem med gradvis sterkere engasjement, men slo til med massiv kraft mot Taliban, også med bakkestyrker.[trenger referanse]

Sammen med den demokratiske senator Joe Lieberman forfattet McCain den lovgivning som frembragte 9/11-kommisjonen, og sammen med den demokratiske senator Fritz Hollings stod han bak den nye og skjerpede lovgivning om flyplassikkerhet.[trenger referanse]

Under diskusjonene om den foreslåtte amerikanske militæraksjon mot Irak gav McCain sterk støtte til Bush, og kalte Saddam Hussein for en stormannsgal tyrann hvis grusomhet og krenkelser av sivilisasjonens normer er beryktede.[trenger referanse]

McCain-Feingold ble ytterligere holdt tilbake av fokusskiftene etter 11. september-angrepene. Til slutt ble lovforslaget vedtatt i mars 2002 både i Representantenes hus og i Senatet. Ettervirkningene etter Enron-skandalen gav viktig drahjelp.[trenger referanse] Prosessen hadde brukt syv år frem til vedtak og presidentens signatur. Loven er blitt karakterisert som ikke bare McCains fremste bragd som politiker, men som noe av det mest skjellsettende innen amerikansk politisk historie.[trenger referanse]

McCain ble gjenvalgt til Senatet i 2004 med den største margin han hadde oppnådd så langt, med 77 prosent av stemmene.[trenger referanse]

I desember 2004 sa McCain helt åpent at han hadde tapt all tillit til daværende forsvarsminister Donald Rumsfeld.[trenger referanse]

I Senatet var han blant annet medlem i forsvarskomiteen og i komiteen for handel, vitenskap og transport.

McCain Detainee Amendment

[rediger | rediger kilde]
McCain i 2005

Den 3. oktober 2005 introduserte McCain lovendringsforslaget McCain Detainee Amendment, og det ble raskt vedtatt i Senatet med stemmetallet 90 mot 9. Det forbød inhuman behandling av fanger, inklusive de i Guantanamo Bay, ved å foreskrive at man ikke kunne gå ut over de teknikker som var beskrevet i FM 34-52 Intelligence Interrogation. Selv om president Bush hadde truet med å nedlegge veto dersom McCains formuleringer var med i lovteksten, bekjentgjorde han den 15. desember at han gikk med på McCains opplegg og ville gjøre det klart at «denne regjeringen ikke torturerer, og at vi vil holde oss til den internasjonale konvensjon om tortur, både ute og hjemme».[trenger referanse]

Vedrørende dommerutnevnelser var McCain overbevist om at dommere skulle holde seg til strikt til å tolke konstitusjonen og han støttet av den grunn gjennom årene nominasjonene til USAs høyesterett av Robert Bork, Clarence Thomas, John Roberts og Samuel Alito.[trenger referanse]

Presidentkandidat i 2008

[rediger | rediger kilde]
Valgkamp i New Hampshire desember 2007

Nominasjonskamp

[rediger | rediger kilde]

McCain var presidentkandidat ved valget i 2008 etter at han senhøstes 2006 opprettet en undersøkelseskomité med dette for øye og bekreftet sitt kandidatur under programmet The Late Show with David Letterman på CBS 28. februar 2007.[34] Den formelle erklæringen kom i Portsmouth i New Hampshire 25. april samme år.[35]

McCain forsøkte å bli president ved primærvalget 2000, men ble slått av texasguvernør George W. Bush. Han ble av mange demokrater ønsket som John Kerrys visepresidentkandidat i 2004,[trenger referanse] men avviste det. I lang tid var reform av valgfinansiering en av hans politiske hovedsaker.

Blant dem som gav sin støtte da McCain i 2007 kunngjorde sine presidentambisjoner, var de tidligere amerikanske utenriksministrene Henry Kissinger, Alexander Haig, George Shultz og Lawrence Eagleburger.[trenger referanse]

McCain støtter USAs engasjement i Irak, men kritiserte fra tidlig tidspunkt den strategi som ble valgt. Han mente at det kunne føre til etterkrigskaos dersom man satte inn for få styrker, og mente i lang tid at de strategier som forsvarsminister Donald Rumsfeld gikk inn for, var så uheldige at presidenten burde skifte ham ut.[trenger referanse] Lenge etter kom Bushs Irak-politikk mer over på de spor som McCain var gått inn for. McCain hadde argumentert for styrkeoppbygning, og tidlig i 2008, ett år etter at dette ble iverksatt av Bush-administrasjonen, kunne det se ut som om dette gav en del av de resultater amerikanerne ønsket seg.[trenger referanse]

McCain gjorde det ikke så bra under det aller første nominasjonsvalget i januar 2008, i Iowa, men hadde heller ikke drevet valgkamp der. Det gjorde han imidlertid i New Hampshire, og ble der den republikanske kandidat som fikk flest stemmer.

Etter at Mitt Romney trakk seg som kandidat etter supertirsdagen 5. februar 2008, hadde McCain ubestridt flest delegater bak seg, og var over halvveis til målet på 1 191. Mitt Romneys avgjørelse 14. februar om å gi McCain sin støtte, som ville føre til at de fleste av Romneys 280 delegater ville gå over til McCain, hjalp McCain enda noen steg nærmere seieren.[36] Det var bare teoretisk sjanse for at hans nå eneste reelle motstander Mike Huckabee ville vinne over ham i antallet delegater. McCains eneste store risiko for å tape kandidaturet var i tilfelle ingen kandidater fikk de nødvendige 1 191 delegater innen den republikanske nasjonalforsamlingen, hvilket fører til at samtlige delegater, selv de primærvalgbundede, da i annen runde med stemmegivning kan stemme på hvem de vil.

Guvernør Sarah Palin, under et besøk hos amerikanske styrker i Kuwait i 2007.

I løpet av 4. mars, da McCain vant primærvalgene i blant annet de folke- og delegatsrike statene Texas og Ohio, passerte han det nødvendige antallet delegater, og var teoretisk sett den republikanske nominasjonsprosessens vinner. Den endelige avgjørelsen av dette kommer likevel ikke før ved den republikanske nasjonalforsamling i Saint Paul i Minnesota i perioden 1.–4. september 2008.

Tre dager før nasjonalforsamlingen trådte sammen, kunngjorde McCain at han hadde valgt seg Alaskas guvernør Sarah Palin som sin visepresidentkandidat. Hun ble med det den andre kvinne (etter Geraldine Ferraro, Walter Mondales visepresidentkandidat i 1984) og den første republikaner som ble valgt til visepresidentkandidat for et av de to store partiene i USA.

Valgkamp

[rediger | rediger kilde]

McCains hovedmotstander i presidentvalget var Det demokratiske partis kandidat, Barack Obama. McCain valgte å få sin valgkamp offentlig finansiert, noe som ga restriksjoner på å motta donasjoner fra andre. Han kritiserte Obama for å takke nei til offentlig finansiering; Obama var den første presidentkandidaten som takket nei siden dette tilbudet ble innført i forkant av valget i 1976.[37][38] I valgkampen inntok han en rolle som underdog[39] og la vekt på sine lederevner og bredere erfaring enn Obama. I sommermånedene lå han for det meste bak Obama på meningsmålingene med en margin på under ti prosentpoeng.[40] Valget av Sarah Palin som visepresidentkandidat appellerte imidlertid til de republikanske kjernevelgerne og ga ham i tiden etter et forsprang på Obama på meningsmålingene.[41] Palins møte med mediene gikk imidlertid dårlig.[42] Velgermottagelsen ble stadig dårligere, ikke minst blant uavhengige velgere og velgere som var bekymret for hennes kvalifikasjoner.[43]

McCain sammen med visepresidentkandidat Sarah Palin på et valgkamparrangement i september 2008.

Den 24. september kunngjorde McCain at han ville midlertidig avbryte valgkampen for å arbeide med en redningspakke for det amerikanske finansvesenet i kjølvannet av finanskrisen, og han oppfordret Obama til å gjøre det samme.[44] Etter at Obama avslo dette,[45] gikk McCain med på å delta på den første presidentdebatten to dager senere. Den 1. oktober stemte McCain for en redningspakke verdt 700 millioner dollar.[46] Den andre presidentdebatten ble avholdt den 7. oktober. Meningsmålinger i etterkant av begge debattene viste at seerne anså Obama som vinneren.[47]

En siste debatt ble avholdt den 15. oktober. McCain karakteriserte Obamas politikkforslag som sosialisme[48] og brukte flere ganger «Joe the Plumber» («Rørlegger-Joe») som symbol på amerikanske småbedrifter som ville bli skadelidende av Obamas politikk.[49] Tonen på McCains valgmøter ble stadig skarpere,[50] med deltagere som rakket ned på Obama og utviste økende antimuslimske og anti-afroamerikanske holdninger.[51] På et arrangement i Minnesota uttalte Gayle Quinnell, en 75-årig McCain-tilhenger, at hun ikke stolte på Obama fordi «han er en araber».[52] McCain svaret skarpt til kvinnen: «Nei, frue. Han er en hederlig familiemann, borger, som det bare har seg slik at jeg er uenig med i fundamentale spørsmål.»[51] McCains svar ble ansett som et av de flottere øyeblikkene under valgkampen og blir fremdeles flere år senere sett på som et bilde på anstendighet i amerikansk politikk.[50][53]

Resultatet fra det amerikanske presidentvalget i 2008. McCains valgmannsstemmer i rødt, Obamas i blått.

Presidentvalget fant sted den 4. november. Obama ble kl. 23.00 amerikansk østkysttid beregnet til å ha vunnet, og McCain avholdt i Phoenix i Arizona 20 minutter senere en tale hvor han innrømmet nederlaget.[54] Her påpekte han den historiske betydningen av at USA kom til å få sin første afroamerikanske president.[54] McCain fikk til sammen 173 valgmannsstemmer mot Obamas 365;[55] McCain tapte de fleste vippestatene i tillegg til enkelte av de tradisjonelt republikanske.[56] McCain fikk 46 % av stemmene mot Obamas 53 %.[56]

Karriere etter 2008

[rediger | rediger kilde]

Etter valget vendte John McCain tilbake til Senatet. I midten av november møtte han påtroppende president Obama og diskuterte saker de hadde til felles.[57] På omtrent samme tid kunngjorde han at han aktet å stille til gjenvalg som senator i 2010.[58] Etter hvert som innsettelsen nærmet seg, konsulterte Obama McCain om en rekke saker, og i større grad enn hva som tidligere hadde vært vanlig for påtroppende president overfor sin motstander.[59] I sin innsettelsestale henspilte Obama på McCains valgkamptema om å finne en større mening enn bare en selv.[60]

McCain og Obama på en pressekonferanse i mars 2009.

McCain skred like fullt frem som Republikanernes opposisjonsleder under debatten om Obamas pakke for å stimulere den amerikanske økonomien i 2009, en pakke han hevdet ga for lite effekt i forhold til summen som ble brukt.[61] McCain stemte mot Obamas kandidat til ny høyesterettsdommer, Sonia Sotomayor,[62] og kritiserte presidenten for å være for treg med å bestemme seg for å sende flere styrker til Afghanistan.[63] Innen august 2009 hadde han stemt sammen med Republikanerne i tette avstemninger enn noen gang tidligere i sin senatskararriere. Han ledet en filibuster som lyktes med å slå ned et initiativ for å avslutte militærets «Don’t Ask, Don’t Tell»-prinsipp overfor homofile.[64] Ved mellomvalget i 2010 slo McCain først J. D. Hayworth i primærvalget[65] og vant komfortabelt over Demokratenes Rodney Glassman i selve valget.[66] Han fortsatte det som skulle bli en tapt kamp mot «Don’t Ask, Don’t Tell»-prinsippet, utviste iblant sinne under debattene og kalte dagen prinsippet ble nedstemt for «en veldig trist dag» som ville gå utover militærets slagkraft.[67][68]

McCain på sitt kontor i Senatet i 2011.

McCain var en uttalt tilhenger av amerikansk intervensjon i Libya i 2011. Han var videre en av de mest uttalte kritikerne av Obama-administrasjonens håndtering av angrepet på den amerikanske diplomatiske delegasjonen i Benghazi den 11. september 2012 og kalte den verre enn Watergate-skandalen.[69] Han argumenterte gjentatte ganger for amerikansk intervensjon på opprørenes side i den syriske borgerkrigen som startet i 2011.[70] Han støttet Mitt Romney som Republikanernes kandidat ved presidentvalget i 2012.[71] Etter at Republikanerne fikk flertall i Senatet i mellomvalget i 2014, ble han i 2015 leder for Senatets komité for de væpnede styrker, noe som hadde vært et langsiktig mål for ham.[72]

McCain var kritisk til Donald Trump under nominasjonskampen i forkant av presidentvalget i 2016 og omtalte de tilstedeværende i et rom fullt av Trump-supportere for «galninger», hvorpå Trump svarte at «[…] han er en krigshelt fordi han ble fanget. Jeg liker folk som ikke ble fanget … Kanskje han var en krigshelt, men akkurat nå sier han en rekke stygge ting mot en rekke folk.»[73][74] McCain gjorde det likevel tidlig klart at han ville støtte Trumps kandidatur om han ble partiets kandidat, noe han først overholdt.[75] Etter Trumps nedlatende kommentarer mot kvinner ble kjent under valgkampen, trakk han imidlertid sin støtte og sa at han isteden ville skrive navnet på en god, konservativ republikaner som er kvalifisert til å være president, på stemmeseddelen.[76][77]

John McCain gir tommelen ned til Republikanernes forslag til helsereform.

Selv stilte McCain til gjenvalg i 2016 i en alder av 80 år og ble gjenvalgt til en sjette periode etter å ha slått demokratiske Ann Kirkpatrick.[78] En sentral del av hans valgprogam var å avslutte og erstatte Obamacare. Den 19. juli 2017 ble det etter en operasjon offentlig kjent at McCain led av en alvorlig form for hjernesvulst, med en prognose på overlevelse på 14 måneder.[79] Mindre enn to uker etter operasjonen stod McCain for den avgjørende stemmen som bragte Republikanernes forslag til erstatning for Obamacare opp til avstemning i Senatet. Den 28. juli stod igjen McCain for den avgjørende stemmen da det endelige forslaget til helsereform ble nedstemt med 49 stemmer for og 51 imot.[80]

Den 24. august 2018 kunngjorde McCains familie at han ville avslutte kreftbehandlingen.[81] McCain døde av sykdommen dagen etter.[82]

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
  • Hard Call: Great Decisions and the Extraordinary People Who Made Them
  • Character Is Destiny: Inspiring Stories Every Young Person Should Know and Every Adult Should Remember by John McCain, Mark Salter (Random House, October 2005) ISBN 1-4000-6412-0
  • Why Courage Matters: The Way to a Braver Life by John McCain, Mark Salter (Random House, April 2004) ISBN 1-4000-6030-3
  • Odysseus in America by Jonathan Shay, Max Cleland, John S. McCain (Scribner, November 2002) ISBN 0-7432-1156-1
  • Worth the Fighting For by John McCain, Mark Salter (Random House, September 2002) ISBN 0-375-50542-3
  • Unfinished Business: Afghanistan, the Middle East and Beyond — Defusing the Dangers That Threaten America's Security by Harlan Ullman, John S. McCain (Citadel Press, June 2002) ISBN 0-8065-2431-6
  • Faith of My Fathers by John McCain, Mark Salter (Random House, August 1999) ISBN 0-375-50191-6
  • The Reminiscences of Admiral John S. McCain, Jr., United States Navy (retired) by John S. McCain (U.S. Naval Institute, 1999) ISBN B0006RY8ZK
  • "An Enduring Peace Built on Freedom: Securing America's Future" by John McCain Foreign Affairs, November/December 2007
  • "How the POW's Fought Back", by John S. McCain III, Lieut. Commander, U.S. Navy, U.S. News and World Report, May 14, 1973 (reprinted for web under different title in 2008). Reprinted in Reporting Vietnam, Part Two: American Journalism 1969–1975 (The Library of America, 1998) ISBN 1883011590

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Alexander, Paul (2002). Man of the People: The Life of John McCain. John Wiley & Sons. ISBN 0-471-22829-X
  • Brock, David; Paul Waldman (2008). Free Ride: John McCain and the Media. Anchor Books. ISBN 0307279405
  • McCain, John; Mark Salter (1999). Faith of My Fathers. New York: Random House. ISBN 0-375-50191-6
  • McCain, John; Mark Salter (2002). Worth the Fighting For. New York: Random House. ISBN 0-375-50542-3.
  • Maisel, Louis Sandy; Kara Z. Buckley (2004). Parties and Elections in America: The Electoral Process. Rowman & Littlefield. ISBN 0742526704
  • Timberg, Robert (1999). John McCain: An American Odyssey. New York: Touchstone Books. ISBN 0-684-86794-X
  • Timberg, Robert (1996). The Nightingale's Song. New York: Simon & Schuster. ISBN 0-684-80301-1
  • Welch, Matt (2007). McCain: The Myth of a Maverick. Palgrave Macmillan. ISBN 978-0230603967

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Davos 2014 Participant List, uttrykt i referansen som 1936[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, oppført som John S. McCain III., Munzinger IBA 00000023182, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Roglo, Roglo person ID p=john;n=mccain;oc=3[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ GeneaStar, oppført som John Mccain, GeneaStar person-ID mccainj[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Vox, Dylan Scott, «The Senate after John McCain», utgitt 25. august 2018, besøkt 25. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.npr.org, besøkt 25. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ «After John McCain's death, motorcade underway», utgitt 27. august 2018, besøkt 26. august 2018, «Arizona State Troopers are accompanying the body of the late Sen. John McCain from his Cornville home to Phoenix.»[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek, «MCCAIN, John Sidney, III: 1936 – 2018», BDUSC-ID M000303[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b c Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek, BDUSC-ID M000303[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.workwithdata.com, besøkt 17. oktober 2024[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ www.bbc.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ www.jfklibrary.org[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ www.atlanticcouncil.org[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ Igor Babic (26. august 2018). «John McCain, Senator And Former Republican Presidential Nominee, Dead At 81» (på engelsk). Huffington Post. Besøkt 26. august 2018. 
  16. ^ Timberg, Robert (1999). «Chapter 1: The Punk». John McCain: An American Odyssey. Fireside. ISBN 978-0684867946. 
  17. ^ Calvin Woodward, Associated Press. «McCain's WMD is a mouth that won't quit» (på eng). USA Today. Besøkt 30. mars 2008. 
  18. ^ Brown, Emma (12. oktober 2020). «Roberta W. McCain, maverick mother of Sen. John McCain, dies». The Washington Post (på engelsk). Besøkt 12. oktober 2020. 
  19. ^ a b «McCain: Experience to Lead». johnmccain.com. 2. november 2007. Arkivert fra originalen 8. november 2007. Besøkt 10. november 2007. 
  20. ^ Oversatt fra engelsk etter Fra Arizona Central, artikkelserie om John McCain (engelsk)
  21. ^ Fra Arizona Central, artikkelserie om John McCain (engelsk)
  22. ^ Artikkel fra tidsskriftet Salon om McCains besøk til Hanoi i 2000 Arkivert 3. desember 2007 hos Wayback Machine. (engelsk)
  23. ^ a b c d Dan Nowicki, Bill Muller (1. mars 2007). «John McCain Report: The Senate calls». The Arizona Republic. Besøkt 23. november 2007. 
  24. ^ Innes, S. (2006, November 9). Candidates on losing end of election cope differently. Arkivert 14. januar 2008 hos Wayback Machine. The Arizona Daily Star. Retrieved October 8, 2007.
  25. ^ Artikkel om McCain og senatets granskning av affæren benevnt som Keating Five (engelsk)
  26. ^ http://clerk.house.gov/member_info/electionInfo/1992election.pdf
  27. ^ «U.S. Senator John McCain | IRI». www.iri.org (på engelsk). Arkivert fra originalen 27. august 2018. Besøkt 27. august 2018. 
  28. ^ «The True Nature of John McCain’s Heroism». The New Yorker (på engelsk). Besøkt 27. august 2018. 
  29. ^ Artikkel fra Boston Globe Online om Kerry og McCains forsoning (engelsk)
  30. ^ Artikkelserie i Arizona Central om McCain, blant annet hans arbeid for kampanjereform (engelsk)
  31. ^ Rosenbaum, David E. «THE TOBACCO BILL: THE OVERVIEW; SENATE DROPS TOBACCO BILL WITH '98 REVIVAL UNLIKELY; CLINTON LASHES OUT AT G.O.P.» (på engelsk). Besøkt 26. august 2018. 
  32. ^ a b «SENATE GOP KILLS MCCAIN TOBACCO BILL». Washington Post (på engelsk). 18. juni 1998. ISSN 0190-8286. Besøkt 26. august 2018. 
  33. ^ Artikkel i New York Times om kampen mellom Bush og McCain i South Carolina (engelsk)
  34. ^ NTB (1. mars 2007). «John McCain stiller som presidentkandidat». Aftenposten. Besøkt 1. mars 2007.  «- Jeg kunngjør herved at jeg er presidentkandidat, sa McCain som understreket at den formelle kunngjøringen først vil komme i april.»
  35. ^ «McCain launches White House bid». BBC News (på engelsk). 25. april 2007. Besøkt 25. august 2018. 
  36. ^ «Sources: Romney to endorse McCain for GOP nomination». cnn.com. 14. februar 2008. Besøkt 14. februar 2008. 
  37. ^ Wayne, Leslie (15. august 2008). «McCain Raised $27 Million in July». The New York Times (på engelsk). Besøkt 25. august 2018. 
  38. ^ Barr, Andy (14. august 2008). «Obama passes 2 million donors». The Hill (på engelsk). Arkivert fra originalen 17. august 2008. Besøkt 25. august 2018. 
  39. ^ «McCain Predicts 'Underdog' Win in Final 48 Hours». Fox News. Arkivert fra originalen 3. august 2008. Besøkt 25. august 2008. 
  40. ^ «RealClearPolitics - Election 2008 - General Election: McCain vs. Obama». www.realclearpolitics.com. Besøkt 25. august 2018. 
  41. ^ Berman, Russell (9. september 2008). «McCain-Palin Surging in the Polls». The New York Sun. Arkivert fra originalen 26. august 2018. Besøkt 25. august 2018. 
  42. ^ Nagourney, Adam (9. desember 2008). «In Election’s Wake, Campaigns Offer a Peek at What Really Happened». The New York Times (på engelsk). Besøkt 25. august 2018. 
  43. ^ «Perceptions of Palin Grow Increasingly Negative, Poll Says». Washington Post (på engelsk). 25. oktober 2008. ISSN 0190-8286. Besøkt 25. august 2018. 
  44. ^ News, A. B. C. (24. september 2008). «John McCain Statement: 'Suspending' His Campaign». ABC News (på engelsk). Arkivert fra originalen 26. august 2018. Besøkt 25. august 2018. 
  45. ^ Fouhy, Beth (24. september 2008). «Obama rejects McCain's call to delay debate». South Florida Times (på engelsk). Besøkt 25. august 2018. 
  46. ^ «Senate Passes Economic Rescue Package». NY1 News. 2. oktober 2008. Arkivert fra originalen 1. april 2016. Besøkt 25. august 2018. 
  47. ^ «Obama picks up second debate win, poll says». CNN (på engelsk). Besøkt 25. august 2018. 
  48. ^ Drogin, Bob; Barabak, Mark Z. (3. desember 2008). «McCain says Obama wants socialism». Los Angeles Times. Archived from the original on 3. desember 2008. Besøkt 25. august 2018. 
  49. ^ Bumiller, Elisabeth (30. oktober 2008). «In Ohio, McCain Is Everywhere Even if Joe the Plumber Isn’t». The New York Times (på engelsk). Besøkt 25. august 2018. 
  50. ^ a b Youngman, Sam. «Romney backer sees treason, Obama's campaign cries foul». Reuters (på engelsk). Arkivert fra originalen 24. september 2015. Besøkt 25. august 2018. 
  51. ^ a b «McCain Responds to "Arab" Epithet at Rally: "Obama a Decent Family Man"». Huffington Post (på engelsk). 10. november 2008. Besøkt 25. august 2018. 
  52. ^ «Where Are They Now?: Gayle Quinnell». The Washington Times (på engelsk). 1. oktober 2012. Besøkt 25. august 2018. 
  53. ^ Bai, Matt. «The End of an Era of Intolerance, or Just the Beginning». The New York Times (på engelsk). Besøkt 25. august 2018. 
  54. ^ a b «Transcript: McCain concedes presidency». CNN (på engelsk). 4. november 2008. Arkivert fra originalen 10. november 2010. Besøkt 25. august 2018. 
  55. ^ Franke-Ruta, Garance (19. november 2008). «McCain Takes Missouri». The Washington Post. Arkivert fra originalen 10. april 2019. Besøkt 25. august 2018. 
  56. ^ a b «President – Election Center 2008». Besøkt 25. august 2018. 
  57. ^ News, A. B. C. (17. november 2008). «Obama and McCain: Behind the Meeting». ABC News (på engelsk). Besøkt 25. august 2018. 
  58. ^ Cillizza, Chris (19. november 2008). «McCain's Next Step: Re-Election in 2010». The Washington Post. Arkivert fra originalen 8. juli 2009. Besøkt 26. august 2018. 
  59. ^ Kirkpatrick, David D. (19. januar 2009). «Obama Reaches Out for McCain’s Counsel». The New York Times (på engelsk). Besøkt 25. august 2018. 
  60. ^ Brune, Tom (12. juli 2009). «Barack Obama's speech was strong but anti-climatic». Newsday. Archived from the original on 12. juli 2009. Besøkt 25. august 2018. 
  61. ^ Herszenhorn, Carl Hulse and David M. (6. februar 2009). «Senators Reach Deal on Stimulus Plan as Jobs Vanish». The New York Times (på engelsk). Besøkt 25. august 2018. 
  62. ^ O’Donnell, Kelly; Montanaro, Domenico (6. august 2009). «McCain to vote against Sotomayor». NBC News (på engelsk). Arkivert fra originalen 3. august 2009. Besøkt 25. august 2018. 
  63. ^ Newton-Small, Jay (8. oktober 2009). «John McCain: Can He Mend Fences with the Right?». Time (på engelsk). ISSN 0040-781X. Arkivert fra originalen 11. oktober 2009. Besøkt 25. august 2018. 
  64. ^ Shane, Leo III (21. september 2010). «'Don't ask, don't tell' reversal measure falters in Senate». Stars and Stripes. Besøkt 25. august 2018. 
  65. ^ POLITICO. «The 2010 Results Maps». POLITICO (på engelsk). Besøkt 25. august 2018. 
  66. ^ «McCain, Republicans sweep statewides». Phoenix Business Journal. 3. november 2010. Besøkt 25. august 2018. 
  67. ^ Walshe, Shushannah (22. desember 2010). «John McCain's Don't Ask Don’t Tell, DREAM Votes and His Lasting Anger». The Daily Beast (på engelsk). Besøkt 25. august 2018. 
  68. ^ Milbank, Dana (18. desember 2010). «Dana Milbank - John McCain at his fieriest before 'don't ask, don't tell' vote» (på engelsk). ISSN 0190-8286. Besøkt 25. august 2018. 
  69. ^ Eldridge, David (28. oktober 2012). «McCain slams Obama on Libya: 'Nobody died in Watergate' - Washington Times». The Washington Times (på engelsk). Besøkt 25. august 2018. 
  70. ^ Cassata, Donna (31. mai 2013). «McCain: Syrian rebels need heavy weapons». Yahoo! News (på engelsk). Besøkt 25. august 2018. 
  71. ^ Chabot, Hillary (28. februar 2012). «John McCain: Close curtain on GOP 'Greek tragedy». Boston Herald. Besøkt 26. august 2018. 
  72. ^ Steinhauer, Jennifer (9. juni 2015). «With Chairmanship, McCain Seizes Chance to Reshape Pentagon Agenda». The New York Times (på engelsk). Besøkt 25. august 2018. 
  73. ^ Dumcius, Santas (3. mars 2016). «Sen. John McCain backs up Mitt Romney, says Donald Trump's comments 'uninformed and indeed dangerous'». The Republican (på engelsk). Besøkt 25. august 2018. 
  74. ^ «Trump On McCain: "He Is A War Hero Because He Was Captured... I Like People Who Weren't Captured"». Real Clear Politics. 19. juli 2015. Besøkt 25. august 2018. 
  75. ^ Raju, Manu (5. mai 2016). «Flake, McCain split over backing Trump». CNN. Besøkt 25. august 2018. 
  76. ^ Siddiqui, Sabrina; Jacobs, Ben; Helmore, Edward (9. oktober 2016). «John McCain withdraws support for Donald Trump over groping boasts». the Guardian (på engelsk). Besøkt 25. august 2018. 
  77. ^ Blake, Aaron (9. oktober 2016). «Three dozen Republicans have now called for Donald Trump to drop out». Washington Post (på engelsk). Besøkt 25. august 2018. 
  78. ^ Santos, Fernanda (8. november 2016). «John McCain Wins Arizona Senate Race». The New York Times (på engelsk). Besøkt 25. august 2018. 
  79. ^ Scutti, Susan (19. juli 2017). «Sen. John McCain has brain cancer, aggressive tumor surgically removed». CNN. Besøkt 25. august 2018. 
  80. ^ Fox, Lauren (28. juli 2017). «John McCain's maverick moment». CNN. Besøkt 25. august 2018. 
  81. ^ Fandos, Nicholas; Martin, Johnathan (24. august 2018). «John McCain to Discontinue Treatment for Brain Cancer, Family Says». The New York Times (på engelsk). Besøkt 25. august 2018. 
  82. ^ Trovåg, Einar Orten. «John McCain er død». NRK (på norsk nynorsk). Besøkt 26. august 2018. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=John_McCain&oldid=24804545»