Julikongedømmet

	Royaume de France ; Kongeriket Frankrike
Frankrikes flagg	Våpen
	Nasjonalsang; La Parisienne ; («Pariseren»)
	Plasseringa til FrankrikeFrankrike i 1848
Hovedstad	Paris
Språk	Fransk
Religion	Katolisisme
Styreform	Konstitusjonelt monarki
	Konge
- 1830–1848	Ludvig Filip av Frankrike
	Statsminister
- 1830	Victor de Broglie (første)>
- 1848	Louis-Mathieu Molé (siste)
Lovgivende forsamling	Frankrikes parlament
- Overhus	Pair-kammeret
- Underhus	la Chambre des députés
Historisk periode	Opplysningstiden
- Julirevolusjonen	26. juli 1830
- Charte de 1830	7. august 1830
- Februarrevolusjonen 1848	23. februar 1848
- Opphørte	1848
Valuta	Franske franc

Artikkelen inngår i serien om Frankrikes historie

Eldre historie
Gallia Frankerne Merovingerne (410–751) Karolingerne (751–987) Huset Capet (987–1328) Huset Valois (1328–1589) Bourbon-dynastiet (1) (1589–1830)
Nyere historie
Den franske revolusjon (1789–1799) Terroren (1793–1794) 1. republikk (1792–1804) 1. keiserdømme (1804–1814) Bourbon-restaurasjonen (1814–1830) Julimonarkiet (1830–1848) 2. republikk (1848–1852) 2. keiserdømme (1852–1870) Pariskommunen (1871) 3. republikk (1870–1940) Vichy-regimet (1940–1944) 4. republikk (1946–1958) 5. republikk (1958– )

Julikongedømmet (fransk: Monarchie de juillet), borgerkongedømmet, er det kongedømmet som ble opprettet i Frankrike i 1830 for huset Bourbons yngre linje, Ludvig Filip av Orléans og hans ætt. Under urolighetene i Paris 1830 ble kong Karl X av Frankrike tvunget til å abdisere til fordel for den mer liberale Ludvig Filip I.

Julikongedømmet endte med februrarrevolusjonen i 1848.

Julirevolusjonen

Foranledningen til revolusjonen var den rike middelklassens og de liberale avisenes opposisjon mot regjeringens fire forordninger «Juliordonnansene» (Fransk: Les ordonnances de Saint-Cloud) undertegnet av Karl X den 25. juli 1830:^[1]

Knebling av pressefriheten ved at ingen aviser eller tidsskrift kunne utgis uten å ha fornyet tillatelse hver 3. måned, og ingen bok på over 20 trykte sider kunne gis ut uten tillatelse
Oppløsning av den nyvalgte nasjonalforsamlingen etter kun 70 dager
Innføring av en ny valglov som reduserte nasjonalforsamlingens antall fra 430 til 258 og innskrenket antall velgere med tre fjerdedeler
Nyvalg ble utskrevet til 6. og 13. september

Kongen påberopte seg grunnlovens 14. artikkel, der han ble gitt rett til bestemme og iverksette lover og forordninger.

Abdikasjon og ny konge

Etter tre dagers blodige kamper i Paris (27.–29. juli) ble Ludvig Filip, hertugen av Orléans, utropt til generalstattholder. Først alt for sent innså Karl X hvilken vei det bar, og tilbød å trekke lovene tilbake, men 2. august 1830 abdiserte han til fordel for barnebarnet, hertugen av Bordeaux.^[2] Men forfatningen ble endret, huset Bourbons eldre gren mistet retten til tronen, og Ludvig Filip ble innsatt som Frankrikes nye konge 9. august 1830.^[3]

Ludvig Filip skulle bli landets siste konge, og sitte på tronen helt til februarrevolusjonen og opprettelsen av den annen franske republikk den 4. november 1848.

Referanser

^ Fenby, Jonathan (2015). «Reaction and Revolution». The History of Modern France. London: Simon & Schuster. s. 52. ISBN 978-1-4711-2929-2.
^ Fenby, Jonathan (2015). «Reaction and Revolution». The History of Modern France. London: Simon & Schuster. s. 57. ISBN 978-1-4711-2929-2.
^ Norwich, John Julius (2018). «A Citizen King. 1839». France - A History: From Gaul to de Gaulle. London: John Murray. s. 285. ISBN 978-1-47366-383-1. «Though he did not technically became king until he took the oath in the Champer of Deoputies on 9 august»

[1] Fenby, Jonathan (2015). «Reaction and Revolution». The History of Modern France. London: Simon & Schuster. s. 52. ISBN 978-1-4711-2929-2.

[2] Fenby, Jonathan (2015). «Reaction and Revolution». The History of Modern France. London: Simon & Schuster. s. 57. ISBN 978-1-4711-2929-2.

[3] Norwich, John Julius (2018). «A Citizen King. 1839». France - A History: From Gaul to de Gaulle. London: John Murray. s. 285. ISBN 978-1-47366-383-1. «Though he did not technically became king until he took the oath in the Champer of Deoputies on 9 august»

[1]

[2]

[3]