Beleiringen av Madrid

Guerra Civil Española ; 1936-1939
	Guipúzcoa - Madrid - Málaga - Jarama - Guadalajara - Brunete - Belchite - Nord-Spania - Teruel - Kapp Palos - Aragón - Ebro - Catalonia

Batalla de Madrid
Konflikt: Den spanske borgerkrig
	; Bunkere i Parque del Oeste i Madrid.
Dato	Nasjonalistenes angrep: 8. november-tidlig desember 1937 17. juli 1936 ; Beleiringen varte til 28. mars 1939
Sted	Madrid, Spania
Resultat	Republikanerne slår tilbake nasjonalistenes angrep i 1936, men byen inntas av nasjonalistene i 1939.
	Stridende parter
Den spanske republikk; * CNT/FAI; UGT; Internasjonale brigader; Sovjetisk støtte	Nasjonalist-Spania; * Marokko; * Falange; * Requetés; * Den spanske fremmedlegion; Corpo Truppe Volontarie; Legión Cóndor
	Kommandanter og ledere
José Miaja ; Vicente Rojo Lluch ; Enrique Líster ; Buenaventura Durruti † ; Vladimir Gorev	Emilio Mola; Francisco Franco ; José Enrique Varela ; Juan Yagüe ; Joaquín Fanjul †; Wilhelm Ritter von Thoma
	Styrker
42 000 (1936 - inkludert forskjellige militser)	20 000 (1936)
	Tap
Ca. 5 000 døde og sårede (1936 - hvorav 1200 polakker; inkludert sivile)	Ca. 5 000 døde og sårede (1936)

Beleiringen av Madrid (spansk: El Sitio de Madrid) var den tre år lange beleiringen av den spanske hovedstaden Madrid under den spanske borgerkrigen fra 1936 til 1939. Madrid ble holdt av forskjellige styrker lojale til den andre spanske republikken og ble beleiret av Francisco Francos nasjonalistsoldater og hans allierte. Slaget om Madrid (La Batalla de Madrid) i november og desember 1936 var den mest konsentrerte kampen i byen under nasjonalistenes mest bestemte forsøk på å innta byen. Byen ble beleiret fra oktober 1936 til nasjonalistene til slutt inntok den 28. mars 1939

Opprør - Republikanerne holder Madrid (juli 1936)

Den spanske borgerkrigen begynte med et mislykket statskupp 17. juli 1936 mot folkefrontregjeringa i den spanske republikken av høyreorienterte hæroffiserer ledet av Francisco Franco. I Madrid var den republikanske regjeringa usikker på hva den skulle foreta seg. Den ønsket å slå ned statskuppet, men den var usikker på om den kunne stole på hærstyrkene og ønsket heller ikke å bevæpne CNT- og UGT-fagforeningene og dermed potensielt framskynde en sosialistisk revolusjon. 18. juli sendte regjeringa Guardia Civil-enheter til Sevilla for å slå ned opprøret der, men da de kom fram til byen deserterte sivilgardistene og ble med opprørerne. 19. juli gikk Santiago Casares Quiroga av som statsminister og ble etterfulgt av Diego Martínez Barrio, som forsøkte å forhandle seg fram til en våpenhvile med opprørsgeneralen Emilio Mola over telefon, men Mola nektet, og Martínez ble dermed fortrengt som statsminister av José Giral. Giral gikk med på å bevæpne fagforeningene for å forsvare republikken, og fikk delt ut 60 000 rifler (hvorav bare 5000 var brukbare) til hovedkvarterende til CNT og UGT. I en radiosending 18. juli brukte kommunistlederen Dolores Ibárruri slagordet «¡No pasarán!» ([de] skal ikke passere) til å oppfordre til motstand mot kuppet, og dette slagordet kom til å bli synonymt med forsvaret av Madrid og den republikanske sak.

Samtidig begynte general Joaquín Fanjul, som var kommandanten for militærgarnisonen i Montaña-brakka i Madrid, å starte et militært opprør i byen, men da han forsøkte å marsjere ut med sine 2500 soldater ble han tvunget tilbake av fiendtlige folkemengder og bevæpnede fagforeningsmenn. 20. juli ble brakka stormet av kanskje 10 000 arbeidere og asaltos (angrepsvakter – en urban politistyrke) som var lojale mot regjeringen. Kampene var kaotiske, og ved flere anledninger antydet soldatene at de var villige til å overgi seg mens andre soldater fortsatte å skyte på angriperne, og drepte de som hadde gått fram for å godta overgivelsene. Til slutt ble brakken inntatt da asaltoene skaffet en 75 mm-feltkanon som de brukte til å bombardere komplekset, og til slutt ble portene åpnet av en sappør-sersjant som var sympatisk overfor den republikanske siden. Sersjanten ble skutt av en av sine offiserer, men hans handling gjorde at republikanerne kunne bryte seg inn. Et antall soldater ble massakrert av folkemengden, som var sinte over de tilsynelatende falske overgivelsene, etter at Montaña-brakka hadde falt.

Deretter ble Madrid holdt av republikanerne helt fram til krigens slutt, selv om det var mange nasjonalisttilhengere blant byens innbyggere. Over 20 000 av dem søkte tilflukt i utenlandske ambassader i byen. I ukene etter juli-opprøret ble mange fascister og fascist-tilhengere (som venstresida kalte dem) drept i Madrid av republikanerne. For eksempel ble 70 fanger fra Model-fengselet i byen massakrert 23. august som hevn for at nasjonalistene hadde slaktet over 1500 republikanerne etter stormingen av Badajoz.

Nasjonalistenes «Marsj mot Madrid» (august-oktober 1936)

Militærkuppets opprinnelige plan var å ta makten over hele landet som et 1800-talls-pronunciamento (erklæring), men på grunn av den republikanske motstanden mot kuppet måtte Franco og hans allierte erobre hele landet hvis de ønsket å ta over makta. Franco selv gikk i land i Algeciras i Sør-Spania med marokkanske soldater fra den spanske afrikaarméen. Mola, som kommanderte både kolonisoldater, fremmedlegionærer og falange- og karlist-militser, samlet soldater i nord. Sammen planla de en «marsj mot Madrid» for å innta den spanske hovedstaden hvor Franco dro fra Badajoz, som han hadde inntatt i august, og Mola fra Burgos. Francos veterankolonisoldater, eller regulares, under general Juan Yagüe sammen med luftstøtte fra den tyske kondorlegionen jaget bort de republikanske militsene de møtte på sin vei mot Madrid. Yagüe mente at en burde skyndte seg mot Madrid, men Franco gikk imot ham for heller å hjelpe nasjonalistsoldatene som var beleiret i Toledo. Denne avledningen gjorde at angrepet mot Madrid ble forsinket opptil en måned, noe som ga republikanerne tid til å planlegge byens forsvar.

I mellomtiden hadde den republikanske regjeringen i byen blitt omordnet under ledelse av sosialisten Francisco Largo Caballero, hvis regjering besto av seks ministere fra sosialistpartiet, to kommunister, to fra det republikanske venstrepartiet, én fra det katalanske venstrepartiet, én baskisk nasjonalist og én fra den republikanske union. Selv om kommunistene ikke hadde noe flertal i regjeringa, skaffet de seg innflytelse gjennom deres muligheter for å skaffe våpen fra Sovjetunionen og utenlandske frivillige i de internasjonale brigadene. Den republikanske militærkommandanten i Madrid var nominelt en spansk general, José Miaja, selv om de sovjetiske militære kanskje var enda viktigere. General Vlarimir E. «Sancho» Gorev var deres øverstkommanderende, mens general Jakov Vladimirovitsj Smusjkevitsj kontrollerte flystyrkene sendt fra Sovjetunionen og Dmitrij Pavlov og Semjon Krivosjein kommanderte stridsvognstyrkene. Til tross for den sovjetiske støtten var det store flertallet av de republikanske soldatene (ca. 90%) militser organisert av venstreorienterte politiske partier og fagforeninger, som valgte sine egne ledere. Den republikanske kommandoen hadde relativt liten kontroll over disse enhetene i begynnelsen av borgerkrigen.

På den andre siden mottok Franco støtte i form av luftstøtte og stridsvognenheter fra både det nasjonalsosialistiske Tyskland og det fascistiske Italia for hans angrep mot Madrid, selv om de tyske flyenhetene fra Legion Condor ikke sto under kommandoen til Francos offiserer. Nasjonalistene nådde Madrid tidlig i november 1936, og nærmet seg nordfra langs Corunna-veien og vestfra langs Estremadura-veien. 29. oktober ble et republikanske motangrep utført av det kommunistiske femte regiment under Enrique Líster slått tilbake i Parla. 2. november ble Brunete inntatt av nasjonalistene, som førte styrkene deres til Madrids vestlige forsteder. Mola har blitt berømt for å si til en engelsk journalist at han ville innta Madrid med sine fire kolonner utenfor byen og hans "femte kolonne" – som besto av fascisttilhengere inne i byen. Begrepet «femte kolonne» ble et synonym for spion eller forræder på den republikanske siden, og medvirket til at nasjonalistiske fanger ble massakrert under det følgende slaget. Caballero-regjeringa forventet at Madrid kom til å bli inntatt, og planla en flukt fra byen til Valencia, som den gjennomførte 6. november. General Miaja og de gjenværende politiske lederne opprettet en komité for forsvaret av Madrid (Junta de Defensa de Madrid) for å organisere det republikanske forsvaret.

Riktignok hadde det nasjonalistiske forsøket på å ta Madrid et par store taktiske ulemper. For det første hadde motstanderne over dobbelt så mange soldater, selv om nasjonalistene var mye bedre trent og utstyrt, og de var heller ikke i stand til å omringe Madrid for å hindre at republikanerne kunne få hjelp fra utsiden.

Slaget om Madrid (november-desember 1936)

Forberedelser

Republikanerne hadde en geografisk fordel i deres forsvar av Madrid, siden Manzanares-elva skilte nasjonalistene fra byens sentrum i form av en stor fysisk barriere. Mola planla å angripe Madrid 8. november. Han planla å angripe gjennom Caso de Campo-parken (på en font som var bare én km bred) for å unngå kamper i gatene, siden parken var relativt åpen og lå rett ovenfor byens sentrum over elva. Molas første intensjon var å universitetsbyen rett nord for sentrum og dermed skaffe seg et brohode over Manazanares. Han satte også i gang et avledelsesangrep mot arbeiderklasseforstaden Carabanchel som ligger sørvest i byens sentrum, men 7. november hadde republikanerne fått tak i angrepsplanene fra liket av en nasjonalistoffiser, og de var dermed i stand til å samle styrkene sine i Casa de Campo for å møte hovedangepet.

Det første angrepet

Mola angrep 8. november med 20 000 soldater, som for det meste var regulares fra Spansk Marokko, støttet av italienske lette stridsvogner og Panzer I-stridsvogner under den tyske offiseren Wilhelm Ritter von Thoma. Den tyske Legion Condor skaffet også luftstøtte som førte til store ødeleggelser på bygningene i området.

Republikanerne hadde utplassert 12 000 soldater i Carabanchel og 30 000 for å møte hovedangrepet i Caso de Campo. Til tross for deres store tallmessige fordel var de dårlig utstyrt, ofte bare med mindre håndvåpen, og visstnok med bare ti skudd til hver rifle. I tillegg hadde de fleste av dem aldri blitt trent i våpenbruk eller opplevt kamper før. Likevel motsto de nasjonalistenes stormløp i Caso de Campo. Noen republikanske soldater kom seg til slutt gjennom og over elva, og dro mot Model-fengselet, som var deres mål, men de ble stoppet i vestkanten av byen. Den republikanske generalen Miaja skal visstnok ha hastet fram til de ødelagte bygningene hvor hans soldater begynte å flykte, og med pistol i hånd skal han ropt til de flyktende soldatene skulle samle seg rundt ham og dø i skyttergravene heller enn å flykte som feiginger.

Hele dagen oppfordret radioen byens borgere til å mobilisere og støtte fronten med slagordet «¡No pasarán!».

På kvelden 8. november ankom den første internasjonale brigaden, brigade XI med 1900 mann, fronten. De marsjerte gjennom Gran Vía i byens sentrum til fronten. Selv om den var tallmessig liten og soldatene ikke hadde fullført sin trening, siden de hadde skyndet seg til fronten som en unnsettelsesstyrke, var brigaderenes ankomst en stor moralløfter for Madrids forsvarere. De utenlandske soldatene, som i virkeligheten var en blanding av tyskere, franskmenn og folk fra flere andre land ble hilset som med ropet «Vivan los rusos» («lenge leve russerne»), siden Madrids innbyggere trodde de var sovjetiske infanterister.

Angrepet blir stoppet; republikanske motangrep

9. november flyttet nasjonalistene sin fokus fra deres hovedangrep til Carabanchel-forstaden, selv om denne tett bebygde bydelen kom til å bli et veldig vanskelig hinder for dem. De marokkanske kolonisoldatene ble stoppet i gatekamper, som de ikke hadde noen videre erfaring med – deres største styrke var kamper i åpent land – og de ble påført store tap av militsen, som var godt kjent i byen.

På kvelden den dagen startet den XI internasjonale brigaden under Manfred Stern, alias General Emilio Kléber, et angrep mot nasjonalistenes stillinger i Caso de Campo, som kom til å vare hele natta og deler av den neste morgenen. Etter denne kampen måtte nasjonalistene flykte og gi opp håpet om et direkte angrep mot Madrid gjennom Caso de Campo, mens XI brigade hadde mistet en tredjedel av sin styrke. I mellomtiden hadde republikanske styrker gått til motangrep langs hele frontlinjen i Madrid, 9., 10. og 17. november, og drev noen steder nasjonalistene tilbake, mens de selv ble påført store tap.

10. november ankom republikanske unnsetninger fra Aragón-fronten, 4 000 anarkistiske CNT-milits under Buenaventura Durruti.

11. november begikk republikanerne en sjokkerende massakre da 1029 nasjonalistiske fanger i Model-fengselet ble tatt ut og henrettet i Jamara-dalen av republikanernes femte regiment som potensielle femtekolonister. Det har blitt hevdet at drapene ble beordret av kommunistlederen Santiago Carrillo, men dette har aldri blitt bevist. Ifølge Antony Beevor (forfatteren av The Battle for Spain: The Spanish Civil War 1936-39), ble massakren enten beordret av José Cazorla, Carrillos nestkommanderende, eller av den sovjetiske rådgiveren Koltsov. Denne grusomheten ble fordømt av den anarkistiske fangevokteren, Melchor Rodríguez García.

Den nylig ankomne XII brigade, bestående av tyske, skandinaviske, franske, belgiske og italienske soldater under general Máté «Lukacs» Zalka (egentlig Frankl Béla), startet 12. november et angrep mot nasjonalistenes stillinger på Cerro de los Ángeles-haugen sør i byen, for å forhindre at de kunne avskjære veien til Valencia. Angrepet mislyktes på grunn av språklige og kommunikasjonsproblemer og utilstrekkelig artilleristøtte. Til tross for det forble Valencia-veien åpen.

Det siste nasjonalistiske angrepet

19. november satte nasjonalistene inn sitt siste frontangrep. Under dekke av tung artilleriild kjempet marokkanske tropper og fremmedlegionærer seg inn i universitetsbyen i Madrid. Selv om deres angrep ble stoppet klarte de å opprette et brohode på den andre siden av Manzanares-elva. Harde kamper brøt ut, og anarkistlederen Durruti ble såret 19. november da en av hans menn ved et ulykkestillfelle skjøt ham med en maskinpistol, og han døde den følgende dagen. Til tross for voldsomme motangrep utført av XI internasjonale brigade og republikanske enheter hold nasjonalistene fast ved sitt fotfeste i universitetsbyen, og ved kampenes slutt var de i besittelse av tre fjerdedeler av komplekset. Likevel hadde deres stormangrep mot Madrid mislykkes, tilsynelatende på grunn av den uventede og sterke republikanske motstanden. Franco stoppet dermed infanteriangrepene siden han ikke kunne risikere å miste flere av hans beste regulares og legionærer.

Bombingen av Madrid

Etter at han hadde misslyktes i å innta Madrid i et angrep, beordret Franco at byens boligområder skulle bombes med fly, bortsett fra overklassedistriktet Salamanca, hvor en trodde det bodde mange nasjonalisttilhengere, med den intensjon å skremme den sivile bybefolkningen til å overgi seg. Franco skal selv ha sagt «Jeg vil heller ødelegge Madrid enn å overlate den til marxistene.» Tyske bombefly bombet resten av byen mellom 19. og 23. november.

Likevel kan denne taktikken ha virke mot Franco, siden den republikanske befolkningen i Madrid ikke ble underkuet til å overgi seg og siden bombingen av sivile, som var en av de første i krigføringens historie, ble sterkt kritisert av utenlandske journalister, eksempelvis Ernest Hemingway. Riktignok ser det ut til at tapene fra bombingen var relativt lave. Det finnes ikke noe klart tall for de sivile tapene, men ifølge den britiske historikeren Hugh Thomas døde omtrent 200 sivile. Fra og med tidlig 1937 hadde de republikanske pilotene blitt så erfarne at de kunne forhindre bombeangrep på dagen, noe som igjen senket bombingens effekt.

Fronten stabiliseres

Slaget ebbet ut i desember, med begge sider utmattet etter kampene. Det ble etablert en frontlinje i byen som gikk fra nasjonalistenes stillinger over elva i universitetsbyen, gjennom Caso de Campa-parken og gjennom gatene i Carabanchel-området. Madrids innbyggere ble utsatt for spredt artilleriild og bombing gjennom krigen, og det ble lite mat mens vinteren fortatte. UGT-unionen flyttet noe viktig industri til metrotunnelene under byen som ikke var i bruk. Francos siste handling i 1936 var å forsøke å stoppe veien til A Coruña, nordøst for Madrid, som et første steg mot å omringe den spanske hovedstaden. Slaget om A Coruña-veien endte uten en klar seier for noen av sidene.

Tapene i slaget om Madrid ble aldri nøyaktig beregnet, men Hugh Thomas har anslått dem til rundt 10 000, fordelt på de to sidene og sivilbefolkningen.

Slag rundt Madrid (1937)

Etter slaget om Madrid prøvde den republikanske regjeringa å omorganisere hærstyrkene sine fra en samling militser til en stående hær, folkehæren (Ejército Popular). Dette ble gjort ved å integrere militsen i de delene av den førkrigs-hæren som hadde støttet den republikanske siden. Selv om dette i teorien minsket de politiske partienes makt i forhold til deres stilling i regjeringa, økte det i virkeligheten kommunistpartiets innflytelse, som var kilden til sovjetiske våpen, frivillige og militære rådgivere, som utgjorde mye av republikanernes militære erfaring. Partiet hadde derfor en uforholdsmessig innflytelse i utnevnelsen av militære rådgivere og bestemmelsen av den militære politikken.

I 1937 var det to store slag i området rett utenfor Madrid, slaget ved Jamara (januar-februar) og slaget ved Brunete i juli. I tillegg ble to andre slag utkjempet lengre borte fra hovedstaden som en del av nasjonalistenes felttog for å innta byen. Disse var slaget om Guadalajara i mars og slaget om Teruel i slutten av desember, begge nordøst for Madrid.

I det første av disse slagene, prøvde Franco tidlig i 1937 å krysse elva Jamara for å blokkere veien mellom Madrid og Valencia, hvor republikanerne hadde flyttet sin regjering. Slaget endte uavgjort, Francos soldater klarte å komme seg over til østsida av Jamara, men klarte ikke på bryte forbindelsen mellom Madrid og Valencia. Tapene på begge sider var høye, anslagsvis mellom 6000 og 25000 på hver side.

I mars ble slaget om Guadalajara utkjempet omtrent 60 km nordøst for Madrid, da republikanske soldater stoppet italienske i deres forsøk på å krysse Jamara, omringe Madrids forsvar og starte et angrep mot byen. Selv om omtrent en tredjedel av byen var ødelagt, var moralen fortsatt opprettholdt i befolkningen, og Madrids befolkning var stolte over å forsette livet som vanlig selv under ildgivning.

I mai forsøkte republikanske styrker under den polske kommunistoffiseren Karol Świerczewski, General Walter, å bryte seg ut av Madrid i et stridsvognangrep, men ble slått tilbake. I juli startet republikanerne en mye mer ambisiøs nordoffensiv hvor de forsøkte å omringe nasjonalistene, men det følgende slaget ved Brunete kom til å ende som enda et blodig, men uavgjort, slag. Det første republikanske angrepet inntok Brunete og presset nasjonalistfronten tilbake omtrent 12 km, men bestemte nasjonalistiske motangrep gjeninntok dette området i slutten av slaget. I dette tilfellet var republikanernes tap mye større enn nasjonalistenes.

Sent i 1937 overtok nasjonalistene mye av Nord-Spania, landets viktigste industriområde, og med mange våpenfabrikker som hadde oppretthold republikanernes krigføring til det tidspunktet. Ved årets slutt fanget kommandanten for republikanernes IV korps, Cipriano Mera, opp nasjonalistenes planer for et nytt angrep mot Madrid i retning fra Zaragoza. General Vicente Rojo Lluch startet et eget forhåndsangrep med over 100 000 mann, og 15. desember inntok han byen Teruel. Rojos offensiv satte en stopper for Francos planlagte angrep mot Madrid, men førte til et av borgerkrigens blodigste slag, med til sammen over 100 000 døde og sårede, som endte med en nasjonalistisk seier.

Indre kamper og Madrids fall (1938-mars 1939)

I 1938 ble beleiringen strammet inn, og innbyggerne led stadig mer på grunn av mangel på mat, varme klær og våpen og ammunisjon. På dette tidspunktet hadde Franco gitt opp tanken på at byen kunne inntas gjennom et direkte angrep, og bygde i stedet stadig opp beleiringen mens han fortsatte bombingen av byen.

Våren 1939, da republikkens styrker brøt sammen på andre fronter, ble det klart at den republikanske saken i Madrid var dødsdømt, og dette førte til et skarpt skille blant republikanerne. På den ene siden var statsminister Juan Negrín og enkelte andre regjeringsministere og kommunistpartiet, som ønsket å kjempe så lenge de kunne. De ble imøtegått av den republikanske obersten Segismundo Casado og andre som ønsket å forhandle om Madrids overgivelse for å redde de republikanske tilhengerne fra nasjonalistenes verste gjengjeldelser. 5. mars arresterte Casados menn kommunistoffiserer i Madrid og tok fra dem makten. 7. mars flyktet kommunistlederne, de sovjetiske rådgiverne og sosialiststatsministeren Negrín fra byen. Den følgene dagen brøt det ut kamper i gatene mellom kommunister og ikke-kommunister, som endte med nederlag for kommunistene og henrettelsen av deres leder, Luis Barcelo.

Dette gjorde at ingen kunne sette seg imot Casado, som da kunne forhandle overgivelsesvilkårene med Franco. Nasjonalistlederne på sin side ville ikke godta annet enn ubetinget overgivelse av byen. 26. mars beordret Franco et angrep inn i byen, og den republikanske fronten brøt sammen den følgende dagen. Mange av republikkens soldater overga seg eller kastes våpnene sine og flyktet hjem. 28. mars falt endelig Madrid til Francos styrker. Til tross for Casados innsats var mange av de republikanske forsvarerne av Madrid blant de omtrent 200 000 menneskene Franco-regimet henrettet mellom 1939 og 1943.