Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                
Hopp til innhold

Den spanske borgerkrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den spanske borgerkrig

Hele byen Belchite i Aragón ble ødelagt under slaget ved Belchite sommeren i 1937 og er i dag et nasjonalt minnesmerke over krigen
Dato17. juli 19361. april 1939
StedDen iberiske halvøy, Spansk Marokko, Spansk Sahara, Kanariøyene, Balearene, Spansk Guinea
ResultatNasjonalistisk seier
Stridende parter
Spanias flagg Den spanske republikk
  • Spanias flagg Ejército Popular
  • Frente Popular Frente Popular
  • CNT-AITs flagg CNT/FAI
  • UGT UGT
  • Euzko Gudarostea
  • Katalonias regjering
  • De internasjonale brigadene Internasjonale brigader
  • Støttet av:
    Sovjetunionens flagg Sovjetunionen
    Mexicos flagg Mexico
    Spanias flagg Nasjonalistene Italias flagg Italia
    Tysklands flagg Tyskland
    Portugals flagg Portugal
    Kommandanter og ledere
    Spanias flagg Manuel Azaña
    Spanias flagg Julián Besteiro
    Spanias flagg Francisco Largo Caballero
    Spanias flagg Juan Negrín
    Spanias flagg Indalecio Prieto
    Spanias flagg Vicente Rojo Lluch
    Spanias flagg José Miaja
    Spanias flagg Juan Modesto
    Spanias flagg Juan Hernández Saravia
    Spanias flagg Enrique Líster
    Spanias flagg Buenaventura Durruti
    Spanias flagg Lluís Companys
    Spanias flagg Francisco Franco
    Spanias flagg José Sanjurjo
    Spanias flaggGonzalo Queipo de Llano
    Spanias flagg Emilio Mola
    Spanias flagg Juan Yagüe
    Spanias flagg Manuel Goded Llopis
    Spanias flagg Miguel Cabanellas
    Italias flagg Benito Mussolini
    Italias flagg Mario Roatta
    Italias flagg Ettore Bastico
    Italias flagg Mario Berti
    Italias flagg Gastone Gambara
    Tysklands flagg Adolf Hitler
    Tysklands flagg Hugo Sperrle
    Tysklands flagg Wilhelm Ritter von Thoma
    Tysklands flagg Wolfram von Richthofen
    Portugals flagg António de Oliveira Salazar
    Styrker
    450 000, herav
    *30 000 utenlandske frivillige
    600 000, herav
    *50 000 italienere
    *75 000 marokkanere
    *8-12 000+ portugisere
    *12 000 tyskere
    Tap
    Ca. 110 000 døde og 75 000 henrettet
    10 000 brigaderer

    Totalt ca. 365-500 000
    Ca. 90 000 døde og 55 000 henrettet
    6 000 italienere
    300 tyskere
    døde på begge sider
    Guerra Civil Española
    1936-1939
    Guipúzcoa - Madrid - Málaga - Jarama - Guadalajara - Brunete - Belchite - Nord-Spania - Teruel - Kapp Palos - Aragón - Ebro - Catalonia

    Den spanske borgerkrig ble utkjempet mellom 1936 og 1939 i Spania mellom spanske nasjonalister (høyresiden) og republikanere (venstresiden), og endte med nasjonalistisk seier. Borgerkrigen ble utløst av et nasjonalistisk kuppforsøk mot den venstreorienterte Frente Popular-regjeringen.

    Etter at venstrekoalisjonen Frente Popular kom til makten under ledelse av Manuel Azaña i 1936 ble en periode med stor ustabilitet og konflikt i Spania innledet. Vold mellom militante grupper kom ut av kontroll etter drapet på den konservative parlamentariske lederen José Calvo Sotelo. Samme år forsøkte en gruppe høyere offiserer å begå statskupp mot den nye regjeringen. Opprøret ble etter hvert støttet av konservative spanske grupper, som Confederación Española de Derechas Autónomas, eller C.E.D.A), karlistene og den fascistiske Falange (Falange Española de las J.O.N.S.).[1] Nasjonalistene hadde aktiv militær støtte og fikk våpen fra Tyskland og Mussolinis Italia. Republikken fikk kjøpt en del militært utstyr fra Sovjetunionen og Mexico, men den vestlige ikke-intervensjonspolitikken medførte snart at den lovlige regjeringen ikke fikk kjøpe våpen. De siste to årene av krigen sloss venstresiden i praksis uten noen våpenhjelp utenfra.

    Nasjonalistene hadde en hovedsakelig rural, konservativ, katolsk basis og ble støttet av adelen, hæren og den kastillanske kirken, og ønsket å gjeninnføre monarkiet. Venstresiden, som først og fremst omfattet sosialister, anarkosyndikalister og liberale, hadde støtte fra de nasjonale elitene og kirken i Baskerland og Cataluña, fattige landarbeidere, og fra mer sekulære og urbane miljøer i hele landet. Nasjonalistene, under ledelse av de tre generalene Francisco Franco, Emilio Mola og Queipo de Llano, satte inn størstedelen av hæren mot den venstreorienterte regjeringen, men møtte sterk motstand fra lojale hær- og marineavdelinger og fra sivile som avvæpnet garnisoner og grep til våpen. Mange enkeltsoldater sluttet seg også til folkefronten. Først etter tre års blodige kamper gikk nasjonalistene seirende ut av borgerkrigen. Francisco Franco ble Spanias diktator, og alle partier ble forbudt eller innlemmet i Francos statsbærende parti.[1]

    Krigen ble utkjempet med omfattende terror og massakrer på begge sider, mot fanger, og mot faktiske og antatte motstandere.[2] Krigen fikk en bred internasjonal pressedekning, som formidlet terror og drap, uten at denne pressedekningen alltid var preget av kildekritikk. Særlig tidlig i krigen var pressedekningen ofte ryktebasert. Den katolske kirke gav sterk støtte til høyresiden og fremstilte krigen som et moderne korstog, noe som ble forsterket av massakrer på prester og nonner begått av venstresiden. Krigen er blitt kalt for historiens første «mediekrig», hvor reporterne gjennom sine reportasjer ønsket «å støtte saken».[3] Dette førte til at den republikanske regjeringen fikk begrenset støtte av opinionen i andre land under det meste av krigen. Utenfor Spania var meningene delte, og borgerlige aviser som Aftenposten støttet høyresiden, mens venstreorienterte aviser støttet venstresiden.

    I etterkrigstiden ble høyresiden under krigen glorifisert av den høyreorienterte regjeringen som hadde makten i landet. Francos utpekte etterfølger Juan Carlos myknet opp politikken på 1970-tallet, noe som førte til at Spania ble et konstitusjonelt monarki med parlamentarisk demokrati. Meningene om borgerkrigen i Spania er sterkt delte og borgerkrigen var lenge ansett som et tabuområde i alle de store leirene i spansk politikk.

    Mens det tidligere har vært vanlig å framstille den spanske borgerkrigen som en krig mellom to like parter der begges sider utviste stor brutalitet, viser nyere forskning at terroren mot sivilbefolkningen var langt mer omfattende i områder som var kontrollert av opprørshæren enn den i de republikanske områdene. Antall døde var tre ganger så høyt, 150 000 mot 50 000. Mens de militære opprørslederne oppfordret til utrenskningen av motstandere, fordømte de republikanske lederne terror mot sivilbefolkningen. Terror var en sentral del av generalenes strategi.[4]

    Utfyllende artikkel: Den andre spanske republikken

    Borgerkrigen var et resultat av flere faktorer og århundrelange konfliktlinjer.[5] Flere av disse var politiske konflikter i den andre spanske republikken. I tillegg kom det internasjonale politiske klimaet på 1930-tallet, med politisk ustabilitet, frykt for kommunistiske revolusjoner, svake demokratier og at stadig flere land i Europa fikk autoritært styre.

    I Spania var det en gammel politisk konfliktlinje mellom regionalt selvstyre og det tradisjonelle sentralistiske styret, som selv kalte seg «bevare Spanias enhet». I tillegg var både kirken og de militære tradisjonelt en integrert del av landets ledelse, og kongehuset hadde en svak stilling. Da kong Alfonso XIII i 1923 godtok Miguel Primo de Riveras maktovertakelse og diktatur, åpnet dette veien for opprettelse av republikken i 1931, men både arbeidet med republikkens konstitusjon og det etterfølgende, nødvendige reformarbeidet gjorde at de politiske spenningene kom til overflaten. Republikken var derfor preget av store konflikter, flere kuppforsøk og voldelig uro.[5] Utover våren 1937, etter kamper internt i republikken, blant annet i Barcelona, som ble kalt borgerkrigen i borgerkrigen, tok de Moskva-tro kommunistene, med støtte fra Komintern, makten innen republikken, men uten å oppnå samme absolutte makt som Franco oppnådde.[6]

    Militær oppstand

    [rediger | rediger kilde]

    Kuppforsøk

    [rediger | rediger kilde]

    Den republikanske regjeringen hadde sendt de offiserene de var utrygge på, som general Manuel Goded Llopis, Emilio Mola og generalstabssjefen general Franco til poster langt unna Madrid. Mellom 5. og 12. mars var det flere konspiratoriske møter i Madrid mellom en rekke generaler, blant dem også Gonzalo Queipo de Llano. I deres planlagte oppstand skulle José Sanjurjo, som hadde ledet et kuppforsøk i 1932, være frontfiguren. Selv om regjeringen ble advart mot disse planene, ble advarslene oversett.

    Borgerkrigen ble utløst av denne militære oppstanden av en gruppe høyere offiserer. Starttidspunktet var 17. juli kl 05.00 for styrkene i Afrika, og et døgn senere for styrkene i selve Spania. Kuppmakerne sikret seg først kontroll i Afrika umiddelbart, slik at flest mulig av disse styrkene kunne settes inn i Andalucía så snart som mulig. Franco var på denne tiden «forvist» til Kanariøyene, men reiste natt til 17. juli med postbåten fra Santa Cruz de Tenerife til Las Palmas, og derfra videre med leiet fly til Spansk Marokko.[7]

    Generalene planla et raskt statskupp, og aksjonene i Nord-Afrika gikk etter planen, slik at elitestyrkene her kunne settes inn i selve Spania[7] sammen med 75 000 «frivillige» marokkanere.[7] Men andre steder i Spania gikk ikke kuppet etter planen og kuppmakerne lyktes ikke å sikre seg kontroll over flere store byer, herunder Madrid. Der ble de militære holdt inne i Montaña-leiren, og leiren falt neste dag etter blodige kamper og en påfølgende massakre. I Barcelona ble opprørerne slått av væpnede anarkister og syndikalister. General Goded, som hadde fløyet inn fra sitt tjenestested på Balearene, ble tatt til fange i Barcelona og senere henrettet.

    Reaksjoner på kuppet

    [rediger | rediger kilde]

    Både innen hæren og Guardia Civil gikk lojaliteten begge veier, i tillegg gikk også væpnede arbeidergrupper til aksjon flere steder og nøytraliserte opprørsvennlige enheter og slik sikret byen for republikken. Den spanske marinen var langt mer klassedelt enn hæren, noe som førte til at de lavere offiserene og menige mannskapene var bedre politisk organisert og hadde en større avstand til det høyere befalet.[8] De gjorde derfor opprør og overtok fartøyene da de fikk beskjed om å gå til nasjonalistiske havner, og nasjonalistene fikk ikke den fartøystøtten de hadde basert seg på for å sikre transport av soldater fra Marokko til Den iberiske halvøy. Karlistene mobiliserte sin milits til støtte for opprøret. Etter bare to dager, 19. juli, møtte 8 000 bevæpnede karlister iført sine karakteristiske røde bereter klare til kamp i Pamplona.[9]

    Et effektivt forsvar ble imidlertid hindret av at regjeringen ikke ønsket å bevæpne sivilbefolkningen, da Folkefronten var preget av store interne motsetninger og det eksisterte en gjensidig mistillit mellom regjeringen og dens velgere. Regjeringen manglet autoritet og ved utbruddet av krigen hadde den ikke lenger mulighet til å opprettholde lov og orden. Selve kuppet utløste også revolusjonær aksjon fra deler av arbeiderbevegelsen.[5]

    Frontene etablerer seg

    [rediger | rediger kilde]
    Den militære situasjonen to måneder etter at oppstanden startet. Det blå området viser kuppmakernes posisjon ved kuppet, det grønne de første erobringene

    Til sammen førte dette til at noe over halvparten av Spanias territorium, med rundt 14 millioner innbyggere (mot opprørernes 11 millioner) forble under republikkens kontroll, blant annet Madrid og området fram til middelhavskysten, herunder Valencia, Barcelona og store deler av landsbygda i Catalonia, samt områdene sørover mot Andalucía. Dette gjorde at regjeringen, etter den første forvirringen, kunne reorganisere forsvaret og prøve å bekjempe oppstanden. Mye av den væpnede motstanden kom fra arbeidermilits organisert av CNT og FAI.

    I august ble frontene og deres kontrollerte soner klarere. I de nasjonalistkontrollerte områdene ble det tidlig etablert en militærstat, mens det politiske kaoset, rivaliseringen og kranglingen fortsatte innen det republikanske området som stadig krympet. Republikkens regjering ble stadig mer lammet av sammenbruddet i sentraladministrasjonen, nasjonalistenes opprør, samtidig som venstresiden presset på for å få en venstreorientert revolusjon.[10] I tillegg hadde de republikanske styrkene dårlig utstyr, dårlig kunnskap og svak disiplin.[11]

    4. september 1936 ble Francisco Largo Caballero utnevnt til stats- og krigsminister. Han gikk inn for fellesskap mellom sosialistene, kommunistene, det venstresosialistiske POUM, anarkosyndikalistene og venstreorienterte katolikker. I tillegg til krigføringen, la han særlig vekt på å opprettholde regjeringens autoritet i det republikansk-kontrollerte området. POUM og CNT var imot å oppløse partimilitsene og la disse styrkene gå inn i den republikanske hæren, hvor politiske offiserer fra PCE etter hvert fikk stor innflytelse.

    Etter press fra Josef Stalin, og som en forutsetning for videre sovjetisk våpenhjelp, gikk PCE fra 3. mai til 8. mai 1937 til væpnet aksjon mot POUM, som ble beskyldt for å være trotskistisk, og delvis også mot CNT. Dette førte til regjeringskrise, hvor kommunistene fikk presset igjennom at Caballero skulle gå av som regjeringssjef 17. mai. Den mer sentrumsorienterte Juan Negrin (også fra PSOE) ble ny statsminister, da kommunistene mente han var mer på deres linje slik situasjonen var. Videre utover høsten 1937 overtok kommunistene mer og mer av kontrollen også over de væpnede styrkene hvor ikke-kommunister ble avsatt, nektet forfremmelse, forsyninger og sanitet eller utsatt for tortur og internering av den NKVD-styrte hemmelige tjenesten SIM (Servicio de Investigación Militar) som ble opprettet 9. august 1937. Samlet svekket dette kampmoralen på den republikanske siden dramatisk.[12] Videre førte den kommunistiske militære strategien og de metodene de brukte, til at de mistet støtte.[13]

    Styrkefordeling ved borgerkrigens innledning

    [rediger | rediger kilde]

    Nasjonalistene hadde en stor fordel gjennom kontrollen over den 40 000 mann store kamperfarne Afrikahæren. I tillegg hadde de kontroll over 50 000 mann fra den langt mindre trente hjemmehæren, 2/3 av den paramilitære politistyrken carabineros og noe over halvparten av Guardia Civil; de tre siste væpnede politistyrkene utgjorde en styrke på 30 000 mann på kuppmakernes side. Samlet var opprørernes styrke på 130 000 mann, mens republikken på dette tidspunktet hadde rundt 90 000 til disposisjon.

    Konsolidering av nasjonalistområdet

    [rediger | rediger kilde]

    Da statskuppets plan om en rask maktovertakelse ikke kunne gjennomføres, måtte den nasjonalistiske siden i en situasjon som gikk over til en mer langvarig borgerkrig, samle seg om en politisk plattform og en mer helhetlig politikk. Samtidig som nasjonalistene kontrollerte rundt halvparten av landets territorium og befolkning, måtte dette styres og økonomien stables på beina igjen, særlig eksporten som kunne sikre internasjonal valuta nødvendig for finansieringen av krigføringen. Særlig eksporten av sherry, oliven og sitrusfrukter var viktige inntektskilder. Handelsavtaler med Portugal var viktige og de militære myndighetene førte streng kontroll med alle eksportinntekter.

    Nasjonalistene var en uensartet gruppe, med de tradisjonalistiske og monarkistiske karlistene, som ønsket Alfonso Carlos de Borbón, og senere da han døde 29. september 1936, Xavier av Bourbon-Parma på tronen, andre monarkister som ønsket Alfonso XIII tilbake, den fascistiske og republikanske falangen. Mellom de sentrale høyere offiserene var det også politisk avstand når det gjaldt synet på monarki eller republikk, forholdet til frimurere, kirken m.m.

    Løsningen ble et monarki uten konge, fordi ingen aktuell tronpretendent kunne samle nasjonalistene. Videre sto tanken om politisk sentralisme og motstand mot regionalt selvstyre sterkt. Rivaliseringer blant de høye offiserene gjorde maktstrukturen i begynnelsen noe uklar, men to vel planlagte trekk fra Francos side skulle sørge for at han sikret seg full kontroll.

    29. september 1936, to dager etter triumfen i Toledo, proklamerte Franco seg selv som generalissimo og caudillo. Denne proklamasjonen gikk ut over radio og stilte de andre opprørslederne overfor et fait accompli med hensyn til lederskapet.[14] Franco etablerte en hovedstad for det nasjonalistiske styret i Burgos. I denne byen, hjembyen til El Cid holdt han sin første tale fra balkongen i rådhuset, hvor han erklærte «Den nye staten har ikke bruk for parasitter».[15]

    Falangen ble tidlig svekket av at den karismatiske lederen José Antonio Primo de Rivera ble arrestert og senere henrettet av republikanerne 20. november 1936 i Alicante. Henrettelsen ble hemmeligholdt av Franco for å skape et maktvakuum innen falangen.

    19. april 1937 sikret Franco seg også den fulle politiske kontrollen over det nasjonalistiske Spania gjennom en forordning som bestemte at den politisk svekkede, men militært styrkede falangen skulle slås sammen med karlistene, den alfons-monarkistiske Renovacion Española og restene av den politiske høyrefløyen til ett parti, direkte underlagt ham selv, med navnet Falange Española Tradicionalista y de las JONS.

    Fascistisk hilsen ble innført, slagordet var Por el imperio hacia Dios («For imperiet fram mot Gud») og det ble utarbeidet ens uniformer for den nasjonalistiske siden. Det raske trekket fra Francos side gjorde det vanskelig å protestere tidsnok uten å bli framstilt som forræder, og med sine to vel planlagte aksjoner, i september 1936 og april 1937, sikret han seg en diktatorisk kontroll som skulle vare livet ut.[16]

    Maktkonsentrasjonen ble videreført med utnevnelsen av en formell regjering 30. januar 1938 og ny lov for statens sentraladministrasjon, hvor regjeringen sverget lojalitet til verken konge eller republikk, men til Franco. Eden lød slik: «Jeg sverger i Guds og hans hellige evangelisters navn å utføre mine plikter som spansk minister med den ytterste lojalitet mot statssjefen, Generalsissimo for vår ærerike styrker, og mot det nasjonale regimets konstitusjonelle prinsipper, for å tjene fedrelandets skjebne.» Franco fikk her den øverste utøvende, lovgivende og dømmende makt.[17] Dette ble fulgt opp umiddelbart med en rekke dekreter, om alt fra avskaffelse av republikkens helligdager, nye mynter og frimerker, avskaffelse av selvstyret for Catalonia, presselov, innføring av kastiljansk som eneste språk og en rekke andre forordninger.[18]

    Utenlandsk deltakelse

    [rediger | rediger kilde]

    Den spanske borgerkrigen skapte et stort internasjonalt engasjement. Krigen ble sett i sammenheng med de øvrige politiske omveltningene i Europa, og mens noen så krigen som en kamp mot den verdensomspennende kommunismen, så andre krigen som fascismens framvekst og trussel.

    Slik fikk krigen en stor symbolkraft, også i ettertid. Den ble sett på som konfrontasjon mellom kirken og ateisme, mellom bakstreversk og demokrati, mellom kommunisme og fascisme.[19] Slagordet for venstresiden i Europa var å gjøre «Spania til fascismens grav i Europa», i en periode med Mussolinis og Hitlers framvekst.[19]

    Fordi de fleste land hadde nedlagt forbud for sine borgere mot å støtte noen part i krigen, ble noen av dem som kjempet for regjeringen straffeforfulgt etter at de vendte hjem. Dette skjedde også med en del norske borgere.

    Folkeforbundets rolle

    [rediger | rediger kilde]

    Folkeforbundet holdt seg i hovedsak nøytral til det som hendte i Spania og lyktes ikke å begrense den enorme innførselen av våpen og annet militært utstyr som gikk til de stridende partene. Folkeforbundet opprettet en ikke-innblandingskomite, og de vedtok et forbud mot utenlandske frivillige med virkning fra 21. februar 1937. Den internasjonale ikke-intervensjonspolitikken styrket stort sett bare nasjonalistene, da den hindret verving til de internasjonale brigadene og hindret import av materiell til republikken. Den tyske og italienske militære tilstedeværelsen var «ukjent» og formelt sett ikke-eksisterende.[20]

    Et av Legion Condors Heinkel He 111 bombefly i Spania under borgerkrigen
    Utfyllende artikkel: Legion Condor

    Francisco Franco anmodet tidlig Adolf Hitler om hjelp fra Tyskland og Benito Mussolini fra Italia om støtte til nasjonalistene. Særlig ble tysk støtte viktig som erstatning fra de manglende marinefartøyene som opprørerne hadde basert seg på. Adolf Hitler svarte umiddelbart og gjennomførte tre større militære operasjoner i Spania under borgerkrigen. Den første, kalt Operation FeuerzauberTrolldomsild» – etter den siste satsen i Richard Wagners opera Siegfried[21]) allerede sent i juli 1936, hvor han ved hjelp av 20 av transportflyene Junkers Ju 52 sammen med seks eskortefly og 85 tyske vedlikeholdspersonell til flyene, sørget for å få forflyttet opprørssoldater som var stasjonert i Marokko over til Spania, et sentralt element i opprørsplanen. Tyskland ville ha betaling i form av kobber- og jernmalm.

    I slutten av september samme år, sørget Hitler for både bakkemannskaper og materiell for å styrke Francos slagkraft. Det ble sendt 24 Panzer I stridsvogner, anti-luftskyts og radioutstyr. Videre sørget tyskerne for at de tidligere leverte Junkers Ju 52 ble bygget om til bombefly. I oktober 1936 var det 600–800 tyske soldater i Spania.

    Men det største tyske bidraget kom først etter Francos mislykkede forsøk på å ta Madrid. Det tyske militære engasjementet ble da direkte ved opprettelsen av Legion Condor i november 1936. Det ble først sendt 3 500 mann inn i kamp, og nasjonalistene fikk ytterligere 92 fly. Legionen ble stående som en aktiv, operativ enhet under Francos overordnede kommando i Spania under hele borgerkrigen fram til avslutningen i mai 1939. Den tyske styrken ble ledet av Hugo Sperrle, med Wilhelm Ritter von Thoma som sjef for bakkestyrkene og Wolfram Freiherr von Richthofen som sjef for luftstridskreftene.

    På sitt største var den tyske styrken på 12 000 mann, og til sammen rundt 19 000 tyskere deltok i den spanske borgerkrigen. Det skulle i stor grad styrke Francos stilling blant de andre opprørsgeneralene at Hitler hadde størst tro på ham og ønsket at den tyske støtten bare skulle gå til styrker som sto under Francos kommando.[22]

    En italiensk CV-33 med påmontert flammekaster under slaget om Guadalajara i mars 1937.

    Etter at Franco hadde anmodet om, og fått støtte støtte fra det nasjonalsosialistiske Tyskland, sluttet også den italienske lederen Benito Mussolini opp om krigen. Mussolini sendte flere bakkestyrker enn Hitler, men mindre materiell støtte innledningsvis. Ved krigens utbrudd sendte Mussolini først tolv Savoia-Marchetti SM.81 bombefly. 7. august ble disse fulgt av 27 Fiat jagerfly, fem Fiat-Ansaldo CV-33 lette stridsvogner og tolv feltkanoner, alt med ammunisjon og utdannede operatører. Like etter kom det tre sjøfly og ytterligere seks jagerfly.[23]

    Senere støttet Italia opprørene ved at den italienske marinen (Regia Marina Italian) hjalp dem gjennom våpenblokaden i Middelhavet. Senere forsynte Italia opprørerne med maskingeværer, artilleri, fly og lette stridsvogner. Det italienske flyvåpenet stilte med Aviazione Legionaria og en frivillig hæravdeling Corpo Truppe Volontarie, eller CVT. Denne ble først ledet av Mario Roatta, deretter Ettore Bastico under kampene i Nord-Spania i 1937, deretter av Mario Berti under Aragónoffensiven og til slutt Gastone Gambara under Cataloniaoffensiven og fram til styrken ble trukket tilbake i februar 1939. CVT hadde en styrke på opptil 50 000 mann, og til sammen tjenestegjorde mer enn 75 000 italienere i Spania gjennom rotasjon i styrken.

    Nasjonalistsiden fikk også våpen og forsyninger fra Portugal. António de Oliveira Salazar sendte den 12 000 mann store Viriato-legionen, som besto av portugisiske frivillige. Portugal nektet også å ta imot republikanske flyktninger.[24]

    Irske frivillige på begge sider

    [rediger | rediger kilde]

    Den irske regjeringen erklærte at det var ulovlig for irske statsborgere å delta i kampene i Spania. Imidlertid sluttet rundt 250 irer seg til de internasjonale brigadene, mens Eoin O'Duffy organiserte rundt 700 av sine tilhengere i «blåskjortene» til å kjempe for Franco. Men da de ankom Spania, nektet disse å kjempe mot baskerne, da de identifiserte seg med deres kamp for selvstyre. De var rekruttert for å bekjempe kommunismen og «bolsjevik-faren». De ble derfor i liten grad satt i kamp, før de ble sendt hjem igjen.

    De irske frivillige på republikkens side kjempet i de internasjonale brigadene, i første rekke i den amerikanske Abraham Lincoln Brigade, som var en blanding av sosialister, fagforeningsmenn og tidligere IRA-medlemmer. Rundt en tredel av disse falt i kampene. Flere av disse var organisert i avdelingen Connolly Column, oppkalt etter James Connolly som ble drept under Påskeopprøret i 1916.

    Internasjonale kulturpersonligheter

    [rediger | rediger kilde]

    De fleste internasjonale kulturpersonlighetene som engasjerte seg i borgerkrigen, støttet den republikanske regjeringen, blant dem kjente forfattere som Ernest Hemingway og Claude Simon.[19] En rekke forfattere kom for å skrive om krigen, blant dem George Orwell, Arthur Koestler, W.H. Auden, Antoine de Saint-Exupéry, Jean-Paul Sartre, Simone Weil, André Malraux, Christopher Isherwood og Graham Greene. Blant dem deltok Orwell, Malraux og Simon aktivt i kampene på republikken side.[19]

    Imidlertid ble nasjonalistene støttet forfattere som Evelyn Waugh, Gertrude Stein og Roy Campbell, sammen med Mussolini-beundreren Ezra Pound.[25]

    Internasjonale brigader

    [rediger | rediger kilde]
    Polske frivillige i de internasjonale brigader
    Tyske frivillige i Hans Beimler-divisjonen i brigadene

    Utdypende artikkel: De internasjonale brigadene

    De internasjonale brigadene ble opprettet av Komintern og besto av mellom 32 000 og 35 000 utenlandske statsborgere fra rundt 53 land. Motivasjonen var å kjempe mot fascismen og mange av deltakerne var kommunister eller fagforeningsmenn. Den viktigste rekrutteringssentralen var i Paris, hvor arbeidet ble koordinert av ledelsene i de franske og italienske kommunistpartiene. Den militære treningen og erfaringen blant disse mannskapene var svært varierende. Mange kom rett fra kroppsarbeid eller arbeidsledighet hjemme. Rundt 30 av de høyere offiserene var fra Den røde hær, men kamuflert som frivillige og med dekknavn.[26] Men de internasjonale brigadene hadde både en politisk og militær betydning. Uttrykket for internasjonalt engasjement på republikkens side var viktig for denne som slet med såpass store interne problemer. Videre utgjorde de 3 000 internasjonale soldatene et viktig bidrag allerede da det første nasjonalistiske angrepet på Madrid ble slått tilbake høsten 1936. Senere i krigen, etter hvert som de internasjonale brigadene vokste og ble flere, ble deres militære betydning stadig større.

    Mangelen på militære ferdigheter, spenninger i de spanske avdelingene på den republikanske siden, hvor spanierne opplevde dem som inntrengere, og vekslende disiplin og kampmoral, førte til uro innen brigadene. Videre ble de internasjonale brigadene rammet av en paranoia for utenlandske spioner, forsterket av den generelle frykten som Moskvaprosessene skapte blant de sovjetiske lederne. Særlig etter at den republikanske offensiven mot landsbyen Brunete i juli 1937, var kampmoralen i de berørte styrkene svært dårlig. Det ble omfattende straffeaksjoner og henrettelser av offiserer og menige, og mange soldater, hvor seksmånederskontraktene hadde løpt ut, ikke fikk reise hjem.[27]

    Desillusjonerte soldater fra de internasjonale brigadene, herunder skandinaver, ble holdt fengslet i såkalte «omskoleringsleire» blant annet i Albacete, Murcia, Valencia og Barcelona, hvor de satt innesperret i konsentrasjonsleirlignende anlegg på ubestemt tid. Passene ble fratatt dem da de vervet seg, og disse skal ha blitt sendt til Moskva for bruk for NKVD-agenter på oppdrag. Mange ble henrettet, også for bagatellmessige forseelser. Samlet gjorde disse forholdene at mange opplevde at de var fanget i en felle, som gjorde at noen til og med deserterte over til nasjonalistene eller påførte seg selv alvorlige skader under kamp.[28] I september 1938 ble de til slutt trukket ut, og 9 934 hadde falt, 7 686 var savnet, og 37 541 var blitt såret.[29] Fortsatt i januar 1939 fant de internasjonale kommisjonene som overvåket tilbaketrekkingen rundt 400 internasjonale soldater fengslet av sine egne i Barcelona og andre steder, til dels på svært tvilsomt grunnlag.[29]

    Sovjetunionen

    [rediger | rediger kilde]

    Sovjetunionen var bare villig til å selge våpen til den sittende regjeringen. Sovjetunionen forsynte republikken blant annet med 806 fly, 362 stridsvogner og 1 555 artillerienheter, men stilte strenge betingelser for sin støtte, blant annet tok de betaling i den spanske gullreserven. Regjeringshæren ble omorganisert etter mønster av Den røde armé med kommunistiske kommissærer i hvert kompani. Det lille Moskva-tro kommunistpartiet fikk plass i regjeringen, mens de innflytelsesrike anarkistene og syndikalistene og det uavhengige kommunistpartiet POUM ble bekjempet. Jordbrukskollektiver ble oppløst og arbeiderstyrte bedrifter levert tilbake til sine eiere i et forsøk på å vinne støtte i middelklassen, noe som også lyktes til en viss grad.

    Kommunistene med støtte fra Stalin og Komintern slo i mai 1937 ut POUM, drepte, fengslet og torturerte en rekke sentrale POUM-medlemmer, blant dem lederen Andrés Nin. Resultatet var imidlertid at støtten til regjeringen ble redusert.[30]

    Offisielt støttet Sovjetunionen Folkeforbundets ikke-innblandingspolitikk, men hadde en rekke offiserer og andre stridende kamuflert som frivillige i de internasjonale brigadene. Totalt kan det til enhver tid ha vært rundt 800 sovjetiske militært personell til stede, til sammen, krigen sett under ett, rundt 2 150, hvorav rundt 600 ikke-stridende, blant annet som tolker. I alt ble 189 sovjetiske statsborgere meldt drept eller savnet.[31] En rekke av disse var også militære rådgivere for de republikanske kommandantene, men både mangelen på disiplin, og ikke minst de store kulturforskjellene, skapte til tider store interne spenninger og konflikter.[32] Det sovjetiske engasjementet i den spanske borgerkrigen pågikk parallelt med Moskvaprosessene, og disse utrenskningene også rammet offiserer som tjenestegjorde i Spania. Dette førte blant annet til manglende kontinuitet og at beslutninger ble fattet ut fra andre hensyn enn militære. Dette kunne gi utslag som at militære beslutninger ble fattet av fjernede offiserer, eller at militær tenkning fra offiserer som var falt i unåde, ble omgjort eller unngått, uansett militære konsekvenser.[33] Etter hvert som borgerkrigen stadig gikk dårligere for republikken, vendte Stalin sin oppmerksomhet østover, mot den andre kinesisk-japanske krig som brøt ut i juli 1937 og etter hvert krevde et sovjetisk engasjement.

    Stalins paranoia for utenlandsk ideologisk smitte førte til at en rekke av de sovjetiske rådgiverne som hadde tjenestegjort i Spania ble tvunget til å tilstå forræderske kontakter i utlandet, og deretter skutt.[34]

    Mexico uttrykte sterk støtte til republikken og nektet å støtte de internasjonale forslagene om ikke-innblanding da disse ga en fordel til den nasjonalistiske siden. I motsetning til USA, ønsket ikke meksikanerne å være nøytrale, da president Lázaro Cárdenas del Río så paralleller til den meksikanske revolusjonen i 1910 til 1928. Særlig i 1936 og 1937 solgte Mexico en del våpen direkte til republikken, og de store smuglerlastene av våpen fra Baltikum kom igjennom ved at de hadde Mexico som bestemmelsessted i skipspapirene.[35] Riktignok hadde også nasjonalistene stor støtte blant landeiere og andre krefter internt i Mexico, og andre land i regionen som Argentina, Brasil, Chile og Peru støttet nasjonalistene. Men den meksikanske støtten til republikken forble av stor symbolverdi, og den materielle støtten var viktig tidlig i borgerkrigen. Den økonomiske støtten foruten de betydelige smuglerlastene var på rundt 2 millioner dollar og noen få, mindre fly.

    Teksten på monumentet over nordmenn i De internasjonale brigadene i den spanske borgerkrigen; Birkelunden, Oslo. Dikt av Ingeborg Refling Hagen

    I Norden tok arbeiderbevegelsen fra første stund side for republikken, og de sosialdemokratiske regjeringene så i 1936 mellom fingrene med våpensmugling og verving av frivillige til de internasjonale brigadene. LO og Arbeiderpartiet samlet inn i alt nesten 2 millioner kroner[36] til humanitær hjelp, mens NKP mobiliserte norske sjømenn til å aktivt besørge smugling av våpen, særlig fra Baltikum. Reportasjer fra norske journalister skapte voldsomt engasjement for «Spania-saken» i norsk arbeiderbevegelse. Utover 1937 ble norsk skipsfart mer rammet av nasjonalistenes sjørøveri i Gibraltar, og utenriksminister Halvdan Koht led et smertelig politisk nederlag da han forsøkte å sende marineskipet «Olav Tryggvason» for å beskytte norske skip som anløp republikkens havner. Regjeringen lyktes heller ikke med internasjonale fredsforslag i Folkeforbundet. Tidlig i 1938 innledet Norges rederiforbund og Norges industriforbund en kampanje for å slutte handelsfred med Franco, og Høyre i Stortinget krevde anerkjennelse av nasjonalistenes regime. Regjeringen og utenriksminister Koht overlevde såvidt oppgjøret internt i Arbeiderpartiet da Norge høsten 1938 opprettet diplomatiske forbindelser for å redde skipsfarten på nasjonalistiske havner.

    Det deltok rundt 220 nordmenn i de internasjonale brigadene, og et ukjent antall, sannsynligvis om lag 5-10 frivillige, på den nasjonalistiske siden. To av disse var Per Imerslund og Roy Alexander Rosland.[37] På den republikanske siden deltok kjente frivillige som Oluf Milde, Asbjørn Sunde, Johan Wesselvold, Gunnar Skjeseth og Nini Haslund Gleditsch. I hjelpearbeidet deltok Gleditsch og Haakon Lie, mens partisekretær Einar Gerhardsen besøkte republikken og fronten ved Madrid i 1938. Hjelpearbeidet ble organisert gjennom Spania-hjelpen, forløperen til Norsk Folkehjelp. Det ble grunnlagt et norsk-svensk sykehus i Alcoy, ledet av dr Gunnar Johnson (sjefslegen ved Oslo legevakt) og dr Gunnar Finsen.[38]

    Kamphandlingene

    [rediger | rediger kilde]
    Restaurerte skyttergraver i Nord-Spania

    Utdypende artikler: Guipúzcoafelttoget og Kampene om Madrid

    Kupplederen Sanjurjo ble omkom i en flyulykke 20. juli, rett etter at kuppet ble iverksatt. Flyet som skulle frakte ham til Spania for at han skulle slutte seg til kuppet, kolliderte da det skulle ta av i Portugal. Den operative militære ledelsen ble da delt mellom Franco i sør og Mola i nord. Den neste dagen tok nasjonalistene marinebasen i Ferrol, som for øvrig også var Francos fødeby.

    Fram til september var det harde kamper om Gipuzkoa, fram til nasjonalistene erobret provinsen og slik isolerte de republikanske styrkene i nord. 13. september falt San Sebastián og nasjonalistene gikk mot Bilbao, men ble hindret av de republikanske styrkene i Bizkaia.

    I sør fikk nasjonalistene en tidlig triumf med stor symbolverdi ved å vinne Toledo 27. september og slik bryte den republikanske beleiringen av de nasjonalistiske styrkene i militærakademiet i den gamle festningen Alcázar i byen. To dager etter, proklamerte Franco seg selv som generalissimo og caudillo.

    I oktober gikk Francos styrker mot Madrid, og innledet et større angrep på byen 8. november. Den republikanske regjeringen hadde evakuert to dager før angrepet kom til Valencia, da det var forventet fra begge sider at nasjonalistene skulle lykkes med å innta hovedstaden. Men nasjonalistenes angrep på Madrid ble slått tilbake etter harde kamper fram til 23. november. Det noe sammenraskede forsvaret, bestående av hovedsakelig utrente sivilister: studenter, arbeidere, kvinner og militsmenn[39] sto imot det nasjonalistiske angrepet. En årsak til dette var blant annet ankomsten av militære rådgiver fra Den røde armé, de første enhetene med det innkjøpte sovjetiske materiellet, og de første enhetene av de internasjonale brigadene, selv om bare rundt 3 000 av soldatene deltok i de aktive kampene. Da angrepet på Madrid viste seg å være mislykket, sørget Franco for at byen ble bombet, og prøvde i de neste to årene å omringe byen for å beleire den i stedet.

    Robert Capa på arbeid i Spania i mai 1937
    Nordahl Grieg i 1937 sammen med Gerda Grepp og Ludwig Renn (til h.) som var kommandant for den tyskspråklige Thälmann-bataljonen som også det skandinaviske kompaniet var en del av. Bataljonen hadde en periode Lise Lindbæk som redaktør for bataljonsavisen[40]
    Ødeleggelser i Guadalajara etter kampene om byen i mars 1937
    Frontene i oktober 1937

    Franco prøvde under slaget ved Jarama i februar å avskjære de republikanske styrkene ved Jarama-elven rett øst for Madrid og slik isolere byen. Etter tre ukers harde kamper hadde nasjonalistene ikke klart å skape noe gjennombrudd, men heller ikke de republikanske motangrepene resulterte i noen militær gevinst.

    Med forsterkninger fra italienske styrker og eliteavdelinger fra Marokko, gjorde Franco i januar og februar et nytt, forgjeves forsøk på å innta Madrid. For å gjenvinne initiativet og sikre sine områder i sør, innledet nasjonalistene en offensiv med sikte på å erobre den republikansk-kontrollerte landstripen langs kysten som også inkluderte Málaga. Denne offensiven kulminerte med slaget om Málaga i dagene 3.–8. februar, da en sammensatt nasjonalistisk styrke av tropper fra Nord-Afrika og karlistiske Requetés med italiensk stridsvognstøtte erobret byen fra en republikansk styrke bestående hovedsakelig av milits fra CNT. Nederlaget førte til regjeringskrise innen republikken og Francisco Largo Caballero kom tilbake som statsminister.

    På denne tiden ble Folkeforbundets forbud mot utenlandske frivillige gjort gjeldende, og hemmet rekrutteringen til de internasjonale brigadene.

    Samtidig sikret Franco seg full politisk kontroll på nasjonalistsiden ved å forordne sammenslåing av alle politiske grupper, herunder falangen til ett parti under hans kontroll.

    Ved slaget om Guadalajara 26. april ble den baskiske byen Guernica bombet og anslagsvis mellom 200 og 400 sivile ble drept, til tross for at byen var uten militær betydning. Bombingen vakte stor internasjonal oppmerksomhet og er blitt oppfattet som det første eksemplet på terrorbombing. Dagen etter ble den inntatt av nasjonalistene.

    Indre strid spisset seg i mai også til på republikansk side. Det Moskva-tro kommunistpartiet var svært lite, men hadde fått stor politisk innflytelse som følge av sovjetiske våpenleveranser. Kommunistene krevde at deres politiske motstandere på venstrefløyen måtte nøytraliseres. Det ble satt igang forfølgelser av det uavhengige marxistiske partiet POUM så vel som av de mektige anarkistene (FAI) og syndikalistene (CNT). I Barcelona kom det til blodige kamper mellom kommuniststyrte regjeringsstyrker og militsgrupper fra CNT/FAI og POUM. Sosialistpartiet valgte å støtte kommunistene, ikke minst av hensyn til fortsatte våpenleveranser fra Sovjet, og resultatet ble at militsene tapte. POUMs leder ble fengslet og torturert,[41], mens FAI og CNT mistet mye av sin innflytelse. Kampmoralen på republikansk side ble også sterkt skadelidende. Situasjonen er skildret av George Orwell i boka Hyllest til Katalonia.

    Da Bilbao falt i juni, ble Mota drept og Franco ble nasjonalistenes øverste leder alene. Men etter Guernicas fall, ga de republikanske styrkene stadig større motstand. I juli gikk de til motangrep mot Segovia, noe som førte til at Franco måtte overføre styrker fra Madrid-området for å stoppe dem.

    Dette ble fulgt opp med en republikansk mot-offensiv under ledelse av José Miaja i perioden 6. til 25. juli i Madrid-området, kalt slaget ved Brunete etter en by i Madrid-regionen. De republikanske styrkene nådde ikke sine mål om å avskjære de nasjonalistiske styrkene som stod i utkanten av Madrid i en knipetangsmanøver, til tross for et meget stort tap av styrker og materiell. Republikken mistet store mengder av sine beste styrker og materiell. Samtidig førte erfaringene fra den militære disponeringen til at kampmoralen hos de internasjonale brigadene ble sterkt svekket.[27]

    Etter at forsøket på å lette presset mot Madrid mislyktes ved Brunete, besluttet republikkens militære ledelse at de skulle prøve å avlede den nasjonalistiske framgangen i nord ved å gå til motoffensiver andre steder. En slik motoffensiv ble planlagt i Aragón. I tillegg ville en framgang her kunne svekke anarkistenes og POUMs innflytelse i maktkampen innen republikken, da deres styrker i dette området slik ville bli inkorporert og underlagt sentral kommando. Det militære målet var å ta Aragóns hovedstad Zaragoza. De republikanske styrkene hadde en viss framgang i innledningen av offensiven, men ble stanset i slaget ved Belchite. Da den lille byen omsider falt, hadde offensiven stoppet opp, og nasjonalistene hadde fått samlet seg, fått inn forsterkninger og slått tilbake.

    Kampene i Nord-Spania mars-september 1937

    I august inntok Franco Santander og den isolerte republikanske hæren i Baskerland kapitulerte. Etter en rekke slag, omtalt som kampene i Nord-Spania, mistet republikken sitt siste støttepunkt ved erobringen av Gijón. Slik kom hele Nord-Spania under nasjonalistenes kontroll. Dette ga nasjonalistene kontroll over verdifull industri som var viktig for krigføringen, men store deler av denne gikk som betaling til Tyskland for Legion Condors bidrag til å innta området.[42] Men aller viktigst for Franco frigjorde dette nasjonalistiske militære styrker som så kunne settes inn på andre frontavsnitt[43], blant annet mot republikkens midlertidige hovedstad Valencia. Seieren i nord førte til at republikken og nasjonalistene for første gang under borgerkrigen hadde like store styrker, mellom 650-700 000 på hver side. Utviklingen skulle tippe dette ytterligere i nasjonalistenes favør.[44]

    Mot slutten av november gikk derfor Francos styrker mot Valencia, og den republikanske regjeringen måtte evakuere enda en gang, denne gangen til Barcelona.

    1938: Slaget om Teruel

    [rediger | rediger kilde]
    Det sovjetiske lasteskipet «Kursk» losser forsyninger i Alicante

    Utdypende artikkel: Slaget om Teruel

    Slaget om Teruel i Aragón ble utkjempet fra 15. desember 1937 til 22. februar 1938, og endte med en avgjørende nasjonalistisk seier. Byen hadde vært under nasjonalistenes kontroll da opprøret brøt ut, men ble erobret av republikken i januar 1938. Denne republikanske offensiven førte til at Franco avbrøt et planlagt angrep mot Madrid, og konsentrerte seg om å stanse, og gjenerobret republikkens gevinster i og rundt Teruel. Etter en sterk motoffensiv klarte de reorganiserte nasjonalistiske styrkene å gjenerobre byen, med støtte av en massiv italiensk og tysk militær innsats. Både det iskalde været og kampene førte til enorme tap på begge sider, rundt 40 000 fra nasjonaliststyrkene, og 60 000 fra republikkens styrker omkom under slaget.[45]

    Slaget om Teruel ble et av de mest avgjørende i borgerkrigen[46] og var et vesentlig bidrag til at krigen tippet i nasjonalistenes favør.[47] Det republikanske infanteriet led sine største tap etter at Teruel var erobret, og dette understreket det meningsløse i operasjonen, nemlig å erobre en by uten militær verdi og uten muligheter til å kunne holde på erobringen, til enorme kostnader i liv og utstyr.[45] Mange av republikkens beste styrker ble ofret for en for tidlig innkassert propagandaseier,[45] som slo tilbake og førte til krangling om hvem som hadde skylden.[45]

    1938: Slaget ved Kapp Palos

    [rediger | rediger kilde]

    Utdypende artikkel: Slaget ved Kapp Palos

    De spanske marinestyrkene på begge sider hadde en underordnet rolle i borgerkrigen. De besto vesentlig av eskorteoppdrag for forsyninger, havneblokader og til en viss grad artilleristøtte. Natten mellom 5. og 6. mars møttes imidlertid enheter fra de to sidene ved en tilfeldighet i havområdet øst for Cartagena. Dette skulle bli borgerkrigens største sjøslag. Republikkens fartøyer senket den tunge krysseren «Baleares», uten selv å lide tap, men denne seieren skulle vise seg å være den siste militære seier for republikken i borgerkrigen, og skulle snart bli overskygget av situasjonen i Aragón.

    1938: Aragónoffensiven

    [rediger | rediger kilde]
    Utfyllende artikkel: Aragónoffensiven

    Dagen etter tapet ved Kapp Palos, igangsatte nasjonalistene en større offensiv i Aragón, og sikret seg fram til slutten av april kontroll over det meste av Aragón og store deler av Catalonia, og delte dermed republikkens område i to da de karlistiske styrkene tok seg fram til middelhavskysten 17. april. Dette førte til at de republikanske styrkene sør for denne delingen ble avskåret fra (de få) militære forsyningene til republikkens styrker som kom via Frankrike over Pyreneene. Tapet av landområdene både i Aragón og andre steder førte også til at republikken mistet matproduksjon til egen befolkning, og matmangelen økte.

    I denne situasjon søkte den republikanske regjeringen i mai å få til en fredsavtale med Franco, men han forlangte fullstendig kapitulasjon, og krigen fortsatte. Samtidig fikk de republikanske styrkene i Catalonia anledning til å reorganisere seg, da Franco ikke utnyttet Aragónoffensiven til å innta Catalonia, men i stedet fortsatte sørover mot Valencia. Nasjonalistenes framrykking langs kysten ble stoppet etter harde kamper langs Valencias forsvarslinje, den såkalte XYZ-linjen. Imidlertid ble krigstrettheten stadig mer utbredt på den republikanske siden, på grunn av matmangel, ustanselig bombing, særlig av den nye hovedstaden Barcelona, penger som mistet sin verdi og forbitrelse over ledernes kyniske oppførsel.[48]

    1938: Slaget ved Ebro

    [rediger | rediger kilde]
    Frontene i november 1938 etter slaget ved Ebro
    Utfyllende artikkel: Slaget ved Ebro

    Den 24. juli gikk republikken til den siste større motoffensiven i krigen, med sikte på å prøve å gjenvinne tapte områder. De republikanske styrkene krysset elven Ebro og kom overraskende på nasjonalistene som måtte trekke seg tilbake. Kampene varte fram til 16. november, men den republikanske motoffensiven viste seg mislykket. I tillegg var Münchenavtalen et slag for republikken, da deres håp om en internasjonal anti-fascistisk allianse med Vesten viste seg urealistisk.

    Tilbakeslagene under Ebro-kampene førte til en ytterligere militarisering og ensretting av det republikanske regimet, med maktkonsentrasjon hos Negrín og kommunistene, samtidig som president Azaña ble skjøvet stadig lenger ut på sidelinjen. Videre ble det katalanske selvstyret tilsidesatt som «separatisme», og Negrín fremsto seg som en like stor sentralist som Franco.[49] For å styrke det britiske arbeidet i Folkeforbundets ikke-innblandingskomite, erklærte Negrin i en tale i Folkeforbundet 21. september at de internasjonale brigadene betingelsesløst skulle trekkes ut.[50] Den pågående krisen i Tsjekkoslovakia og Sudetenland overskygget dette kravet, og ga ikke den tilsiktede politiske virkningen og støtten, hvor de håpet at dette ville føre til at de tyske og italienske bidragene ble trukket ut. Mussolini omgikk den britiske planen ved å trekke ut noe infanteri, men styrket samtidig artilleri- og flystøtten. Det republikanske bidraget var uansett ikke stort, på dette tidspunktet var det bare 7 102 utlendinger igjen i brigadene.[51] Historiene om kommunistenes heksejakt og den dårlige behandlingen av de internasjonale styrkene hadde påvirket rekrutteringen, og rekkene ble ikke fylt opp.[51]

    Det syntes stadig mer klart at republikken ville tape krigen, og rett før jul innledet Franco en større offensiv mot det isolerte republikanske området i Catalonia.

    Francos erklæring om at borgerkrigen var over
    Utfyllende artikkel: Cataloniaoffensiven

    Franco var lenge engstelig for at en aksjon inn i Catalonia ville provosere fram en krig med Frankrike, og gikk under Münchenforliket langt, med italiensk misbilligelse, i å garantere en spansk nøytralitet dersom det kom til en ny europeisk krig mellom Storbritannia/Frankrike og Tyskland.[52] Samtidig advarte den italienske utenriksministeren grev Ciano mot innblanding den 5. januar 1939. Han truet med å sette inn regulære tropper og starte en krig mot Frankrike på spansk jord.[53]

    I begynnelsen av desember, bare to uker etter avslutningen av Ebro-kampene, ble de nasjonalistiske styrkene omgruppert langs elvene Ebro og Segre med tanke på en siste offensiv mot Catalonia. Til tross for Vatikanets appell om våpenhvile i julen, satte nasjonalistene i gang aksjonene 23. desember og i løpet av de kommende to månedene i 1939 hadde de inntatt det resterende Catalonia.

    Tarragona falt 14. januar, Barcelona falt uten kamp 26. januar og Girona falt 5. februar. Samme dag krysset Negrin og Azaña med følge grensen til Frankrike. Fem dager senere var de siste aktive motstandslommene knust. Til tross for at Frankrike hadde stengt grensen, ble det et enormt press og den måtte åpnes for kvinner, barn og menn i ikke-stridsdyktig alder. Selv om den var stengt for soldater, klarte flere tusen republikanske soldater å ta seg over Pyreneene og inn i Frankrike.

    Etter at Barcelona hadde falt, var republikken i realiteten uten hovedstad, men republikkens ledelse møttes 9. februar i den franske byen Toulouse for drøfte om det var mulig å fortsette krigføringen. Negrin og noen andre sentrale skikkelser i republikken reiste i et chartret Air France-fly til Alicante, men bare få ministre og høyere embetsmenn fra republikken vendte tilbake til den republikk-kontrollerte sonen.

    Den 27. februar anerkjente Storbritannia og Frankrike Francos regime som Spanias regjering. Azaña gikk da formelt av som president. I mars gjennomførte en gruppe yrkesoffiserer under ledelse av Segismundo Casado og José Miaja med støtte fra PSOEs Julián Besteiro et kupp mot Negrins regjering, med sikte på å innlede fredssamtaler med Franco. Negrin flyktet sammen med en rekke kommunistledere i fly til Toulouse. Det kom til kamper, særlig i Madrid, mellom Negrin-lojale styrker og kuppmakernes styrker, men den 12. mars var roen gjenopprettet og byen fortsatt under kuppmakernes kontroll. Kuppmakerne arresterte de kommunistiske politiske kommissærene i styrkene.

    Forhandlingsframstøtene ble iskaldt avvist av Franco, og den 26. mars rykket nasjonaliststyrkene fram uten å møte motstand. Det meste av den tidligere republikanske hæren hadde flyktet og evakuert mot kysten, med et fåfengt håp om å flykte til utlandet. Den 28. mars rykket de inn i Madrid, hvor de ble tatt imot av «Den femte kolonnen» som general Mola skrøt av i en propagandasending i radioen i 1936, før det første angrepet mot byen ved krigens begynnelse. Dagen etter kapitulerte Valencia.

    Den 1. april erklærte Franco borgerkrigen for over. Små lommer fortsatte likevel motstanden i lang tid framover, etter hvert i form av geriljakrigføring.

    Straffeforfølgelsene

    [rediger | rediger kilde]
    Den republikanske soldaten Carlos Greykey fra Barcelona (foreldre fra Spansk Guinea) i Mauthausen

    Straffeforfølgelsene mot de slagne motstanderne var harde og fulgte det samme hevnmønsteret som ble utført der hvor nasjonalistene erobret nye områder. Under en grundig politisk rensing av landet, ble virkelige og antatte politiske motstandere henrettet eller fikk lange fengselsstraffer, herunder offiserer og andre krigsfanger og prester – særlig i det baskiske området.[54]

    Et ukjent antall personer ble henrettet. Det dreier seg om minst 30 000, og noen beregninger går opp mot 200 000.[55] I tillegg ble tusenvis satt i årelangt straffearbeid, og fangeleirer ble opprettet over hele landet. Anslag varierer mellom 367 000 og en halv million innsatte.[34] Også utenlandske fanger fra de internasjonale brigadene satt fengslet. Straffearbeidene inkluderte både gjenoppbygging av ødelagte byer, bygninger og infrastruktur, men også arbeid i kullgruver. Forholdene for mange fanger lignet konsentrasjonsleire.

    Flere hundre tusen personer flyktet til utlandet, deriblant rundt 500 000 til Frankrike,[56] hvor svært mange ble internert under svært vanskelige forhold under den tredje franske republikk. Det kommende Vichy-regimet erklærte de internerte som politiske fanger, og ikke-internerte flyktninger ble forsøkt oppsporet og arrestert. Mange ble deportert til tyske konsentrasjonsleire, og rundt 5 000 spaniere fra borgerkrigen ble drept i Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir. Av de som hadde flyktet til Frankrike, vendte om lag 150 000 tilbake til Spania.

    Virkningen av krigen

    [rediger | rediger kilde]
    Guernica i ruiner
    Etter nasjonalistenes seier i den spanske borgerkrigen i 1939 styrte den spanske generalen Francisco Franco Spania som et fascistisk inspirert, markedsorientert diktatur fram til sin død i 1975

    Den spanske borgerkrigen fikk stor symbolsk betydning. Bombeangrepet med tyske fly mot den baskiske byen Guernica den 26. april 1937, en by uten militær verdi, inspirerte Pablo Picassos maleri med byens navn, og ble stående som et vitnesbyrd om krigens grusomheter. Men Guernica var bare en av flere byer som var lagt i ruiner. Hele landet var nedkjørt etter tre års ødeleggende krig. Både landbruket og industrien hadde svært lav produksjon, og landets infrastruktur var knust. Anslagsvis en halv million bygninger var ødelagte eller sterkt skadde.[57] Spania manglet utenlandsk valuta, gullreserven hadde gått tapt, og pengesystemet var kaotisk. Utenlandsgjelden til de allierte måtte også betales.

    I denne situasjonen gjennomførte Franco omfattende politiske reformer. De tidligere jordreformene ble opphevet og eiendommene ble tilbakeført til sine tidligere eiere. Lønninger ble fastsatt sentralt, uten at arbeidere hadde lov til å påvirke sine lønnsforhold gjennom frie fagforeninger. Retten til å forhandle om verdien av eget arbeid ble avskaffet innenfor rammene av en nasjonalsyndikalistisk stat. Men også næringslivet ble underlagt strenge statlige rammebetingelser, med hensyn til både råvarer og salget av de ferdige produktene. Videre nasjonaliserte den anti-kommunistiske staten blant annet jernbanen.

    Både førerdyrkelsen, nasjonalismen, og den statlige styring og kontroll over arbeidslivets organer og andre fellesskapsløsninger, gjorde at den spanske staten framsto med sterke fascistiske elementer.

    Krigen fikk varige virkninger for Spania. Landet ble styrt av Franco frem til hans død i 1975, da kongedømmet ble gjeninnført.

    Til tross for press fra Hitler og Mussolini, valgte Franco formelt å stå utenfor andre verdenskrig og begrunnet dette med borgerkrigens utmattende virkning for Spania. I tillegg krevde Franco gjenytelser for spansk deltagelse, deriblant territorier i Nord-Afrika, som Hitler nektet å etterkomme. Den tyske Kriegsmarine hadde likevel tilgang til spanske havner. Allierte soldater som ble arresterte i Spania, samt flyktninger fra Frankrike og andre okkuperte land ble utleverte til det nasjonalsosialistiske Tyskland. Sommeren 1941 sendte Franco den militære enheten Den blå divisjon med en styrke på rundt 18 000 for å bistå under Operasjon Barbarossa og under kampene på Østfronten. Ved Østfronten tjenestegjorde omkring 47 000 spaniere. Da Hitlers krigslykke snudde i 1943, endret Franco Spanias status fra «ikke-stridende» til «nøytral», og gjennomførte en streng nøytralitetspolitikk. Den 10. oktober samme år ble den blå divisjon trukket tilbake og oppløst.

    Ved demokratiseringen av Spania inngikk høyre- og venstresiden «El pacto de olvido», glemselspakten, om å legge krigen og Franco-tiden bak seg uten å fordel skyld. Forsvunne personer har blitt kartlagt og massegraver har blitt åpnet.[58] Falne fra borgerkrigen og ofre for Franco-regimet ligger ofte i samme graver.[59]

    Massegrav ved Estépar, falne fra krigens første år, åpnet i 2014

    Referanser

    [rediger | rediger kilde]
    1. ^ a b Payne 2000, side 200-203
    2. ^ Om omfanget og mønsteret i terroren og drapene, se Beevor, 2009, sidene 127 - 144, samt Lindqvist, side 379
    3. ^ Janet Lawrence i artikkel hos Reuters
    4. ^ Preston, Paul (2013). «Prologue». The Spanish Holocaust. Inquisition and Extermination in Twentieth-Century Spain. London: Harper Press. ISBN 978-0-00-638695-7. 
    5. ^ a b c Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek
    6. ^ Beevor 2009, side 343
    7. ^ a b c Lindqvist, side 373
    8. ^ Beevor 2009, side 116
    9. ^ Beevor 2009, side 109
    10. ^ Beevor 2009, side 154
    11. ^ Se for eksempel Beevor 2009, side 231-232
    12. ^ Beevor 2009, side 400 og 404-405
    13. ^ Beevor 2009, side 494
    14. ^ Meningen var at han skulle utnevnes som sjef for den spanske regjering så lenge krigen varte, som det sto i manuset, mens det ble lest opp sjef for den spanske stat
    15. ^ Lindqvist, side 380
    16. ^ Beevor 2009, side 341-343
    17. ^ Beevor 2009, side 441
    18. ^ Beevor 2009, side 443
    19. ^ a b c d Lindqvist, side 377
    20. ^ Beevor 2009, side 380
    21. ^ Hitler hadde i forkant av denne beslutningen vært til stede på en oppføring Wagners opera i komponistens hjemby Bayreuth
    22. ^ Beevor 2009, side 198
    23. ^ Beevor 2009, sidene 196-197
    24. ^ Martins 1968, side 322-3
    25. ^ Lindqvist, side 379
    26. ^ Beevor 2009, side 230
    27. ^ a b Beevor 2009, side 378-379
    28. ^ Beevor 2009,, side 404-406
    29. ^ a b Beevor 2009, side 473
    30. ^ Beevor 2009, side 358-363
    31. ^ Beevor 2009, side 231
    32. ^ Beevor 2009, side 232
    33. ^ Beevor 2009, side 374 og 378-379
    34. ^ a b Beevor 2009, side 517
    35. ^ Moen og Sæther, side 44-50.
    36. ^ Moen og Sæther, side 218.
    37. ^ Emberland og Roughthvedt, side 300 - 301
    38. ^ Moen og Sæther side 129-139.
    39. ^ Lindquist, side 374
    40. ^ Beevor 2009, side 590
    41. ^ Beevor 2009
    42. ^ Beevor 2009, side 320
    43. ^ Beevor 2009, side 316 og 409
    44. ^ Beevor 2009, side 409
    45. ^ a b c d Beevor 2009, side 420
    46. ^ Purcell 1973, side 95.
    47. ^ Preston 1986, side 149.
    48. ^ Beevor 2009, side 433
    49. ^ Beevor 2009, side 465-467
    50. ^ Beevor 2009, side 469
    51. ^ a b Beevor 2009, side 471
    52. ^ Beevor 2009, side 568
    53. ^ Beevor 2009, side 480
    54. ^ Beevor 2009, side 318
    55. ^ Beevor 2009, side 518
    56. ^ Beevor 2009, side 492
    57. ^ Beevor 2009, side 515
    58. ^ NRK: Graver frem Franco-regimets ofre lest 17. juli 2015.
    59. ^ «Graver hull i tausheten». Klassekamepn. 28. mars 2009. s. 14. 

    Litteratur

    [rediger | rediger kilde]

    Eksterne lenker

    [rediger | rediger kilde]