Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                
Hopp til innhold

Kim Campbell

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kim Campbell
FødtAvril Phædra Douglas Campbell
10. mars 1947[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (77 år)
Port Alberni
BeskjeftigelsePolitiker, advokat, diplomat, selvbiograf, statsviter Rediger på Wikidata
Utdannet vedPeter A. Allard School of Law
London School of Economics
University of British Columbia
Prince of Wales Secondary School
The Royal Conservatory of Music
EktefelleNathan Divinsky (1972–1983)
Hershey Felder (1997–)[5]
PartiBritish Columbia Social Credit Party (1983–1988)
Canadas konservative fremskrittsparti (1988–1993)
NasjonalitetCanada
Utmerkelser
7 oppføringer
Companion of the Order of Canada
Dronning Elisabeth IIs gulljubileumsmedalje
Queen Elizabeth II Diamond Jubilee Medal
Canadian Newsmaker of the Year (1993)
Order of British Columbia (2012)
125th Anniversary of the Confederation of Canada Medal
Honorary doctorate from the University of British Columbia
Nettstedwww.kimcampbell.com Rediger på Wikidata
Canadas statsminister
25. juni–3. november 1993
ForgjengerBrian Mulroney
EtterfølgerJean Chrétien
Signatur
Kim Campbells signatur
Kim Campbell på Commons

Kim Campbell (Avril Phaedra Douglas Campbell, født 10. mars 1947 i Port Alberni i Canada) er en canadisk politiker fra Canadas konservative fremskrittsparti. Hun var statsminister i Canada i en periode på 131 dager mellom 25. juni og 3. november 1993. Campbell var landets første kvinnelige regjeringssjef. Før hun ble statsminister var hun justisminister og forsvarsminister. Som justisminister huskes hun for strengere våpenlovgivning og lovgivning som beskyttet voldtektsofre.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Hun ble født i Port Alberni i Britisk Columbia, men familien flyttet snart til Vancouver. Foreldrenes ekteskap gikk i oppløsning og da hun var tolv år flyttet moren ut. I den forbindelse endret Campbell fornavnet sitt til Kim. Opprinnelig het hun Avril.[6]

I 1964 begynte hun på studier i statsvitenskap ved University of British Columbia og i 1969 avsluttet hun med bachelorgrad.[6] Deretter tok hun kurs ved Institute of International Relations. Så fikk hun stipend for studier ved London School of Economics, der hun begynte på en doktorgrad i sovjetiske studier. Doktorgradsavhandlingen ble ikke fullført og i 1973 vendte hun tilbake til Vancouver. Hun arbeidet som foreleser ved University of British Columbia fra 1975 til 1978 og Vancouver Community College fra 1978 til 1981.[7]

I 1980 tok hun opp igjen studiene, denne gang i juss. Hun avsluttet med grad i rettsvitenskap i 1983.[8] Etter dette arbeidet hun et par år som advokat.

Politisk virke

[rediger | rediger kilde]

I 1980, samtidig med at hun begynte på jusstudiet, engasjerte Campbell seg i lokalpolitikken i Vancouver. Hun ble valgt til skolestyret og stilte i 1984 uten hell til valg til provinsforsamlingen for partiet Social Credit.[9]

I 1985 ble hun politisk rådgiver for Britisk Columbias førsteminister Bill Bennett. Hun forsøkte å overta hans posisjon da han trakk seg tilbake i 1986, men lykkes ikke. Det gjorde hun derimot i valget til provinsforsamlingen. I valgkampen gjorde hun seg bemerket ved å bryte med partiets restriktive syn på abort.[9][6] Ulikhet i synet på abort førte til at hun brøt med Social Credit.[7]

Før valget til det føderale parlamentet i 1988 ble Campbell spurt om å stille som kandidat for Canadas konservative fremskrittsparti. Hun vant valgkretsen Vancouver Centre og ble deretter engasjert i rikspolitikken. I 1989 fikk hun en underordnet ministerpost som minister for indianersaker og utvikling i nordområdene og i 1990 ble hun Canadas første kvinnelige justisminister.[9] Som justisminister fikk hun gjennom strammere våpenlovgivning, tross motstand i eget parti, og fikk også styrket beskyttelsen for voldtektsofre.[9]

I 1993 ble hun forsvarsminister, den første kvinne i denne regjeringsposten.[10] Hun ble også den første kvinnelige forsvarsminister i et NATO-land.[11] I tiden som forsvarsminister måtte hun håndtere skandalen der personer ble drept av canadiske fallskjermsoldater på oppdrag for FNs fredsbevarende styrke UNOSOM I i Somalia.[12]

Campbell ledet Canadas konservative fremskrittsparti i valgkampen i 1993. Partiet vant bare to mandater. Før valget hadde det 156.

Campbell vant i 1993 kampen mot Jean Charest om å overta partiledervervet og statsministerposten etter Brian Mulroney. Hun ble Canadas første kvinnelige statsminister[9] og samtidig den første kvinnelige regjeringssjef i Nord-Amerika.[10] Campbell tiltrådte 25. juni 1993. Som statsminister reduserte hun antall departementer og statsråder i regjeringen.[13]

Etter ni år med konservativ regjering og en vellykket start på statsministerperioden, lyste Campbell ut valg til oktober 1993.[6] Campbell var blitt populær i den første tiden som statsminister og oppnådde den høyeste velgertilfredshet en statsminister hadde hatt på 30 år.[14] I august 1993 ga 47,9 % av de spurte i en meningsmåling henne sin tilslutning,[15] 51 % i en annen.[16] Valgkampen gikk imidlertid ikke godt og valget ble en katastrofe for de konservative, som bare fikk to representanter i parlamentets underhus. Campbell tapte selv i valgkretsen i Vancouver. Den 3. november 1993 var perioden som statsminister over.[8] Jean Chrétien fra det liberale partiet overtok som statsminister. Campbell trakk seg for godt fra politikken.

Campbell var statsminister i fire måneder og ti dager, til sammen 131 dager.[17] Hennes periode som statsminister er den tredje korteste i landets historie, Charles Tupper og John Turner satt i kortere tid.[7]

Etter politikken

[rediger | rediger kilde]
Motivene i Campbells heraldiske våpen viser til hennes bakgrunn som jurist og justisminister (vekten) og Canadas første kvinnelige statsminister (kvinnesymbolet), kombinert med bølger for Britisk Columbia og merket for Canadas statsminister i øvre hjørne.[18]

Etter at hun gikk ut av politikken underviste Campbell fra 1994 ved Harvard University i USA.[19] Hun var tilknyttet John F. Kennedy School of Government og Shorenstein Center on Media, Politics and Public Policy. Fra 1996 til 2000 var hun Canadas generalkonsul i Los Angeles.[6] Fra 2001 til 2004 underviste hun igjen ved Harvard University.[11] I 2014 ble hun founding principal ved Peter Lougheed Leadership College ved University of Alberta.[20]

Campbell har engasjert seg i forskjellige organisasjoner på internasjonalt plan. Hun var leder i Council of Women World Leaders (CWWL) fra 1999 til 2003. Fra 2003 til 2005 var hun president i International Women's Forum.[21] Campbell var med på å grunnlegge Madrid-klubben, var fungerende president fra 2002 til 2003, deretter visepresident til 2004 og generalsekretær fra 2004 til 2007.[11]

Da statsminister Justin Trudeau i 2016 endret prosedyren for utnevnelse av høyesterettsdommere, ble Campbell leder for det uavhengige dommerutnevnelsesrådet.[22][23]

I 1996 utga hun sine politiske memoarer med tittelen Time and Chance.

Privatliv

[rediger | rediger kilde]

Campbell ble i 1972 gift med matematikeren Nathan Divinsky. Ekteskapet endte med skilsmisse i 1983.[8] I 1986 giftet hun seg med Howard Eddy. Dette ekteskapet varte til 1993. Hun er samboer med musikeren Hershey Felder, som hun møtte da hun var generalkonsul i Los Angeles.[24]

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Campbell er medlem av Det kongelige råd for Canada og er utnevnt til Queen's Counsel. I 2008 ble hun utnevnt til companion av Order of Canada.[25] Hun mottok Order of British Columbia i 2012.[26]

Hun har mottatt æresdoktorgrader fra Law Society of Upper Canada (1991), Brock University (1998), Northeastern University i Boston, (1999), University of British Columbia (2000), Mount Holyoke College i Massachusetts (2004), Chatham College i Pittsburgh (2005), Arizona State University (2005), University of Alberta (2010), Trent University (2011) og Simon Fraser University (2014).[19]

Hun er Honorary Fellow ved Center for Public Leadership ved John F. Kennedy School of Government, Honorary Fellow ved London School of Economics og har vært Regents’ Lecturer ved University of California, Irvine.[11]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Kim-Campbell, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 52579[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ FemBio-Datenbank, FemBio-ID 5061, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Library of Parliament, oppført som A. Kim Campbell, Canadas parlamentsbibliotek person-ID 15582, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ «Meet Canada's `odd couple'», arkiv-URL web.archive.org, publisert i Chicago Tribune, utgitt 7. april 2005, besøkt 4. november 2020[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d e «Kim Campbell». www.canadahistory.com. Arkivert fra originalen 19. mai 2012. Besøkt 25. juni 2017. 
  7. ^ a b c «Kim Campbell». The Canadian Encyclopedia (på engelsk). Arkivert fra originalen 29. juni 2017. Besøkt 25. juni 2017. 
  8. ^ a b c Quick Facts, First Among Equals. Lest 25. juni 2017.
  9. ^ a b c d e Biography, First Among Equals. Lest 25. juni 2017.
  10. ^ a b Skard, Torild (2014). Women of power. Half a century of female presidents and prime ministers worldwide. Bristol: Policy Press. s. 388–389. ISBN 9781447315803. OCLC 880196349. 
  11. ^ a b c d «Kim Campbell». Club de Madrid. Arkivert fra originalen 1. april 2016. Besøkt 25. juni 2017. 
  12. ^ Fisher, Luke. «Somalia Inquiry's Damning Report». The Canadian Encyclopedia (på engelsk). Arkivert fra originalen 30. november 2016. Besøkt 25. juni 2017. 
  13. ^ Farnsworth, Clyde H. (26. juni 1993). «Kim Campbell Takes Oath As Canada's Prime Minister». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 25. juni 2017. 
  14. ^ Farnsworth, Clyde H. (15. oktober 1993). «Campbell, Though Liked, May Not Win in Canada». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 25. juni 2017. 
  15. ^ «Canadian Public Opinion Trends». Arkivert fra originalen 27. juni 2017. Besøkt 25. juni 2017. 
  16. ^ Clayton, Mark (25. august 1993). «Kim Campbell Sets Out to Show She's No 'Kim Mulroney'». Christian Science Monitor. ISSN 0882-7729. Besøkt 25. juni 2017. 
  17. ^ «Duration of Canadian Ministries». Library of Parliament. Besøkt 25. juni 2017. 
  18. ^ «Avril Kim Campbell», Public Register of Arms, Flags and Badges of Canada. Lest 25. juni 2017
  19. ^ a b «Quick Facts & Timeline | The Right Honourable Kim Campbell, P.C.; C.C.; Q.C.». www.kimcampbell.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 30. juni 2017. Besøkt 25. juni 2017. 
  20. ^ «Principals - Peter Lougheed». www.ualberta.ca (på engelsk). Arkivert fra originalen 25. juli 2017. Besøkt 25. juni 2017. 
  21. ^ «Past presidents» (på engelsk). International Women's Forum. Arkivert fra originalen 9. juni 2017. Besøkt 25. juni 2017. 
  22. ^ «Kim Campbell to chair Supreme Court advisory board». Macleans (på engelsk). 2. august 2016. Besøkt 25. juni 2017. 
  23. ^ «Justin Trudeau outlines selection process for new Supreme Court justices. Any bilingual judge or lawyer can now apply to become a Supreme Court of Canada justice». CBC News (på engelsk). 2. august 2016. Besøkt 25. juni 2017. 
  24. ^ «The ex-PM and the piano man», The Globe and Mail, 28. juli 2001. Lest 25. juni 2017.
  25. ^ «Kim Campbell, P.C., C.C., O.B.C., Q.C.» (på engelsk). The Governor General of Canada. Besøkt 25. juni 2017. 
  26. ^ «2012 Recipient: The Right Honourable A. Kim Campbell – Vancouver : Order of BC». orderofbc.gov.bc.ca (på engelsk). Besøkt 25. juni 2017. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  Canadas statsminister
juni 1993–november 1993 		Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kim_Campbell&oldid=24806455»