Lin Biao
| Lin Biao | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 林育蓉 5. des. 1907[1][2][3]  Subraga Basin | ||
| Død | 13. sep. 1971[1][4][5][2] (63 år) Ondorkhaan | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, militært personell | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Militærakademiet i Whampoa | ||
| Ektefelle | Ye Qun (1941–1971) (avslutningsårsak: død)[6] Zhang Mei (1937–1946) | ||
| Partner(e) | Sun Weishi | ||
| Barn | Lin Liguo[6] Lin Liheng Lin Xiaolin | ||
| Parti | Kinas kommunistparti | ||
| Nasjonalitet | Qing-dynastiet (1907–1912) (avslutningsårsak: regimeendring) Republikken Kina (1912–1949) (avslutningsårsak: regimeendring) Kina (1949–1971) (avslutningsårsak: død) Den kinesiske sovjetrepublikk | ||
| Gravlagt | Subraga Basin | ||
| Utmerkelser | First Class Red Star Medal People's Liberation Army Strategist | ||
Lin Biao (kinesisk: 林彪, pinyin: Lín Biāo, Wade-Giles: Lin Piao; opprinnelig Lin Yurong 林育蓉, (1907–1971) var en kinesisk kommunistisk politiker og marskalk. Han var gift med Ye Qun, som var hans nære medarbeider og selv en aktiv politiker med stor innflytelse.
Lin Biao var en nær fortrolig av Mao Zedong og førte boken Maos lille røde i pennen. Biao var trolig utsett av Mao som sin etterfølger, men døde under uklare omstendigheter i 1971.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Lin var sønn av en mindre godseier i Huanggang ikke langt fra dagens Wuhan i Hubei, og vokste opp der. Farens livsverk ble ødelagt av de lokale krigsherrer som gjorde seg sterke under det kaoset som rådet i mange år etter Qing-dynastiets fall i 1911. Kina var splittet og ble herjet av kamper mellom regionale og lokale krigsherrer.
Dette var bakgrunnen da Lin Biao i 1924 sluttet seg til Den sosialistiske ungdomsliga. Han begynte så på militærakademiet i Whampoa da han var 18. Dette var grunnlagt av Sun Yat-sen for å forme den fremtidige elite innen hans revolusjonære parti, Kuomintang. På den tid tok Kuomintang imot rådgivere fra Sovjetunionen, og et mindretall av studentene ved Whampoa var kommunister, som Lin Biao. Han ble både Zhou Enlais og den sovjetiske general Vassilij Konstantinovitsj Blüchers protesjé.
Etter et knapt år ble han beordret til å tjenestegjøre under nordekspedisjonen, og han steg i gradene fra troppsfører til bataljonskommandør på få måneder. I 1926 ble Lin uteksaminert fra Whampoa, og i 1927 hadde han allerede graden oberst.
Året etter ble han medlem av det kinesiske kommunistparti.
I det følgende støttet han Mao Zedong, og hadde overkommandoen over det kommunistiske 1. armekorps i kampene mot Chiang Kai-sheks Kuomintangstyrker. Under den lange marsjen (1934–1935) kommanderte han kommunisthærens fortropper. Mellom 1938 og 1942 oppholdt han seg i Sovjetunionen; etter hjemkomsten ble han i 1945 medlem for kommunistpartiets sentralkomite og året etter øverstkommanderende for den kommunistiske hær.
Under borgerkrigen mot Chiang Kai-shek erobret han Mandsjuria og skapte dermed en viktig forutsetning for de kommunistiske styrkers seier i 1949. Senere ledet han styrkene sørover, gjennom Tianjin og Beijing til det store sveipet helt ned til Hainan.
Lin takket nei til Maos tilbud til ham om å lede de kinesiske styrker i Korea. Om dette skyldes hans (og politbyråets) opprinnelige motstand mot et kinesisk engasjement der, eller om det skyldtes at han fryktet å komme i en stilling med så stor fallhøyde enten han lyktes eller feilet, er vanskelig å si. Det kan også være at den grunnen han oppgav da han gjorde avbikt, nemlig at hans helse var sviktende, kan ha vært mer reell enn det mange senere har antatt. Dr. Li Zhisui, en av Maos personlige leger den gang, skrev senere i sin selvbiografi at Lin var mentalt ubalansert snarere enn lidende av noen kronisk fysisk sykdomstilstand, skjønt det er vanskelig å se at han var slik posisjoinert at han kunne danne seg et autoritativt bilde av dette. Det er vanligere å anta at Lins henvisning til sykdom for det meste var motivert av politisk engstelse.
Lin dro selv til Sovjetunionen for medisinsk behandling. Han deltok der også med Zhou Enlai i forhandlinger med Stalin om sovjetisk støtte til den kinesiske intervensjon på Koreahalvøya. Dermed innebar ikke hans nei til Mao om kommandooppdraget at Mao hadde avskrevet ham.
I 1954 ble han stedfortredende president for Folkerepublikken Kina, i 1955 marskalk og medlem av politbyrået, og i 1959 ble han forsvarsminister. Men helt siden borgerkrigens avslutning hadde han selv snarere gjort sitt ytterste for å unngå en karriere som ville katapultere ham til de øvre politiske skikt, og takket nei til en rekke forslag om forfremmelser fra Mao Zedongs side. Han viste da til sin helsetilstand – noe som var mer en utflukt enn den reelle grunn. Det har senere blitt antatt at han fryktet Maos lunefullhet og fant det mer tilfredsstillende å unngå en karriere som ville ha krevd stadig årvåkenhet.
Men dette begynte å endre seg rundt midten av 1960-tallet. Populariseringen av Maos lille røde var mye hans verk. De første utgavene var smykket av en kalligrafi av Lin Biao. Forordet til det andre kinesiske opplaget i 1966 var skrevet av ham. Det begynte slik: Kamerat Mao Zedong er den største marxist-leninisten i vår tidsalder. Han har overtatt, forsvart og på genial måte utviklet marxismen-leninismen samt ført den frem til et høyere og helt nytt stadium. (Restopplaget med Lins forord ble ødelagt etter hans politiske fall og mystiske død i 1971, og eiere av boken ble oppfordret til å rive ut forordet av sine eksemplarer.)
I 1966 engasjerte han seg sterkt under kulturrevolusjonens tidligste fase. I 1969 ble han stedfortreder for Mao, og avløste dermed Liu Shaoqi som stedfortredende partiformann. Dette ble formelt godkjent under Det kinesiske kommunistpartis 9. nasjonalkongress i april 1969. Med dette var han formelt å betrakte som Mao Zedongs fremtidige etterfølger. Han ble imidlertid snart bekymret for de skadevirkninger kulturrevolusjonen raskt fikk for Kinas økonomi og for partiet, men klarte ikke å frembringe noen vesentlig kursendring ettersom Mao selv ønsket at kulturrevolusjonen skulle fortsette.
Som Maos utpekte etterfølger fikk han raskt en del støttespillere, noe Mao snart begynte å mislike. Han hadde etter alt å dømme ikke forestilt seg at Lin Biao skulle forberede seg til et fremtidig opprykk til å bli Kinas øverste leder, og hadde kun hentet inn Lin Biao som erstatter for den utrenskede Liu Shaoqi. På et tidlig tidspunkt engasjerte Maos hustru Jiang Qing, anføreren av «firerbanden», seg mot Lin og hans hustru Ye Qun. En av hans viktigste meningsfeller, Chen Boda, ble effektivt sjaltet ut av firerbanden, og på en slik måte at Lin Biao selv gikk til angrep på ham. Statsminister Zhou Enlai, som hadde en god del meningsaffinitet til Lin, ble mer aktivt nøytral da det ble klart at Mao selv trakk i trådene for å få Lin Biao til selv å komme på den ide at det var best å trekke seg fra sitt verv.
Misstemningen mellom Mao og Lin ble etter hvert åpent synlig; de etter hvert sjeldne gangene de opptrådte sammen, snakket de ikke med hverandre.
Død
[rediger | rediger kilde]Omstendighetene rundt hans død er usikre. Den offisielle kinesiske historieskrivning vil at han og hans kone Ye Qun planla statskupp, men at de fant ut at planene var avslørt. Det er en rekke historikere som finner at denne fremstillingen har meget for seg – At Lin faktisk var i gang med kuppforberedelser, men at kuppet ble forpurret. Da flyktet han med fly fra Shanhaiguan, men flyet som førte ham ut av Kina styrtet før det kom frem til Sovjetunionen, den 13. september 1971. Det finnes ingen klare holdepunkter for denne fremstillingen som så langt har tilfredsstilt ikke-kinesiske historikeres dokumentasjonsønsker.
Senere har en pensjonert kinesisk soldat som var vakt ved flybasen i Shanhaiguan hevdet at flyet før avgang hadde en liten kollisjon med en lastebil som stod for nær taksebanen. Dersom dette sammenstøtet førte til en lekkasje fra flybensintanken under vingen, kan det forklare styrtet. Det kan også være at tanken ikke inneholdt nok bensin, og at flyvningen i lav høyde – under radaren – førte til alt for stort bensinforbruk. Uansett var krasjstedet så langt inn i mongolsk territorium at de rykter som oppstod om en nedskytning med luftvernmissiler avfyrt fra Kina, ikke kan ha noe for seg. Kina hadde ikke så langtrekkende raketter den gang.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Lin-Biao, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id lin-biao[Hentet fra Wikidata]
- ^ filmportal.de, oppført som Piao Lin, Filmportal-ID bc491be4206c4bda99db09b098189452, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0037303[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Rise of Modern China, Sixth Edition, side(r) 712, kapittel 29[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Barbara Barnouin og Yu Changgen: Zhou Enlai: A Political Life. Hong Kong: Chinese University of Hong Kong, 2006. ISBN 962-996-280-2. Lenke sett 12. mars 2011.
- Jung Chang og Jon Halliday: Mao: Den ukjente historien, Gyldendal, 2005. ISBN 82-05-35347-6
- China at War: An Encyclopedia. Ed. Li Xiaobing. United States of America: ABC-CLIO. 2012. ISBN 978-1-59884-415-3.
- Jurij Dmitriev: «Poslednij Polet Kitaiskogo Marsjala». [Den kinesiske marskalks siste flight]. Trud. 9. april 1994. [russisk].
- Jurgen Domes: Peng Te-huai: The Man and the Image, London: C. Hurst & Company. 1985. ISBN 0-905838-99-8.
- Patricia Buckley Ebrey (red.): Chinese Civilization: A Sourcebook. Second Ed. United States of America: The Free Press. 1993. ISBN 0-02-908752-X.
- Oliver Lei Han: "Sources and Early Printing History of Chairman Mao’s 'QUOTATIONS'" Arkivert 7. november 2014 hos Wayback Machine.. The Bibliographical Society of America. 10. januar 2004.
- Peter Hannam og Susan V. Lawrence: "Solving a Chinese Puzzle: Lin Biao's Final Days and Death, After Two Decades of Intrigue". U.S. News & World Report. January 23, 1994.
- Henry Yuhuai He: Dictionary of the Political Thought of the People's Republic of China. United States of America: East Gate. 2001. ISBN 0-7656-0569-4.
- Hu Chi-hsi: "Mao, Lin Biao, and the Fifth Encirclement Campaign". The China Quarterly. No.82. June 1980. Cambridge University Press.
- Hu Xingdou: "Ethnic Problems: The Truth About Lin Biao". The China Military Network. June 6, 2005. [kinesisk].
- Ivan Ivaniuk: «Marsjal Lin' Biao Razbilsia v Mongolii». [Marskalk Lin Biao styrtet i Mongolia]. Krasnaja Zvezda. 7. mai 1994. [russisk].
- Andrej Kozyrev: «"Djelo Lin Biao: Zagadka Pochti Razreshena». [Lin Biao-saken: mysteriet nesten løst]. Moskovskaja Pravda. 24. mars 1994. [russisk]
- Branko Lazitch og Milorad M. Drachkovitch: Biographical Dictionary of the Comintern: New, Revised, and Expanded Edition. Stanford, CA: Hoover Institution Press. 1986.
- Khoon Choy Lee: Pioneers of Modern China: Understanding the Inscrutable Chinese. Singapore: World Scientific Publishing. 2005. ISBN 981-256-464-0.
- Edward Pak-wah Leung: Historical Dictionary of the Chinese Civil War. United States of America: Scarecrow Press. 2002. ISBN 0-8108-4435-4.
- (Lin Biao) «Lin Piao: Master Strategist». i Helen Foster Snow (red.): The Chinese Communists: Sketches and Autobiographies of the Old Guard. Westport, Connecticut: Greenwoods Publishing Company. 1972. ISBN 0-8371-6321-8
- Adrian Luna: Bringing the Inside Out: Health, Personality, Politics, and the Tragedy of Lin Biao, VDM Verlag Dr. Mueller e.K., 2008, ISBN 383643587X
- Roderick MacFarquhar og Michael Schoenhals: Mao's Last Revolution. Belnap Press of Harvard University Press, 2006.
- Colin Mackerras, Donald Hugh McMillen, Donal Andrew Watson: Dictionary of the Politics of the People's Republic of China. Great Britain: Routelage. 1998. ISBN 0-415-15450-2.
- Ion Mihai Pacepa. "The Kremlin's Killing Ways" National Review Online. November 28, 2006.
- Qiu Jin: The Culture of Power: The Lin Biao Incident in the Cultural Revolution. Stanford, California: Stanford University Press. 1999.
- Qiu Jin: "Distorting History: Lessons From The Lin Biao Incident". Quest. Vol.3, Issue 2, June 2002.
- Thomas W. Robinson: "The Tragedy of Lin Biao: Riding the Tiger during the Cultural Revolution 1966-1971 by Frederick C. Teiwes, Warren Sun". The China Quarterly. Cambridge University Press. No. 160. December 1999. s. 1080–1082.
- Robert S. Ross: "From Lin Biao to Deng Xiaoping: Elite Instability and China's U. S. Policy". The China Quarterly. No.118. June 1989. pp. 265–299. Cambridge University Press.
- Harrison Salisbury: The Long March: The Untold Story. New York: Harper & Row. 1985.
- Edgar Snow: Red Star Over China. Penguin. 1972. ISBN 0-14-021433-X.
- Harold Miles Tanner: China: A History. Indianapolis, Indiana: Hackett Publishing Company. 2009. ISBN 978-0-87220-915-2.
- Frederick C. Teiwes og Warren Sun: The Tragedy of Lin Biao: Riding the Tiger During the Cultural Revolution. North America: University of Hawaii Press. 1996. ISBN 0-8248-1811-3.
- Stephen Uhalley Jr., Qiu Jin: "The Lin Biao Incident: More Than Twenty Years Later". Pacific Affairs. Vol.66, No. 3, Autumn, 1993. pp. 386–398.
- Yang Jisheng: "The Fatal Politics of the PRC's Great Leap Famine: the preface to Tombstone". Journal of Contemporary China. Vol.19, Issue 66. pp. 755–776. July 26, 2010.
- Zhang Langlang: "Sun Weishi's Story". The Collected Works of Zhang Langlang. Boxun News Network. [kinesisk]