Lincoln Beachey

Lincoln Beachey
Født		3. mars 1887 San Francisco
Død		14. mars 1915 (28 år) Verdensutstillingen i San Francisco
Beskjeftigelse		Flyger, stuntperson
Søsken		Hillery Beachey
Nasjonalitet		USA
Gravlagt		Cypress Lawn Memorial Park
Utmerkelser		National Aviation Hall of Fame (1966)
Lincoln Beachey på Commons

Lincoln Beachey var kledt i dress når han fløy.

Lincoln Beachey.

Lincoln J. Beachey (født 3. mars 1887 i San Francisco, død 14. mars 1915) var en amerikansk flypioner og «barnstormer». Han ble berømt og rik ved å opptre på flyvende sirkus og utstillinger, der han utførte halsbrekkende stunts.

Han ble kjent som «Mannen Som Eier Himmelen» og noen ganger «Master Birdman». Beachey ble anerkjent også av sine konkurrenter som«Verdens Største Aviator».

Oppvekst

Lincoln Beachey fulgte i sin eldre bror Hillarys fotspor, og ble bakkemannskap for luftskipspilot Thomas Scott Baldwin. Han var med på å bygge luftskipet «California Arrow», og var bare 17 år gammel da han i 1905 fløy i luftskip for første gang. Senere hjalp han til med å konstruere og bygge et raskere, mer aerodynamisk luftskip, som ble kjent som «Beachey-Baldwin-luftskipet».

I 1910 førte han sin egen «Beachey-Knabenshue Racing Airship»-ballong på flystevnet «Los Angeles International Air Meet» på Dominguez Field i Los Angeles. På det samme stevnet fløy han også et fly med faste vinger langs en opptegnet bane, i en høyde av 30 meter. Det var også på dette stevnet at broren Hillary var pilot på et fly for første gang (det dreide seg om et fly av typen Gill-Dosh Curtiss).

I 1911 under et Air Show i Los Angeles gjennoførte Beachey den første vellykkede utflating etter en motorsvikt som forårsaket at flyet hans gikk inn i et spinn fra en høyde på over 1 000 meter. Ingen tidligere pilot hadde overlevd en lignende situasjon. Senere ble Beachey en del av flypioneren Glenn Curtiss' Air Show. Ukjent med Curtiss' design, havarerte han tre ganger mens han lære å fly disse flyene, men snart oppnådde han å mestre denne nye konstruksjonen.

Lincoln Beacht flyr under Honymoon Bridge i 1911.

I juni utlyste arrangørene av det US.-kanadiske karneval 1 000 dollar til den første person som fløy et fly over Niagarafallene. Beachey svarte på utfordringen med sitt Curtiss D biplan og 27. juni 1911 tok Beachey av i duskregn og fløy over den nederste fallet av Niagarafossen, så ovenfor American Falls foran anslagsvis 150 000 tilskuere. Mens han katret gradvis, sirklet Beachey sitt fly over fossen flere ganger. Etter at han hadde fullført dette, stupte han ned i fossens dis, og flatet ut 6 meter over overflaten på Niagara-elven. Så fløy han under Honeymoon Bridge 6 sju m over stryket og ned langs Niagara Gorge. Lokale aviser beskrev hans fly som så ut som «en istykkerslått appelsinkasse».

Parkes teknikk

Selv om Wilfred Parke er kreditert med å utvikle «Parkes teknikk» med å komme seg fra et spinn, er Beachey også kreditert for å ha oppdaget denne manøvrere. Han klatret til 1 500 meter, tvang flyet sitt i spinn og så snudde roret i spinnets retning og flatet ut. Han gjentok manøvreren elleve ganger for å bekrefte at det fungerte. Dermed ble Beachey en flyvningens superstjerne: På et år så 17 millioner mennesker ham fly. På den tiden var USAs befolkning bare 90 millioner mennesker. Hans prestasjoner inkluderer oppfinnelse av å fly et 8-tall i stup. Han var også den første piloten i stand til å oppnå flate ut i stor hastighet like over bakken. Flere piloter omkom i forsøk på å imitere ham. Etter noen han kjente godt havarerte og omkom, pensjonerte Beachey seg, men etter 3 måneder kom han tilbake og perfeksjonerte et triks kjent som «loop the loop».

I 1911 under Chicago International Aviation Meet konkurrerte Beachey mot et tog—og lot hjulene berøre taket på det bevegelige tog som gikk under. Her vant han også flere priser for sine stunts, og han ville sette en ny høyderekord. For å gjøre dette fylte han flyets tanker med drivstoff. Han sa han ville sette flyets nese til værs og holde det gående til drivstoffet var oppbrukt. I en time og førti-åtte minutter fløy han i spiraler oppover, helt til motoren døde. Han gled så i spiraler mot bakken, klatret ut, nummen og stiv av kulde. Barografen ombord på flyet viste at han hadde nådd en høyde på 3 924 m, en foreløpig høyderekord. I 1912 utførte Beachey, Parmelee og flypioneren Glenn Martin den første nattflyvning i California med acetylen-brennere og kastet små smellbomber over Los Angeles. I 1913 tok Beachey av på innsiden av Machinery Palace på San Francisco World's Fair. Han landet flyet i 97 km/t helt innenfor hallen. Hans spesielle stunt var «dip-of-death» der han tok sitt fly opp til 1 500 m og stupte mot bakken i full fart med hendene utstrakt. I aller siste øyeblikk ville han rette ut og zoome ned mot en racebane med hendene utstrakt og styre med knærne. I en spøk rettet mot Blanche Stuart Scott, et annet medlem av Curtiss utstillingslag, kledde Beachey seg opp som en kvinne, og lot til å være ute av kontroll, terroriserte flere tusen tilskuere . Orville Wright sa

«Et fly i hendene på Lincoln Beachey er poesi. Hans herredømme er en ting av skjønnhet å se på. Han er den mest fantastiske flyer for alle».

Solokarriere

I 1913 utførte en russisk pilot, kaptein Pjotr Nesterovnden første invedig loop. Franskmannen Adolphe Pegoud ble den andre senere samme året og fler kjente flyvere forsøkte det. Beachey ønsket å prøve selv. Curtiss nektet å bygge ham et fly som var i stand til stuntet, og Beachey forlot hans flyteam. På samme tid skrev han et bitende essay om stuntflyvning, skrev at de fleste kom til utstillinger ut av sykelig iver etter å se unge piloter dø. Den 7. mars 1913 kunngjorde han at han aldri mer ville fly profesjonelt, han trodde at han var indirekte ansvarlig for drapene på flere unge flygere som hadde prøvd å etterligne hans stunts. I mai mente han at han var ansvarlig for tjue-fire dødsfall, og alle er «mine brødre» Han hadde enorm skyldfølelse for deres død og lidelse og deres familie.

Beachey gikk inn i eiendomsmeglerbransjen for en tid, før Curtiss motvillig sa seg enige i å bygge et stuntfly, kraftig nok til å gjøre den indre loop. Beachey kom tilbake, og den 7. oktober tok han flyet opp i luften på Hammondsport, New York. På den første flyvning forårsaket enten en kraftig nedstrømmende luft eller tap av hastighet, etter en tur dukket flyet et øyeblikk. Den ene vingen traff en stolpe til et telt på feltet, og flyet feide to unge kvinner og to sjøoffiserene av taket på den nærliggende hangar hvor de hadde stått for å se på, på tross av Beacheys ønske. En kvinne ble drept og den andre skadet som følge av fallet, en høyde på ca 3,5 m. Beacheys fly havarerte på et nærliggende felt, men han klarte å gå bort fra vraket med mindre skader. (Dødsårsaken til den 20-år gamle kvinnen ble oppgitt som «tilfeldig».) Beachey bestemte seg for andre gang å forlate luftfart.

Lincoln Beachey fotografert i det han gjør syv loop på rad over San Francisco-utstillingen, antagelig i 1913.

Men ett å ha sett en sirkusplakat ombestemte han seg. Plakaten avbildet et fly som fløy opp ned, et stunt han ennå ikke hadde forsøkt. Beachey var fast bestemt på å mestre et loop og opp ned fly, men bestemte seg for Ikke å forsøke.

Han prøvde å leve ved å utføre loop på messeområdet, men fant snart ut at folk ville ikke betale for å se et stunt de likevel kunne se utenfor portene. Han trakk seg tilbake for tredje gang, men kom tilbake da hans manager hadde en idé om å å avbildet han på en plakat: «Himmelens demon mot mot jordens daredevil». Beachey skulle konkurrere mot en racerbil, kjørt av den populære sjåfør Barney Oldfield. Lederen satte opp et høyt gjerde rundt messeområdet, derved tvinge folk til å betale hvis de ønsket å se løpet. Beacheys fly var raskere enn Oldfields bil, men de delte på vinne, og publikum strømmet til for å se deres daglige konkurranser. Med pengene han fikk for konkurransen konstruerte Beachey og bygget et nytt fly, "Little Looper". Han hadde fikk navnet malt i meter-høye bokstaver på øverste vinge. Snart fløy flere loop. Da han hørte om en annen pilot som ville sette en rekord i fly sammenhengende loop, ville Beachey vomgående slå ham, fløy så mange som åtti loop på rad. Beachey og Oldfield turnerte landet, og arrangerte loop overalt hvor de kom. I Dayton i Ohio, brødrene Wrights hjemsted, møtte 30 000 for å se.

Etter at han først fullførte en loop, skrev han en gripende refleksjon, og sa,

«Den tause som henter sjeler håndhilste jeg på i dag. Tusenvis av ganger har vi vært engasjert i et løp blant skyene. Stuper hodestups iandpusten, dykker og sirkler med forferdelig fart gjennom det eteriske plass. Og mange ganger når det blendende sollys har blindet øynene, og plutselig mørket har nummet alle sansene mine, har jeg tenkt på Ham, nær min hæler. Ved slike anledninger har jeg trosset ham, men, på den måten har opplevd frykt som jeg ikke kan forklare. I dag er jeg den gamle mannen venner»

Død

Det var under Verdensutstillingen i San Francisco (1915) at Beachey fløy sin siste tur. Før utstillingen, i 1914 fikk han bygget sitt Beachey-Eaton monoplan bygget. Flyet var lik Morane-Saulnier H med tillegg av trepunkts understell og støre vinger, noe som gjorde vingens form lik, og fikk noen til å se på den som en Rumpler Taube. Med den samme 80 hk motor som han hadde brukt i sitt Beachey biplan men lettere og mer manøvrerbart fikk han økt hastigheten fra 130 til 160 km/t, og dermed gjøre sin loop og manøvrer enda mer spektakulære. Det ville også være det første til å kunne fly opp ned. Han hadde testet det i større høde og den 14. mars 1915, var han klar for dets første offentlige oppvisning . Han tok flyet til værs foran en flokk på 50 000 (innenfor utstillingsområdet—med ytterligere 200 000 på høyder utenfor), Fløy en loop, og snudde flyet på ryggen. Han kan ha vært så innstilt på å flate ut flyet opp ned, men klarte ikke å oppdage at han bare var 610 m over San Francisco Bay. Han trakk i stikka for å flyet ut av denne høyden stilling, og det dalte langsomt. Belastningen forårsaket at vingen løsnet og flyet styrtet inn i bukta mellom to skip. Sjømenn hoppet ut, men det tok 1 time og 45 minutter å få Beachey opp og redningsmennene brukte tre timer på å prøve å gjenopplive ham. Obduksjonen viste at han hadde overlevd ulykken, døde av å drukne.

Under begravelsen i San Francisco ble det sagt

«han var den største i byens historie fram til da. Store folkemengder hadde fulgt hans turer, og det er blitt anslått at 30 millioner mennesker som så ham i hans karriere, 17 millioner bare i1914».