Lofthusopprøret

Arendal sommeren 1800, akvatint av J.W. Edy

Lofthusopprøret i 1786–1787 var den til da største bondereisningen i Norge i unionstiden med Danmark. Opprøret ble ledet av Kristian Lofthus, en bonde fra Lofthus i Lillesand. Han ledet en stor gruppe bønder som protesterte mot kornmonopolet borgerne i Arendal by hadde – bøndene så det som maktmisbruk av embedsmenn.

Opprøret var konsentrert rundt Kristian Lofthus. Han dro på eget initiativ til København for der å legge fram sine klagemål mot embedsstanden i Agder, men ble sendt tilbake da kronprinsen ikke mente han kunne vise at han sto som representant for flere enn seg selv. Lofthus begynte dermed et arbeid for å samle underskrifter til støtte for sine klagemål. Dette gjorde at han ble sett på som en trussel av embedsmennene i Agder.

Det kom til konfrontasjoner mellom bønder og soldater, før Kristian Lofthus ble dømt til festningsarbeid på livstid på Akershus festning. Flere andre som var med i aksjonen, ble også dømt. Samtidig ble det nedsatt to undersøkelseskommisjoner, og den siste kommisjonen gav Lofthus og hans støttespillere rett i flere av deres påstander.

Bakgrunn

Arendal i en bok som kom ut i 1836, altså bare noen tiår etter hendelsene rundt Kristian Lofthus.

Arendal ble kjøpstad i 1723. Med dette fulgte det flere handelsprivilegier for borgerskapet i byen; blant annet mistet bøndene retten til å kjøpe korn direkte fra skip som lå i havn, såkalt «liggedagshandel». Allerede i 1725 var det uroligheter i byen som følge av dette. Denne gangen var det bøndene i Austre Moland og Øyestad som protesterte med voldelige midler. I 1737 ble det holdt et bondemøte med nitti deltagere i Holt. På møtet stilte bønder fra stort sett hele Nedenes amt. Bøndene skrev et klageskriv til stiftsamtmannen der de fremholdt at kjøpmennene i Arendal ikke tok inn nok korn til bøndene, og at de forlangte for høye priser på kornet. Dette førte til at bøndene måtte overlate jorden sin til byborgerne som betaling. Klagen ble sendt videre til byfuten i Arendal, men uten å bli tatt til følge. Bøndene mente dette skjedde fordi futen «selv med Arendals borgere conniverer og er aarsag til forbudet og holder med borgerne!» En ny klage ble sendt til København, men heller ikke denne fikk støtte i embetsverket.

I 1750 klaget bøndene igjen, men Rentekammeret svarte at liggedagsforbudet skulle håndheves strengt, og borgerne fulgte dette opp med hjelp av rettsvesenet. Dette førte til nye opptøyer i Arendal. I februar 1752 samlet det seg mellom seks og sju hundre bønder i byen. De forsøkte å tvinge byfuten til å gi dem lov til å kjøpe korn fra skipene som lå i havnen, og da de ikke lykkes med dette, brøt de seg inn i borgernes hus, gikk ombord i skip og tok det de ønsket. To år senere ble hovedmannen bak opprøret fradømt «ære, liv og gods», men straffen ble redusert i 1756. Åtte bønder ble dømt til fem års festningsarbeid og ti til bøter. Resultatet ble likevel at bøndene fikk medhold i at de kunne handle på liggedagene.

Også i 1752 klaget bøndene på høye priser, og på at de ofte fikk dårlige og unyttige varer i bytte for tømmer og andre råvarer. Handelen gjorde dem til gjeldsslaver. Det var ikke bare bøndene rundt Arendal som klaget. Klager kom også fra bønder i Stavanger og lenger nord på Vestlandet, fra bønder i Christiania (dagens Oslo) og i Telemark. I begynnelsen av 1780-årene ble situasjonen enda vanskeligere for bøndene. Det oppsto kornmangel i landet, og bøndene ble enda mer avhengige av kjøpmennene i byene enn de hadde vært tidligere.

Kristian Lofthus klager til kongen

En brigg malt i 1756. Det var en slik skute Kristian Lofthus var kaptein på.

Kristian Lofthus (født 1750) var en suksessrik bonde fra Vestre Moland som i tillegg til å drive jord- og skogbruk, mot slutten av 1770-årene også bygde skip. På begynnelsen av 1780-årene var han kaptein på skip som blant annet gikk til England. Lofhus' utvidelse av sin virksomhet til å gjelde utenfor landbruket, gjorde at han kom i konflikt med handelsprivilegiene i Arendal. Det ble tatt ut tiltale mot ham, der han sto anklaget for å ha drevet ulovlig handel. Lofthus selv mente privilegiene var urettferdige, og at borgere og embedsmenn drev maktmisbruk ovenfor allmuen. Han fikk støtte for dette i store lag av befolkningen, men tapte rettssaken og ble dømt til store bøter. Gården ble solgt på tvangsauksjon, men Lofthus' svigerfar kjøpte den, og lot Lofthus drive gården videre.

Allerede i 1784 reiste det utsendinger fra Nissedal og Fyresdal til København. Utsendingene ba om å få nedsatt en kommisjon for å undersøke «de Fornærmelser, som dem i deres Handel med Arendal af Kjøbmændene tilføres.» Høsten 1785 reiste folk fra bygdene i nedre Telemark til København, og klaget på skriveren og lensmennene. Som svar ble det 30. september 1785 sendt ut en forordning, som skjerpet et gammelt forbud mot klageferder som ikke var godkjent av embetsverket. Hans Kålstad dro likevel i 1786, på en ny reise til København. Med seg hadde han en klage underskrevet av 33 bønder i fire prestegjeld. Han trosset samtidig en trussel fra amtmannen om hard straff for å reise til København.

Våren 1786 begynte man også å snakke om at man ville klage til kongen i flere bygder i Nedenes. Kristian Lofthus bestemte seg for selv å klage. Det er usikkert om, eller hvor mye, han hadde snakket med andre om dette, men 8. juni 1786 møtte han opp hos Kronprins Frederik med en klage som kun bar hans egen underskrift. I klagen beskyldte han futene Dahl og Scythe i Nedenes for å ha lagt på skatter uten at dette var godkjent av kongen. Videre anklaget han borgerne i Arendal for å gi bøndene dyre og unyttige varer i bytte mot det bøndene hadde å selge, og at de samtidig kjøpte disse varene tilbake for en mye lavere takst når bøndene måtte kjøpe korn. Resultatet ble at bøndene ble fanget i gjeld.

Kristian Lofthus var ikke klar over at denne måten å klage på var ulovlig, for klageren måtte først gå gjennom stiftsamtmannen. Men Lofthus mente at slik kom den aldri fram til kongen. Kronprins Fredrik meddelte han ikke kunne behandle en klage fra bare én person, så Lofthus måtte vise at allmuen sto bak ham. Starten på Lofthus' virke som folkeagitator kom derfor direkte fra kongen.

Etter møtet med kronprinsen mente Kristian Lofthus at han hadde fått et mandat av kongen til å samle klager fra allmuen. Forordningen som forbød slik virksomhet gjaldt derfor ikke for ham, fortalte han folk. Det er trolig at folk trodde Lofthus opererte som et slags sendebud fra kongen, og at dette gav moment til den videre utviklingen og Lofthus' gjennomslagskraft. Dette var sannsynligvis ikke kronprinsens intensjon da han relativt vennlig tok imot Lofthus og ga ham det Lofthus oppfattet som et kongelig mandat, men heller et resultat av en ung og uerfaren kronprins som ikke så rekkevidden av det han sa.

Allerede i slutten av juni 1786 var Kristian Lofthus i gang med å høre klagemål fra bønder. 17. juni fikk han samlet 49 bønder fra Nedenes, Berkenes og Høvåg på en gård i Berkenes. Disse skrev under på et brev der de klaget på det som før hadde blitt løftet fram. Det gjaldt skattenivået på gårder og sager, og måten arendals-borgerne behandlet bøndene på. I tillegg ble sorenskriveren anklaget for sin «overdrevne Begiærlighed». Brevet er helt klart skrevet av Lofthus, og det er gjort en merknad om at bøndene fra Høvåg ikke hadde noe med byen å gjøre, og derfor ikke sto bak klagen på byborgerne. Omtrent på samme tid underskrev 39 bønder fra Berkenes, Høvåg, Vestre Moland og Landvig, alle bygder under futen i Nedenes, i tillegg til bønder fra Iveland og Veggusdal, et tilsvarende klagebrev. Brevet er ikke datert, men bøndene var samlet på nabogården til Kristian Lofthus, en søndag det var kirkegang. Brevet har et påskrift fra Lofthus, der han ber bøndene om å ta med seg skattebøker og annet som kunne bekrefte klagene. Den 3. juli underskrev flere enn 30 bønder i Lofthus' hjembygd, Vestre Moland, klagebrev mot futen Scythe.

Alle disse underskriftene ble samlet inn vest i amtet. Lofthus hadde bedt Peder Jåmmås fra Froland til å samle klager i bygdene i øst, som også lå nærmest Arendal. Jåmmås fikk hjelp av en prokurator til å sette opp et klageskriv, og begynte 1. juli å samle underskrifter. Han fikk bare seks underskrifter før futen kom, og krevde at han avsluttet agitasjonen.

13. juli var Lofthus tilbake i København. Med seg hadde han de tre klagebrevene han selv hadde samlet inn. I tillegg hadde han med seg et brev der han ba om løyve til å samle klager uten trussel om arrestasjon, «saalænge denne Sag undersøges». Kronprinsen bad om bevis for påstandene som ble fremsatt i klagebrevene. Det virker som om prinsen var positiv til Lofthus, og da denne kom tilbake til Norge, så han på seg selv som en meglingsmann med løyve til å samle inn to underskrifter fra hvert sogn. Han brukte reisepasset sitt som et slags bevis på at han kunne reise fritt omkring for å gjøre dette arbeidet. Det fantes ikke noe løyve om å samle inn underskrifter, og Lofthus holdt seg heller ikke til to fra hvert sogn, men samlet inn så mange han klarte. Tanken hans om dette løyvet ble likevel viktig i hans videre arbeid.

Lofthus fortsatte i høyt tempo, og fikk nå også med seg flere medhjelpere. Med hjelp fra disse hadde han 7. august klar to brev som skulle sendes til kongen. Det ene brevet hadde 143 underskrifter mens det andre hadde 329. Underskriverne kom fra 13 kirkesogn, og bad om at det skulle nedsettes en kommisjon som skulle granske «Fogdernes, Sorenskrivernes og Borgernes ubillige Behandling». Brevene ble sendt neste dag.

Selv om klagebrevene var sendt, sluttet ikke Lofthus med sin aktivitet. I løpet av august og september dro han rundt i bygdene, og samlet underskrifter til nye klagebrev. Som kompensasjon for arbeidet, bidro bøndene med arbeidskraft til Lofthus' gård. Lofthus planla også å dra til København sammen med representanter fra alle bygdene i hele amtet. I september ble det avholdt et planleggingsmøte for reisen. I den samme periode begynte også øvrighetspersonene i området å gjøre tiltak for å motvirke Lofthus' virksomhet. De som ledet an i dette arbeidet, var futen Dahl og prokurator og lensmann i Øyestad, Aanon Salvesen. Disse forsøkte å kalle inn bønder til avhør, for å finne ut mer om Lofthus' virksomhet, men bøndene nektet å møte opp eller sa ingenting. Dahl mente at Lofthus «ikke alleene flakke omkring», men at han ba inn til møter for å samle allmuen. Både for bønder og embedsmenn fremsto nå Kristian Lofthus som en leder for en større sak. Resultatet ble at man forsøkte å finne noe ulovlig ved hans virksomhet, slik at konflikten ble skjerpet.

Massebevegelse

Arendal og omegn på et kart fra 1757.

29. september 1786 dro fut Dahl, på ordre fra stiftsamtmann Fredrik Adeler, til Lofthus for å arrestere Kristian Lofthus. Med seg hadde han legdsoldater og innleide folk. Bøndene i bygdene rundt Lofthus, hadde forutsett at noe slikt kunne skje. Det var derfor plassert ut vaktposter rundt gården, som varslet om styrken som var på vei. Dahl og mennene hans kom seg likevel inn på tunet mens Lofthus fremdeles var på gården. Midt på natten omringet de husene, men Lofthus selv klarte å snike seg ut et loftsvindu, og rømte til skogs.

Han red nordover, og stanset ikke før Treungen i Nissedal som var i et annet amt. Der skjøt opprøret fart. Lofthus samlet folk og holdt en tale der han fortalte om hva som hadde skjedd, og bad folk om å slå seg sammen med ham. Mange av bøndene sluttet seg til ham. Sammen red de sørover gjennom Åmli, Froland, Øyestad og Fjære. Hele veien sluttet folk seg til følget, og da de kom til Lillesand, var det flere hundre mann med i følget. I Lillesand befant noen av utsendingene Lofthus hadde sendt til Setesdalen seg. De var blitt arrestert, og var under transport til fengsel. Lofthus og følget befridde disse fra myndighetenes varetekt.

Sammen med sin «bondehær», kom Lofthus til Lillesand tidsnok til tinget 2.–4. oktober. På tinget skulle stiftsamtmann Adeler møte, og Lofthus og hans menn hadde krav de ville ha innfridd. Før stiftsamtmannen kom til tinget, hadde bøndene fått futen og skriveren til å levere tilbake papirene som ble inndratt fra Lofthus tre dager tidligere. Videre krevde de at Lofthus og hans nærmeste medarbeidere skulle få pass og fritt leide for å kunne reise til København, for enda en gang å legge fram saken sin der.

Adeler forsto det som var i ferd med å skje. Fra prekestolen fikk han prestene i området til å advare mot å slå seg sammen med Lofthus. Dessuten beordret han general Frederik Dietrichson om å møte opp med soldater, både for å sikre tingfreden, men også for om mulig å arrestere Lofthus. På tinget møtte Dietrichsons soldater flere hundre væpnede bønder, og det oppsto en svært spent situasjon. Frederik Dietrichson hadde forøvrig vært involvert i en lignende hendelse som oberstløytnant i Bergen under det som blir omtalt som Strilekrigen i 1765.

Myndighetene var bekymret for soldatenes lojalitet. Soldatene var i likhet med soldatene under Strilekrigen, utkommanderte bønder, og det ble innledet forhandlinger mellom bønder og styresmakter. Bøndene valgte to representanter som la fram deres sak. Lofthus ble ikke valgt, da man ville vise at det ikke var Lofthus' men bøndenes sak, og at man ikke var enig med ham i ett og alt. I tillegg til kravet om reisedokumenter krevde man svar på hvorfor skatter og avgifter hadde økt, og hvorfor det hadde kommet en ekstra toll. Folkemengden forholdt seg rolig under hele seansen, men til slutt så stiftamtmannen seg nødt til å utstede pass til Lofthus, slik folkemengden krevde. Dette var en kraftig markering av makt fra bøndenes side, og et nederlag for myndighetene.

Stiftsamtmann Adeler og Kristian Lofthus arbeidet i denne perioden intenst på hver sin kant. Adeler hadde gått med på å skrive ut passet 3. oktober, men 9. oktober skrev han et brev til kongen der han redegjorde for det «særdeles farlige Opløb». Han bad om tillatelse til å arrestere Lofthus, og ba samtidig om at arrestasjonen skulle bli kunngjort fra alle prekestoler i bispedømmet. Han ba også om at alle i Lofthus' følge skulle lyses fredløse. Han ba også om lov til å leie inn leiesoldater, da han ikke stolte på de vernepliktige soldatene. Han ville også ha en undersøkelseskommisjon som skulle se på det som hadde skjedd, og at de som ikke hadde vært med i opprøret, skulle belønnes, samtidig som at de som var med, skulle straffes.

Historikeren Ingrid Fiskaa mener at denne reaksjonen viser at de lokale embedsmennene hadde gitt opp forsøkene på å håndtere situasjonen på egen hånd. De hadde innsett at lokalbefolkningen ikke hadde tiltro eller respekt for de lokale myndighetene. Bøndene hadde dessuten en større styrke enn amtmannens. I tillegg besto også militæret i stor grad av utkommanderte bondegutter som trolig ville være lojale mot «sine egne» om det kom til kamphandlinger. Hun peker på arrestasjonsforsøket på Kristian Lofthus 29. september 1786 som vendepunktet. Dette fremsto for allmuen som hardt og uforståelig, da de mente at de hadde handlet slik de skulle når de la fram klagene sine. Rett nok hadde det vært noe møtevirksomhet som var ulovlig, men øvrighetens reaksjon framsto likevel som hard og overdrevet. Den raske mobiliseringen av allmuen etter arrestasjonen, der de møtte opp tallmessig overlegne på tinget noen få dager senere, trekker hun fram som avgjørende for at en delegasjon fikk reisedokumenter.

Lofthus benyttet tiden til å samle underskrifter før reisen til København. 17. oktober 1786 ble det holdt et møte på Lofthus, der rundt 150 mann møtte opp. Det ble skrevet to brev underskrevet av tilsammen 116 menn. Det ble sagt at disse kom fra 54 kirkesogn, men sannsynligvis er dette for mange. Da han igjen dro mot København hadde han følge av nesten tretti andre som utsendinger fra allmuen i Nedenes og Bratsberg amt. De dro om Sverige, og kom til Helsingborg i begynnelsen av november.

Utsikt mot Helsingør og Helsingborg. Bildet er fra en fransk bok som kom ut i 1802, noen tiår etter at Kristian Lofthus og hans menn var i Helsingborg.

I Helsingborg fikk reisefølget høre hvordan saken deres hadde utviklet seg i Norge. Stiftsamtmannen hadde der fått svar fra kongen, med ordre om å arrestere Lofthus, og hadde samtidig fått lov til å leie inn soldater. Det hadde også blitt nedsatt en undersøkelseskommisjon, bestående av fut Dahl og fut Sørensen i Kristiansand, mannen som hadde dømt i rettssaken der Lofthus mistet gården. Lofthus sendte de fleste i reisefølget sitt til København, men ble selv igjen i Helsingborg i frykt for å bli arrestert. De som dro videre, hadde i tillegg til klageskriftene fra Norge også med seg et nytt brev fra Kristian Lofthus, datert 3. november 1786, der han ba om lov til å komme til København. Bondedelegasjonens ankomst til hovedstaden gjorde at myndighetene endret handlingsmønster. De trakk arrestordren på Lofthus tilbake, og 10. november skrev de ut et leidebrev til Lofthus, som gav han seks ukers fritt leide i København.

Det er uklart hvorfor styresmaktene endret handlingsmønster etter å ha snakket med utsendingene. Halvdan Koht mener det skyldes et ønske fra myndighetenes side om å behandle innbyggerne riktig og høre fra flere berørte i saken, siden de tidligere bare hadde hørt fra Kristian Lofthus, og at de derfor handlet annerledes når flere stemmer hadde uttalt seg. Georg Johan Sverdrup mener det var på grunn av utenrikspolitiske hensyn, siden Lofthus var i Sverige på denne tiden. Sverdrup hevder man var redd for at kong Gustav III av Sverige skulle bruke Lofthus som en måte å bryte båndet mellom Danmark og Norge, og få Norge over i det svenske riket.

Før budskapet om fritt leide til København kom til Helsingborg, hørte Lofthus et rykte om at gruppen som hadde dratt videre til hovedstaden, hadde blitt arrestert. Han turte derfor ikke dra videre, men dro samme dag, 9. november, hjemover og var tilbake på Lofthus 17. februar. Allerede dagen etter var de mest sentrale i bevegelsen samlet på gården for å planlegge hva de skulle gjøre videre. Også de lokale embedsmennene handlet raskt. 19. november fikk stiftsamtmann Adler beskjed om at Lofthus var tilbake, og samme natt stormet general Dietrichson gården med 28 leiesoldater. Heller ikke denne gangen ble Lofthus arrestert. Fire timer før soldatene kom hadde han blitt advart og flyktet.

Kristian Lofthus dro nå ut på en ny rundreise for å samle støtte, slik han hadde gjort etter det første arrestasjonssforsøket, og på samme måte som etter første arrestasjonsforsøk hadde hendelsene gjort at folk ville stille opp for ham og saken han kjempet for. Han bevegde seg rundt i Agder og Telemark, og på et møte i Kvitseid 26. november holdt han en tale der han formulerte hva han og folkebevegelsen ville: «at true Øvrigheden til at gjøre Ret i Landet, saa at Bonden kunde ske Ret efter Guds og Kongens Lov». Han talte til folk i bygdene og egget til kamp, og folk sluttet seg villig til ham. 3. desember var han tilbake på Lofthus, og med seg hadde han nå en stor bondehær. Hvor stor denne styrken var er usikkert, men det var snakk om flere hundre mann. Koht sier at han hadde med seg «mange hundre» men nevner at «sume segjer jamvel eit par tusund», og Sverdrup sier at hovedstyrken utgjorde 300 mann, men også at bondehæren på et tidligere tidspunkt talte over 800 mann.

I Arendal og Kristiansand hørte man om bondehæren som hadde reist seg. Det ble satt ut vakter og general Dietrichson hadde allerede 23. november fått beskjed av Adler om å øke den militære beredskapen, noe som ble gjort. I ukene som gikk fra Lofthus hadde unnsluppet arrestasjonsforsøket til det hele kulminerte i Lillesand var stemningen svært spent i byene, og man forberedte seg på uro.

På Lofthus hadde man fått beskjed om at det var utstedt ny arrestordre på Kristian Lofthus, og det ble derfor sendt to mann til stiftsamtmann Adler med krav om at Lofthus skulle få fritt leide til hele saken var over. Sammen med kravet ble det sagt at om det ikke ble innfridd, så man seg nødt til å dra til Kristiansand for å få gjennom kravet. Adler så hvilken trussel dette innebar, og samlet de fremste embedsmennene i området til rådslagning, og selv om general Dietrichson ønsket å arrestere Lofthus, kom man fram til at Lofthus skulle få en garanti om fritt leide i fem uker, så sant ti gode bønder gikk god for at at ikke rømte eller skapte uro.

Dette var en seier for bøndene, men samtidig som embedsmennene hadde diskutert, hadde to hæravdelinger rykket inn i Lillesand og en hæravdeling hadde ankommet Arendal. Dette avskrekket bøndene, og en del falt fra bondehæren, samtidig som Lofthus holdt seg vekk fra begivenhetene. Da svaret fra embedsmennene kom 5. desember, ville utsendingene tenke seg om og rådslå om de ville godta det. Major Juell rykket da fram med førti soldater, for å presse gjennom et svar. Da utsendingene skulle finne Lofthus for å gi beskjed om resultatet, fant de ham ikke, siden han hadde gått under jorden på grunn av militæroppbudet. Dette ble snart kjent, og ryktet sa at man hadde jagd Lofthus på flukt. Dette ryktet ble svært ødeleggende for Lofthus' bondehær, som på kort tid ble oppløst. Man klarte å samle ti underskrifter blant hans mest ivrige tilhengere, og på den måten fikk Lofthus fritt leide i fem uker samtidig som øvrigheten hadde løst problemet med bøndene som truet med vold.

Myndighetene i København reagerer

Jørgen Skeel var medlem av kommisjonen som ble satt ned for å undersøke hva som hadde skjedd.

Enevold Falsen var medlem av kommisjonen som ble satt ned for å undersøke hva som hadde skjedd.

Kanselliet i København var opptatt av uroen i Norge. De var redde for at det skulle bryte ut store uroligheter, og famlet etter løsninger. Tidlig i desember ga de en ny ordre om å arrestere Lofthus, før de rett etterpå ombestemte seg og ga han et leidebrev med gyldighet i to måneder for å komme til København og legge fram saken sin. De satte også ned en ny kommisjon som skulle undersøke hele saken, for å komme bøndene i møte.

I slutten av januar kom rapporten fra Adler om hendelsene i starten av måneden opp i kanselliet. Adeler ba om arrestordre for Lofthus og hans nærmeste medarbeidere, men kanselliet ville heller vente og se hva tillatelsen om å komme til København førte til og hva undersøkelseskommisjonen kom fram til.

Undersøkelseskommisjonen besto først av lagmann etatsråd Herman Colbjørnsen, assessor i lagmannsretten Enevold de Falsen, sønnen til lederen av granskingskommisjonen etter Strilekrigen, og sorensskriver i Aker og Follo Jacob Aars. Disse ble utnevnt 8. desember. 23. desember, etter at Adlers rapport om uroen i begynnelsen av måneden hadde nådd København, ble stiftsamtmann i Akershus stift Jørgen Skeel også en del av kommisjonen.

Kommisjonens mandat var fra 8. desember å undersøke klagene Lofthus og hans medarbeidere hadde kommet med når det gjelder skatter, handel og lignende. Fra 23. desember fikk de også ordre om å kreve at embedsmenn som hadde gjort seg skyldige i brudd mot lovene, skulle suspenderes fra sine stillinger.

Kommisjonen ankom Kristiansand i januar 1787, og satte nesten umiddelbart i gang med arbeidet. Kristian Lofthus befant seg i Kristiansand da kommisjonsmedlemmene ankom byen, og overrasket dem med å møte opp og kreve å bli medlem av kommisjonen samt å få føre protokoll. Ønsket ble avvist, siden ingen andre bønder var med i kommisjonen, noe Lofthus fant seg i uten videre protester.

Kommisjonens arbeid ble utført gjennom avhør, og de kalte inn allmuen sognevis, slik at hvert av de 24 sognene fikk mulighet til å komme med sine klagemål. Også de embedsmennene som får klagemål rettet mot seg ble avhørt av kommisjonen. Avhørene av allmuen pågikk fra 11. januar til 1. februar, og deretter ble embedsmennene avhørt. 12. februar ba kommisjonen om at stiftsamtmannen skulle suspendere to sorenskrivere, noe som ble gjort umiddelbart. Kommisjonen ga nemlig allmuen rett i noen av klagemålene og fant at «Almuen ikke uden Grund besværer sig». De fant blant annet at handelsprivilegiene Arendal by hadde hatt, hadde virket ødeleggende og at jernverket i Froland ikke hadde gjort nok for allmuen som var avhengig av verket. Kommisjonen ba også om at det måtte bli igangsatt strakstiltak mot hungersnød i Åmli og Gjevedal sogn, og kort tid etter kom en kongelig resolusjon om utdeling av korn.

Kommisjonen ble gjennom dette også et dempende element i situasjonen. I tillegg til de konkrete utslagene i form av matleveranser og fjerning av embeter, gav arbeidet de gjorde allmuen en følelse av å bli tatt på alvor og en kanal å rette frustrasjon inn i. Samtidig opplevde flere at de måtte dempe anklagene sine mot øvrigheten, da de ikke klarte å forsvare anklagene i avhørene med kommisjonen.

Samtidig som kommisjonen ga bøndene noe rett og roet stemningen, planla de også å få Lofthus arrestert når amnestiet hans gikk ut. Tidlig i februar ga de lensmann Salvesen og kaptein Hammer beskjed om å planlegge en pågripelse så snart som mulig etter at amnestiet utløp. Kommisjonen så at Lofthus var et viktig symbol for uroen, og ba om at arrestasjonen skulle skje i stillhet for ikke å skape mer uro. Kristian Lofthus holdt seg på gården sin fram til 27. februar, dagen da han kunne arresteres. Da dro han fra gården, og arrestasjonsplanene som var lagt, gikk i vasken.

Lofthus blir arrestert

Kristian Lofthus ble ført til Akershus festning i 1787, og satt der fram til sin død i 1797. Maleriet viser festningen og området rundt i 1790.

15. mars 1787 var Kristian Lofthus i Lillesand. Han var bevæpnet og hadde med seg fire mann som vaktstyrke. Likevel ble han overmannet av Aanon Salvesen og C.J. Hammer, som hadde med seg tre hjelpemenn. De kastet seg over Lofthus «som glubende Ulve», slik Hammer selv beskrev det i meldingen han sendte om arrestasjonen. Etter en kort kamp ble Lofthus bundet på hendene og slept ombord i en båt som lå klar ved kaien. Selv om det blåste storm, seilte båten raskt nordover til Fredriksvern, der Lofthus ble lagt i jern. 22. mars ble han sendt videre til Akershus festning, der han ble satt i fangehullet lenket til en steinblokk. Han satt der fram til sin død 13. juni 1797.

Allerede 16. mars meldte sorenskriver Finne at arrestasjonen av Lofthus hadde ført til sterke reaksjoner, og han ba samtidig om at det må gå ut klare meldinger om at arrestasjonen har skjedd etter kongens befaling, da han trodde dette var det eneste som kunne roe folkemassen. Etter arrestasjonen hadde Lofthus' menn ridd rundt i områdene rundt Lillesand, og oppfordret folk til å stå opp for saken. Det ble sendt ut løpesedler med samme budskap. Hverken stiftamtmannens forsikringer om at arrestasjonen var gjort etter kongelig ordre, eller oppfordringer fra prekestolene i områdets kirker om å beholde roen, hadde noen særlig effekt. Det samlet seg en folkemasse på nærmere 900 personer. De satte seg som mål å finne Futen Dahl og lensmann Salvesen, som ble ansett som hovedpersonene bak arrestasjonen. Dahl hadde senest to dager før arrestasjonen, benektet at det fantes en kongelig arrestordre på Lofthus. Derfor mente man at arrestasjonen var et lokalt initiativ, som Dahl og Salvesen sto bak.

17. mars var det en dramatisk utvikling i saken. I Fjære kom en gruppe fra Lofthus' side over futen Dahl, og «arresterte» ham. Han ble sperret inne i en arrest i Øyestad sammen med to av dem som var med på å arrestere Lofthus og en mann som hadde truet Lofthus. Man forsøkte også å fange lensmann Salvesen, men fikk ikke tak i ham. Opprørernes tanke var nå å bruke Dahl i et fangebytte, der futen ble frigitt mot at det samme skjedde med Kristian Lofthus.

General Dietrichson dro 21. mars fra Kristiansand med en styrke på rundt 300 mann og to kanoner. Hæren ankom Øyestad 23. mars, og møtte der en bondehær på mellom 800 og 900 mann. Dietrichson stolte ikke på de ordinære soldatene, som utgjorde rundt to tredjedeler av styrken han hadde med. Han beordret sine menn til å slå leir et stykke fra bondehæren. 24. mars stilte han så opp de profesjonelle soldatene sammen med de to kanonene foran bondehæren. Konfrontert med myndighetens styrkemarkering trakk bondehæren seg tilbake uten at det kom til fysiske konfrontasjoner, og futen ble satt fri. Med dette roet stemningen seg i området. Grupper av bønder flakket rundt i byene og det ble plassert ut soldater, i hovedsak danske, i tilfelle det skulle bryte ut uroligheter, slik det gikk rykter om. Deretter roet det seg uten at store trefninger.

Etterspill

Hendelsene var den største bondereisningen til da i Norge i unionstiden med Danmark. Undersøkelseskommisjonen fortsatte arbeidet sitt i tiden etter Lofthus' arrestasjon og leverte fortløpende saker videre i rettsvesenet i løpet av 1787.

I mai leverte de innstillingene sine i sakene mot sorenskriverne Smith og Brønsdorph som de hadde suspendert fra embedene sine i februar. Kommisjonen foreslo i sin innstilling at de to embedsmennene frivillig fratrådte embedene, men regjeringen bestemte at det skulle tas ut tiltale mot dem. I januar 1790 ble begge dømt til å betale store erstatninger, men de anket og ved behandling i Høyesterett fikk begge embedene tilbake og bøtene ble redusert. Smith hadde deretter embedet i noen år før han gikk av. Brønsdorph gikk videre til å bli overhoffrettsadvokat og senere tollprokurør i Trondheim.

I juni kom kommisjonens innspill om Kristian Lofthus. De kom med åtte anklager mot ham, der hovedanklagen var brudd på møteforbudet. I august 1787 ga kongen ordre om at Falsen og Aars skulle etterforske videre for å legge grunnlag for rettssaken mot Lofthus. De fullførte sine undersøkelser i mars 1788, og aktor og forsvarere fikk dokumentene samme høst. Rettssaken startet 25. august 1789, og for retten sto da Lofthus sammen med 17 andre personer som var tiltalt for ulike lovbrudd. Disse hadde blitt arrestert, etter som kommisjonens arbeid skred fram.

En fange i slaveri, fra utstilling på Fredriksten festning ved Halden, vedkommende har blant annet såkalte fotjern for å hindre flukt.

15. mars 1792 ble det avsagt dom i saken. Kristian Lofthus ble funnet skyldig i seks av de åtte punktene og ble dømt til festningsarbeid på livstid. Tretten tiltalte ble dømt til festningsarbeid i mellom ett og tre år, og noen også til bøter. To ble frifunnet og to hadde dødd før saken kom opp.

Regjeringen ville at saken skulle opp for Høyesterett, noe de bestemte allerede samme år som dommen ble avsagt. I 1797 ble saken tatt opp i Høyesterett, og dommen som bekreftet den allerede fastsatte dommen falt 5. april 1799. Da hadde Kristian Lofthus vært død i snart to år.

I september 1787 kom kommisjonen med en ny innstilling. Denne gangen gjaldt det trelasthandel. Kommisjonen mente at det måtte strakstiltak til for å få handelen under kontroll. Slik de så situasjonen, fikk bøndene alt for lav pris på trevarene fra kjøpmennene i Arendal. Av tiltakene de foreslo var kredittlån, forskudsbetalinger, utvidelse av handelsrettene og kontroll over tømmerfløtingen. Som svar på innstillingen kom det i november en kongelig resolusjon som satte ned en ny kommisjon som skulle gå inn på disse spørsmålene. Denne kommisjonen arbeidet fra 1789 til 1795, og i løpet av disse årene fikk de blant annet på plass en plan for rensing av elver og for tømmerfløting, en handelsplan for å få slutt på kreditthandelen og store erstatningsutbetalinger fra kjøpmennene til bønder.

I november 1787 kom kommisjonens siste dokument, der de systematisk gikk gjennom klagemålene som kom fra allmuen i avhørene. Kommisjonen støttet bøndene i noen av klagene, samtidig som de støttet embedsstanden i andre saker. Bortsett fra de to suspenderte sorenskriverne fant ikke kommisjonen at noen embedsmenn hadde gjort noe galt. Derimot foreslo de å lette på enkelte skatter og avgifter, for å bedre allmuens situasjon.

Av mer langtrekkende konsekvenser var Lofthusopprøret medvirkende til at det kom et nytt sportelreglement i 1788, og at det danske kornmonopolet i Norge ble opphevet samme år. I 1795 ble det også gjort endringer i regelverk, noe som førte til en liberalisering av skog- og sagbruksdrift. Også dette var en av hovedsakene for allmuen. Historikeren Ståle Dyrvik trekker fram disse økonomiske reformene som det mest dyptpløyende resultatet av hendelsene, da dette kom som følge av grunnleggende spørsmål om hele det økonomiske systemet som var bygget opp.

Kristian Lofthus som symbol

Lofthusbautaen som ble satt opp i 1914 som en hyllest til Kristian Lofthus.

Kristian Lofthus ble et slags symbol for folkelig motstand mot embedsstanden i årene som fulgte etter at han ble arrestert. Det dukket opp viser og brev som hyllet Lofthus og spottet embedsmenn både i Norge og Danmark. I Christiania ble det snakket mye om Lofthus mens han satt på Akershus festning, og han var en omdiskutert person. Flere oppsøkte ham også, for selv å se den mye omtalte mannen.

Rett etter hans død i 1797, dukket det opp en hyllende innskripsjon på graven hans:

Gyseligt Minde efter Christian Lofthuus,

som paatog sig at tale Fortrængtes Sag;
men ulærd stødte an imod Lovene,
smiddet i Lænker til en Klods, og saaledes
som Statsfange af Landet underholdt i 10 Aar
uden at nyde endelig Dom.
Martyr! Din frie Aand møder mange dine Lige,
der leede, fordi de vilde vel.

28. juni, to uker etter at han døde, ble det trykket et minneord over Kristian Lofthus i Norske Intelligenz-Seddeler. Minneordet, som ifølge Henrik Wergeland var skrevet av Jens Johan Vangensten, omtalte Lofthus som «en sand Patriot».

I 1830-årene ble Lofthus løftet fram igjen. Henrik Wergeland var redaktør for tidsskriftet Statsborgeren, og skrev om Kristian Lofthus i 1837 for at han skulle bli husket slik Wergeland mente var verdig for det han kalte for denne type «Talsmænd for Folkets Ret og Frihed». Året etter fulgte Morgenbladet opp med å skrive om Lofthus, og da en innsender sa at alt om Lofthus burde bli utgitt for folket, gav Wergeland ut et flygeblad med minnedikt om Lofthus.

Arbeiderhistorikeren Halvdan Koht mener at alle folkelige protestbevegelser i årene rundt 1830–1840 hadde Kristian Lofthus inspirasjonskilde. Han peker også på at Lofthusopprøret gjorde kampen mot borgerprivilegiene til en viktig dimensjon til den senere bondepolitikken.

Georg Sverdrup vurder hele opprøret som «en episode», men sier at det var en episode med interessante aspekter. Han peker på at Lofthus tapte kampen for sin egen del, men vant for saken sin del. Sverdrup viser til de økonomiske reformene som kom som følge av Lofthus, og sier at av dem som kjempet for frihet for bønder før 1814, var Lofthus den som satte tydeligst avtrykk. Sverdrup oppsummerer også Lofthus' posisjon i ettertiden:

At Lofthus blev en av bygdeførerne for landets vordende herskerklasse paa en tid da ledernes stilling kun kunde belønnes med lidelser og ofre, forklarer paa én gang hans tragiske skjæbne, hans historiske betydning og den sympati hans personlighed trods alt maa vekke.

Minnesmerker

Minnesmerket i Lillesand.

Foto: Kj. Lie

Kristian Lofthus har blitt hedret med to minnesteiner i Lillesand. På det man antar er gården hans, ble det i 1914 reist en bauta, Lofthusbautaen. Steinen ble avduket av stortingspresident Jørgen Løvland.

I 2002 ble det reist et minnemonument på Lillesand kommunes tusenårssted på havna i Lillesand. Monumentet var lagd av Gunn Harbitz og har tittelen «To like». Det ble avduket av tidligere statsminister Kåre Willoch 22. juni. På monumentet står inskripsjonen: «Til minne om Kristian Lofthus (1750–1797) og den frihetsbevegelsen han sto i spissen for».

Litteratur

• Kapittelet «En opprører og hans verden» i Karsten Alnæs, Historien om Norge., Bind 2, «Under fremmed styre». Oslo, Gyldendal, 1997. Side 480-517. E-bok
• Kapittelet «Staten og den norske allmugen» i Ståle Dyrvik, Norsk historie 1625-1814, Det Norske Samlaget. 1999
• Ingrid Fiskaa, «Lofthusreisinga i Agder og Telemark 1786-87» i Knut Dørum og Hilde Sandvik (red.), Opptøyer i Norge 1750-1850, Oslo, Scandinavian Academic Press, 2012. Sider 103-155
• Roald Hansen, Undervisningsopplegg for videregående skoler til vandreutstillingen: Fra revolusjon til reform - Lofthusopprøret 1786-87, Aust-Agder museumstjeneste, Arendal, 1999. E-bok
• Halvdan Koht, Norsk bondereising : fyrebuing til bondepolitikken, Oslo, Aschehoug, 1926. Kapitlet «Lofthuus-reisinga», side 305-344. E-bok. Ny utgave: Pax forlag, 1975. ISBN 82-530-0672-1
• Georg Sverdrup, Lofthusbevægelsen, Kristiania, Grøndahl, 1917. E-bok

Eksterne lenker

• Nettutstilling om Kristian Lofthus hos Arkivverket
• «(no) Christian Lofthuus» i Norsk biografisk leksikon.

Autoritetsdata