Louping ill

Louping ill, også kjent som Ovine encephalomyelitis, infektiøs encephalomyelitis hos sau, trembling-ill og byksesjuke er en flåttbåren virussykdom som i hovedsak rammer sau, men kan også ramme storfe, geit, gris, hest, rype. Også mennesker kan bli smittet. Sykdommen er sjelden i Norge.

Forekomst

Man har tidligere trodd at sykdommen var begrenset til De britiske øyer, men den har senere blitt diagnostisert på sau i Sunnhordland og Vest-Agder, sist gang i 1991. Sykdommen er kjent fra Skottland, Nord-Irland, Cornwall og Wales. En nært beslektet sykdom er også funnet i Bulgaria, Tyrkia og de baskiske delene av Spania.

Årsak og smitteveier

Skyldes louping ill-virus, et nevrotropisk flavivirus i en gruppe virus kalt tick-borne-encefalitt-virus (TBE). Viruset overføres via skogflått i klodens nordlige tempererte områder. Melk fra syke dyr kan inneholde virus og det er dokumentert at kje som dier geit kan smittes, men tilsvarende overføring hos sau er ikke kjent.

For louping ill synes det som om det er sau og rype som i hovedsak overfører smitte tilbake til flåttpopulasjonen. Da dødeligheten hos rype her i landet er svært stor for denne sykdommen, antas det at det er sauene som bestemmer smittepresset i naturen. Dette i motsetning til sjodogg, en annen flåttbåren sykdom der hjortedyr er et reservoar for sykdommen. Sammen med rype er hare også blitt trukket fram som et mulig reservoar. Dødeligheten varierer mellom rypearter.

Symptom og utvikling hos sau

Sykdommen kan angripe sentralnervesystemet, og hos sau kan sykdommen gi alt fra svakt ukoordinerte bevegelser til paralyse, koma og død innen et døgn. Sauer i alle aldre kan rammes, selv om den oftest diagnostiseres hos lam og årsgamle sauer. Inkubasjonstiden er 2-4 dager, med en etterfølgende feberperiode på 2-3 dager med temperaturer opptil 41,5 °C. (Inkubasjontiden oppgis av noen kilder til å være 1-3 uker.) Andre symptomer er nedtrykthet, liten matlyst og noen ganger forstoppelse. Temperaturen synker så, samtidig som sauen friskner til.

Hos noen dyr vil viruset nå infisere sentralnervesystemet, og dyret viser såkalte nervøse symptom, dvs symptom på skader på sentralnervesystemet. Man vil se en ny feberfase, der dyrene fjerner seg fra flokken og blir ofte stående med hodet hevet og med rykninger i lepper og nesebor. Sauen kan sleve og ha tungen stikkende ut. Sauen får skjelvinger, og musklene i nakke og bein blir stramme og harde, noe som gir et spesielt stivt ganglag, og det er dette som har gitt sykdommen sitt navn. (Fra engelsk loup, å hoppe) Koordinasjonsproblemer er tydeligst i bakparten, og overfølsomhet overfor høye lyder og berøring kan forekomme. Utover i sykdomsforløpet blir dyret ofte tilsynelatende blind.

Noen av sauene kan bli friske etter noen dager, mens andre blir paralyserte, går i koma og dør i løpet av få dager. Straiton skriver at sauer som ikke får paralyserte bakbein kan ha håp om å komme seg.

Sauer som kommer seg kan få varige skader på sentralnervesystemet, og små lam født av sauer uten immunitet kan dø brått uten forutgående symptom. Hvis sauen, noen dager etter infeksjon med louping ill-viruset blir infisert av bakterien som forårsaker sjodogg eller parasitten som forårsaker toksoplasmose, vil sykdomsbildet bli dramatisk verre, trolig ved at disse sykdommene svekker sauens immunforsvar. Sjodogg er også en flåttbåren sykdom.

Utvikling i flokken

Når louping ill angriper en saueflokk for første gang, vil dyr i alle aldre angripes, og tapsraten kan være så høy som 60 %. Sykdommen vil så vise seg igjen årlig, men da mindre alvorlig. Den angriper da bare lam som er nye av året, og tapene kan ligge på 4 %. Dette på grunn av den livslange immuniteten sau opparbeider seg ved førstegangs infeksjon. Sau som har overlevd sykdommen kan vel å merke fremdeles være bærere av viruset.

Symptom hos storfe, hest og gris

Stort sett som hos sau, men sykdommen er sjelden hos hest.

Diagnose

Andre sykdommer i sentralnervesystemet kan gi lignende symptomer, så som f.eks hjernebarksår, listeriose og rabies. Påvisning av virus i hjernen eller antistoffer i blodet vil derimot gi en sikker diagnose

Forebygging

Vaksinering har vist seg effektivt. Sauen bør først vaksineres to ganger første leveår, med ny vaksinering av avlsdyr annethvert år. Tiltak som for sjodogg, som reduksjon av flåttbestanden i beitet og å flytte dyra til flåttfrie områder har også god effekt. Ektoparasittbehandling av sauene har derimot ikke hatt særlig effekt, da man ikke greier å behandle dyrene ofte nok.

Behandling

Det finnes ingen effektiv behandling for sauer der sentralnervesystemet har blitt angrepet.

Louping ill hos mennesker

Viruset kan angripe mennesker. Diagnosen er ikke stilt på mennesker i Norge, men fra Storbritannia finnes det tilfeller av smitte til veterinærer, bønder og slakteriarbeidere. Symptomene er influensaaktige, med høy feber og muskelsmerter, men noen gange med påfølgende encephalitt. Smitteveier er flåttstikk, melk og håndtering av materiale fra sauens hjerne. Det finnes en vaksine for mennesker. På verdensbasis er et tredvetalls tilfeller av smitte til mennesker rapportert

Kilder

• Flåttbårne sykdommer hos sau: Louping ill, Anne-Mette Kirkemo, Faktaark fra Veterinærinstituttet. 2007. [2]
• Factsheet fra Iowa State University [3]
• Hantikk – Smittespreder for fe og folk, Snorre Stuen, Institutt for småfeforskning. [4] Arkivert 13. januar 2006 hos Wayback Machine.
• Antistoffer mot louping-ill- eller beslektede virus i tre sauebesetninger i Sunnhordland., Stuen S, Øvernes G, Baalsrud KJ. Norsk Veterinærtidsskrift 1996; 108: 412.
• Foreign Animal Diseases, The Gray Book fra University of Georgia. (1998) [5]