Mai 1968

For andre hendelser i mai 1968, se 1968.

Maiopprøret 1968 i Frankrike
Deltakere		Franske studenter og arbeidere
Land		Frankrike
Sted		Frankrike
Dato		2. mai–23. juni 1968
Startdato		2. mai 1968
Sluttdato		23. juni 1968
Resultat		Nyvalg og reformer
Mai 1968 på Commons

Maiopprøret 1968 i Frankrike («Mai ’68») er betegnelsen på en rekke med samfunnsmessige uroligheter og påfølgende hendelser i Frankrike som startet med et studentopprør i Paris i mai 1968. Det hele utviklet seg til en generalstreik, okkupasjon av universiteter og fabrikker, som lammet deler av landet og medførte politisk krise for de Gaulle-regjeringen. På høyden av opprøret ble hele den franske økonomien brakt til opphør. Protestene nådde et punkt hvor de etablerte politiske lederne fryktet borgerkrig eller revolusjon; den nasjonale regjering i seg selv opphørte å fungere en tid da president Charles de Gaulle i hemmelighet forlot landet for noen få timer. Opprøret var en del av samfunnsmessige prosessen på 1960-tallet som endret en del av de gamle låste og stereotypiske normer som var framherskende på denne tiden. Protestene forgreinet seg til en kunstnerisk bevegelse, med sanger, fantasifull graffiti, slagord, postere og plakater.

«Mai ’68» hadde en virkning på det franske samfunn som hadde ettervirkninger i flere tiår etter. Det er betraktet til denne dag som en kulturell, samfunnsmessig, og moralsk vendepunkt eller et vannskille i landets historie. Som Alain Geismar, en av lederne på denne tiden, senere pekte på, bevegelsen lyktes «som en sosial revolusjon, ikke som en politisk.»

Uroen begynte med at studenter gjorde en rekke okkupasjoner i protest mot kapitalisme, konsumerisme, amerikansk imperialisme og tradisjonelle institusjoner, verdier og orden. Det spredte seg deretter til fabrikker med steiker som involverte 11 millioner arbeidere, mer enn 22 prosent av den totale befolkningen i Frankrike på denne tiden. Det hele varte i to sammenhengende uker. Bevegelsen var preget av sin spontanitet og desentralisert ville streiker; det skapte kontrast og tidvis også konflikt mellom opprørerne på den ene siden og det etablerte samfunnet, fagforeningene, og det franske kommunistpartiets ledere på den andre siden. Det var den største generalstreik noen gang i Frankrike og den første landsomfattende ville generalstreiken.

Studentokkupasjonene og de ville streikene som ble satt i gang over hele Frankrike ble møtt med voldelige konfrontasjoner av universitetenes administrasjon og politiet. Myndighetenes forsøk på å knuse opprørerne og de streikende med politiaksjoner bare oppflammet situasjonen ytterligere. Det første til gatekamper med politiet i Latinerkvarteret i Paris, fulgt av en utstrakt streikebølge og okkupasjoner over hele Frankrike. De Gaulle reiste til en fransk militærbase i Tyskland, og etter at han kom tilbake ble Frankrikes nasjonalforsamling oppløst, og han utlyste nyvalg den 23. juni 1968. Volden forsvant bort imot like raskt som den oppstått. Arbeiderne vendte tilbake til sitt arbeid, og da valget ble gjennomført i juni, ble gaullistpartiet sterkere enn noen gang tidligere. Maiopprøret ble beskrevet av den franske innenriksministeren Christian Fouchet som «det verste politiet har vært med på siden 1936.» Samtidshistorikeren Pierre Viansson-Ponté uttalte så tidlig som på begynnelsen av 1970-tallet at hendelsene under mai 1968 var mer omtalt enn hva tilfellet var med den franske revolusjon.

Bakgrunn: hendelser før mai 1968

Plassen foran Sorbonne i latinerkvartalet i Paris.

Tidligere i 1968 hadde studenter i blant annet Polen, USA og Tyskland avholdt voldsomme demonstrasjoner. Situasjonen i Frankrike var mer preget av kjedsommelighet; Charles de Gaulle hadde styrt landet i to tiår med sin egen forfatning som var grunnvollen for den femte republikken, og Frankrike hadde under 1960-tallet hatt en periode av stabilitet og økonomisk vekst. General de Gaulle hadde kommet til makten i forbindelse med Frankrikes krig i Algerie, en krig som han klarte å få avsluttet, men som hadde radikalisert den franske studentbevegelsen. Mot slutten av tiåret ble landet rammet av inflasjon og arbeidsledigheten steg. I 1967 vedtok regjeringen lover for å løse problemene: lønningene skulle holdes nede og avgiftene til trygdesystemet ble økt ettersom også landbruksarbeidere skulle få disse rettighetene.

Undervisningssystemet var foreldet og de franske universitetene ble styrt uten at studentene selv hadde innflytelse. Samtidig hadde ikke universitetene tatt høyde for den store befolkningsveksten i landet grunnet høykonjunktur av spedbarn i etterkrigstiden. Den store andelen av økte studenter som manglet undervisning- og lesesaler ble plassert i provisoriske lokaler rundt om. Under et tiår hadde antallet studenter i landet økt fra rundt 170 000 i 1958 til rundt 600 000 i 1968. Samtidig var det også en mangel på lærere og forelesere for å ta imot den store tilstrømningen av studenter. Den radikale studentbevegelsen krevde også i tidens ånd en seksuell frigjøring, og den strenge kjønnsskillet på studenthjemmene var blant det første som ble avskaffet. Som i mange andre vestlige land var de franske studentene opprørt over USAs krigføring i Vietnam og krevde en slutt på Vietnamkrigen.

Den 1. mai 1968 ble det lagt fram en rapport fra en gruppe amerikanske akademikere om verdens utdannelsessystemer. Om Frankrike sto det å lese at en reform var på vei. Denne reformen hadde utdanningsminister Alain Peyrefitte lagt fram måneden tidligere og fått den godkjent av de Gaulle, som hadde ivret for en reform i noen år allerede. Til tross for all informasjon fra universitetene kom hendelsene i mai 1968 fullstendig uforutsett på de franske myndighetene.

I februar 1968 hadde de franske kommunistene og de franske sosialistene dannet en valgallianse. Kommunistene hadde lenge støttet sosialistpartiet ved valg, men i februarerklæringen var de to partiene blitt enige om å arbeide for å danne en fellesregjering for å erstatte president de Gaulle og hans gaullistparti.

Studentopprøret

Daniel Cohn-Bendit, 1968.

Maiopprøret minnet om situasjonistene, en litterær bevegelse tidlig på 1960-tallet som hadde utviklet seg til politisk aktivisme. Situasjonistene trodde at man kunne skape en situasjon, derav navnet, og deretter stille seg bakgrunnen og se hendelsene utvikle seg av seg selv. Skandalen i Strasbourg i 1966, hvor situasjonist-studenter ved byens universitet hadde satt i gang en rekke politiske skøyerstreker for skandalisere myndighetene, var den første av disse «situasjoner». En gruppe Les Enragés («De rasende, navnet var tatt fra en gruppe under den franske revolusjon) og situasjonister tok over studenttinget ved universitetet, og anvendte tingets økonomiske midler til å trykke et stort opplag av Mustapha Khayatis skrift «Om elendighetens i studentenes miljø». Utgivelsen fikk voldsom oppmerksomhet og etterfulgt av domstolen. Den anarkistiske sivilisasjonskritikk som ble lagt fram her kom til å bli et tema for hele maiopprøret med paroler som «Under brosteinene finnes en sandstrand» og «All makt til fantasien!»

Urolighetene begynte på Universitetet i Nanterre (Université Paris X: Nanterre) der en gruppe på rundt 25 Les Enragés ble dannet etter et mislykket forsøk på å reformere universitetet. Ved en demonstrasjon Den 26. januar forsøkte politiet å oppløse en demonstrasjon, noe som opprøret studentene. Les Enragés gjennomførte flere aksjoner, og da dette ble forsøkt tystet ned, økte det radikalismen blant studentene. Nanterre ble et sentrum for venstreorientert aktivisme. Den 22. mars okkuperte venstreradikale grupper, et lite antall framtredende poeter og musikere, og 150 studenter administrasjonsbygningen ved Universitetet i Nanterre og holdt et møte i universitetets styrerom for å diskutere klassediskrimineringen i det franske samfunnet og de politiske byråkratiet som kontrollerte universitetets finansiering. Universitetets administrasjon tilkalte politiet som omringet universitetet. Etter at okkupantenes krav var blitt publisert ble bygningen forlatt uten vanskeligheter. Etter denne hendelsen ble en del av lederne som ble kalt for «bevegelsen av 22. mars» innkalt av en disiplinærkomite ved universitetet.

Blant lederne var anarkisten Daniel Cohn-Bendit. Han var juridisk sosiologistudent. Hans familie stammet fra Tyskland som hadde unngått nazistene ved å holde seg skjult i Frankrike. De hadde siden oppholdt seg i begge land. Samtidig ble det den 3. mai besluttet at USA og Nord-Vietnam skulle holde en fredskonferanse i Paris om Vietnamkrigen. Ved denne anledningen beordret de Gaulle at flere enheter fra den franske opprørspolitiet (Compagnies républicaines de sécurité, CRS) skulle være i Paris. Den dagen før, den 2. mai, stengte utdanningsdepartementet det humanistisk-samfunnsvitenskapelige fakultetet ved Nanterre. Dagen etter møtte studentene opp for å protestere mot stengingen og trusselen om at flere studenter ville bli utvist. Det fikk rundt 500 studenter med Cohn-Bendit i spissen til å ta seg til Sorbonneuniversitetet i sentrale Paris, hvor det brøt ut opptøyer med opprørspolitiet. For første gang i universitetets historie gikk politiet inn på universitetets område og angrep og arresterte rundt 600 demonstrerende studenter.

Den 6. mai møtte Cohn-Bendit opp for disiplinærkomiteen på Sorbonne. Regjeringen forbød alle demonstrasjoner på denne dagen, noe som fikk motsatt effekt. Som en reaksjon på politiets tidligere aggressivitet samlet noen tusen studenter seg i en spontan protest mandagen den 6. mai. Den nasjonale studentunionen, Union Nationale des Étudiants de France (UNEF) — fortsatt den største studentforening i Frankrike den dag i dag — og sammen med foreningen til universitetslærerne, marsjerte mot Sorbonne som var forseglet av politiet. Disse studentene tilhørte ikke den gruppe aktivister som først hadde begynt protestene, men som demonstrerte til fordel for den akademiske friheten. Mer enn 20 000 studenter, lærere og støttespillere deltok, men i møte med demonstrantene angrep politiet med køller. En del av menneskemengden spredte seg, men andre begynte som i revolusjonstiden i Paris på 1800-tallet å bryte opp brostein som ble kastet mot politiet, og tvang dem på retrett for en tid. De veltet også biler for å bygge barrikader. Politiet svarte med tåregass og angrep på nytt. Flere hundre studenter ble arrestert. I henhold til offisielle tall ble rundt 600 demonstranter og 345 politifolk skadet. Demonstrantene var mer utholdende enn hva politiet var vant til, og de ble av den grunn mer frustrerte og mer brutale, men til forskjell fra demonstrasjonene mot Frankrikes krig i Algerie på 1950-tallet var politiet fast bestemt på ikke å åpne opp ild. Innenriksministeren svarte med å stenge nær hele Universitetet i Paris.

Foreningen til de videregående studenter og elever uttalte seg til støtte for studentene ved opptøyene den 6. mai. Dagen etter slo de seg sammen med studentene, lærerne og et økende antall unge arbeidere som samlet seg ved Arc de Triomphe (Triumfbuen) for å kreve at:

1. Alle kriminelle anklager mot de arresterte studentene måtte fjernes,
2. at politiet forlot universitetet, og
3. myndighetene gjenåpnet Nanterre and Sorbonne.

Forhandlingene brøt sammen, og studentene vendte tilbake til sine campus etter falsk melding om at regjeringen hadde gått med på å gjenåpne dem, kun for å oppdag at politiet fortsatt okkuperte lærestedene. Det førte til et raseri og en nær revolusjonær intensitet blant studentene.

Fredag den 10. mai begynte fredskonferansen i Paris mellom USA og Nord-Vietnam. Samme dag samlet en stor menneskemengde seg ved Rive gauche («Venstre bredd»), den delen av Paris som lå sør for elven Seinen). Da opprørspolitiet igjen blokkerte veien og hindret dem å krysse elven, begynte demonstrantene igjen å bygge barrikader som politiet angrep kl 12.15 om morgenen etter forhandlingene igjen brøt sammen. Konfrontasjonen, som førte til hundrevis av arrestasjoner og skader, varte fram til neste morgen. Hendelsene ble rapportert på radio etter hvert som de skjedde og ettervirkningene ble vist på TV den påfølgende dagen. Det kom anklager om at politiet hadde selv deltatt gjennom sivile provokatører, agent provocateur, i opptøyene ved å brenne biler og kaste molotovcocktailer.

Myndighetenes hardhendte reaksjon førte til en bølge av sympati for demonstrantene. Mange av Frankrikes fremste sangere og poeter slo seg sammen med opprørerne etter at politiets brutalitet ble åpenbar. Utenlandske musikere og kunstnere uttalte seg også til støtte. Fagforeningene kom på banen, Confédération Générale du Travail (CGT) og Force Ouvrière (CGT-FO), utlyste en dags generalstreik og demonstrasjon mandag 13. mai. Godt over en million mennesker marsjerte gjennom Paris på denne dagen. Politiet holdt seg hovedsakelig ute av syne. Statsminister Georges Pompidou annonserte personlig at arresterte demonstranter skulle bli sluppet fri og at Sorbonne skulle gjenåpnes. Imidlertid var det hele blitt til en politisk bølge som ikke lenger lot seg stanse, og isteden ble demonstrantene enda mer aktive.

Da Sorbonne ble gjenåpnet ble det øyeblikkelig okkupert av studentene som erklærte det til et selvstyrt «folkets universitetet». Folkemeningen sto på studentenes side, men snudde seg raskt da opprørernes ledere ble invitert til å uttale seg på riksdekkende fjernsyn og «oppførte seg som uansvarlige utopister som ønsket å ødelegge ’forbrukersamfunnet’». Uansett, i ukene som fulgte ble rundt regnet 401 aksjonskomiteer opprettet i Paris, inkludert Sorbonne Occupation Committee, og andre steder for å behandle klagemål mot den franske regjeringen og samfunnet. Studentene Daniel Cohn-Bendit og Alain Krivine hadde blitt de fremste studentlederne på denne tiden.

Blant studentene i byen var det kun en mindre minoritet som var revolusjonære aktivister. Det var framstående intellektuelle med sterke venstreorienterte synspunkter, blant annet filosofiprofessor Herbert Marcuse og situasjonisten Guy Debord, som har blitt utpekt som bakenforliggende drivkrefter for studentenes aksjoner. Hva som er klart er at studentenes krav ble sterkt radikalisert i løpet av opprøret. Mot slutten krevde de en total samfunnsendring og opprettelsen av et nytt, revolusjonært samfunn. Det franske kommunistpartiet var imot studentene, og partilederen Georges Marchais skrev i den kommunistiske avisen l’Humanité at «disse falske revolusjonære må demaskeres», samt at «disse smågruppene som søker å skade demokratiske framskritt under dekke av revolusjonær terminologi». Årsakene til hans avvisning kan ha vært at Daniel Cohn-Bendit hadde tatt skarpt avstand fra Josef Stalin, at de Gaulle hadde gode forbindelser med Sovjetunionen, eller kanskje at kommunistene ikke mente at tiden var «vitenskapelig sett» inne for en revolusjon. Jean-Paul Sartre og andre intellektuelle tok derimot studentenes parti.

Arbeiderne blir med i opprøret

Streikende arbeidere i sørlige Frankrike med et banner som sier «Fabrikk okkupert av arbeiderne». Bak dem en liste med krav, juni 1968.

Graffiti ved jusskolen i Universitetet i Lyon: «Vive DeGaulle», mai-juni 1968.

Den 13. mai gikk alle de store fagforeningene ut i generalstreik. De påfølgende dagene begynte arbeidene å okkupere fabrikkene: Det ble organisert en sitte-ned-streik ved flyfabrikken Sud Aviation i nærheten av byen Nantes den 14. mai. Det var en annen streik ved fabrikk som framstilte deler for Renault i nærheten av Rouen, noe som spredte seg til andre Renault-fabrikker ved Flins ved Seinen og Boulogne-Billancourt, en forstad til Paris. Arbeiderne hadde okkupert rundt femti fabrikker ved 16. mai og 200 000 var i streik ved den 17. mai. Det økte på til to millioner var i streik dagen etter, og deretter mellom 10 og 12 millioner arbeidere som la ned arbeidet. Det var rundt regnet to-tredjedeler av den franske arbeidstokken.

Studenter ved andre universitet i andre land som hadde gjort lignende aksjoner var begeistret da franskmennene gjorde det som de selv ikke hadde klart, alliere seg med arbeiderne. Egentlig var det to bevegelser som noen lunde uavhengig bevegde seg samtidig: streiken ble hjulpet i gang av studentenes aksjoner og opprør, men deres mål var ikke det samme. Arbeiderne ville ha bedre arbeidsforhold, mer fritid, høyere lønn og en ny president. Studentenes interesser var ikke deres interesser. Den 17. mai uttrykte studentene at de ville ha en fullstendig revolusjon, men arbeiderne var ikke med på denne målsetningen. Det studentene og arbeiderne derimot hadde til felles var den anarkistiske spontaniteten. Steikene var ikke ledet av fagforeningene. Tvert imot forsøkte CGT å kontrollere de spontane utbruddene av kamplyst ved å kanalisere det til en lønnskamp, men arbeiderne la fram en bredere, mer politisk og radikal agenda hvor de krevde at regjeringen gikk av og at president de Gaulle. I noe få tilfeller krevde de drive fabrikkene selv. Fagforeningsledere forhandlet en 35 prosent økning av minimumslønnen, 7 prosent for andre arbeidere, men arbeiderne nektet å gå tilbake til arbeidet eller følge fagforeningene. Det var en oppstemthet som fagforeningene ikke kunne kontrollere. De tradisjonelle fagforeningene CGT, FO og CFDT var mer enn villig til å inngå kompromisser med myndighetene, men ikke arbeiderne selv.

Regjeringen tar initiativet

Georges Pompidou.

President de Gaulle hadde under den første uken av urolighetene befunnet seg på statsbesøk i kommunistiske Romania, men som da hadde vist selvstendige tendenser mot Sovjetunionen. Charles de Gaulles drøm var et Europa som en tredje verdensmakt, ledet av Frankrike, og han strakte således ut hånden i Romania. Statsminister Georges Pompidou forsøkte å holde stillingens i hans fravær, og utarbeidet en overenskomst som møtte de fleste av studentenes krav, og besluttet den 11. mai å gjenåpne Sorbonne den 13. mai samt føre de arresterte studentene for en ankedomstol for revidering. Dagen etter at universitetet ble åpnet, den 14. mai, ble det okkupert av studentene som reiste det røde flagget ved bygningen. Lignende okkupasjoner skjedde over hele Frankrike av studenter og universitetslærere. Studentene krevde et reformert utdanningssystem, samt at to regjeringsmedlemmer, utdanningsminister Alain Peyrefitte og innenriksminister Christian Fouchet, samt politisjef (Préfet de police) Maurice Grimaud, skulle avsettes. Foruten universitetet okkuperte studentene det nærliggende Odéonteateret hvor de heiste svarte anarkistflagg. Teateret skulle, i henhold til disse studentene, bli det nye revolusjonsteateret.

I tiden mellom 13. og 20. mai besatte studentene hele Latinerkvarteret i Paris, og politiet var da helt fraværende. Under disse dagene ble alt arbeid og all trafikk i Paris lagt ned. Urolighetene hadde avtatt den 22. mai da Cohn-Bendit ble nektet innreise til Frankrike etter han hadde vært i Vest-Tyskland. Den 29. mai ankom han til sist til Sorbonne og sluttet seg til studentene. Cohn-Bendit var født i Frankrike av en tysk-jødisk far og en fransk mor, og da myndighetene senere besluttet å utvise ham til Tyskland, vakte det ubekvemme minner om fransk politis deltagelse i å sende franske jøder til Nazi-Tyskland under den andre verdenskrig. I studentenes propaganda ble de Gaulle sammenlignet med Hitler og de tok parolen «vi er alle tyske jøder».

Den 25. mai og 26. mai ble Accords de Grenelle (Grenelle-enigheten) inngått av Pompidou som innebar en økning på 25 prosent av minimumslønnen og økning av gjennomsnittlig lønn på 10 prosent. Finansminister Michel Debré var ikke blitt rådført, og da tilbudet ble offentliggjort gikk han av. Tilbudet var en total endring av tidligere økonomisk politikk, men det ble avslått og steikene fortsatte. Intellektuelle solidariserte seg med arbeiderklassen for betydelige endringer i arbeidernes rettigheter. President de Gaulle avbrøt sin utenlandsreise og kom tilbake den 19. mai og var da tilsynelatende forvirret over opprørets asymmetri, og uttalte at han ikke kunne få grep om situasjonen.

Den 24. mai forsøkte de Gaulle å ta kommandoen og i en TV-tale sendt til nasjonen utlyste han en nyvalg i juni om han skulle avgå eller ikke. Det førte til nye opptøyer som krevde to dødsoffer, en politi i Lyon og en student i Paris, i tillegg ble et hundretall såret. Sammen med en student som druknet i Seinen i et forsøk på å unngå politiet var disse to de eneste dødsfallene under demonstrasjonene.

Den 27. mai holdt Union Nationale des Étudiants de France (UNEF) en samling ved Stade Sébastien Charléty i Paris som samlet mellom 30 000 og 50 000 mennesker. Møtet var meget militant hvor talerne krevde at regjeringen ble veltet og det ble holdt valg.

Sosialistene så en mulighet for å fungere som et kompromiss mellom de Gaulle og kommunistene. Den 28. mai erklærte François Mitterrand fra Føderasjonen av demokratiske og sosialistiske venstre (Fédération de la gauche démocrate et socialiste, FGDS) at «det er ingen stat lenger» og uttalte at han var klart til å danne en ny regjering. Han fått overraskende høy 45 prosent i stemmetallet ved presidentvalget i 1965. Den 29. mai uttalte også Pierre Mendès France at han var klar til å danne en regjering. I motsetning til Mitterrand var han villig til å inkludere kommunistene. Selv om sosialistene ikke hadde kommunistenes mulighet til å organisere storstilte gatedemonstrasjoner, hadde de mer enn 20 prosent av landets støtte.

Presidenten forlater Frankrike

President Charles de Gaulle.

Om morgenen den 29. mai utsatte de Gaulle møtet med ministrene som skulle holdes og i hemmelighet fjernet han sine personlige papirer fra Elyséepalasset. Han fortalte sin svigersønn Alain de Boissieu at «Jeg vil ikke gi dem en sjanse til å angripe Elysée. Det ville være beklagelig om blod ble spilt i mitt personlige forsvar. Jeg har besluttet å dra: ingen angriper et tomt palass.» De Gaulle avslo Pompidous anmodning om at han oppløste nasjonalforsamlingen da han mente at deres parti, gaullistene, ville tape et påfølgende valg. Klokken 11 sa han til Pompidou, «Jeg er fortiden; du er framtiden, jeg omfavner deg.»

Regjeringen annonserte at de Gaulle ville reise til sitt landsted i Colombey-les-Deux-Églises før han kom tilbake neste dag, og ryktene spredte seg at han ville forberede sin avskjedstale der. Presidentens helikopter kom derimot ikke til Colombey, og de Gaulle hadde ikke fortalt noen i regjeringen hvor han dro. I mer enn seks time visste verden ikke hvor Frankrikes president var. Kanselleringen av ministermøtet og presidentens merkelig forsvinning, sjokkerte franskmennene, inkludert Pompidou som ropte: «Han har flyktet fra landet!»

Nasjonens regjering hadde i prinsippet opphørt å fungere. Édouard Balladur skrev senere at da statsminister Pompidou «ved seg selv var hele regjeringen» da de fleste myndighetspersoner var «en usammenhengende gruppe av pratmakere» som trodde revolusjonen var i ferd med å bryte ut. En venn av statsministeren tilbød ham et våpen, «du vil trenge det!», men Pompidou rådet ham til å gå hjem. En myndighetsperson skal ha begynt å brenne dokumenter, mens andre spurte hvor langt de ville komme ved å flykte med bil om de revolusjonære tok kontroll over bensinstasjonene. Å få penger fra bankene var vanskelig, bensin til private biler var ikke tilgjengelig, og en del forsøkte å skaffe seg private fly eller falske nasjonale identitetspapirer (Carte nationale d’identité).

Pompidou anmodet uten hell om at den militære radar ble benyttet til å følge de Gaulles to helikoptre, men fikk snart vite at han hadde reist til hovedkvarteret til det franske militæret i Baden-Baden i Vest-Tyskland. Det er mulig at reisen var for å sikre seg støtte fra militæret, noe som betydde at han måtte frigjøre 14 medlemmer, blant annet general Raoul Salan og Georges Bidault, fra Organisation de l'armée secrète (OAS) (Den hemmelige armeens organisasjon). Den samme organisasjonen hadde tidligere forsøkt å få de Gaulle myrdet. Han møtte general Jacques Massu som overtalte en mismodig president til å reise tilbake til Frankrike. Da de Gaulle var forsikret om at han hadde militærets støtte reiste han tilbake til Frankrike. Han innkalte til ministermøte den neste dagen, den 30. mai, og reiste deretter til Colombey. Hans hustru Yvonne overrakte familiejuvelene til deres sønn og svigerdatter — som ble værende i Baden-Baden for ytterligere noen dager — for sikker forvaring, men det indikerte at de Gaulle og hans familie fortsatt betraktet Vest-Tyskland som et mulig tilfluktssted. Massu oppbevarte de Gaulles manglende selvtillit som en statshemmelighet inntil andre lot det avsløre i 1982. Fram til da trodde de fleste observatører at hans forsvinning hadde til hensikt å minne det franske folk om hva de kunne tape. Selv om forsvinningene var virkelig og ikke ment å være en politisk motivasjon, fikk det en slik effekt på Frankrike.

Den 30. mai marsjerte mellom 400 000 og 500 000 protestanter, mange flere enn de 50 000 som politiet forventet, ledet av CGT, gjennom Paris mens de ropte «Adieu, de Gaulle!» Maurice Grimaud, leder av politiet i Paris, spilte en nøkkelrolle ved å unngå revolusjon ved å både snakke med og spionere på de revolusjonære, og ved omsorgsfullt å unngå brukt av makt. Mens kommunistlederne senere nektet for at de hadde planlagt et bevæpnet statskupp, og ekstreme militanter utgjorde kun 2 prosent av befolkningen, hadde de overvurdert de Gaulles styrke og kraft som vist ved hans flukt utenlands.

Bevegelsen hadde i stor grad sentrert seg rundt Paris’ metropolittområde sentralt i hovedstaden (aire urbaine de Paris). Hadde opprøret okkupert sentrale offentlige bygninger i byen ville regjeringen ikke ha hatt annet valg enn å bruke makt til å gjenerobre dem. Det ville ha tent en revolusjon hvor militæret hadde forflyttet seg fra provinsene for å gjenerobre hovedstaden slik som det skjedde i 1871. Forsvarsminister Pierre Messmer og sjef for forsvarets stab, Michel Fourquet, forberedte seg på en slik aksjon, og Pompidou hadde beordret tanks og panseret kjøretøy til Issy-les-Moulineaux. Mens militæret ikke var preget av revolusjonære stemninger, men bruken av militæret mot franske borgere var uansett svært farlig for regjeringen. En undersøkelse foretatt umiddelbart etter krisen viste at 20 prosent av franskmennene ville ha støttet en revolusjon, 23 prosent ville ha motsatt seg en, og 57 prosent ville ha unngått å fysisk delta i konflikten. 33 prosent ville ha bekjempet en militær innblanding, og kun 5 prosent ville ha støttet det, og et flertall av landet ville ha unngått enhver handling.

Klokken 2,30 den 30. mai klarte Pompidou å overtale de Gaulle til å oppløse nasjonalforsamlingen og utlyse nyvalg ved å true med å gå av. Klokken 4,30 talte han til nasjonen gjennom TV hvor han fortalte at han ikke ville gå av og utlyste valg den 23. juni. Han beordret alle arbeidere om vende tilbake til arbeidet og truet med å innføre unntakstilstand om det ikke skjedde. Han hevdet at kommunismen truet med å overta Frankrike og at han var den eneste som kunne stoppe de. Mitterrand svarte på dette utspillet med å si at det presidenten hadde gjort, ikke var «noen annet en oppfordring til borgerkrig». Regjeringen hadde samtidig lekket til media at militæret sto utenfor Paris. Umiddelbart etter talen var det rundt 800 000 støttetilhengere, inkludert André Malraux, som marsjerte gjennom Avenue des Champs-Élysées mens de veivet det franske flagg og de sang Marseillaisen. Gaullistene hadde planlagt en slik markering i flere dager. Kommunistene gikk med på valg og trusselen om revolusjon var over.

Senere hendelser

Fra dette tidspunkt begynte den revolusjonære stemningen hos studentene og arbeiderne å ebbe ut. Arbeiderne begynte gradvis å vende tilbake til arbeidet eller ble fjernet fra sine fabrikker av politiet. Den nasjonale studentunion avlyste gatedemonstrasjoner. Regjeringen forbød en rekke venstreorienterte organisasjoner. Politiet tok kontroll over Sorbonne den 16. juni.

Motsatt av hva de Gaulle fryktet vant hans parti den største seieren i fransk parlamentshistorie i valget som ble holdt i juni og tok 354 av 486 plasser. Kommunistene tok 34 og sosialistene 57 plasser. Med samarbeidspartiet som ble leddet av den framtidige presidenten Valéry Giscard d'Estaing fikk Gaullistpartiet en majoritet. I uroen som hadde vært kom de Gaulle til å representere en tilbakevending til orden. Den revolusjon som studentene ønsket uteble, men isteden fikk de reformer som gjorde deres situasjon bedre.

Februarerklæringen og dets løfte om å inkludere kommunistene i regjeringen hadde antagelig skadet sosialistene i valget. Deres motstandere henviste til eksempelet med koalisjonsregjeringen Den nasjonale front i Tsjekkoslovakia i 1945 som førte til at kommunistene overtok landet i 1948. Sosialistiske velgere var delt; i en undersøkelse i februar 1968 var et flertall for en allianse med kommunistene, men 44 prosent trodde at kommunistene ville forsøke å ta makten straks de kom i regjering. 30 prosent av kommunistiske velgere trodde det samme.

På Frankrikes nasjonaldag (Bastilledagen) blusset det opp nye gatedemonstrasjoner i Latinerkvarteret, ledet av sosialistiske studenter. Venstreorienterte og kommunister bar røde armbind og anarkistene bar svarte armbind. Politiet i Paris og opprørspolitiet svarte raskt og kontant, og konfrontasjonene fortsatte gjennom natten. Mange skadde ble fraktet til sykehus. Det var mange turister ute grunnet kveldens festivaler som ble ufrivillig skadelidende. Ingen anklager ble rettet mot politiet eller demonstrantene, men myndighetene i både Storbritannia og Vest-Tyskland ble nødt til å sende formelle protester for mishandlingene av landenes respektive borgere, inkludert usømmelig overgrep av politiet på en politistasjon på to britiske skolejenter.

Til tross for størrelsen på de Gaulles triumf var det ikke en personlig seier. Undersøkelse av tiden etter krisen viste at flertallet av landets velgere vurderte de Gaulle som altfor gammel, altfor selvsentrert, altfor autoritær, altfor konservativ, og altfor anti-amerikansk. Folkeavstemningen i april 1969 viste at landet var klar for en «gaullisme uten de Gaulle». President de Gaulle hadde blitt tvunget til etterkomme krav som innebar et prestisjetap. Hans eget parti tok skarp avstand fra reformene. De økonomiske konsekvensene bedømt umiddelbart etter opprøret var alvorlige da Frankrike allerede før maiopptøyene hadde problemer med å konkurrere med Vest-Tyskland, fransk valuta lå for høyt. De økte lønnsøkningene gjorde denne situasjonen verre. For å stabilisere økonomien ble arveskatten økt, noe som førte til vanskeligere kapitalflyt. I november 1968 måtte Frankrike gå igjennom en valutakrise. Til tross for den venstreradikale romantiseringen av mai 1968 har filosofen Régis Debray, en mindre figur i hendelsene i 1968, argumentert for at istedenfor en revolusjon bidro «les évènements de Mai» til framveksten av ultrakapitalismen på 1980- og 1990-tallet med Margaret Thatcher og Ronald Reagan.

Mai 1968 er et viktig referansepunkt i fransk politikk og historie. Det representerer for noe muligheten for frigjøring og for andre farene ved totalt kaos. For noen betydde mai 1968 slutten på tradisjonell kollektiv handling og begynnelsen på en ny tid dominert av de såkalte nye samfunnsmessige bevegelser (Les nouveaux mouvements sociaux, NMS).

Slagord og graffiti

Noe få eksempel på mangfoldet av slagord og graffiti under mai 1968:

• Il est interdit d'interdire («Det er forbudt å forby»)
• Jouissez sans entraves («Nyt uten hindring»)
• Élections, piège à con («Valg, en felle for idioter»)
• Je suis Marxiste—tendance Groucho. («Jeg er en marxist — av Groucho-typen»)
• Marx, Mao, Marcuse! Også kjent som «3M».
• Cela nous concerne tous. («Dette angår oss alle»)
• Soyez réalistes, demandez l'impossible. («Vær realistisk, krev det umulige»)
• Sous les pavés, la plage! («Under brosteinene er det en strand»)

Postere og plakater

• 
  Action, forside
• 
  Ånden av mai 68
• 
  Soyez réalistes, demandez l'impossible

I populærkulturen

Filmer

• François Truffaut film Baisers volés (1968) («Stjålne kyss») har handling fra Paris i løpet av tiden for opprøret og mens det ikke er en politisk film, er det referanser til og bilder fra demonstrasjonene. Filmen fanger inn den revolusjonære følelsen i tiden og viser klart hvorfor Truffaut og Jean-Luc Godard anmodet om at Filmfestivalen i Cannes ble avlyst i 1968 ettersom ingenting kunne fortsette som det hadde gjort tidligere etter mai 1968.
• André Cayattes film Mourir d'aimer (1971) er nært basert på en sann historie om Gabrielle Russier (1937-1969), en lærer, spilt av Annie Girardot, som begikk selvmord etter å ha blitt dømt for å ha hatt en affære med en av sine studenter under opprøret i mai 1968.
• Jean Eustaches film La Maman et la Putain (1973), vinneren av Cannes Grand Prix, har referanser til hendelsene i mai 1968 og utforsker tiden.
• Diane Kurys’ film Cocktail Molotov (1980) forteller historien om en gruppe franske venner som er på vei mot Israel da de får høre om hva som skjer i Paris og bestemmer seg for reise tilbake.
• Louis Malles film Milou en mai (1990) er en satirisk skildring av virkningen av den franske revolusjonære feber i mai 1968 på en liten borgerlig småby. Milous mor dør samtidig som demonstrasjonene bryter løs og forstyrrer planene for begravelse.
• Bernardo Bertoluccis film The Dreamers (2003), basert på romanen The Holy Innocents av Gilbert Adair, forteller om en amerikansk universitetsstudent i Paris under demonstrasjonene.
• Philippe Garrels film Les Amants réguliers (2005), handler om en gruppe unge mennesker som deltar i barrikaderingen av Latinerkvartalet i Paris og hvordan de fortsatte sine liv året etter.
• I spionkomedien OSS 117: Rio ne répond plus (2009), regissert og medforfattet av Michel Hazanavicius, skjeller hovedfiguren Hubert ironisk ut noen hippiestudenter ved å si: «Det er 1968. Det vil ikke bli noen revolusjon. Kå og klipp håret!»
• Oliver Assayas’ film Après mai (2012) forteller historien om en ung maler og hans venner som bringer revolusjonen til deres lokale skole og må deretter møte de juridiske og eksistensielle konsekvensene.

Musikk

Mange av skriftene til den franske anarkisten og sanger-låtskriver Léo Ferré var inspirert av hendelsene i mai 1968. Sanger som er direkte knyttet til hendelsene er «L'Été 68», «Comme une fille» (1969), «Paris je ne t'aime plus» (1970), «La Violence et l'Ennui» (1971), «Il n'y a plus rien» (1973), «La Nostalgie» (1979). Mange andre av Ferrés sanger deler den frihetlige stemningen på denne tiden.

• Claude Nougaros sang «Paris Mai» (1969).
• Det svenske punkebandet Refuseds sang kalt «Protest Song '68» handler om hendelsene i Frankrike 1968.
• The Stone Roses’ sang «Bye Bye Badman» fra deres selvtitulerte album handler om opprøret. Albumets omslag har tricolore og sitroner på forsiden. Sitroner ble benyttet for utligne effekten av tåregass.
• Musikkvideoen for David Holmes’ sang «I Heard Wonders» er basert direkte på hendelsene i mai 1968 og har antydninger til situasjonistene i bevegelsen.
• The Rolling Stones skrev sangteksten til sangen «Street Fighting Man» (satt til musikken av en uinnspilt sang de allerede hadde skrevet med annen tekst) i referanse til mai 1968 i Paris, sett fra deres perspektiv som boende i sovende by, «sleepy London town». Melodien skal ha vært inspirert av franske politisirener.
• Vangelis utga et album i Frankrike og Hellas titulert Fais que ton rêve soit plus long que la nuit («Må du gjøre dine drømmer lengre enn natten»), som handlet om studentopprøret i Paris 1968. Det var innspilt i 1971 og utgitt året etter. Albumet inneholder lyd fra demonstrasjonene, sanger, og en nyhetsreportasje. Vangelis ble senere kjent for sin lyd- og musikkarbeider for filmer som Ildvognene og Blade Runner.
• Ismael Serranos song «Papá cuéntame otra vez» («Pappa, fortell meg igjen») har referanser til hendelsene i mai 1968. Sangen handler om politi, fascister, langhårete studenter, og jenter i miniskjørt.
• Caetano Velosos song «É Proibido Proibir» har tatt sin tittel fra en kjent graffiti i mai 1968 og var en protestsang mot militærregimet som tok makten i Brasil i april 1964.
• Mange av slagord fra mai 1968 ble benyttet i Luciano Berios symfonisk verk Sinfonia.

Litteratur

• Romanen The Merry Month of May (1971) av James Jones forteller en fiktiv historie om amerikanske utvandrete som ble fanget inn i opptøyene i Paris i 1968.

Litteratur

• Damamme, Dominique; Gobille, Boris; Matonti, Frédérique; Pudal, Bernard, red. (2008): Mai-juin 68. Éditions de l'Atelier. ISBN 978-2708239760.
• Rotman, Patrick (2008): Mai 68 raconté à ceux qui ne l'ont pas vécu. Seuil. ISBN 978-2021127089.
• Hägglöf, Gunnar (1975): Minnen inför framtiden : 1961-1971, Stockholm: Norstedts förlag
• Kurlansky, Mark (2006): 1968: De gränslösa drömmarnas år. Stockholm: Ordfront. ISBN 91-7037-243-8

Eksterne lenker

(en) May 1968 protests in France – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Arkivsamlinger

• Guide to the Paris Student Revolt Collection, særskilte samlinger og arkiv, UC Irvine Libraries, Irvine, California.
• May Events Archive of Documents

Andre

• «May 1968: 40 Years Later» Arkivert 5. mai 2008 hos Wayback Machine., City Journal, våren 2008
• Paris May 1968, Maurice Brinton
• «May 68 : A Contested History», Chris Reynolds, omtale Sens Public
• «Barricades of May ’68 Still Divide the French», New York Times