Mariss Jansons
Mariss Jansons | |||
---|---|---|---|
Født | Mariss Ivars Georgs Jansons 14. jan. 1943[1][2][3][4] Riga | ||
Død | 1. des. 2019[5][6][7][8] (76 år) St. Petersburg[9][10] | ||
Beskjeftigelse | Dirigent, musikkpedagog | ||
Utdannet ved | Konservatoriet i St. Petersburg Universität für Musik und darstellende Kunst Wien | ||
Far | Arvid Jansons[11] | ||
Nasjonalitet | Sovjetunionen Latvia Russland[12] | ||
Gravlagt | Literatorskije mostki | ||
Medlem av | Wiener Philharmoniker[13] Berlinfilharmonien[14] | ||
Utmerkelser | 20 oppføringer
Den bayerske fortjenstorden (2007)[15]
Stort fortjenstkors med stjerne av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (2013)[16][17] Goldenes Ehrenzeichen für Verdienste um das Land Wien (2007)[18] Østerrikes æreskors for vitenskap og kunst (2009)[15] Spellemannprisen i klassisk musikk/samtidsmusikk (1981) (sammen med: Oslo-Filharmonien) Oslo bys kulturpris (1993) Spellemannprisen i klassisk musikk/samtidsmusikk (1990) (sammen med: Oslo-Filharmonien) Spellemannprisen i orkester- og kormusikk (1993) (sammen med: Truls Mørk, Oslo-Filharmonien) Spellemannprisen i orkester- og kormusikk (1995) (sammen med: Truls Mørk, London Philharmonic Orchestra) Trestjerneordenen (2006)[19] Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (2010) Folkekunstner av Den russiske sovjetrepublikk (1986) Æreskunstner i Den russiske sovjetrepublikk (1979) Æresmedaljen for fortjenester av St. Petersburg (2013)[20] Kommandør med stjerne av Den Kongelige Norske Fortjenstorden (2000)[21][22] Ridder av Den nederlandske løves orden (2013)[23] Léonie Sonnings musikkpris (2018) Ernst von Siemens' musikkpris (2013)[24][25] Hans von Bülow-medaljen (2003)[26] Echo Klassik for årets dirigent (2007) | ||
Musikalsk karriere | |||
Sjanger | Klassisk musikk | ||
Instrument | Piano, orgel | ||
Aktive år | 1972– | ||
Plateselskap | EMI | ||
IMDb | IMDb | ||
Mariss Ivars Georgs Jansons (født 14. januar 1943 i Riga i Latvia død, 30. november 2019 i St. Petersburg[27]) var en latvisk dirigent[28]. Han var sjefdirigent for Oslo-Filharmonien 1979–2000, Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks fra 2003 og Koninklijk Concertgebouworkest 2004–2015.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Jansons var sønn av dirigenten Arvid Jansons. Moren, Iraida, var en jødisk operasanger og lå i dekning på den tiden da Jansons ble født.[29] Jansons' morfar og onkel ble drept under andre verdenskrig.[trenger referanse] I 1946 vant faren en nasjonal dirigentkonkurranse og ble ansatt av Jevgenij Mravinskij som hans assistent ved St. Petersburg filharmoniske orkester, som den gang het Leningrad-filharmonien.
Da familien i 1956 flyttet etter, begynte Jansons etter hvert sine musikkstudier ved musikkonservatoriet i Leningrad. Her studerte han klaver og direksjon, etter opprinnelig ha fått fiolinundervisning av faren som barn.[30] I 1969 vant han et studiestipend til Wien og ble Herbert von Karajans assistent tre år på rad ved Festspillene i Salzburg.[29]
Dirigent
[rediger | rediger kilde]I 1971 ble Jansons ansatt som assisterende dirigent ved Leningrad-filharmonien (senere kalt St. Petersburg filharmoniske orkester).[29] Da han overtok som sjefdirigent for Oslo Filharmoniske Orkester i 1979, var betingelsen at han ikke kunne spille med sovjetiske avhoppere på podiet. Årene 1979-2000 med ham som dirigent regnes som Oslo-filharmonikernes gullalder,[31] med stor suksess både i Oslo, på en rekke turneer og ved mange plateinnspillinger. I 1992 fikk Jansons også jobben som første gjestedirigent i London filharmoniske orkester. I mars 1997 ble han utnevnt til musikalsk leder i Pittsburgh Symphony Orchestra.[32]
I 1996 var Jansons nær ved å dø på dirigentpodiet midt under en konsert i Oslo.[33] Han ble rammet av et hjerteinfarkt mens han dirigerte de siste sidene av Puccinis La Bohème.[34] Jansons har senere gjennomgått operasjoner i Pittsburgh. Jansons' far Arvid Jansons døde på podiet under en konsert.[35]
Jansons trakk seg som kunstnerisk leder for Oslo-Filharmonien på grunn av orkestrets arbeidsvilkår og problemer med akustikken i Oslo konserthus.[36] Han holdt avskjedskonserter i Oslo i 2002, etterfulgt av utenlandsturné.[37]
I september 2004 etterfulgte han Riccardo Chailly som sjefdirigent ved Koninklijk Concertgebouworkest i Amsterdam. Han ble også sjefdirigent for Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks i München. Han ble dermed musikalsk leder for to av Europas beste symfoniorkestre. Begge de to kontraktene løp i utgangspunktet til utgangen av 2015. Kontrakten med Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks ble senere forlenget til 2021.[38]
Han mottok St. Hallvard-medaljen i 1986[39] og har mottatt Spellemannprisen fire ganger som dirigent.
Jansons var bosatt i St. Petersburg i Russland.[34][40]
Familie
[rediger | rediger kilde]Jansons var gift to ganger: fra første ekteskap, som endte i skilsmisse, hadde han en datter, Ilona.[29] Hans andre kone var Irina Outchitel.[29]
Priser og utmerkelser
[rediger | rediger kilde]- Spellemannprisen 1981 som dirigent for Oslo Filharmoniske Orkester i klassen klassisk musikk/samtidsmusikk for 3 plater med musikk av Edvard Grieg
- St. Hallvardsmedaljen i 1986
- Spellemannprisen 1990 som dirigent for Oslo Filharmoniske Orkester i klassen klassisk musikk/samtidsmusikk for Gustav Mahlers symfoni nr. 2
- Anders Jahres kulturpris 1991
- Spellemannprisen 1993 som dirigent for Oslo Filharmoniske Orkester og med Truls Mørk som solist i klassen orkestermusikk for Dvořáks cello-konsert/Tsjaikovskijs Rokokko-variasjoner
- Spellemannprisen 1995 som dirigent for London Philharmonic Orchestra med Truls Mørk som solist i klassen orkestermusikk for Dmitrij Sjostakovitsj': Cellokonserter
- Kommandør av Den Kongelige Norske Fortjenstorden, 2000.[41]
- 2. klasse av den latviske Trestjerneordenen, 2006
- Den bayerske fortjenstorden, 2007
- Det østerrikske ærestegn for vitenskap og kunst, 2009
- Den bayerske Maximiliansorden for vitenskap og kunst, 2010.[42]
Film
[rediger | rediger kilde]De tyske filmskaperne Eckart Querner og Sabine Scharnagl laget en dokumentarfilm om Jansons. Filmen ble lansert i 2013, da Jansons fylte 70 år. Filmen fikk tittelen Die Musik hat immer recht – der Dirigent Mariss Jansons.[38]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Mariss-Jansons, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000024244, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id jansons-mariss, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.francemusique.fr, besøkt 11. januar 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Mariss Jansons, Who Led Top Orchestras, Dies at 76», publisert i The New York Times, utgitt 2. desember 2019, besøkt 4. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Mariss Jansons: 'Outstanding' conductor mourned», publisert i BBC News Online, utgitt 2. desember 2019, besøkt 4. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ Deutschlandfunk Kultur, «Zum Tod von Mariss Jansons Ein Dirigent von Weltruhm», utgitt 1. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ France Musique, «Mariss Jansons», besøkt 11. januar 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Le chef d’orchestre letton Mariss Jansons est mort», publisert i Le Monde, utgitt 1. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.francemusique.fr, «Fils du célèbre chef d’orchestre Arvid Jansons et d’une cantatrice»[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.francemusique.fr, «Chef d’orchestre d'origine lettone et de citoyenneté russe (1943 - 2019)»[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.wienerphilharmoniker.at[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.berliner-philharmoniker.de[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b «Mariss Jansons», publisert i Wiener Zeitung, utgitt 19. august 2011[Hentet fra Wikidata]
- ^ Tysklands president, «Bekanntgabe der Verleihungen vom 1. Oktober 2013», utgitt oktober 2013[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Ordensverleihung zum Tag der Deutschen Einheit», utgitt 4. oktober 2013[Hentet fra Wikidata]
- ^ Wien, «Hohe Auszeichnungen für Mariss Jansons und Thomas Angyan», utgitt 15. januar 2007[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Pasniedzot Triju Zvaigžņu ordeni diriģentam Marisam Jansonam Rīgas pilī 2006.gada 23.maijā», publisert i Latvijas Vēstnesis, utgitt 24. mai 2006[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Дирижёру Марису Янсонсу вручен знак «За заслуги перед Санкт-Петербургом»», publisert i fontanka.ru, utgitt 31. mars 2013[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Dirigenten Mariss Jansons er død», publisert i NRK Nyheter, utgitt 1. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Mariss Jansons», publisert i Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Mariss_Jansons[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Dirigent Mariss Jansons geridderd», publisert i Reformatorisch Dagblad, utgitt 6. november 2013[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.francemusique.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.evs-musikstiftung.ch[Hentet fra Wikidata]
- ^ Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks, www.br-so.de[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Conductor Mariss Jansons dies aged 76». LSM.LV (på engelsk). 1. desember 2019. Besøkt 1. desember 2019.
- ^ Erling E. Guldbrandsen: Han var en større dirigent enn vi kanskje helt fikk med oss i Norge - Minneord i Aftenposten 3. desember 2019
- ^ a b c d e Genzlinger, Neil (2. desember 2019). «Mariss Jansons, Who Led Top Orchestras, Dies at 76». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 2. desember 2019.
- ^ Ludwig Heinrich (20. august 2011). «Viele Werte sind verloren gegangen». Oberösterreichische Nachrichten. Besøkt 27. november 2015.
- ^ Maren Ørstavik: «Mener Filharmonien aldri tok noe oppgjør med egen krigshistorie», Aftenposten 27. september 2019
- ^ Okkelmo, Trond (28. september 2014). «Mariss Jansons». Norsk biografisk leksikon (på norsk). Besøkt 1. desember 2019.
- ^ Dagbladet, «HJERTET SVIKTET UNDER FORESTILLING»
- ^ a b Rhein, John von. «For esteemed conductor Mariss Jansons, Munich is now his major musical base». chicagotribune.com (på engelsk). Besøkt 27. oktober 2017.
- ^ Norman Lebrecht, Mariss jansons – high drama on the podium (2000)
- ^ «Mariss Jansons forlater Oslo Filharmoniske Orkester», Ballade, 26. oktober 2000. Lest 3. januar 2016.
- ^ «Mariss Jansons avskjedskonserter i Oslo» Arkivert 2. mars 2018 hos Wayback Machine., Kulturspeilet, 24. mai 2002. Lest 3. januar 2016.
- ^ a b «Mariss Jansons - Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks». Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks (på tysk). Besøkt 2. mars 2018.
- ^ «Tidligere mottakere av St. Hallvard-medaljen». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 10. januar 2014. Besøkt 30. januar 2017.
- ^ Lemke-Matwey, Christine (12. februar 2015). «Mariss Jansons: "Ich schäme mich seit Jahren"». Die Zeit (på tysk). ISSN 0044-2070. Besøkt 27. oktober 2017.
- ^ Norges statskalender, 2008.
- ^ Träger des Bayerischer Maximiliansordens 2010 Arkivert 23. juli 2011 hos Wayback Machine., Bayerisches Landesportal.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Mariss Jansons - Store norske leksikon
- (en) Mariss Jansons – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Mariss Jansons på Discogs
- (en) Mariss Jansons på MusicBrainz
- (en) Mariss Jansons på Spotify
- (en) Mariss Jansons på Songkick
- (en) Mariss Jansons på AllMusic
- (en) Mariss Jansons på Internet Movie Database
- (en) Mariss Jansons hos The Movie Database