Milet

Miletos
Land	Tyrkia
Provins	Aydın
Grunnlagt	11. århundre f.Kr. (Julian)
Opphørt	15. århundre (Julian)
Nettside	www.muze.gov.tr/miletus-en
	Posisjonskart Miletos Milet (Tyrkia)
	; Milet; 37°31′52″N 27°16′32″Ø
	Milet på Commons

Miletos eller Milet (gresk: Μίλητος, Milētos; latin: Miletus) var en antikk gresk havneby^[1] ved vestkysten av Anatolia (i hva som i dag er den tyrkiske provinsen Aydın), i nærheten av munningen av elven Menderes, antikkens Maiandros (dagens Büyük Menderes), i oldtidens rike Karia. Før den persiske invasjon på midten av 500-tallet f.Kr., var Miletos betraktet som den største og rikeste av de greske byene.^[2]^[3]

Bevis på tidlig bosetning ved stedet har blitt gjort utilgjengelig ved at havnivået har steget og avsetning av sedimenter fra elven Menderes som helt har endret landskapet siden oldtiden. De første tilgjengelige påvisninger er av neolittiske folk. I tidlig og midtre bronsealder kom bosetningen under minoisk innflytelse. Legender vil ha det til at en tilstrømning av folk fra Kreta okkuperte stedet og erstattet den innfødte befolkningen av lelegere. Stedet ble omdøpt til Miletos etter et sted på Kreta.

I sen bronsealder, 1200-tallet f.Kr., kom det en tilstrømning av luvisktalende folk østfra og fra sørsentrale Anatolia som kom til å kalle seg selv for kariere. Senere i dette århundret kom de første gresktalende folk fra øyene i Egeerhavet og fra det greske fastlandet. Byen gjorde på denne tid opprør mot det hettittiske rike. Etter at hettittenes rike falt sammen, ble byen ødelagt på 1100-tallet f.Kr. og begynte på nytt en gang rundt 1000 f.Kr. ved ny bosetning av joniske grekere. Legenden viser til en jonisk grunnleggelse av en stamfar ved navn Neleos fra Peloponnes.

De mørke århundrer i Hellas var en tid med jonisk bosetning og en sammenslutning i det som ble kalt for det joniske forbund. Arkaisk tid i Hellas begynte med et brått og genialt oppsving i kunstuttrykk og filosofi på kysten av Anatolia. På 500-tallet f.Kr. ble Miletos som en travel havneby med innflytelse fra innlandet og sjøvegen som gikk sør for lokaliseringen til det som ble opprinnelsen til den greske filosofiske (og vitenskapelige) tradisjon da Tales (500-tallet f.Kr.), den ene av de sju vise i Hellas, fulgt av Anaximander og Anaximenes (kjent kollektivt for dagens forskere som den miletiske skole og som førsokratiske filosofer) begynte å spekulere om verdens materielle vesen (hva som var verdens urstoff) og å foreslå spekulative naturalistiske (i motsetning til tradisjonelle og overnaturlige) forklaringer for ulike naturlige fenomener.

Miletos er også fødestedet for arkitekten Isidor av den tidligere katedralen Hagia Sofia i Konstantinopel og oppfinneren av strebebuen (500-tallet e.Kr.)

Geografi

Ruinene av den antikke byen opptrer på satellittkart ved 37°31.8'N 27°16.7'E, omtrent 3 km nord for Balat og rundt 3 km øst for Batiköy i Tyrkias provins Aydın.

I antikken hadde byen en havn ved det sørlige innløpet av en stor bukt. I den samme bukten oppsto det også to andre (av de tradisjonelt tolv) joniske byer: Priene og Myus. Havnen i Miletos var i tillegg beskyttet av en liten øy, Lade. I århundrenes løp ble bukten fylt opp av silt som ble liggende igjen som avleiring etter elven. Priene og Myus mistet deres havner allerede i romersk tid, og Miletos ble en innlandsby. I tidlig kristen tid var alle de tre byene forlatt av innbyggerne da byenes økonomi ble kvalt av mangelen av tilgang til havet. Det er et stort havnemonument der hvor, i henhold til Det nye testamente i Bibelen, apostelen Paulus stoppet på sin sjøreise tilbake til Jerusalem. Han møtte de gamle fra menigheten i Efesos og dro deretter ned til stranden for å si farvel, i henhold til Apostlenes gjerninger.^[4]

Geologi

I løpet av den geologiske epoken pleistocen var regionen Miletos under havnivået i Egeerhavet. Den løftet seg deretter langsomt. Havet nådde et nedre nivå på rundt 130 meter nedenfor dagens nivå ved rundt 18 000 år siden. Stedet Miletos var en del av fastlandet.

En gradvis forhøyning førte til et nivå på rundt 1,75 meter nedenfor dagens for rundt 5 500 år siden, og skapte flere karstblokkøyer av kalkstein, noe som ble lokaliseringen til de aller første bosetningene ved Miletos. For rundt 1500 år siden skiftet karst-topografien grunnet mindre skorpebevegelser og øynene dannet en fast enhet i form av en halvøy. Deretter hevet havet seg rundt 1,75 meter, men halvøya har blitt omgitt av sedimenter fra Mendereselven og er i dag landfast. Sedimenteringen av havnen begynte en gang rundt 1000 f.Kr. og ved år 300 e.Kr. hadde innsjøen Bafa blitt skapt.^[5]

Historie

Neolittisk tid

De eldste tilgjengelige arkeologiske bevisene indikerer at øyene som Miletos opprinnelig lå på, ble befolket av en steinalderbefolkning i neolittisk tid en gang mellom 3500 og 3000 f.Kr.^[6] Pollenprøver fra innsjøen Bafa innenfor Miletos ved foten av Beşparmakfjellene (i antikken kalt for Λάτμος, Latmos) antyder at en lett klimavegetasjon og skog hvor det beitet dyr var rådende i Menderesdalen, men ellers ubebodd. En sesongmessig og hyppig menneskelig bosetning skjedde i vårmånedene. Øyene utenfor kysten var kanskje bosatt grunnet deres strategiske lokalisering utenfor elven, en rute innlands beskyttet av den bratt skråningen i fjellet. Beitedyrene i dalen kan ha tilhørt dem, men bosetningslokaliteten gikk ut mot havet.

Bronsealderen

Nedtegnet historie for Miletos begynner med skrifter i det hettittiske rike i sen bronsealder. Den forhistoriske arkeologien i tidlig og midtre bronsealder antyder en by tungt påvirket av samfunn og hendelser andre steder i Egeerhavet framfor innlandet.

Kretiske periode

Fra rundt 1900 f.Kr. ble det skaffet gjenstander fra den minoiske sivilisasjon på Kreta via handel.^[6] I en del århundrer mottok Miletos sterke impulser fra den avanserte minoiske sivilisasjon, et arkeologisk fakta som tenderer å støtte, men ikke nødvendigvis bekrefter opphavsmyten om en tilstrømning av befolkning fra Kreta slik som Strabon har fortalt:^[7]

«Eforos sier: Miletos ble først grunnlagt og befestet over havet av kretere hvor Miletos fra gamle tider er nå beliggende, ble bosatt av Sarpedon som førte med seg kolonister fra kretiske Miletos og navnga byen etter dette Miletos, stedet var tidligere eid av lelegerne.»

Legendene nedtegnet som historie av antikkens historikere og geografer er kanskje sterkest; senere mytografer har ikke lagt til noe av historisk betydning.^[8]

Luvisk og gresk periode

Miletos er første gang nevnt i de hettittiske annalene til kong Mursili II som «Millawanda». En gang rundt 1320 f.Kr. støttet Millawanda opprøret til Uhha-Ziti fra Arzawa. Mursili II beordret sine hærførere Mala-Ziti og Gulla om å herje Millawanda, og disse fulgte opp med å brenne ned byen eller deler av den. Brennskader i det arkeologiske laget LHIIIA på stedet har blitt knyttet til dette angrepet.^[9] I tillegg ble byen befestet i henhold til en hettittisk plan.^[10]

Millawanda er deretter nevnt i Tawagalawa-brevet, delvis i en rekke som omfatter Manapa-Tarhunta-brevet og Milawata-brevet, alle som er mindre enn pålitelig datert i tiden rundt 1250 f.Kr. Det førstnevnte brevet nevner at Milawata (Millawanda) hadde en guvernør, Atpa, som var underlagt herredømmet til Ahhiyawa (en voksende stat som antagelig kan identifiseres med helladisk Mykene på det greske fastlandet); og at byen Atriya var underlagt myndigheten til Milawata. Manapa-Tarhunta-brevet nevner også Atpa. Til sammen forteller de to brevene at eventyreren Piyama-Radu hadde ydmyket Manapa-Tarhunta overfor Atpa (i tillegg til andre dårlige handlinger); en hettittisk konge har deretter jaget Piyama-Radu til Millawanda og, i Tawagalawa-bevet, krevd denne utlevert.

Milawata-brevet nevner en fellesekspedisjon av den hettittiske konge og en luvisk vasall (antagelig Kupanta-Kurunta av Mira) mot Milawata og merker seg at Milawata (og Atriya) var nå underlagt hettittisk kontroll.

Homer nevner at under Trojakrigen var Miletos en karisk by.^[11] I det siste stadiet av helladisk tid regnet festningen i bronsealderens Pylos blant sine kvinnelige slaver en mi-ra-ti-ja, mykensk gresk for «kvinne fra Miletos», skrevet på linear B-skrift.^[12]

Under bronsealderens sammenbrudd ble Miletos brent ned igjen, denne gangen antagelig av havfolkene.

Den mørke tidsalder

Mytografer forteller at Neleos, en sønn av Kodros, den siste konge i Athen, hadde kommet til Miletos etter «heraklidenes tilbakekomst». Jonerne drepte mennene fra Miletos og giftet seg med deres enker. Dette er den mytiske begynnelsen på den langvarige alliansen mellom Athen og Miletos, som kom til å spille en betydningsfull rolle i de påfølgende perserkrigene.

Arkaisk tid

I henhold til Herodot,^[13] ble Miletos den ene av tolv joniske byene langs kysten av Anatolia som inngikk i det joniske forbund: Miletos, Myus og Priene i Karia som alle snakket samme dialekt; Efesos, Kolofon, Lebedos, Teos, Klazomenai og Fokaia, som lå i Lydia og den region som i dag kalles for Jonia og de snakket en annen dialekt; øya Khíos og byen Erythrai på fastlandet som snakket samme dialekt; og øya Samos, hvor de snakket en egen dialekt.

Miletos var den ene av de byene som var involvert i den lelantinske krig som ble utkjempet av nabobyene Khalkis og Eretria i Euboea og som skjedde i tidlig arkaisk tid, en gang mellom 710 og 650 f.Kr.^[14] Historikeren Herodot nevner den samme krigen som årsaken til hvorfor at etter det joniske opprør at Eretria sendte militær støtte til Miletos, da truet av Perserriket. Miletos hadde støttet Eretria i denne byens krig mot Khalkis, mens Samos hadde tatt den motsatte side:

οἱ γὰρ δὴ Μιλήσιοι πρότερον τοῖσι Ἐρετριεῦσι τὸν πρὸς Χαλκιδέας πόλεμον συνδιήνεικαν, ὅτε περ καὶ Χαλκιδεῦσι ἀντία Ἐρετριέων καὶ Μιλησίων Σάμιοι ἐβοήθεον.^[15]

«for mileserne hadde i tidligere tider blitt født med eretrerne med byrden av hele denne krigen som de hadde med khalkiderne på den tiden da khalkiderne på deres side ble hjulpet av samoerne mot eretrerne og mileserne.»

På slutten av 600-tallet f.Kr. bevarte tyrannen Thrasyboulos i løpet av den tolv år lange krigen som ble utkjempet mot det lydiske rike.^[16] Krigen endte uten en avgjørende seier til noen av partene, og deretter inngikk de en allianse. Thrasyboulos var en alliert av den kjente tyrannen Periander fra Korint.^[17]

Miletos ble et viktig senter for filosofi og vitenskap, og frambrakte menn som Tales, Anaximander og Anaximenes. «Framveksten av den greske kultur med hele dens voldsomme utbrudd av intellektuell aktivitet er en av de mest iøynefallende begivenheter i verdenshistorien. Intet lignende har inntruffet verken før eller siden,» i henhold til Bertrand Russell.^[18] Og det hele begynte i Miletos. Russells forklaring er at at Miletos lå i et fruktbart krysningspunkt mellom øst og vest ved livlig handel og omsetning. I sør lå Kypros, Fønikia og Egypt, mot nord Egeerhavet og Svartehavet, og vest for Egeerhavet det greske fastlandet og Kreta. Mot øst sto Miletos i nær forbindelse med Lydia og derigjennom med landene i Mesopotamia. Fra Lydia lærte mileserne å slå gullmynt som byttemiddel. Havnen i Miletos var overfylt med skip fra mange land. Med penger som univeralmiddel for registrering av verdier og for utveksling av det ene slags varer mot andre, «er det bare å vente at filosofene i Miletos skulle bli opptatt av å spørre om hva alle ting var laget av.»^[19]

«Alle ting er av vann,» kom Tales fram til. Det ble utfordret av både Anaximander og Anaximenes. Adskillig andre av Hellas store lærde og skribenter kom også fra Miletos, som historieskriverne (logograferne) Kadmos og Hekataios, samt poeten Fokylides.

På 500-tallet f.Kr. hadde Miletos skaffet seg et maritimt rike med mange kolonier, men sto opp mot det mektige Lydia på sin side av Egeerhavet, og med tyrannen Polykrates på naboøya Samos i vest. Blant de varer som Miletos produserte og handlet med var milesisk ull og tekstiler som var kjent for sin finhet.

Da Kyros den store av Persia beseiret Krøsus av Lydia på midten av 500-tallet f.Kr. havnet Miletos under persisk overherredømme. I 499 f.Kr. ble Miletos' sterke mann, tyrannen Aristagoras, leder for det joniske opprøret mot perserne. Den persiske krigsmakten knuste opprøret og straffet Miletos på et slikt vis at hele Hellas skal ha sørget over det. Et år senere skrev den tragiske poeten Frynikhos, en av de tidligste tragiske dramatikere i Athen, dramaet Miletos' fall. Athenerne ga forfatteren en bot, ὡς ὑπομνήσας οἰκεῖα κακά, for å ha minnet dem om dette tapet. Miletos ble betraktet som en koloni av Athen og var derfor kjær for moderbyen.

Klassisk tid

Etter den greske seieren over perserne i år 479 f.Kr. på det greske fastlandet ble Miletos frigjort fra persiske undertrykkelse. I løpet av den persiske tiden ble flere andre byer formet av bosettere som hadde flyktet fra Miletos. Disse byene ble spredt over hele kysten av Anatolia og noen så langt unna som Krimhalvøya ved Svartehavet. Etter frigjøringen fra perserne ble Miletos bygd opp igjen, da med en hippodamisk byplan (etter arkitekten Hippodamos fra Miletos) med gater som krysset hverandre i rette vinkler i form av et rutenett. Denne byplanen kom senere til å bli en viktig inspirasjonskilde for de romerske byene, og siden utgangspunktet for dagens moderne byplanlegging. Det nye Miletos ble et viktig medlem av det athenske sjøforbundet, men byen klarte aldri siden å komme opp mot sin tidligere storhet.

I 386 f.Kr. ble Miletos igjen innlemmet i Perserriket, men i 334 f.Kr. beseiret Aleksander den stores hær den persisk garnison i byen og gjorde Miletos til en del av Aleksanders hellenistiske rike.

Romersk periode

Under de følgende århundre byttet Miletos herskere flere ganger. Romerne overtok i 133 f.Kr i sammenheng med erobringen av Pergamon. Under romersk herredømme fikk Miletos status som fristad og den fikk en viss oppblomstring fram til 300-tallet e.Kr. da havnen ble gjengrodd av slam (se kart over). Da byen mistet sin havn mistet den også sin betydning.

Byen ga navn til de såkalte milesiske fortellinger, gresk Milesiaka, latin fabula milesiaca, som var en form for kort prosafortelling, vanligvis en erotisk og pirrende fabel, og hadde en viss popularitet på 100-tallet f.Kr. og senere. Den kan betraktes som begynnelsen på den greske prosaromanen.^[20] Den eponymiske grunnleggeren av den lidderlige, milesiske litteraturen var en «Aristides fra Miletos». Henvisningen til Miletos var at Aristides, som hadde et omdømme for å skrive skamløse fortellinger, plassert sin handling i Miletos ettersom byen hadde et rykte for en overdådig og sorgløst levevis. Det er ingen grunn til å tro at Aristides selv kom fra Miletos.^[21]^[22]

Det nye testamente nevnte Miletos som stedet hvor apostelen Paulus i år 57 e.Kr. mot slutten av hans tredje misjonsreise. Det er antatt at Paulus stoppet ved det store havnemonumentet og satt på dens trapp, og det kan være der han møtte de eldre før han sa farvel. Miletos er også stedet hvor han etterlot efeseren Trofimos, sitt reisefølge, for å komme seg fra sykdom.^[23] Det er også mulig at Paulus hadde ytterligere en reise til Miletos, kanskje så sent som 65 eller 66.

Bysantinsk og osmansk tid

I løpet av bysantinsk tid ble Miletos sete for erkebiskoper. Den lille bysantinske festningen kalt Kastro Palation lokalisert på en høyde utenfor byen ble bygd på denne tiden. Fra Miletos kom den berømte handelsfamilien Mauros, en av deres medlemmer ble dommer av Hippodromen i Konstantinopel. Miletos ble ledet av en kurator (Curator bonis).^[24]^[25]

Seldsjukkene (tyrkere) erobret byen på 1300-tallet og benyttet Miletos som utgangspunkt for handel med republikken Venezia. Til sist benyttet osmanerne byen som en base for deres styre i Anatolia. Da havnen ved selve byen var for lengst siltet opp hadde byen gradvis blitt forlatt. I dag ligger ruinene av byen rundt 10 km fra havet.

İlyas Bey-moskeen fra 1403 ble i 2012 belønnet som et Europa Nostras kulturarv i tyrkiske Miletos.

Arkeologiske utgravninger

De første arkeologiske undersøkelser av Miletos ble gjort av den franske arkeologen Olivier Rayet i 1873, fulgt av de tysk arkeologene Julius Hülsen og Theodor Wiegand i årene 1899 og 1931.^[26]^[27]^[28] Utgravningene ble imidlertid avbrutt flere ganger av krig og andre uroligheter. Carl Weickart drev undersøkelser for en kort sesong i 1938 og på nytt mellom 1955 og 1957.^[29]^[30]^[31] Han ble etterfulgt av Gerhard Kleiner og så av Wolfgang Muller-Wiener. I dag er utgravningene organisert av Ruhr-Universität Bochum i Tyskland.

En bemerkelsesverdig gjenstand avdekket fra byen under de første utgravningene på 1800-tallet, markedsporten i Miletos, ble transportert i biter til Tyskland og deretter satt sammen igjen. Den er fortsatt utstilt i Pergamonmuseet i Berlin. Hovedsamlingen av gjenstander er oppbevart ved Miletos Museum i Didim, Aydın, siden 1973.

Miletos' kolonier

Miletos ble kjent for det store antallet kolonier som byen opprettet. Den ble betraktet som det store greske metropolis ved at byen hadde opprettet flere kolonier enn noen annen gresk by. Et hovedområde var ved Svartehavet.^[32]

Plinius den eldre nevner 90 kolonier opprettet av Miletos i hans Naturalis Historia (5.31), blant dem:

Kjente personer

Tales fra Milet (ca. 624 f.Kr.–ca. 546 f.Kr.), førsokratisk filosof
Anaximander (ca. 610 f.Kr.–ca. 546 f.Kr.), førsokratisk filosof
Kadmos (ca. 550 f.Kr.), forfatter
Anaximenes (ca. 585 f.Kr.–ca. 525 f.Kr.), førsokratisk filosof
Hippodamos (ca. 498–408 f.Kr.), arkitekt og byplanlegger
Aspasia (ca. 470–400 f.Kr.), hetære og elskerinne av Perikles, var født her
Hekataios, (400-tallet f.Kr.), historiker
Aristagoras (400-500-tallet f.Kr.), tyrann av Miletos
Hesychios (500-tallet e.Kr.), gresk kronikør og biograf
Isidoros fra Miletos (500-tallet e.Kr.), gresk arkitekt
Levkippos (første halvdel av 400-tallet f.Kr.), filosof og opphavsmann til atomteorien. Hans assosiasjon til Miletos er tradisjonell, men omstridt.

Referanser

^ Tellier, Luc-Normand (2009): Urban World History: An Economic and Geographical Perspective, PUQ, s.79: «The neighboring Greek city of Miletus, located on the Menander river was another terminal of the same route; it exerted certain hegemony over the Black sea trade and created about fifty commercial entrepôts in the Aegean sea and Black sea region...»
^ Marshall, John (1891): A Short History of Greek Philosophy, Kessinger Publishing, LLC, nyutgivelse 2007; s. 11: «For several centuries prior to the great Persian inversion of Greece, perhaps the very greatest and wealthiest city of the Greek world was Miletus.»
^ Sansone, David (2003): Ancient Greek civilization; John Wiley & Sons, s. 79: «In the seventh and sixth centuries BC the city of Miletus was among the most prosperous and powerful of Greek poleis.»
^ Nettbibelen: Apostlenes gjerninger 17-38^{[død lenke]}: «Fra Miletos sendte han bud til Efesos og kalte til seg menighetens eldste.»
^ Crouch, Dora P. (2004): Geology and Settlement, s. 180.
^ ^a ^b Crouch, Dora P. (2004): Geology and Settlement, s. 183.
^ Strabon, Bok 14, seksjon 1.6.
^ Den senere fantasifortellingen til Antoninus Liberalis (mellom 100-300 e.Kr.) og hans Metamorphoseon Synagoge XXX 1–2, en samling av førtien meget korte mytiske omforminger, kan trygt bli sett bort fra å ha noen form for historisk betydning. Hans underholdende fortellinger har en fiktiv mytologisk figur ved navn Miletos som flykter fra Kreta for å unngå å bli tvunget til å bli eromenos (den kvinnelig part i et homofilt forhold) av den mytologiske kong Minos av Kreta. Miletos grunnlegger byen med sitt navn etter å ha drept en kjempe ved navn Asterios, sønn av Anax, og etter sistnevnte ble region til byen Miletos kalt for «Anaktoria», i betydningen «stedet til Anax». Den greske betydningen av Anax er «konge» og Asterios er «skinnende».
^ Mee, Christopher: Anatolia and the Aegean in the Late Bronze Age Arkivert 24. desember 2015 hos Wayback Machine. (PDF), s. 142
^ Mee, Christopher: Anatolia and the Aegean, s. 139
^ Homer: Iliaden, sang II
^ Palaeolexicon, Word study tool of ancient languages
^ Herodot: Historie, 1.142
^ 1800-tallets historikere foretrakk en tidlig datering, slutten av 700-tallet f.Kr., men senere historikere har forskjøvet dateringen framfor, se Bradeen, Donald W. (1947): «The Lelantine War and Pheidon of Argo» i: Transactions and Proceedings of the American Philological Association 78, s. 223-241
^ Herodot V 99.
^ Gorman, Vanessa B. (2001): Miletos, the Ornament of Ionia: History of the City to 400 BCE, University of Michigan Press, s. 123
^ Herodot: Historie, 5.92f
^ Russel, Bertrand (1961): Vestens Visdom, Tiden, s. 10.
^ Russel, Bertrand (1961): Vestens Visdom, Tiden, s. 16.
^ «Aristeides» i Nordisk familjebok (2. opplag, 1904)
^ Howatson, M. C. (1989): The Oxford Companion to Classical Literature; se også Milesian Tales, Brill Online
^ Jensson, Gottskalk: The Milesian Tale: Short Story or Novel? Arkivert 22. juli 2012 hos Wayback Machine. (PDF)
^ Paulus' andre brev til Timoteus 4:20
^ Cheynet, Jean-Claude (2006): The Byzantine Aristocracy and its Military Function, Volume 859 of the Variorum collected studies series, Ashgate Pub. ISBN 978-0-7546-5902-0
^ Cheynet, Jean-Claude & Sode, Claudia (2010): Studies in Byzantine Sigillography, Volume 10, Walter de Gruyter. ISBN 978-3-11-022704-8
^ , Olivier; Rayet, Thomas (1877): Milet Et Le Golfe Latmique, Fouilles Et Explorations Archeologiques Publ, nyopptrykk Nabu Press 2010 ISBN 1-141-62992-5
^ Wiegand, Theodor; Hülsen, Julius (1919): Das Nymphaeum von Milet, Museen zu Berlin; Krausem, Kurt (1929): Die Milesische Landschaft, Milet II, vol. 2, Schoetz
^ Wiegand, Theodor et al. (1913): Der Latmos, Milet III, vol. 1, G. Reimer
^ Weickert, Carl (1940): "Grabungen in Milet 1938" i: Bericht über den VI internationalen Kongress für Archäologie, s. 325-332
^ Weickert, Carl (1957): "Die Ausgrabung beim Athena-Tempel in Milet 1955" i: Istanbuler Mitteilungen, Deutsche Archaeologische Institut, vol. 7, s.102-132
^ Weickert, Carl (1959): "Neue Ausgrabungen in Milet" i: Neue deutsche Ausgrabungen im Mittelmeergebiet und im Vorderen Orient, s. 181-196
^ Graham, A. J. (1999): Colony and Mother City in Ancient Greece, Manchester University Press, s. 98. Sitat: «Judged by the number of its colonies Miletus was the greatest of the Greek mother cities. For though some of the more extravagance claims made in antiquate have not been substantiated by modern investigations, her colonies were by far more numerous than those of any other Greek cities.»

Eksterne lenker

Offisielt nettsted
(en) Miletus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

[1] Tellier, Luc-Normand (2009): Urban World History: An Economic and Geographical Perspective, PUQ, s.79: «The neighboring Greek city of Miletus, located on the Menander river was another terminal of the same route; it exerted certain hegemony over the Black sea trade and created about fifty commercial entrepôts in the Aegean sea and Black sea region...»

[2] Marshall, John (1891): A Short History of Greek Philosophy, Kessinger Publishing, LLC, nyutgivelse 2007; s. 11: «For several centuries prior to the great Persian inversion of Greece, perhaps the very greatest and wealthiest city of the Greek world was Miletus.»

[3] Sansone, David (2003): Ancient Greek civilization; John Wiley & Sons, s. 79: «In the seventh and sixth centuries BC the city of Miletus was among the most prosperous and powerful of Greek poleis.»

[4] Nettbibelen: Apostlenes gjerninger 17-38^{[død lenke]}: «Fra Miletos sendte han bud til Efesos og kalte til seg menighetens eldste.»

[5] Crouch, Dora P. (2004): Geology and Settlement, s. 180.

[crouch183-6] Crouch, Dora P. (2004): Geology and Settlement, s. 183.

[7] Strabon, Bok 14, seksjon 1.6.

[8] Den senere fantasifortellingen til Antoninus Liberalis (mellom 100-300 e.Kr.) og hans Metamorphoseon Synagoge XXX 1–2, en samling av førtien meget korte mytiske omforminger, kan trygt bli sett bort fra å ha noen form for historisk betydning. Hans underholdende fortellinger har en fiktiv mytologisk figur ved navn Miletos som flykter fra Kreta for å unngå å bli tvunget til å bli eromenos (den kvinnelig part i et homofilt forhold) av den mytologiske kong Minos av Kreta. Miletos grunnlegger byen med sitt navn etter å ha drept en kjempe ved navn Asterios, sønn av Anax, og etter sistnevnte ble region til byen Miletos kalt for «Anaktoria», i betydningen «stedet til Anax». Den greske betydningen av Anax er «konge» og Asterios er «skinnende».

[9] Mee, Christopher: Anatolia and the Aegean in the Late Bronze Age Arkivert 24. desember 2015 hos Wayback Machine. (PDF), s. 142

[10] Mee, Christopher: Anatolia and the Aegean, s. 139

[11] Homer: Iliaden, sang II

[12] Palaeolexicon, Word study tool of ancient languages

[13] Herodot: Historie, 1.142

[14] 1800-tallets historikere foretrakk en tidlig datering, slutten av 700-tallet f.Kr., men senere historikere har forskjøvet dateringen framfor, se Bradeen, Donald W. (1947): «The Lelantine War and Pheidon of Argo» i: Transactions and Proceedings of the American Philological Association 78, s. 223-241

[15] Herodot V 99.

[16] Gorman, Vanessa B. (2001): Miletos, the Ornament of Ionia: History of the City to 400 BCE, University of Michigan Press, s. 123

[17] Herodot: Historie, 5.92f

[18] Russel, Bertrand (1961): Vestens Visdom, Tiden, s. 10.

[19] Russel, Bertrand (1961): Vestens Visdom, Tiden, s. 16.

[20] «Aristeides» i Nordisk familjebok (2. opplag, 1904)

[21] Howatson, M. C. (1989): The Oxford Companion to Classical Literature; se også Milesian Tales, Brill Online

[22] Jensson, Gottskalk: The Milesian Tale: Short Story or Novel? Arkivert 22. juli 2012 hos Wayback Machine. (PDF)

[23] Paulus' andre brev til Timoteus 4:20

[24] Cheynet, Jean-Claude (2006): The Byzantine Aristocracy and its Military Function, Volume 859 of the Variorum collected studies series, Ashgate Pub. ISBN 978-0-7546-5902-0

[25] Cheynet, Jean-Claude & Sode, Claudia (2010): Studies in Byzantine Sigillography, Volume 10, Walter de Gruyter. ISBN 978-3-11-022704-8

[26] , Olivier; Rayet, Thomas (1877): Milet Et Le Golfe Latmique, Fouilles Et Explorations Archeologiques Publ, nyopptrykk Nabu Press 2010 ISBN 1-141-62992-5

[27] Wiegand, Theodor; Hülsen, Julius (1919): Das Nymphaeum von Milet, Museen zu Berlin; Krausem, Kurt (1929): Die Milesische Landschaft, Milet II, vol. 2, Schoetz

[28] Wiegand, Theodor et al. (1913): Der Latmos, Milet III, vol. 1, G. Reimer

[29] Weickert, Carl (1940): "Grabungen in Milet 1938" i: Bericht über den VI internationalen Kongress für Archäologie, s. 325-332

[30] Weickert, Carl (1957): "Die Ausgrabung beim Athena-Tempel in Milet 1955" i: Istanbuler Mitteilungen, Deutsche Archaeologische Institut, vol. 7, s.102-132

[31] Weickert, Carl (1959): "Neue Ausgrabungen in Milet" i: Neue deutsche Ausgrabungen im Mittelmeergebiet und im Vorderen Orient, s. 181-196

[32] Graham, A. J. (1999): Colony and Mother City in Ancient Greece, Manchester University Press, s. 98. Sitat: «Judged by the number of its colonies Miletus was the greatest of the Greek mother cities. For though some of the more extravagance claims made in antiquate have not been substantiated by modern investigations, her colonies were by far more numerous than those of any other Greek cities.»

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]

[14]

[15]

[16]

[17]

[18]

[19]

[20]

[21]

[22]

[23]

[24]

[25]

[26]

[27]

[28]

[29]

[30]

[31]

[32]