Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                
Hopp til innhold

Mobiltelefon

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Mobiltelefoni»)
En evolusjon av mobiltelefoner

Mobiltelefon, ofte bare kalt mobil, er en bærbar telefon. Apparatet er en kombinert radiosender og -mottaker som er knyttet til et telefonnett. I et mobiltelefonnettverk kalles håndsettet en mobilstasjon eller terminal, mens de landbaserte radiosenderne kalles basestasjoner. Basestasjonene er vanligvis forbundet med hverandre via fiberkabler og koblet sammen i digitale telefonisentraler hos mobiloperatøren (netteieren).

Mobiltelefoni avhenger av at det er mobildekning i det området man befinner seg i, og vil avhenge av gunstig avstand til nærmeste basestasjon samt fravær av fysiske hindre. Mobiltelefoni kan også brukes via kommunikasjonssatellitt.

Mobiltelefoner har eksistert siden midten av 1950-årene, og det første mobiltelefonnettet i Norge ble opprettet i 1966. Det var likevel ikke før GSM-nettet kom i 1993 at mobile telefonapparater begynte å få en overkommelig pris og størrelse for de fleste. I tidsperioden før GSM ble tatt i bruk var NMT 450 og etter hvert NMT 900 de dominerende telefonsystemene for mobile telefoner. Telefonene var store og dyre, og de ble fastmontert i bil. Ordet «mobil» er opprinnelig latinsk og betyr «bevegelig», og mobiltelefonen kalles mobil fordi den kan tas med nesten overalt.

Historie

[rediger | rediger kilde]
Mobiltelefonene forbindes til det faste telenettet gjennom et radiotelefonnett av basestasjoner. Bildet viser en basestasjon i Belgia som er knyttet til GSM-nettet, et verdensomspennende digitalt mobiltelefoninett som ble lansert i 1992.
En satellittelefon er en bærbar telefon som kommuniserer direkte med kommunikasjonssatellitter i bane rundt jorda. Dermed blir det mulig å oppnå kontakt også med steder uten et landbasert telefonnett.

Teknisk utvikling

[rediger | rediger kilde]

Mobiltelefoner sender signaler til nærliggende basestasjoner, som er tilknyttet det øvrige telefonnettet ved hjelp av optisk fiberkabel – eller i sjeldnere tilfeller via radiolink som bruker mikrobølger. Når mobiltelefonapparatet forlater en basestasjons dekningsområde overfører telefonsentralens datamaskin telefonen til neste basestasjon.

Mobiltelefonene brukte opprinnelig frekvensmodulering (FM), men for tiden benyttes forskjellige digitale modulasjoner. Mobiltelefoni skjer i dag ved overføring av digitale informasjonspakker, som skilles fra hverandre i nettet ved enten å sendes i kodet (CDMA) eller i tidsdelt (TDMA) kanalaksess.

Den europeiske, og etter hvert globale, standarden for mobil taletelefoni er GSM, mens USA og andre deler av verden benytter DSC1800, iDEN, cdmaOne, TDMA, og enkelte andre standarder. De ulike standardene er ikke kompatible med mindre mobiltelefonapparatet er satt opp for dual-band, tri-band eller quad-band mottak. Dette gjør det for eksempel mulig å benytte europeiske apparater i Amerika, og til dels omvendt.

Den manuelle VHF mobiltelefontjenesten, OLT, Offentlig Landmobil Telefoni, kom til Norge i 1966. Den første standarden for automatisk mobiltelefon var det felles nordiske systemet NMT 450 (dvs i 450 MHz båndet) som kom i 1981. Tjenesten NMT 900 kom i 1986. Fra midten av 1990-årene ble det vanlig i Europa å sende over 900 MHz, dvs høyere i UHF-båndet. Høyere frekvenser gir større overføringskapasitet, men kortere rekkevidde.

Markedsandeler for 2G-teknologiene

[rediger | rediger kilde]

De globale markedsandelene for mobiltelefoniteknologier i 2008 er:[1]

  • GSM 81,0% (inkl GPRS, EDGE,UMTS, HSDPA, HSUPA)
  • CDMA 11,8%
  • W-CDMA 5,6% (inkl FOMA)
  • iDEN 0,9%
  • PDC 0,5%
  • TDMA 0,2%

Mobiltelefoni i 1980-årene

[rediger | rediger kilde]

Apparatenes vekt er blitt kraftig redusert ettersom batterienes omfang er blitt ekstremt redusert. På begynnelsen av 1980-årene utgjorde batteripakkene til mobiltelefonene 10–20 kg, og de fleste mobiltelefonene var derfor stort sett brukt i kjøretøyer eller på fartøyer.

På denne tiden eksisterte det kun manuell oppsetting av telefonsamtaler. Samtalene gikk på åpent radiosamband. De fleste mobiltelefonabonnenter var offentlige tjenestemenn, drosjesjåfører, journalister og leger. For å ringe måtte mobiltelefonabonnenten kalle opp den lokale telefonsentralen som så satte opp telefonsamtalen, på en tilsvarende måte som dagens VHF-samtaler på kystradiostasjoner. Inngående samtaler ble ekspedert til den lokale sentralen som foretok oppkall ved hjelp av radioutsending av mobiltelefonabonnentens femsifrede telefonnummer som et sammenhengende tonesignal, slik at mottakerapparatet ringte.

Det første automatiske systemet, NMT 450, ble en umiddelbar suksess. Selv de mest optimistiske prognosene ble sprengt etter kort tid. Spesielt i sentrale strøk var nettet overbelastet og det var vanskelig å få samtaler gjennom. I 1985 var trafikken på 450-nettet i Oslo-området i gjennomsnitt 22 000 samtaler daglig. NMT 900 var i en prosjekteringsfase og man så for seg at en tredobling av kapasiteten i nettet var nødvendig for å dekke behovet. De første delene av NMT 900 systemet ble operative i Oslo-området 2. halvår 1986 og i løpet av 1987 var også Bergen, Trondheim, Stavanger og Haugesund samt hovedveiene mellom disse byene dekket av NMT 900.

I 1991 ble det norske selskapet NetCom GSM tildelt mobil konsesjon i Norge, og NetCom og Telenor begynte året etter utbygging av GSM 900 mobilnett i Norge. Dette innledet æraen med digital mobiltelefoni.

Digital mobiltelefoni

[rediger | rediger kilde]

Omkring 1992 ble det lansert digitale mobiltelefoner i markedet, og Europa gikk inn i andre generasjons mobiltelefoni (2G). Standarden GSM ga grunnlag for mobiltelefoner som kan både ringes med (taletelefoni) og brukes til å sende og motta tekst-beskjeder SMS (Short Message Services). GSM tillater i tillegg internett-surfing via WAP (Wireless Application Protocol). GSM støtter dataoverføring med hastigheter fra 9 kbps og opp til 38,4 kbps, men med GPRS har man en teoretisk overføringshastighet på 170 kbps. Den videre kapasitetsutvidelsen via EDGE gir teoretisk hastighet opp til 236 kbps.

Da tredje generasjons mobiltelefoni (UMTS) ble utbygd fra omkring 2001, ble det også mulig å overføre større mengder data via mobiltelefon. UMTS, eller såkalt 3G, har hastigheter opp til 384 kbps (datakapasitet), mens såkalt turbo-3G (HSDPA) har hastigheter i dag på 2 000-4 000 kbps, men som teoretisk vil kunne nå 14.400 kbps. Både NetCom og Telenor lanserte HSDPA i Norge høsten 2007.

I Norge bygger selskapet Nordisk Mobiltelefon Norge AS for tiden ut Ice CDMA 2 000 mobilnett i 450 MHz-båndet med meget god rekkevidde og båndbredde omkring 2 000 kbps, men tilbyr inntil videre (2008) kun datatrafikk, og ikke taletelefoni.

Etter hvert har telefonapparatene blitt mer avanserte og utstyrt med digitalkamera. Telefonene kan nå brukes til å sende digitale bilder, lyd og video (MMS) og de fleste telefoner har støtte for spill som gjør telefonen til en mobil underholdningsenhet. Mobiltelefonen har tradisjonelt vært et symbol på en person som følger med i tiden og som har et behov for å være tilgjengelig, men er i dag allemannseie og er mer brukt enn fasttelefonen. I 2007 var det 1 milliard fasttelefoni-abonnement og 3 milliarder mobilabonnement i verden.

Markedene for mobiltelefoni er grundig regulert i Europa, i Norge gjennom Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. Siden nettverkene er svært kostbare å bygge ut har myndighetene stimulert konkurransen gjennom å pålegge de(n) dominerende netteier(ne) å slippe til konkurrenter i mobilnettet, enten gjennom videresalg av netteiers tjenester, gjennom egen tjenesteutvikling og eget utstyr utplassert i dette nettet (MVNO), eller gjennom adgang til å sende egen trafikk i netteiers nett (roaming). Både pris og vilkår for å sende samtalen ut av et nett (originering) og pris og vilkår for å motta samtalen til et nett (terminering) kan være regulert. Ekomloven med tilhørende forskrifter regulerer telefoni i Norge.

Mobilbruk og mobilpenetrasjon

[rediger | rediger kilde]
Se egen artikkel og mobilt verdenskart: Mobildekning

Det er i 2008 om lag 3 milliarder mobilbrukere i 224 land og regioner i verden, fordelt på 930 mobilnettverk. Mobilpenetrasjon er antallet abonnementer per innbygger. Penetrasjon over 100 % forekommer, og betyr vanligvis at enkelte har to eller flere abonnementer, og at SIM-kort også brukes i styringssystemer, alarmsystemer, ol.

Tabellen viser antall mobilkunder per region og verdensdel fra 2001 til

Verdensdel (millioner) Brukere 2001 Brukere 2004 Brukere 2008 Andel 2008
Asia Pacific 200 600 1.400 41%
Vest-Europa 200 375 450 15%
Øst-Europa 10 100 400 12%
Latin-Amerika 25 125 375 11%
USA, Canada 100 175 275 8%
Afrika 5 50 260 8%
Midtøsten 15 50 175 5%
SUM Verden 555 1.475 3.335 100%

Det er Europa som er verdens beste mobilmarked målt i utbredelse per innbygger, og inntekt per bruker. I år 2000 var 37% av alle verdens mobiltelefoner i Vest-Europa, mot 31% i Asia. Målt i verdi er fortsatt Europa verdens største mobilmarked, men Asia er i ferd med å innhente denne posisjonen. Antallet brukere er allerede kalrt større i Asia, med 41% av mobilbrukerne i slutten av 2007, mot 27% for Europa.[2]

Største mobilmarkeder etter land

[rediger | rediger kilde]

De største markedene 31.desember 2006, med mobilpenetrasjon i parentes, er:[3]

Med over 500 millioner brukere er Kina verdens fremste mobilnasjon, etterfulgt av USA, India, Russland og Japan. Målt per innbygger har derimot østeuropeerne størst mobilbruk, mens inntekten per kunde er størst i Vest-Europa. I Vest-Europa har nå bare Belgia og Frankrike under 100 % mobilpenetrasjon. I Øst-Europa har mange land langt høyere mobilpenetrasjon enn for eksempel USA, Japan og Frankrike. Mobilen er utvilsomt et viktig statussymbol i mange nye markeder, i tillegg til at fastnettet ofte ikke er noe alternativ.

Utviklingen av mobilmarkedet i USA går langsommere enn man nok kunne forvente, fortsatt har under 80 % skaffet seg mobiltelefon. Flere inkompatible teknologier har nok hemmet veksten, og fortsatt er tjenester som f.eks MMS ikke vanlig i amerikanske mobilabonnement. Mest avansert er brukerne og tjenestene i Japan, som har hatt 3G-tjenester siden 1998 og nå er på andre generasjons turbo-3G. Men penetrasjonen i Japan er ikke den høyeste – fortsatt har mange japanere ikke mobiltelefon.

Veksten i mobilbruk er sterkest i Afrika, og har vært det siden 2005, men har siden dette året likevel falt fra 60 % årlig til 40 % årlig.[2] Før 2005 var veksten sterkest i Øst-Europa med opptil 70 % vekst. Etter sterke veksttall de siste ti årene har mobilveksten klart avtatt i hele verden, alle verdensdeler har nå en vekst på 10-35 % og alle verdensdeler vokser saktere enn i 2001.[2]

Mobilpenetrasjon (abonnementer per innbygger) i 2007. Penetrasjon over 100 % betyr vanligvis at enkelte har to eller flere abonnementer, og at SIM-kort også brukes i styringssystemer, alarmsystemer, osv. Kilde: GSMA.

Mobiltelefoni i Norge

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Mobiltelefoni i Norge

Teknisk

[rediger | rediger kilde]

Normalt vil en mobilsamtale i Norge hovedsakelig gå via fiberkabel i bakken. Dersom mobiltelefoni brukes til å forbinde maskiner med hverandre, snakker vi om maskin-til-maskin-kommunikasjon.

Mobiltelefoner i Norge støtter hele frekvensbåndet med alle operatørers frekvensblokker i 900-båndet, og kan derfor i utgangspunktet brukes i kundeforhold hos alle tilbyderne. Derimot låser ofte selgerne telefonen til en operatør. Det er SIM-kortet som sørger for at man hele tiden er tilknyttet nettet til bare et mobilselskap, slik at dette selskapet kan fakturere tjenestene. Mobiltelefoner som støtter to, tre eller fire ulike frekvensområder kalles dual-band-, tri-band- eller quad-band- telefoner, og kan svitsjes over i et annet bånd manuelt eller automatisk, for eksempel når man er i utlandet.

  • Dual-band (norsk to-bånd) betyr at at en mobiltelefon støtter to GSM frekvensbånd. I Nord-Amerika har dual-bandtelefoner 850/1 900 MHz, mens i resten av verden 900/1 800 MHz.[trenger referanse]
  • Tri-band betyr at at en mobiltelefon støtter tre GSM frekvensbånd. Telefonene har som regel støtte for 900/1800/1900 eller 850/1800/1900. Det vil si at man har begge de lokale båndene, samt ett ekstra bånd.[trenger referanse]
  • Quad-band betyr at at en mobiltelefon støtter fire frekvensbånd. Det betyr i praksis at mobiltelefonen har støtte for GSM 850, GSM 900, GSM 1800 og GSM 1900. GSM 850 og 1900 brukes i Nord-Amerika, mens 900 og 1800 brukes i resten av verden.

Restriksjoner på bruk i bil

[rediger | rediger kilde]

I Norge er det forbudt å bruke håndholdt mobiltelefon under kjøring. Mobiltelefonen skal være fastmontert. Overtredelse av regelen gir pr. desember 2008 en bot på 1300 kroner. Følgende er fastsatt av Samferdselsdepartementet 17. desember 1999 med hjemmel i vegtrafikklov 18. juni 1965 nr. 4 § 23 b: "Fører av motorvogn må ikke bruke mobiltelefon under kjøringen, med mindre mobiltelefonen under bruken er plassert i eller på en holder som er forsvarlig fastmontert i motorvognen. Holder skal være montert i umiddelbar nærhet av rattet og så nært førers ordinære synsfelt under kjøring som praktisk mulig, med mindre holderen er en integrert del av kjøretøyets originalinnredning."[4]

Mobilstråling

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Helserisiko ved mobilstråling

Mobiltelefonprodusenter og offentlige faginstanser som WHO, EU og Statens strålevern er enige om at elektromagnetisk stråling fra mobiltelefoner trenger inn i kroppen, men det er ikke dokumentert at slik stråling utgjør noen helsefare.

Norskproduserte mobiltelefoner

[rediger | rediger kilde]

Mobilnett i Norge

[rediger | rediger kilde]

I Norge er det (per 2023) tre utbyggere av mobilnett[5]:

Disse tre utbyggerne drifter mobilnettene i Norge, og alle mobilselskaper som har lisens til å tilby mobiltelefoni til mobiler i Norge, må leie frekvenser på mobilnettet til en eller flere av disse tre.[5]

Mobiltelefonprodusenter

[rediger | rediger kilde]
En mobiltelefon med kamerafunksjon. Overføring av bilder, og etter hvert film, har revolusjonert telekommunikasjonene blant folk flest.

Tabellen under viser salg i tredje kvartal 2010, i tusen enheter, ifølge IT/Telecom-analysebyrået Gartner.[6]

Leverandør Salg Markedsandel 2010
Nokia 117 461 28,2 %
Samsung 71 672 17,2 %
LG 27 479 6,6 %
Apple 13 484 3,2 %
RIM 11 908 2,9 %
Sony Ericsson 10 347 2,5 %
Motorola 8 961 2,1 %
HTC 6 494 1,6 %
ZTE 6 004 1,4 %
Huawei 5 478 1,3 %
andre 133 798 33 %
Totalt 417 086 100 %

Andre selskaper som produserer/har produsert mobiltelefoner er bl.a.: Bellperre, BenQ, Bosch, Fujitsu, Mobiado, Neonode, Panasonic, Philips, Sagem, Samsung, Sharp, og Siemens. NB:

Ladevettreglene

[rediger | rediger kilde]
  1. Lad i rom med røykvarsler
  2. Lad når du er våken og til stede
  3. Les og følg produsentens bruksanvisning
  4. Bruk helst original lader
  5. Lad på et underlag som ikke lett kan brenne
  6. Ikke lad i senga
  7. Ikke lad i korridor eller i trapperom. De må kunne brukes som fluktvei ved brann
  8. Bytt ut skadet utstyr
  9. Stopp lading dersom det kommer lyder, lukter eller blir unormalt varmt
  10. Ved røyk og flammer, ring brannvesenet på 110

Ladevettreglene er utarbeidet av Norsk brannvernforening, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) og forsikringsselskapet If, og lanseres i forbindelse med den årlige Brannvernuka.[7]

Se også

[rediger | rediger kilde]
Moderne mobiltelefoner inneholder ofte en mp3-spiller og radio og kan knyttes til internettet. Denne modellen er en kombinert mobiltelefon og PDA (Personal Digital Assistant).

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ GSMA: kartet GSM World Coverage 2008, Wireless Intelligence Arkivert 15. september 2008 hos Wayback Machine.
  2. ^ a b c GSMA: GSM World Coverage 2008: Wirelessintelligence.com Arkivert 15. september 2008 hos Wayback Machine.
  3. ^ International Telecommunication Union, year-end 2006, World Almanac 2008, side 356.
  4. ^ Mobilbruk, Trygg Trafikk, 12. desember, 2008
  5. ^ a b Jakobsen, Espen (2. januar 2022). «Slik fungerer mobilnettene i Norge». Mobilabonnement. Besøkt 15. januar 2024. 
  6. ^ «Mobilmarkedet – Bekrefter Androids suverene framgang». Arkivert fra originalen 12. november 2010. Besøkt 16. november 2010. 
  7. ^ «Om DSB». Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Besøkt 15. september 2024. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Mobiltelefon&oldid=24680535»