Olea Crøger
| Olea Crøger | |||
|---|---|---|---|
| Født | 17. juli 1801[1] Heddal kommune | ||
| Død | 21. nov. 1855[1] (54 år) | ||
| Beskjeftigelse | Musikkforsker | ||
| Far | Johannes Crøger | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Olea Crøger (født 17. juli 1801 i Heddal, død 21. november 1855 i Oslo) var prestedatter fra Heddal i Telemark, og var den første store folkevise- og folkeminnesamleren i Norge. Moren hennes var Helle Margrethe Neumann, som var andre kona til sokneprest Johannes Crøger i Heddal. Han var en opplyst og særpreget prest som både var veltalende og omstridt. Han hadde et stort bibliotek, og brukte kunnskapene sine både til å hjelpe syke, og vaksinere mot kopper. Det var moren som hadde undervist Olea i sang og musikk.
Livsverket
[rediger | rediger kilde]Det er trolig at Olea hadde det første møtet med folkekulturen i sitt barndomshjem. Samlerarbeidet til Olea gikk for seg i flere bygder. På egen hånd begynte hun å samle gamle folkeviser og -melodier. Disse kom senere til å utgjøre en del av Ludvik Mathias Lindemans og Magnus Brostrup Landstads arbeider. Hun har skrevet ned toner og hentet folkekultur i Heddal, Morgedal, Kviteseid, og Seljord. Det var hun som hadde samlet mange av folkevisene i Landstads «Norske Folkeviser» som han gav ut i 1853, men hun ble bare så vidt nevnt i forordet. Ingen leverte mer melodimateriale til Lindemans : «Norske fjeldmelodier» enn hun. Her er hun kilde til de mest kjente balladene som : «Liti Kjersti og Bergekongen», «Falkvor Lommansson» og «Åsmund Fregdegjeva». Crøger skrev ned tonene ved hjelp av salmodikon-notasjon. Vi vet at hun kunne lese noter, men hun kunne kanskje ikke skrive noter? Eller, hun mente at melodiene ble mer allment tilgjengelige på den måten.
I 1839 flyttet Olea sammen med sine to søstre til Seljord, der de kjøpte den tidligere lensmannsgården Hegnin, som de drev sammen. Olea underviste i tillegg i sang på Kviteseid Seminar. I Seljord kom hun i kontakt med presten M.B. Landstad. De to kom til å samarbeide om å redde det som var igjen i muntlig tradisjon av folkediktning i Vest-Telemark. Hun starte arbeidet før både Jørgen Moe, L.M. Lindeman og M.B. Landstad, og møtte mye motgang.
«Kanskje var det fordi hun var i gang med tradisjonsinnsamlinga tidlegare enn sine mannlege konkurrentar. Sikkert er det at Olea Crøger møtte motstand fordi ho våga seg inn på noko som var den tidas mannskultur,»[2]
I Seljord, levde det på 1840-tallet mange kjente fortellere og musikkutøvere. Olav Glosimot, Hølje Gonge og Anne Golid er blant dem hun hentet mye fra.[3] Hun inviterte ofte kildene sine hjem til Hegnin og trakterte med god mat og drikke. I et brev skriver hun:
«Her har i denne Tid været en rig Anledning til at faae fat paa hvad der endnu kunde være tilbage, da her desværre er mange Fattige som jeg ikke har forsømt at spørge- Men – det koster ikke alene min Tid, men også Mad og Kaffi for at vække Geisten hos de sultne Stakler, og om jeg end ikke har andet derfor, så har jeg dog ofte den Glæde at see et Glædessmil i det ellers matte Øie og på det alvorlige Kind. ».[4]
Fra starten av hadde Olea kanskje ikke tenkt på å gi ut samlingen sin. Hun skal først og fremst ha gjort det av egen interesse og for å holde folkevisesangen ved like i bygdene. Manuskriptet fra 1842 har gått tapt, og det har derfor vært umulig å få et riktig inntrykk av hennes bidrag til norsk kulturhistorie.
Olea Crøger døde av «kolik» på sykehuset i Kristiania i november 1855, bare 54 år gammel. Gravferda var i Seljord 30. november, «i al Simpelhed».
I gravtalen sa presten Selmer : «Vil nogen av Eder mænd fordømme hende, jeg vil ikke fordømme hende...»
I ettertid
[rediger | rediger kilde]I de senere årene har det viktige innsamlingsarbeidet til Olea Crøger blitt mer verdsatt. Olea Crøgers liv danner bakgrunnen for Gudrun Brauti Knutslid sine, og noen av Ingebjørg Mælandsmos romaner.
Edvard Hoem har også skrevet et stykke til 200-årsdagen for Magnus Brostrup Landstads fødsel; som en hyldest til Magnus Brostrup Landstad og Olea Crøger. Dette ble fremført i Kulturkirken Jakob i Oslo første gang 7. oktober 2002. Senere ble «Presten Landstad og jomfru Crøger» i Stein Winges regi, fremført i bearbeidet utgave i Seljord i 2005 og 2006.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Olea Styhr Crøger, Norsk biografisk leksikon ID Olea_Crøger, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Wagn, Anne Haugen : Olea Crøger – ein underkjent pioner.
- ^ «Olea Crøger : Norges første kvinnelige folkeminnesamler». Nationen, 27. april 1951.
- ^ Wagn, Anne Haugen : Olea Crøger – ein underkjent pioner.
Kilder
[rediger | rediger kilde]- hjartdalhistorielag.no Anne Haugen Wagn: Olea Crøger – ein underkjent pioner (2007)
- Brynjulf Alver, Reimund Kvideland og Astrid Ressem (red.) Olea Crøger. Lilja bære blomster i enge: Folkeminneoppskrifter frå Telemark i 1840-50-åra. Bind 1 og 2. Oslo 2004: Norsk Folkeminnelags skrifter 112:1 og 2.
- Videoarkivet: «Presten Landstad og jomfru Crøger»