Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                
Hopp til innhold

Polens politiske system

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Forklaring av den tyske teksten: Presidenten velges direkte av foket og utnevner statsministeren (her Ministerpresident) og ytterligere regjeringsmedlemmer. Folket velger også nasjonalforsamlingen (Sejm og Polens senat) som i sin tur utnevner konstitusjonstribunalet eller forfatningsdomstolen (her kalt Verfassungsgericht i grønn rubrikk). Nasjonalforsamlingen bekrefter oppnevnelsen av regjeringen gjennom et tillitsvotum.

Polens politiske system innebærer at Polen er en representativ og demokratisk republikk med semipresidentialisme.[1] Den lovgivende makta ligger både hos regjeringa og nasjonalforsamlingens to kamre, Sejm og senatet. Den dømmende makta er uavhengig av utøvende og lovgivende makt.

Polen er en enhetsstat, inndelt i 16 provinser. Landet er medlem av EU.

Grunnloven

[rediger | rediger kilde]

Republikken Polens grunnlov blei vedtatt i 1997, som Polens første postkommunistiske forfatning. Den erstatta den kommunistiske grunnloven med midlertidige endringer som hadde trådt i kraft i 1992 for å avvikle det kommunistiske styret. Den nye grunnloven blei vedtatt av nasjonalforsamlinga 2. april 1997 og godkjent ved folkeavstemning 25. mai samme år. Den trådte i kraft 17. oktober 1997.

Den nye grunnloven styrka regjeringa. Sejm kan avsette regjeringa og statsministeren, men bare dersom den samtidig klarer å stable en ny regjering på beina (konstruktiv mistillit), slik som i Tyskland.

Polen har en grunnlovsdomstol. Domstolen kan oppheve vedtak i Sejm dersom de mener at vedtak er i strid med grunnloven eller visse internasjonale traktater.

Utøvende makt

[rediger | rediger kilde]
Presidentpalasset i Warszawa.

Presidenten blir direkte valgt for en periode på fem år. Hen kan legge fram lovforslag og legge ned veto mot lover vedtatt i parlamentet. Denne vetoretten er imidlertid ikke absolutt ettersom Sejm kan oppheve vetoet med tre femdels flertall. Presidenten er øverste sjef for Polens militære styrker og spiller, sammen med regjeringa, en viktig rolle i utenrikspolitikken. Presidenten kan dessuten skrive ut nyvalg.

Presidentvalg foregår i to omganger om nødvendig. Dersom ingen kandidat får mer enn 50 prosent av stemmene holdes det en andre valgomgang mellom de to som fikk flest stemmer i første valgomgang.

Presidenten utpeker statsministeren, som deretter må bli godkjent av Sejm. Presidenten må utpeke statsministeren seinest 14 dager etter første møte i Sejm etter et valg eller foregående regjerings avgang. Deretter har statsministeren to uker på seg til å foreslå ovenror presidenten hvem som skal sitte i regjeringa. Statsministeren foreslår medlemmene av regjeringa, presidenten utnevner dem og Sejm godkjenner dem. Regjeringa er ansvarlig ovenfor statsministeren og Sejm.

Nasjonalforsamlingen, valgregler

[rediger | rediger kilde]
Møte i Sejm (underhuset) i 2014.

Nasjonalforsamlingen består av to kamre, Sejm og Senatet. Sejm har 460 medlemmer, mens Senatet har 100. De to kamrene velges samtidig for en fireårsperiode, og dersom presidenten skriver ut nyvalg, så gjelder det for begge kamrene.

Ved valgene til Sejm benyttes det forholdstallsvalg med 41 valgkretser. Beregninga av mandatene foregår etter d'Hondts metode. For å komme med i beregninga må en partiliste ha fått 5 prosent av stemmene og en valgallianse 8 prosent (på nasjonalt nivå). Sperregrensa gjelder ikke for nasjonale minoriteter.[2]

Ved valgene til Senatet benyttes det flertallsvalg med 40 valgkretser. Det velges fra to til fire senatorer fra hver krets.[2]

Sentralbank

[rediger | rediger kilde]

Polens sentralbank, Narodowy Bank Polski (Polens nasjonalbank) ble opprettet ved grunnloven av 1997 og er regulert i egen lov. Banksjefen utpekes av Sejm for fem år av gangen. Banken er uavhengig av andre statsorganer og skal ikke vektlegge politiske hensyn.[3]

Politiske partier

[rediger | rediger kilde]

Borgerplattformen er et markedsorientert parti med en kristeligdemokratisk og liberal-konservativ profil. Partiet ønsker en liberalisering av økonomien og at det skal bli enklere å drive privat virksomhet. Det er også tilhenger av flat skatt. Det distanserer seg fra den kirkelige, katolsk-nasjonalistiske høyresiden, og er et parti med en klar pro-europeisk profil. Partiet står dermed for en mindre nasjonalistisk og konfronterende linje i forhold til Polens naboland enn partiet Lov og rettferdighet.

Lov og rettferdighet er et nasjonalt- og katolsk-konservativt parti. Partiet er mer tradisjonalistisk enn Borgerplattformen. Det er også markert mer EU-skeptisk og ønsker seg EU som et "forbund av nasjoner". Partiet er dessuten mindre markedsorientert og økonomisk liberalistisk enn Borgerplattformen, i det det er inspirert av katolsk sosiallære.

Polen har flere partier med en sosialdemokratisk profil. Viktigst er Den demokratiske venstrealliansen, (SLD) et parti med røtter i det gamle kommunistpartiet. En utbrytergruppe fra SLD, Polens sosialdemokrati (SdPl), har også hatt parlamentarisk representasjon. Litt lenger til venstre ligger Arbeidets forbund (UP).

Det har fram til parlamentsvalget i 2007 vært mer enn ett bondeparti representert i parlamentet. Det polske folkepartiet (PSL) har røtter i et av det gamle kommunistpartiets satellittpartier fra kommunisttida. Samoobrona er et agraristisk politisk parti og fagforening som ble stifta i januar 1992. Partiet kombinerer en venstrepopulistisk økonomisk politikk med en høyreorientert religiøst konservativ agenda. Samoobrona falt ut av parlamentet i 2007 etter interne interne stridigheter, korrupsjon og sex-affærer.

De polske familiers liga er i likhet med Lov og rettferdighet et nasjonalkonservativt og katolskkonservativt parti, men blir regna for å være mer høyreradikalt. Partiet samarbeider tett med den mest konservative delen av det katolske presteskapet.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Semi-Presidentialism and Democratisation in Poland Arkivert 17. juni 2011 hos Wayback Machine., School of Law and Government Dublin City University
  2. ^ a b Bildung, Bundeszentrale für politische (11. oktober 2023). «Wahlkampf in Polen». bpb.de (på tysk). Besøkt 12. oktober 2023. 
  3. ^ Heidar, Knut (2013). «Polen». Politikk i Europa. Universitetsforlaget. ISBN 9788215022208. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]