Regelbau

Regelbau (tysk: standardisert bygg) var en tysk betegnelse på ferdig planlagte bunkere, bygget under andre verdenskrig. Bunkere ble en vanlig befestningsmetode utover 1900-tallet, og de tyske regelbau-bunkerne ble bygget nær sagt overalt hvor tyske styrker befant seg, i større eller mindre grad.

Regelbau-konstruksjonene spente fra små maskingeværbunkere med tynne vegger og tak som skulle stå i mot kuler fra håndvåpen og splinter, til enorme ubåtbunkere med taktykkelse på 5 meter som skulle tåle direkte treffere fra ett-tonns bomber. I tillegg til regelbau-bunkere bygget man enkelte steder, hvor det var behov for det, såkalte «Sonderkonstruktionen», særkonstruksjoner, som kun var bygget for stedet de stod på og for én spesiell oppgave.

Bakgrunn

Regelbau har sine røtter fra krigen mot Frankrike i 1870, hvor Tyskland skulle sikre sine områder gitt i krigserstatning. På grensen mot Frankrike ble der, på begge sider, bygget store forsvarsverker med bunkere i betong – en ganske ny tanke. Frem til 1914 ble her bygget store mengder bunkere, men første verdenskrig satte en stopper for aktiviteten, da tyske styrker marsjerte rundt de franske forsvarsverkene, og ikke hadde bruk for sine egne, da Tyskland kapitulerte før en fiendtlig soldat i det hele tatt hadde satt sin fot på tysk jord.

Da Adolf Hitler kom til makten i 1933, ble det så tegnet standardiserte bunkere, slik at man raskere kunne bygge dem der det var behov. Det ble tegnet og utprøvd flere forskjellige varianter, og kravene til sikring og konstruksjon ble oppdatert utover krigen. Forskjellige bunkere ble tegnet til forskjellige formål, for eksempel var noen tilpasset nærforsvar, andre var tiltenkt brukt med en spesiell type kanon eller bombekaster og så videre. Slik hadde man én bestemt bunker for én bestemt oppgave, og kunne bygge denne hvor som helst uten å måtte konstruere en helt ny bunker for hver gang. I tillegg visste man nøyaktig hvilken mengde betong man trengte, hvor meget armeringsjern og så videre. Den første forskriften som omtalte militære bunkeranlegg, kom sent i 1933 – «Vorschrift zum Bau ständiger Befestigungsanlagen». Disse bunkerne ble bygget ikke bare langs grensen mot Frankrike, men også på Tysklands grenser mot andre land. Selv om det var forsøkt å innføre standardiserte bunkere, var det svært varierende kvalitet og utførelse på disse førkrigsbunkerne.

Først helt frem mot begynnelsen av andre verdenskrig, ble bunkertypene systematisert og satt under felles retningslinjer. De ble lagt med nummerering fra 100 til 400. I tillegg bygget man store bunkere med plass til 80 mann – et helt lite festningsverk for seg selv. Disse bunkerne ble kalt B-Werk, og hadde maskingeværer, flammekastere og bombekastere, alt i én bunker. Slike store bunkere ble ikke brukt under andre verdenskrig.

Systematisering og krig

Da krigen brøt ut i september 1939, hadde Luftwaffe like før bygget flere standardiserte luftvernbunkere i Tyskland. Disse var bygget uavhengig av dem hæren hadde konstruert, men felles var at da krigen brøt ut, måtte man fornye måten å tenke materialer på – og byggetid.

De forskjellige bunkerne hadde en forbokstav, som sa noe om bruken av og hvor sterk bunkeren var.

Bunkerne var inndelt i forskjellige sikringsgrader. Dette gjaldt hvor tykt tak og vegger var, og dermed disses evne til å tåle treffere, fra bomber, granater, prosjektiler og splinter. De forskjellige klassene var:

A = 3,5 Meter
A1 = 2,5 Meter
B neu (ny) = 2,0 Meter
B alt (gammel) = 1,5 Meter
B 1 = 1,0 Meter
C = 0,6 Meter
D = 0,3 Meter
E = 5 meter

Klassene C og D var for svake, og ble ikke brukt under krigen. Klasse E ble kun brukt i ubåtbunkere, som for eksempel i Saint-Nazaire, Lorient, Bergen og Trondheim, og i viktige kommandobunkere enkelte steder.

Byggingen av bunkere kom for alvor i gang i 1942. Hitler beordret dette året utbyggingen av Atlanterhavsvollen, og en mengde nye bunkere ble konstruert, men selvstendig i de forskjellige forsvarsgrenene. Totalt ble det konstruert omtrent 250 forskjellige bunkertyper i regelbau-systemet, og dette i tillegg til en del særkonstruksjoner. Dette førte til at bunkerne fikk et eget kategorisystem:

R som ble brukt av hele Wehrmacht (først og fremst av hæren);
L for Luftwaffe;
M for Marine.

Da krigen brøt ut, og mangelen på råvarer gjorde seg gjeldende, konstruerte man en ny serie, serie 500. Disse bunkerne tok større hensyn til tilgangen på råmaterialer, og ble samtidig forsterket til klasse B – men en ny klasse B, hvor tak og vegger var 2 meter tykke.

Regelbau-konstruksjonene var helt avgjørende for at tyskerne kunne klare å bygge atlanterhavsvollen på så kort tid. Det at man hadde ferdige planer for forskjellige typer bunkere gjorde at man kunne løse logistikkabalen kjapt, uten å stusse på for eksempel hvor mange tonn betong man trengte. Det eneste en konstruktør måtte ta hensyn til, var plasseringen av bunkeren i terrenget. Dette var svært viktig for kamuflasje av bunkeren – en bunker som var plassert korrekt i terrenget og kamuflert med f.eks. stein eller torv på taket, var vanskelig å få øye på. I tillegg, dersom bunkeren for eksempel huset en kanon, måtte den plasseres slik at kanonen fikk den skuddvidden som var påkrevet.

Bunkerne var dekket av et lag tjære for å hindre fukt. I dag kan man se rester av denne tjærepappen som små, svarte klumper på bunkertaket. Ofte var bunkerne også dekket av et kamuflasjenett, dersom de ikke var dekket av stein eller torv eller annen lokal vegetasjon.

I tillegg til kamuflasje av selve bunkeren, plantet man også hurtigvoksende trær, som poppel eller lignende. Dette skulle gjøre bunkerne og anlegg generelt vanskeligere å se både fra landjorden/sjøen og fra luften.

Konstruksjon

Bunkerne var bygget i sterkt armert betong; Som nevnt var tykkelsen på tak og vegger forskjellig alt etter hvilken klasse den var bygget i. I sålen var det støpt inn dreneringsanlegg, som var viktig for å hindre bunkeren i å bli fylt med vann. Ellers var det i en Regelbau, alt etter dens funksjon og størrelse, støpt inn pipe for ventilasjonsanlegg, pipe til ovn, periskopsjakt, åpning og panserplate foran eventuelle maskingeværstillinger/andre våpen og eventuelt telefonkabel/strømkabelrenne. I tillegg var det en nødutgang; Denne var fylt med sand og pukk, som måtte graves ut av nødutgangen og inn i bunkeren dersom nødutgangen skulle brukes. Dette arbeidet kunne ta tid, men skulle det bli nødvendig å forlate bunkeren, var det stort sett nok tid til å kunne skufle unna sanden og krype ut. Taket inne i bunkeren bestod av I-formede stålbjelker, som ble lagt på når betongen var fylt opp til det nivået man ville ha taket i, i veggforskalingene. Etter at stålet var på plass, la man ned armeringsjern, og fylte på resten av betongen som med det dannet taket.

Bunkerne var godt ventilerte. All luft som kom inn, ble trukket gjennom et kullfilter for å trekke ut farlige gasser. Ventilasjonen og filtreringen kunne drives elektrisk (som var det vanlige) men også manuelt, dersom strømmen skulle forsvinne. Ventilasjonssystemet sørget også for å holde et svakt overtrykk inne i bunkeren i forhold til luften utenfor. Dette hindret giftig gass i å sive inn gjennom sprekker i betongen, og de fleste bunkere (avhengig av størrelse og funksjon) hadde gass-sluser, og gasstette dører.

Langt de fleste bunkere hadde elektrisk belysning, varmen kom fra enten en vedovn, eller, dersom bunkeren var stor, en sentralfyr hvor varmt vann gikk i rør til radiatorer i bunkeren. Dette var stort sett i bruk i større bunkere med flere rom, for eksempel sanitetsbunkere eller større kommandobunkere. Mannskapsbunkere, eller i mindre bunkere med to-tre rom, brukte stort sett en vedovn, benevnt WT80 eller WT80K (K var en ovn utsyrt med kokeplate). Disse ovnene var eksplosjonssikre og gasstette. Pipene inn i bunkeren var dessuten utstyrt med en granatfelle, slik at ingen kunne slippe en håndgranat ned i pipen og sprenge den innvendige ovnen. Granaten ville i stedet trille ut igjen av et hull nede langs bakken eller i et eget dedikert utgravd kammer under jorden. Ovnen måtte være eksplosjonssikker for å motstå trykket fra en eventuell håndgranat som ble kastet ned i dette hullet.

Alt arbeidet med forskaling, armering og støping av en middels stor bunker tok som oftest 6-8 uker. Siden fulgte innredning og kamuflering, men bunkerne ble ofte tatt i bruk kort tid etter at støpingen og de mest nødvendige arbeidene innvendig var ferdig.

Den manglende tilgangen på materialer, spesielt mot slutten av krigen, førte til en del triksing og improvisasjon i konstruksjonen av bunkere. Befestningssteder som ble regnet som spesielt utsatt ble prioritert med de sterkeste befestningene og tilgangen på de beste byggematerialene.

Bunkerne var innvendig malt i en off-white farge, og med treverk på gulvet. Ofte dekorerte soldatene veggene med bilder av den mer dristige varianten, men i enkelte bunkere treffer man på slagord (som på bildet til høyre), påmalt murstein, malte bilder og ikoner direkte på veggen. I tillegg finner man inskripsjoner i sementen enkelte steder, som ble risset inn før betongen størknet. Dette kan være navn, hakekors, årstall og så videre.

Andre «regelbau»: «sonderkonstruktion», «bauform» og «ringstand»

Ikke alle konstruksjoner av betong kan kalles regelbau. Man hadde også et system med «bauform», mindre, førstelinjes defensjonsbygg for maskingevær, middels tunge flammekastere og bombekastere. Disse er i dag noen av de mest vanlige å finne, da de ikke krevde særlig ressurser. De var ikke gasstette, men hadde som oftest et mindre rom for betjeningen (ofte kun én eller to mann) samt et lite ammunisjonsrom. Disse utgjorde et lite mål over bakken - bombekasterne var ofte bygget helt ned under bakkenivå, ofte med en traktformet ring av steinmur ned mot utskytningshullet. De kunne ofte ikke sees i det hele tatt, før man praktisk talt snublet oppi dem.

Maskingeværstillingene (ringstand) er bedre kjent som «Tobruk».

«Sonderkonstruktionen» («særkonstruksjon») var spesialkonstruerte bunkere som var laget for ett spesielt sted og for en bestemt oppgave akkurat der. Disse fantes det ikke noen standardtegninger for, og således er hver slik konstruksjon unik. Disse ble laget for sære kanoner, radarstillinger eller lignende som man ikke fra før hadde standardiserte tegninger for. Enkelte bunkere ble også modifisert for stedet eller funksjonen de fikk på stedet de var plasserte, dog uten at dette gjør dem til en særkonstruksjon av den grunn.

Regelbau-typer

(Listen er ikke komplett.)

M157 Leitstand für mittlere und schwere Batterien
M195 Geschützbettung

R117
R501 Gruppenunterstand für 10 mann
R502 Doppelgruppenunterstand für 20 mann
R504 Pak-Unterstellraum mit gruppe
R601 Pakunterstellraum mit Decenplatte
R607 Munitionsunterstand II
R608 Bataillons-, Abteilungs, oder Regimentsgefechtsstand, eingeschossig
R612 Schartenstand für Lande- und Sturmgeschütz
R615 Artillerie-Beobachtungsstand mit schräger Deckenplatte
R618 Nachrichtenstand für höhere Stäbe
R620 MG-Schartenstand am Vorderhang
R621 Gruppenunterstand
R622 Doppelgruppenunterstand
R629 Pak-Unterstellraum mit Unterkunft
R630 MG-Schartenstand mit Panzerplatte
R631 Schartenstand für 4,7 cm FestungsPaK (t)
R632 Stand mit 3-Schartenturm
R633 Stand für M19 Maschinengranatwerfer
R634 Stand mit 6-Schartenturm
R636 Befehlsstand für Heeres-Küsten Batterie
R638 Kleiner Sanitätsunterstand
R655 Unterstand für 6 Mann mit Munitionsraum
R667 Kleinstschartenstand für 5 cm KwK
R668 Kleinstunterstand für 6 Mann
R671 Schartenstand für Geschütze auf mittlere Sockellafette ohne Nebenräume 120°
R672 Geschützunterstellraum I ohne Nebenräume
R676 Kleinstschartenstand für 4,7 cm FestungsPaK (t)
R680 Schartenstand für 7,5 cm PaK 40 ohne Nebenräume
R701 Pakzunterstellraum