Renessansens litteratur

Erasmus av Rotterdam, 1500-tallets mest betydningsfulle humanist, malt av Hans Holbein d.y. (1525), og karakteristisk har han en bok foran seg.

Renessansens litteratur refererer til den tidsepoke i europeisk litteratur som begynte i Italia i løpet av 1400-tallet og spredte seg over hele Europa i løpet av 1500-tallet fram til begynnelsen av 1600-tallet. 1500-tallet var også humanismens tid i Europa, og den preget renessansens filosofi.

Gjenoppdagelsen av antikken førte til en verdsliggjøring av mennesket og menneskeverdet. Renessansen var en dyptgående omstilling i Europas åndsliv som betydde slutten på middelalderen og begynnelsen på tidlig moderne tid. Epoken var preget av mange ulike bevegelser som foregikk samtidig over det meste av Europa, og som hadde ulike nedslagsfelt og betydninger.

Europa var også preget av dype politiske og religiøse splittelser, først og fremst mellom nord og syd, splittet av reformasjonen. Tiden opplevde store geografisk og vitenskapelige oppdagelser. Med oppfinnelsen av trykkekunsten skjedde en spredning av litteratur og skrifter som aldri tidligere og førte til nye litterære sjangre. Noen av menneskehetens største kunstnere levde i denne epoken.

En ny tid er i emning

Det kombinerte dobbeltportrettet og stillebenet Ambassadørene fra 1533 illustrerer renessansens epoke: den ene ambassadøren er kledd verdslig og aristokratisk, mens den andre er kledd i den lærde og geistliges asketiske drakt. De mange gjenstandene karakteriserer også epoken: globusen = oppdagelsene; stjernekartet på øverste hylle, dessuten passer, kvadrant og polyeder, foruten to bøker og musikkinstrumentet lutt.

Gjenoppdagelsen av antikken gjorde den klassiske litteratur tilgjengelig for Europa etter å ha vært tapt eller utilgjengelig i århundrer, noe som har gitt periodens navn, «renessanse» = gjenfødelse. I år 1488 ble de homeriske epos igjen lest i Italia, og deretter oversatt til flere europeiske språk i løpet av 1500-tallet; fransk og tysk i 1530, italiensk i 1544, og engelsk i 1581.

Tiden var preget av stor sosial uro og krig, og store politiske og religiøse motsetninger. Østromerriket gikk under for muslimenes erobring, og islam truet Øst-Europa. Epoken var også preget av kristenhetens reformasjon og motreformasjon. Epoken markerer også skillet mellom gammel tid, middelalderen, og tidlig moderne tid. Tiden fikk en teknologisk framgang med nye og ødeleggende våpen som krutt, geværer og kanoner. Nasjonalstaten og borgerstanden vokste fram som nye maktfaktorer.

Løse skrifttyper var Gutenbergs oppdagelse som revolusjonerte spredningen av litteratur i Europa

Foto: Willi Heidelbach

Christofer Columbus' oppdagelse av den nye verden, Amerika, i 1492 førte til at det gamle verdensbildet ble endret totalt. Johann Gutenbergs boktrykkerkunst, oppfinnelsen av en metode for å støpe løse typer og sette tekst med disse, førte til en eksplosjon i litterære utgivelser og spredning av litteratur, noe som også fremmet litteratur på morsmålet, og betydde at latin og gresk som litterære språk begynte å ebbe ut (se latinsk litteratur).

Renessansen var humanismens tid, og de to begrepene skilles fra hverandre ved at man kan betrakte «renessansen» som den historiske epoken som slo bro mellom middelalder og nytid, og «humanismen» som den dannelsesbevegelse som vokste frem i denne epoken. Selve begrepet «renessanse» kom sent, først i 1855 ble det lansert av den franske historikeren Jules Michelet, som det samme året utga syvende bind av sin franske historie under tittelen Renaissance. Begrepet ble popularisert og fikk gjennomslagskraft via den sveitsiske kunsthistorikeren Jacob Burckhardts Die Kultur der Renaissance in Italien i 1861

Spesielt Burckhardts noe ensidige syn har preget ettertiden, og det forenklet epoken. Renessansen var langt mer komplisert og mangfoldig. Renessansen var ikke en bevegelse, men mange bevegelser som foregikk på forskjellige steder og til forskjellig tid. Europeiske land som var overveiende katolske eller protestantiske erfarte renessansen annerledes enn land eller områder hvor den ortodokse kirke var dominerende, tilsvarende med områder dominert av islamsk styre. Frankrike var et kulturelt ledende sentrum innenfor filosofi og vitenskap med sterk innflytelse fra Italia. England og Flandern hadde overtatt de italienske bystatenes dominans innenfor handel. I England var fremveksten av statsadministrasjonen kommet lengst. De tyske fyrstedømmene var fortsatt preget av føydalismen og maktkamper. Spania og Portugal hadde fått et løft ved oppdagelsen av den nye verden utenfor Europa. De nordiske landene var preget av å ligge i Europas ytterkant og her kom renessansen senere og i mindre omfang.

Renessansens vesen

Boktrykkerkunsten og spredning av kunnskap

Fra begynnelsen av Det gamle testamente i Gutenbergs bibel.

En gang på 1450-tallet skapte tyskeren Johann Gutenberg boktrykkerkunsten, først løse og deretter støpte bokstavtyper som kunne settes sammen til nye ord, og ved å sverte disse kunne ordene avsettes på papir. Etterhvert oppfant han også trykkpressen, som på få år revolusjonerte bokproduksjonen i Europa. Med denne oppfinnelsen fikk mangfoldiggjøringen av bøker et oppsving og en spredning som var enestående. Man kan vanskelig se for seg at den nyskapende renessanselitteraturen ville ha fått det oppsving den fikk, om ikke boktrykkerikunsten hadde gjort den mulig. Før Gutenberg ble bøker og manuskripter mangfoldiggjort ved avskriving, møysommelig ble bok etter bok kopiert for hånd, gjerne av munker.

Den første masseproduserte boken som ble trykket i Gutenbergs trykkeri var Bibelen på latin (ca. 1455) – kjent under navn som Biblia Latina, «Gutenberg-bibelen». Opplaget var på 200 eksemplarer, lite i våre dager, men enormt i forhold til håndskrevne bøker som av den grunn var så verdifulle at de stundom ble lenket fast i lesesalen. Trykkerier oppsto i stort antall, særlig ved universiteter og ved katedralskoler, men også som verdslige trykkerier i de større byene. Oppblomstringen av universiteter og læresteder kom samtidig, spesielt i Italia og Frankrike, noe som brøt teologiens enerådende posisjon innenfor akademiske studier. Filosofi og antikkens litteratur ble studert og oversatt. Ved større spredning av bøker og litteratur ble den også i større grad tilgjengelig utover de tidligere skriftlærde, de som skrev og leste latin. Økt tilgjengelighet oppmuntret til litteratur på morsmålet.

Marsilio Ficino fikk på midten av 1400-tallet oppdraget å oversette Platons dialoger fra gresk til latin, noe som ble begynnelsen til en storstilt gjenoppdagelse av antikkens litteratur. Interessen for gresk språk, og språk generelt, indirekte også for morsmålet, preget de tidlige humanister, en interesse som kan spores fram til de senere reformatorene som Jean Calvin, Erasmus av Rotterdam og Martin Luther, og som til slutt åpnet for lekfolks kjennskap til Bibelens lære.

Reformasjonen og Bibelen på morsmålet

Martin Luther, tysk katolsk prest som startet prosessen vi i dag kjenner som reformasjonen

I 1517 slo tyskeren Martin Luther opp sine nittifem teser på kirkedøra i Wittenberg og siden ble de trykt og spredt over hele Tyskland. Luther angrep avlatshandelen, men opprøret ble snart omfattende. Luthers egne anfektelser førte til grundig studium av Bibelen. Kirkens reaksjon ledet til at Luther gikk lengre og på teologisk grunnlag avviste han fem av de syv sakramentene. Også andre hadde tilsvarende religiøse anfektelser, blant annet Erasmus av Rotterdam og Luthers støttespiller Philipp Melanchthon. Det kom til en lang og bitter konflikt mellom katolikker og protestanter på 1500-tallet, som blant annet resulterte i tredveårskrigen.

Reformasjonen fikk en annen betydning enn den religiøse ved at et avgjørende ledd var at Bibelen skulle oversettes til morsmålet og gjort tilgjengelig for alle. Det fikk betydning for språket i oversettelsene. Det gjaldt Luthers egen tyske oversettelse, og tilsvarende skjedde i England, Nederland, Danmark og Sverige. Bare i Norge fikk oversettelsen en negativ effekt ved at dansk kom i veien for norsk morsmål, noe som forsinket den norske språkutviklingen til helt opp til slutten av 1800-tallet, og selv i dag er norsk sterkt påvirket av dansk.

Reformasjonen som delte Europa kom som et lammende sjokk på den katolske kirken, og først i 1545 kom den sammen til et kirkemøte, konsilet i Trient i nærheten av Roma. Det trakk ut i 18 år med avbrytelser, men førte til endringer i kirken. Konsilet slo blant annet fast at den religiøse kunsten skulle gripe og bergta folket. Det førte til fremveksten av barokken, i billedkunsten den stilart som avløste renessansen, og kom til å påvirke arkitektur, musikk og litteratur. En grunn til at reformasjonen ikke slo igjennom i middelhavslandene kan blant annet forklares med hangen til religiøs mystikk, noe som kan visualiseres i billedkunstneren Michelangelos mektige Dommedag i det sixtinske kapell i Vatikanstaten. Hans samtid kalte kunstneren for «den guddommelige», men også «den forferdelige» – il terribile. I katolske Spania var den kristne mystikken om enn mer utpreget, og som med Juan de la Cruz' kresne kirkepoesi og som med den barokke forfatteren Lope de Vegas omfattende produksjon, var uttrykket både intenst og innfløkt. I kontrast søkte protestantiske forfattere som Martin Luther en helt annen uttrykksform, preget av enkelhet og uten subtile omskrivninger og vanskelige bilder.

Humanisme og renessansemennesket

Den vitruviske mann, Leonardos studie av proporsjonene til menneskekroppen.

Baldassare Castiglione, en italiensk hoffmann, diplomat og en prominent renessanseforfatter, begynte i 1508 på det verk han hovedsakelig huskes for, Hoffmannens bok (Il libro del cortegiano). Etter flere års arbeid ble den utgitt i 1528, kort tid før han døde. Castiglione beskrev de dannelsesidealer som en adelig person var forventet å ha; han måtte snakke flere språk, spille et musikkinstrument, skrive poesi og videre. Michel de Montaigne (1533–1592) var en fransk renessanseforfatter som oppfylte renessansens og humanismens ideal ved sitt mangfoldige liv som godseier, borgermester, politisk rådgiver, betrodd byråkrat, lærd humanist, skolert litterat og troende katolikk. I den humanistiske ånd søkte han antikkens røtter, og stolte på menneskets verdi og iboende egenskaper og på den rasjonelle tanke.

Tidlig på 1900-tallet kom begrepet «renessansemenneske» i anvendelse som en betegnelse på en polyhistor (gresk «megetviter»), en lærd med usedvanlig brede kunnskaper innen de forskjelligste områder innen vitenskapene. Et tilsvarende begrep er Homo universalis, det universelle menneske, ved at en forsker eller en lærd på 1500-tallet var i stand til være innovativ og lære seg bortimot alt av et emne, noe som var mulig ved at kunnskapen var mer begrenset da enn senere. Begrepet blir brukt spesielt om en lærd som gjorde historiske eller varige bidrag til minst ett av de emner han var direkte involvert i. Renessansen frambrakte mange store navn som ved sin genialitet og mangfold kan karakteriseres som «renessansemennesker», men knapt noe navn synes å fylle betegnelsen mer enn italieneren Leonardo da Vinci (1452–1519). Han var vitenskapsmann, matematiker, ingeniør, oppfinner, anatomiker, maler, billedhugger, arkitekt, musiker og forfatter.

Humanistiske lærde formet det intellektuelle landskapet i renessansen. De var overbevist om at de frie kunster, som grammatikk, retorikk, dialektikk, musikk, aritmetikk, geometri og astronomi, foruten studiet av klassiske tekster, burde bli praktisert i all sin rikdom. De trodde også på jeget, menneskeverdet og den individuelle verdighet. Denne verdien er funnet i den humanistiske tro på at alt i livet hadde en bestemt natur, men at menneskets rett var å kunne velge sin egen natur. Framfor alt hevdet humanistene «menneskets geni… det unike og ekstraordinær dyktighet i den menneskelige forstand».

Politiske tenkere som Niccolò Machiavelli og Thomas More blåste nytt liv i antikke tanker og benyttet dem for å kunne gi kritikk av samtiden, og teologer som Erasmus og Martin Luther utfordret det aristoteliske status quo, og introduserte nye, radikale ideer om rettferdighet og tro.

I dette lå en latent konflikt med kirkens menneskesyn, likevel var de fleste humanister overbeviste troende som ikke ønsket å bryte med kirken. Renessansens humanisme revurderte eller erstattet Thomas Aquinas’ filosofi fra middelalderen, men samtidig ble det gjort forsøk på å skape en synkretisme ved å gi antikken kristne verdier, slik som hos Marsilio Ficino og Pico della Mirandola. Etikk ble lært uavhengig av teologi, og i stedet for kirkens autoritet ble rasjonell logikk benyttet, noe som satte humanistene i stadig fare for å bli stemplet som kjettere.

Litterære sjangrer i renessansen

Det nasjonal-heroiske epos

Den rasende Orlando (Roland) øvde store dåder, om enn ikke nødvendigvis realistiske…

Det antikke eposet, et lengre, fortellende dikt, som oftest hadde et høyverdig emne om heroiske dåder og hendelser som var betydelige for nasjonen, slik som Homers Odysseen og Iliaden, samt Vergils Æneiden, ble fortsatt i renessansen. Med begeistring for antikken, paret med den gryende nasjonalismen, samt epokens interesse for spektakulære reiser og eventyr, var det selvsagt at renessansen så et behov for ikke bare å fortsette det antikke eposet som litterær sjanger, men helst overgå det. I flere europeiske land var det et intenst ønske om å skaffe seg sitt eget nasjonalepos, slik grekerne og romerne allerede hadde, slik at de kunne innskrives i den store tradisjonen.

En annen inspirasjon var middelalderens to tradisjonsrike heroiske fortellingstyper, Rolandsangen og chanson de geste (fortellinger om heltegjerninger). Førstnevnte hadde emne fra invasjonstrusselen fra maurerne, som hadde blitt snudd til seier i Spania. Den andre varianten var fortsettelsen av Arthur-romansene, med tapre riddere som høvisk kjempet for kyske jomfruers dyd. Renessansens ridderepos fikk således et sterkt anakronistisk preg, der historisk tid, personer og hendelser ble salig blandet. Det eldste arbeidet innenfor denne litterære tradisjonen var Matteo Maria Boiardos (1441–1494) ufullførte Orlando Innamorato (Den forelskede Orlando), som først ble utgitt i 1495. Handlingen foregår i Paris ved Karl den stores hoff, hvor to riddere, Orlando og Rindaldo, blir grenseløst forelsket i en prinsesse fra Kina (!) samtidig som sarasenerne truer. Også trollmannen Merlino, trylledrikker og Amors upålitelige piler spiller sine respektive roller.

Torquato Tassos og hans Gerusalemme Liberata.

Flere forfattere forsøkte å fullføre diktverket, og det var først med Ludovico Ariosto (1474–1533), en annen italiensk poet, at det lyktes, med hans storslåtte episke dikt Orlando furioso (Den rasende Orlando). Den tidligste versjonen kom i 1516, men ble ikke utgitt i sin fullstendige utgave før i 1532. Verkets innflytelse på litteraturen og kunsten i de neste 300 årene, fram til 1800-tallet, kan knapt overvurderes. Ariostos dikt er muntlig og direkte i sin form: Han «synger» det som om det framføres av en trubadur. Det er denne tekstformen som har blitt utviklet av over hundre operalibrettister. Der hvor Boiardos dikt slutter fortsetter Ariostos dikt med de samme hovedpersonene Orlando og Rindaldo, samt deres lengsel etter prinsessen, men nye personer og nye temaer flettes inn. Også her er den ytre handlingen kampen mellom sarasenerne og Karl den store, men Ariosto bryr seg lite om historiske og geografiske nøyaktighet. Diktet vandrer problemfritt fra Japan til Hebridene foruten en tur til månen. Fantastiske vesener og magiske elementer er en del av den populære fortellingen, som de mange bihistorier som fragmenterer hovedfortellingen.

Motreformasjonens store dikter, Torquato Tasso (1544–1595) og hans epos La Gerusalemme liberata (Det befridde Jerusalem) fra 1581 er like viktig i litteraturhistorisk sammenheng. Fortellingen er klarere, mer sammenhengende og strukturert enn de to nevnte epos om Orlando, fylt av både ironi og barokkens begynnende mørke toner, men selv om den har et visst historisk preg er handlingen fortsatt krydret med overnaturlige og fantastiske tildragelser. Også her spiller kjærligheten sitt forræderske spill, hvor helten slites mellom æren og følelsene i et trekantdrama mellom den kristne helten, en maurisk prinsesse og en maurisk kvinnelig kriger, som til slutt ender i tragedie.

De nasjonale epos ble viktige i løpet av 1500-tallet i flere europeiske land. Den franske poeten Pierre de Ronsard (1524–1585) søkte å hedre kong Karl IX av Frankrike i La Franciade (Frankiaden, 1572), og samtidig videreførte han de strenge gresk-romerske forbilder. Tilsvarende i Portugal skrev Luís de Camões (1524–1580) sitt store epos til nasjonen, Os Lusíadas, som betyr «Lusiadere», det vil si «Portugiserne». Det kombinerte eventyrreisene i de antikke eposene med 1500-tallets oppdagelser, ved at diktet gjør Vasco da Gamas ferd til India til legendarisk materiale, komplett med hedenske guders innflytelse. Tilsvarende er et spansk epos fra årene mellom 1569 og 1589, La Araucana (Araukanernes sang), skrevet av Alonso de Ercilla (1533–1594). Her bygges og hylles imperiet ved erobringene i den nye verden Amerika.

Også England krevde sitt nasjonale epos, og Edmund Spenser (1552–1599) skrev The Faerie Queene (Alvedronningen), først utgitt i tre bøker i 1590, og senere i seks bøker i 1596, skjønt inspirasjonen er ikke bundet til antikken, men til Arthurlegenden. Hyllesten rettet seg mot dronningen, Elisabeth I (i diktet billedlig som alvedronningen selv, «Gloriana») som har gitt navn til den engelske renessanseepoken, elisabethansk tid. Diktet er en fantastisk allegori over England, dronningen og Huset Tudor, samt en feiring av kristen moral og protestantisk nasjonalisme, hvor vantro og papister er skurker, kong Arthur helten og ekteskapets renhet den høyeste dyd. Diktet smeltet sammen middelalderens allegori med det italienske romantiske epos.

Selv om Edmund Spenser er anerkjent som en av de fremste av tidligste engelske poeter, var det de to foregående poetene Thomas Wyatt (1503–1542) og Henry Howard (1517–1547) som åpnet døren for moderne engelsk poesi etter den store middelalderdikteren Geoffrey Chaucer (1343–1400): Wyatt innførte og tilpasset den språklig og metrisk krevende sonetten til engelsk, og Howard perfeksjonerte den og innførte blankverset, urimet femfotet jambe, som ble engelsk dramas viktigste virkemiddel.

Høvisk-tragiske prosafortellinger

En av renessansens fremste kvinner var Marguerite av Navarra, som beskyttet humanister og var en betydelig forfatter selv.

I renessansen var den fortellende diktningen mest fremtredende, og innenfor eposet ble det også diktet i prosa. De fleste er epos om riddere og helter og var innholdsmessig like de som var på rim. Et var Amadis de Gaula eller Amadis av Wales som ble forfattet av flere forfattere over flere år. Verket og avartene var meget populære tidlig på 1500-tallet, og dannet grunnlaget for mange senere renessanse- og barokkdiktere. Berømmelsen i dag skyldes ikke så mye de litterære kvaliteter som at verket ble flittig referert og parodiert av den store spanske forfatteren Miguel de Cervantes (1547–1616) tidlig på 1600-tallet. Dennes helt Don Quijote idealiserte Amadís og sammenlignet ofte sin helts eventyr med sine egne. Det første kjente trykte utgaven av Amadis de Gaula ble utgitt i Zaragoza i 1508, men fortellinger eksisterte sannsynligvis allerede på 1300-tallet og kom fra Portugal, med opprinnelse i den sene sjangren om Arthur-legenden.

I løpet av 1500-tallet ble den seriøse kortfortellingen utviklet videre, og det var Italia som ga formen sitt eget sjangerbegrep, novella, det vil si «nyhet» eller «noe nytt», det som har blitt vårt begrep for novelle. Sjangeren ble først hevdet, i den grad bifortellinger var nyskapende, hos Boccaccios Dekameronen (påbegynt i 1350 og gjort ferdig i 1353) som i den ytre rammefortellingen lar de ulike hovedpersonene fortelle hver sin historie; ett hundre noveller fortalt av ti mennesker. Mange av disse og andre mindre fortellinger ble benyttet fritt som utgangspunkt for nye og større arbeider. Den forfatter av kortfortellinger som fikk størst innflytelse var Matteo Bandello (1485–1561), som ble et forbilde for franske, spanske og engelske etterfølgere. Han skrev rundt 214 noveller som ble samlet i fire bind, tre i 1554 og ett i 1573. Han ble oversatt og kjent over hele Europa, og William Shakespeare baserte flere av sine stykker på hans fortellinger, blant annet Romeo og Julie (1595–1596).

Margrete av Navarra (1492–1549), dronningen til kong Henrik II av Navarra, var en stor beskytter av renessansens humanisme, men var også forfatter i egen rett. Hun skrev mange dikt, skuespill og øvde stor innflytelse på å utvikle novellen til den sjangeren vi kjenner i dag. I forlengelsen av Boccaccio utga hun novellesamlingen Heptaméron som ble trykt etter hennes død i 1559. Tittelen Heptaméron betyr bokstavelig «syv dager». Mening var at samlingen skulle romme 10 ganger 10 noveller, altså hundre til sammen, men hun rakk ikke å skrive mer enn 72 før hun døde. I bokens noveller vektla og forsvarte hun retten til kjærlighet, selv når kjærligheten brøt med lover og konvensjoner, og kanskje til tross for at hennes eget privatliv neppe inspirerte til det samme.

Også Cervantes skrev mer enn drama og hyrderomaner, blant annet Novelas ejemplares (Mønsternoveller, 1613). Samlet sett er de av ujevn kvalitet, men Cervantes hadde nok håpet at de skulle bli for spanjolene hva Boccaccios verk hadde vært for italienerne: noen er rene anekdoter, noen miniromanser, noen er alvorlige, og andre komiske, og alle er skrevet i en lett, muntlig stil, og en del er så lange at de i dag ville betraktes som kortromaner.

Komisk-burleske fortellinger

François Rabelais

Eposet er en høyverdig sjanger i motsetningen til den komisk-burleske prosa, som er i en folkelig, munter og sprelsk fortellerstil og som renessansen videreførte fra senmiddelalderen. Den komisk-burleske retningen vendte eposets foretrukne kvaliteter om på vrangen, og fremmet isteden det uskjønne og det vulgære i både handling og hos fortellingens figurer. I den komisk-burleske sjangeren finnes trekk fra fylleviser, bannskap og latterliggjøring, det vil si parodi, spesielt mot høyverdig litteratur. Oftest er det en persons livsløp som fortelles i et enkelt handlingsforløp, nærmest som løse episoder knyttet sammen.

Et eksempel på det parodiske er italieneren Luigi Pulci (1432–1484) som skrev Morgante maggiore (Den veldige Morgante, 1483), et høystemt, men bevisst parodisk epos om en kjempe som ble kristen og fulgte ridderen Orlando (Roland).

Don Quixote og hans ledsager Sancho Panza.

Franskmannen François Rabelais (1494–1553) var også tiltrukket av overdrivelsen og skrev tilsvarende om en kjempe: den store Gargantua. Rabelais var en fransikanermunk, lege, og humanist og ikke minst en av de store renessanseforfattere, og er blitt sett på som en avantgardist innenfor fantastisk litteratur, satire, grotesk humor og lidderlige sanger. I det ene av sine to forord til Gargantua ba han sine lesere om ikke å bli støtt, at han skrev heller om latter enn gråt, «ti latter høres mennesket til», og henviser til at under (den groteske) overflaten finnes vakre ting. Den vennlige advarselen til tross, Rabelais’ komiske og sprelske fortelling på et frodig fransk morsmål om Gargantua og siden sønnen Pantagruel og disses reiser i en verden preget av grådighet, tåpelighet, vold og vittigheter, ofte konsentrert om figurenes maveinntak og erotiske utskeielser, falt tungt for brystet for den katolske kirke. Rabelais’ bøker ble bannlyste og senere plassert på boklisten Index librorum prohibitorum (Indeks over forbudte bøker). Hans bøker er ujevne, men det har også vært deres styrke, som en overstrømmende overflod av vittigheter, ordspill, forbudte gloser og med brå sprang i fortellingene. Sentralt i fortellingene sto uansett humanisten Rabelais’ klokkertro på det positive i mennesket og deres muligheter.

Spania var preget av en underlig blanding av realisme og romantikk. Allerede rett før 1500 fikk La Celestina, en dramatisk roman om hovedpersonenes idealistiske kjærlighet, stor europeisk utbredelse. Tilsvarende skjedde også med Amadis de Gaula. Men på midten av århundret fikk ridderromantikken en motpol i den realistiske skjemteroman, den såkalte pikareske roman (fra spansk picaresca fra picaro = skøyer, kjeltring, vagabond), fremmet først i romanen Lazarillo de Tormes (1554). Denne ble skrevet av en ukjent forfatter og boken ble sjangerbestemmende.

Miguel de Cervantes

Det var dette litterære landskapet som Miguel de Cervantes (1547–1616) var preget av da han i 1605 sendte ut første del av Don Quixote, ridder av den bedrøvelige skikkelse. Tidligere hadde Cervantes hatt liten suksess og til tross for omfattende forfatterskap hadde han stått i skyggen av den populære Lope de Vega. Med Don Quixote, selve hovedverket innenfor komisk-burlesk litteratur, ble Cervantes berømt, men det økonomiske utbyttet var magert. Andre del kom i 1615, og siden har Cervantes’ omdømme bare steget og blitt for Spania hva Shakespeare er for England. Fortellingen er som et samtidsbibliotek med en tilhørighet til det ypperste innenfor sjangre som riddereposet, romansen, og ikke minst parodiene på disse, «med rike innganger også til de deler av den europeiske fortellerkunsten som ligger utenfor parodiens verden».

Don Quixote er en rar, gammel mann som har forlest seg på samtidens ridderromaner, tror at han selv er en veldig ridder som må ut i verden og øve store, edle dåder. Som væpner har han med seg den lille, tykke Sancho Panza, like mye realist som Don Quixote er svermer og idealist. Det som gjør fortellingen stor er at begge er mer enn karikaturer ved at forfatteren gir dem begge menneskelighet og personlighet, om enn svakheter. Således gjør det fortellingen til noe langt mer enn bare et vrangbilde av ridderromansene; den frambrakte den første moderne, europeiske roman.

Pastoralromansen

Romanen, den lange prosafortellingen, sto som litterær sjanger et stykke nede på renessansens litterære hierarki, men fikk likevel stor utbredelse som såkalte folkebøker. Hyrdediktningen, eller den pastorale romansen, var en antikk sjanger som fikk et nytt oppsving i renessansen, men istedenfor pastorale poeter som Theokrit og Vergil var det de antikke romanene til Longos, Heliodor og Akkillevs Tatios som først og fremst var inspirasjonen.

I løpet av 1500-tallet ble det pastorale liv og stemning, det gode liv på landet utenfor det urbane støy og mas, et kunstnerisk om enn aristokratisk emne. Som sjanger krevde hyrdediktningen hyrder og hyrdinner, og landskapet var gjerne det fruktbare, rike jordbruksområdet Arkadia (først fremmet av Vergil) på Peloponnes i Hellas, men også tilsvarende steder i andre land. Den pastorale diktningen i renessansen var en lengsel tilbake til urtilstanden av fred og lykke, i fortellingene truet av farlige krigere, helst med en lykkelig slutt. Ettertiden har bedømt den populære renessansesjangeren nedlatende, som en romantisk virkelighetsflukt fjernt fra all realisme, og selv om den døde ut en gang på 1700-tallet har den som stemning funnet gjenklang i senere litteratur.

Den italienske humanisten og poeten Jacopo Sannazaro (1458–1530) skrev Arcadia som ble utgitt 1483. Hans elegante fortellende ramme rundt lyriske utdrag fra Vergils ekloger ble inspirasjon for en rekke andre forfattere som videreførte konseptet, spesielt den spanskskrivende, portugisiske forfatteren Jorge de Montemayor (1520–1561) som skrev den pastorale romanen Diana (1559) om den høviske kjærlighet mellom hyrden Sireno og hyrdinnen Diana som passer på hver sin hjord. Istedenfor en gjenfortelling av antikkens hyrdeliv er det en allegori over samtidsadelens innfløkte kjærlighetsregler. Forfatteren selv ble drept etter en angivelig kjærlighetsaffære kort tid etter.

I England skrev Philip Sidney Arcadia (1590), som også faktisk har handlingen plassert i Arkadia, i motsetningen til Sannazaro og Montemayor, men det er bare tilsynelatende for å beskrive det engelske samtidssamfunnet. I Frankrike skrev Honoré d'Urfé romanen L’Astrée (Astreas historie, utgitt i årene 1607–1627), og som ble et omfattende verk, tolv bøker i fem bind. Her er handlingen lagt til et landskap utenfor Lyon der kjærlighetsparet må lide flere atskillelser, preget av Amors luner. Romanen er blitt betraktet som høydepunktet innenfor renessansens pastorale roman.

Også Miguel de Cervantes bedrev hyrdediktning med La Galatea (Galateas historie) fra 1585 med emne hentet fra nettopp Theokrit, men plassert ved Tajo, den lengste elva på Den iberiske halvøy. I den kjente bokbålscenen i Don Quijote, hvor han i stor grad parodierte hyrde- og ridderromaner, lar han smilende akkurat denne boken slippe unna flammenes rov.

Essayet og den personlige refleksjon

Omslaget til Montaignes bok, Les Essais.

I den grad essayet var en ny sjanger, beslektet med dagboken, brevsamtalen og den personlige refleksjon, var det, fra fransk essai, «forsøk», en nyskapende og karakteristisk humanistisk renessansesjanger, skjønt det kan historisk sett ses på som en videreutvikling av antikkens prosaepistler.

Det ble fremmet først av franskmannen Michel de Montaigne (1533–1592) i hans massive bok Les Essais, som utkom første gang i 1580 og siden revidert et antall ganger. Den består av to deler, første er en meditasjon over klassiske sitater, mens andre del diskuterer sakskomplekser, eksempelvis om vennskap og oppdragelsen av barn, men ikke minst handler tekstene om ham selv og hans psykologiske selvinnsikt.

Essayet, som Montaigne populariserte, er «en kort avhandling i god sakprosa med språklig gjennomtenkte virkemidler av retorisk eller stilistisk vellykket karakter, om et for stort eller for lite emne, som verken behandles for lite eller systematisk, men uavsluttet og fragmentarisk i sprang og digresjoner, og likevel slik at et helt livssyn eller samfunnssyn blir tydelig…», for å bruke et utdrag av Georg Johannesens definisjon. Å avgrense en sjanger som essayet synes vanskelig, vag og individualistisk som den er, preget av et hvilket som helst emne. Karakteristisk for renessansen er at Montaigne er i tråd med tiden ved å vektlegge det enkelte menneskets individuelle syn, og det er etter ham sjangeren har fått sitt navn.

Montaignes skrifter har blitt karakterisert som det informale essay i motsetning til det formale essay som engelskmannen Francis Bacon (1561–1626) sto for, mer preget av struktur og vitenskapelig syn som pekte framover mot opplysningstiden.

Fra folketeater til elisabethansk teater

En figur fra italiensk commedia dell'arte.

Religiøst teater

Antagelig fortsatte det romerske komedieteateret i Italia og deler av Europa, og selv om dokumentasjonen er svak er det indikasjoner på at det i senmiddelalderen var sceneframførelser, comedia erudita (lærd komedie), ved katedralskoler og universiteter. Aristokrater inviterte omreisende trubadurer, gjøglere og skuespillere som oppførte forestillinger. I kirken fantes det dramatiseringer i kirkerommet, eller på plassen foran kirken eller i tilknytning til kirkelige prosesjoner som årvisse høytider og festivaler. Den første teaterforestilling vi kjenner til i Norge, foregikk på Domkirkeplassen i Bergen i 1562. I Spania var det fargerike teaterfremføringer ved Corpus Christi-festene på 1500-tallet. Disse ble snart folkelige ved at lauger tok hånd om oppsetningen og videreførte det religiøse innholdet i en mer folkelig utgave. Pasjonsspill, mysteriespill og mirakelspill ble populære utendørsforestillinger i senmiddelalderen. Helt mot slutten av 1500-tallet flyttet det religiøse teater tilbake til kirken i oratoriet, og besto av kristen resitasjon til musikk, som igjen ga impulser til operaen.

Teateret flytter innendørs

På 1500-tallet flyttet den verdslige teaterscenen innendørs. Først ble stykkene framført på torv, deretter i vertshusgården, senere med sirkelrunde vegger rundt, lik antikkens amfiteater, av gresk amfi og theatron, som betyr egentlig «teater på begge sider». Før 1576 var det ingen formelle teatre for folk flest i London, det første teateret i London ble bygd av James Burbage, deretter kom en rekke i rask rekkefølge: the Curtain, Rose, Swan, Hope, Fortune, og det viktigste, the Globe, som åpnet i 1599, med Julius Caesar som en av de første oppsetningene.

Teaterhusene ble bygd som egne sirkelrunde eller sekskantede bygg med åpne tak. Det var sparsomt med kulisser, men selve det framskutte scenerommet var oppfinnsomt utnyttet. Deretter fikk teaterrommet tak, og ble senere snarere avlangt enn rundt. Når man i den engelske renessansen betegner «offentlig» teater menes det utendørs mens «privat» var innendørs. Samtlige elisabethanske teaterstykker, inkludert Shakespeares, hadde menn eller gutter i kvinnerollene, ikke på grunn av en vedtatt lov, men på grunn av at kvinner ble betraktet som «utenkelige». De første kvinnelige skuespillere opptrådte i 1629, med en fransk teatergruppe, og kvinnene ble buet ned fra scenen. Et av de første rene innendørs teaterbygg i Europa er Teatro Olimpico i Venezia.

Italia: Commedia dell'arte

I Italia oppsto et komisk drama på 1560-tallet, kalt Commedia dell'arte, som ble høyt verdsatt av aristokratiet. Teaterets røtter er noe uklare, men det avvek fra konvensjonelt teater ved at det var hverken var profesjonelt eller åpent for allmennheten. Spillene besto ikke av ferdige skrevne stykker, men av et løst rammeverk som dannet situasjoner og komplikasjoner, og hvor skuespillerne improviserte det meste av dialogen. Spillene var gjerne basert rundt noen faste figurer, som elskere, herrer og tjenere. Nordmannen Ludvig Holberg trakk senere inspirasjon fra Commedia dell'artes faste handlingsskjema og gjennomgangsskikkelser i sine komedier.

Spanias gullalder

En side fra en komedie av Lope de Vega.

I Spania hadde teateret sin gullalder i årene 1550 til 1700 hvor tre typer var populære: de religiøse enaktere, autos sacramentales; den verdslige komedie, comedias nuevas; og en form for musikal, zarzuelas. Kvinner fikk i begynnelsen lov til å spille i religiøse spill og ble senere også deltagere i verdslige skuespill. Samtidens katolske kirke motsatte seg verdslige skuespill, spesielt kvinnelige skuespillere som kirken betraktet som prostituerte. De spanske myndighetene fremmet flere lover om kjønn og teater. I 1587 kom en lov som gjorde det lovlig for kvinner å spille teater og samtidig ulovlig for gutter å spille kvinner, men i 1596 ble kvinnelige skuespillere igjen forbudt og i 1598 ble teatrene stengt. Allerede året etter, 1599, ble teatrene igjen åpnet og kvinner tillatt på scenen.

Den største spanske dramatikeren var Lope de Vega (1562–1635). Han skrev i de fleste sjangere, epos, romaner, sonetter (rundt 3 000), og han skal ha skrevet rundt 1800 komedier og rundt 400 autos (alvorlig drama), hvorav henholdsvis kun 426 og 42 har blitt bevart, mer eller mindre fullstendige. Antagelig var det store flertallet av hans stykker ikke originaler, men hastige omskrivninger i varierende kvalitet, noe han selv har hentydet i et ironisk skrift fra 1609, El arte nuevo de hacer comedias en este tiempo (Vår tids nye måte å dreie komedier på). Vega skilte ikke skarpt mellom sjangrene, og er nesten moderne i så måte ved å være en tidlig representant for tragikomedien: hans komedier var ikke nødvendigvis hverken morsomme eller hadde en lykkelig slutt. Likeledes priset han kongehuset opp og ned, samtidig som han også var folkets talsmann.

I Italia fornyet Gian Giorgio Trissino (1478–1550) det europeiske tragedieidealet, og det ble videreført i Frankrike av Étienne Jodelle, (1532–1573) med Cléopatre captive (Den fangede Kleopatra, 1552). I Spania forsøkte også Cervantes med El cerco de Numancia (Numantias beleiring) på midten av 1580-tallet.

Tyskland

De tyske statene var fortsatt preget av middelalderens tradisjoner. Hans Sachs (1494–1576) var den mest framtredende dramatikeren. Hans lavkomiske farser var populære, og han var den første som etter klassisk mønster innførte aktinndeling og benyttet betegnelsen tragedie, men det han skrev var stort sett gjenfortellinger fra Bibelen og krøniker på rim av begrenset litterær verdi. Det latinske skoledramaet fikk derimot en betydning for mormålsdiktningen, og moralitetsdramaer, inspirert fra Nederland, som Enhver fikk stor utbredelse. Den øvrige dramatikken forble underkastet reformasjonens tjeneste.

The Globe, åpent tak og med publikum rundt.

England

Det elisabethanske Englands største bidrag til litteraturen var dramaet, og selv om det er likheter mellom dramaets utvikling i Spania og England, var ikke det engelske drama ensidig folkelig, men beholdt kontakten med den dannede klasse og renessansens former i en lykkelig allianse mellom høy og lav stil. De første dramatiske forestillinger var derimot preget av blodige sjokkeffekter, som den første kjente tragedien i England skrevet av Thomas Norton (1532–1584) og Thomas Sackville (1536–1608), Gorboduc fra 1562, med tema fra engelsk oldtidshistorie. Året etter kom Den spanske tragedie (1585) av Thomas Kyd (1558–1594), og selv om stykket var populært og betydde mye for utviklingen av det elisabethanske teater, ble dens melodramatiske handling med tallrike mord siden parodiert, blant annet av senere dramatikere.

De to viktigste engelske renessanseforfatterne var uten sidestykke Christopher Marlowe (1564–1593) og William Shakespeare (1564–1616). Marlowe døde ung under uklare omstendigheter. Når det gjelder Shakespeare er hans liv og biografi i stor grad ukjent, til tross for hans store produksjon og status som verdens mest kjente dramatiker. En tredje engelsk dramatiker var Ben Jonson (1572–1637), som bekjente seg til Aristoteles' regler, men som likevel var en typisk elisabethansk dramatiker.

Fra tittelsiden av Cristopher Marlowes Doktor Faustus (versjon B, 1616).

Marlowe var en bråmoden opprører med solid klassisk utdannelse. Han bekjente en religionskritisk holdning, muligens også ateisme, foruten katolisisme, og på noen få år skrev han en rekke store tragedier, lyrikk og oversatte antikkens diktere før han døde, ennå ikke tredve år i en uklar slåsskamp på et vertshus. Allerede i hans første stykke (trykt 1590), Tamburlaine den store, uttrykte han selvbevisst i prologen en forakt for hva samtiden fikk bydd på i teateret; enfoldige gjøglerier og apestreker. Marlowes eget språk, på klingende blankvers, var ikke bare dramatisk tekst, men også rytmisk ordmusikk.

Hans mest kjente drama er Den tragiske fortellingen om doktor Faustus, basert på en nylig utgitt tysk folkebok, og var den første dramatiske versjonen av Faustlegenden om en lærd manns pakt med djevelen. Stykket ble utgitt i 1604, 11 år etter Marlowes død, og minst 12 år etter den første oppsettelsen av stykket.

Knapt noe navn i litteraturen skinner så klart som William Shakespeares, noe som bunner i at han behersket de fleste dramatiske sjangere, lyrikk, komedier og tragedier, og kanskje også i at han selv begynte som skuespiller slik at hans stykker er organisk og levende teater, selv i dag. De stykkene han skrev, rundt 33 og ytterligere noen hvor opphavet fortsatt diskuteres, ble meget populære, gjorde ham velholden og adlet i 1598.^{[trenger referanse]} Shakespeare var dyktig til å balansere tidens smak med inspirasjon fra klassikerne og fra middelalderen. Det er dog ikke hans valg av motiver som er enestående, men hans evne til å skildre menneskets komplekse mangfoldighet; i ondskap og nød, i overmot og glede, i forfall, lidenskap og i dødsangst. Samtidig har hans figurer og stykker også balansert pathos, humor og sunn sans.

Shakespeare skrev mektige dramaer over historiske emner som Kong Richard II (1595), Kong Johan (1594–1596), og Richard IIIs liv og død (1592–1593); storslåtte tragedier som Romeo og Julie (1595–1596), Julius Cæsar (1599), Hamlet (1601–1602), Kong Lear (1605), og Macbeth (1606); lystige komedier som En midtsommernattsdrøm (1595–1596), Kjøpmannen i Venedig (1596–1597), Stor ståhei for ingenting (1598–1599), og Som dere vil ha det (1599). Hans verker gjorde et evigvarende inntrykk på all senere teater og litteratur, spesielt utvidet han det dramatiske potensial i henhold til karakterisering, handlingsgang, språk og sjanger.

Renessansens litteratur i Norden

Norden lå i utkanten av Europa og den begynnende humanismen ble fortrengt av reformasjonen. I Danmark og Sverige ble reformasjonen løftet frem fra folkedypet og virket inspirerende på litteraturen, såvel på morsmålet som i nylatinen. Annerledes var det i Norge, der reformasjonen ikke hadde noe støtte i folket og ble påtvunget ovenfra og utenfra. Mens Bibelen på svensk og dansk stimulerte morsmålene i begge nasjoner, fjernet reformasjonen den siste rest av politisk og språklig selvstendighet i Norge.

Sverige

Olaus Petri (1493–1552) ble reformasjonens svenske leder, mens hans bror Laurentius Petri (1499–1573) ble den første protestantiske erkebiskop. Olaus Petri hadde et omfattende forfatterskap; prekener, kampskrifter, krøniker, salmer og drama, men viktigst var hans svenske oversettelse av Bibelen, som han gjorde sammen med sin bror.

Han ble også en pioner innenfor dramatikken da han skrev Tobie Comedia (1550), det første virkelige drama i Sverige. Karakteristisk nok for reformasjonens forkjempere var handlingen didaktisk tatt fra Bibelen, men huskes i ettertid ikke som stor diktning.

Danmark

Christiern Pedersen (1480–1554) hadde en omfattende virksomhet som utgiver bak seg, blant annet av Saxos verker, og skrev katolske oppbyggende skrifter, som Ludvig Holberg senere drev gjøn med, før Pedersen ble protestant og oversatte Bibelen til dansk. Den første danske salmebok ble utgitt i 1529 av Claus Mortensen Tøndebinder (1499–1575), men den store salmedikteren var Hans Christensen Sthen (1544–1610) som skrev sine salmer til melodi fra populære folkeviser.

Drama besto stort sett av oversettelser fra Tyskland, spesielt skoledrama over bibelske emner, men med Hieronimus Justesen Ranch (1539–1607) fikk Danmark en egen dramatiker. Hans mest populære stykke var komedien Karrig Niding. Den fineste latinske lyrikeren var kanskje likevel vitenskapsmannen Tycho Brahe (1546–1601).

Norge

Peder Claussøn Friis

Den karrige situasjonen i Norge innbød ikke til forfatterskap, og en livsbetingelse for litteratur er et trykkeri, noe Norge først fikk i 1644. Likevel ble det forfattet litteratur. Hamarkrøniken fra midten av 1550-tallet, skrevet av en ukjent forfatter, har tidvis utsøkte kvaliteter. Norges viktigste sentrum var handelsbyen Bergen, der presten og humanisten Absalon Pedersson Beyer (1528–1575) lot oppføre teater på latinskolen. Han skrev selv to verker, Absalon Pederssøns dagbok 1552–1572 på latin (den kalles også noe misvisende for Bergens Kapitelsbok) og Om Norgis Rige, som ble lest over hele landet i avskrifter (først trykt i 1780). I det sistnevnte uttrykte han en sterk nasjonalfølelse, men også mismot: Norge «gaar paa krykker og stylter og vil snart falde omkuld», skjønt «udi folket er endnu noget af den gamle dyd, manddom og styrke».

I Stavanger skrev presten og historikeren Peder Claussøn Friis (1545–1614) Norriges Beskrivelse, foruten hans noe kraftfulle om enn frie oversettelse av Snorres kongesagaer, som knyttet bånd tilbake til Norges uavhengighet. Nevnes kan også Hallvard Gunnarssøn (død 1608), som oversatte fra både Bibelen, sagaene om de norske kongene og fra latinske vers, foruten å ha forfattet det første norske hyrdediktet, Akrostichis.

Dikterpresten på Alstahaug, Petter Dass (1646–1707), har tradisjonelt blitt regnet som en barokkdikter, men i nyere tid har litteraturforskningen argumentert for at han stilistisk sett var en dikter innenfor senrenessansen, ved at han var en lærd europeer som stod midt i den europeiske litteraturen.

Fremstående renessanseforfattere

• Dante Alighieri: forfatter av Den guddommelige komedie
• Giovanni Pico della Mirandola: forfatter av Hyllest til menneskets verdighet
• Erasmus av Rotterdam: satte sammen Textus Receptus og forfattet Dårskapens pris
• Thomas More: forfatter av Utopia
• Giovanni Boccaccio: forfatter av Dekameronen
• Niccolò Machiavelli: forfatter av Fyrsten
• Baldassare Castiglione: forfatter av Il libro del cortegiano, Hoffmannens bok
• Michel de Montaigne: forfatter av Essays
• Miguel Cervantes: forfatter av Don Quijote
• Luís de Camões: forfatter av Os Lusíadas, Lusiadere
• William Shakespeare: forfatter av flere skuespill, blant annet Hamlet og En midtsommernattsdrøm

Se også

• Renessansen
• Engelsk renessanseteater

Litteratur

• Haarberg, J., Selboe, T., og Aarset, H. E.: Verdenslitteraturhistorie. Den vestlige tradisjonen. Universitetsforlaget, Oslo 2007.
• Beyer, Edvard et al: Verdenslitteraturhistorie, bind 3. Oslo 1972
• Breitholtz, Heggelund: Epoker og diktere, bind 1, Oslo 1979. ISBN 82-05-11663-6
• Bjelke, Johan Fredrik: Den europeiske filosofi. Fra Thomas Aquinas til Henri Bergson. Oslo 1981 (3. utgave)

Eksterne lenker

• General Resources in Renaissance & 17th Century