Rent flertall
Rent flertall kalles det når en kandidat får mer enn halvparten av de avgitte stemmer,[1] eller et parti i en valgt forsamling alene har mer enn halvparten av de valgte representanter.[2]
Bruk
[rediger | rediger kilde]Arbeiderpartiet fikk rent flertall ved stortingsvalgene i 1945, 1949, 1953 og 1957. Ved stortingsvalget i 1961 mistet partiet dette flertallet, da SF kom inn med to stortingsrepresentanter. Ettersom SF sto til venstre for Arbeiderpartiet var det imidlertid ikke flertall for noen ny regjering, da opposisjonen besto av partier som sto til høyre for Arbeiderpartiet. Venstre, KrF, Senterpartiet og Høyre. (Dette var før etableringen av Fremskrittspartiet.)
Etter dette ble det vanlig å si at Arbeiderpartiet hadde mistet sitt rene flertall, men fått et urent flertall bestående av SV og Arbeiderpartiet til sammen. Uttrykket «rent flertall» er derfor nettopp egnet til å presisere en situasjon der noen har flertall alene – og ikke sammen med andre. «Rent flertall» beskriver en situasjon der et parti eller en gruppe alene har flertall i en forsamling, og ikke er avhengig av å alliere seg med andre.
I mediene er det blitt vanlig å bruke begrepet på en feilaktig og meningsløs måte. Formuleringer av typen «… har rent flertall sammen med…» gir ingen mening. I slike tilfeller er det mer korrekt å si «… har flertall sammen med…».
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Bjørn Erik Rasch og Bjørn Midgaard (red.) (1994). «Representativt demokrati : spilleregler under debatt». Universitetsforlaget. s. 80. Besøkt 3. juli 2023.
- ^ «Det Norske Akademis ordbok». naob.no. Besøkt 23. juli 2023.